/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Uferdig tekst

Inspirasjon

Publisert:
05.02.2010
14:28
Jeg mangler inspirasjon. Jeg har en idé i hodet, men den er for ensidig til å kunne bli noe enda. 
Jeg vil så gjerne skrive. Skrive noe jeg kan være fornøyd med, skrive noe noen vil lese. 

Så hvis noen leser dette, og denne noen tror de kan hjelpe meg, så vær så snill. Skriv noe!
En idé, en tanke, en sang, en farge. Hva som helst! 

Inspirer meg.

Sliten

Publisert:
21.09.2009
23:55
Ho klarte såvidt å holde auga åpne, og høyrde stemma til mor frå stua. "Skal du ikkje legge deg snart? Eg slokker lyset no". Erle blei med ett kasta inn i tilvera igjen, og fikk fram "joda, eg skal berre skrive ferdig. God natt!" Det blei mørkt i rommet vedsidenav, og ho høyrde skritt frå ein lett ullsokk forsvinne ned den knirkande trappa. XXXX
Så lei av politikk og samfunn, kart og bergartar, steinalder, romertid og forhistoriske sivilisasjonar. XXX "Finn senga, Erle", seier to utmatta auge i kor. "Men eg må ta notatar. Må gjere ferdig skolearbeidet. Må vere førebudd til time. Må gjere klar notatane til eg skal pugge til prøve." svarar munnen, medan ho kniper auga hardt saman i eit tappert forsøk på å unngå å tøkre dei ut. 

Noko kaldt stryk henne over kinnet, og brått våknar Erle av ein klissen og våt duk, trykt mot fjeset hennar. Erle skyv seg opp frå bordet, og ser forvirra kring om seg. Faen. Ho hadde sovna over kladdebøkene, og velta kaffekoppen som så tappert skulle halde henne våken. "Greit, eg tar hintet, eg skal leggje meg" tenkar ho, og koster kaffesølet av historieboka med handa. 

Trappa knirkar som vanleg, og Erle greier ikkje bestemme seg for om ho skal gå fort ned med mykje bråk, eller liste seg ned med eit par store knirk over lengre tid. Uansett ka ho velger kommer foreldra på soverommet til å høyre at ho er våken, og Erle velgjer den raskaste løysinga. Inne på soverommet er alt stille. Umåteleg stille. Ein bil og eit par fulle ungdommar rasar forbi på fortauget, på den andre sida av gjerdet, i ny og ne, men inne på soverommet til Erle er det stille som i grava. Den forhåndsoppvarma dyna held godt kring kroppen hennar, og selv om Erle føler seg redd og aleine, veit ho at senga er vel den tryggaste staden ho kan vere. Bamsen ligg trykt hard inntil brystet, men sjølv om kropen til Erle verker av trøttheit, klarer ho ikkje sove. "Sov no da", kviskrar ho til seg sjølv, men veit at grunnen til at ho ikkje får sove, er at med ein gang ho sovner, vil det neste augeblikket vere morgen, og då må ho stå opp. 

"Stå opp din gris, nå har du sovet lenge! Er du her i verden?" kvitrer ein stemme, og Erle ser hovudet til pappa sveve i døråpninga. "Jada" svarar ho, medan ho gnir seg i auga, men rullar over på den andre sida med ein gong pappa forsvinn vekk i frå dørsprekka. Ho sett i gang den vanlige "berre fem minutt til" heilt til ho har så dårlig tid at ho sprett opp av senga og spring inn på badet for å kle på seg og sminke fjeset. Ved kjøkkenbordet sitt mamma med avisa. "Skal du ikkje ete frokost?" spør ho, som om det er den største selvfølge. "God morgon til deg også..." tenkjer Erle, men svarer med eit smil "joda, eg er på vei til å lage meg mat no". Etter å ha satt fatet med dei to påsmurte knekkebrøda på bordet, går Erle tilbake til kjøkkenbenken for å blande melkeskummet i espressokoppen. "Å stakkars deg som må ete det der" seier mamma sarkastisk, og kastar eit blikk bort på frokosten Erle har satt på motsatt side av bordet. Snakk om å bli møtt av negativiteten sjølv på morgonkvisten, tenkjer Erle, og orkar ikkje bry seg med å svare på den kyniske kommentaren. 

Eit kaldt gufs treff Erle i fjeset, og ho trekk skinnjakka tettare om seg. Tankane om ein lang og slitsom dag sprett fram idet ho rundar svingen og begir seg ned bakken, og føtene hennar skrik ut om at dei ikkje har særleg lyst til å gå heile vegen frå det blå huset til skolen i disse kalde tøyskoa. Eit par regndråpar treff henne på nasetippen, "flott" tenkjer Erle, og legg arma over ytterlomma på skoleveska medan ho sett opp farta, og høyrer gummisålane gnisse mot dei våte plankane på den grøne brua. Når ho kjem inn i Linger Retts gate fiskar ho opp mobilen, 8:06 lysar det frå displayet. Ho går framleis i eit raskt tempo, og prøver å tenkje på dårlege vitsar om elefantar og bollar, kaféturar og koslige kaffeavtalar, kva ho skal finne på i helga, og fine minner med gode venninner. Heile den lange, rette strekninga frå den ene enden av gata til den andre, ser ho paranoid på mobilen kvart minutt, og tenkjer så det knakar på regnbuer og alt anna fint som kan få henne i godt humør. Idet ho når trappa foran inngangen til skolen har ho saumfart hjernen for fine ting, nok til at ho kan settje på seg eit bredt smil, og møte alle klassekameratane med glede og omtanke.



IKKE FERDIG - og ikke lest korrektur, skrevet på nynorsk just for fun, men uten retteprogram, though. 

gamle damer og grønne trillebager

Publisert:
23.08.2009
20:59
En helt vanlig dag i august, jeg er på vei fra skolen til togstasjonen, og tenker på det vanlige. Hvorfor ditt, hvem bestemmer datt og hvordan er det mulig at ... ? Hvis jeg noen gang får utgitt en bok, så skal man ikke se bort i fra at den vil hete "hvem, hva, hvorfor?" eller noe i den duren. Det er jo kjent at når man snakker om sola skinner den, og akkurat da jeg hadde tenkt tanken, fikk jeg (utrolig nok) enda et spørsmål på lista. Hva er det som skjer med damer når de blir gamle?

Jeg ser på meg selv, en relativt kul syttenåring, som tenker på hvordan jeg ser ut om jeg skal bevege meg mer enn ti meter unna huset. Jeg har til en viss grad sans for fargekombinasjon og klesstil, og flere av vennene mine kan lett få jobb som modell eller innen mote.

Jeg ser på mamma, ei helt normal dame på førti. Til tider kan jeg ikke fatte hva hun går i, men rundt om kring i huset har vi klesstativ og skap fylt med stilige og moteriktige klær. Hun bruker mye tid og penger på hår, hud og sminke, og tar seg egentlig ganske godt ut. Jeg har også veldig sansen for flere av mine venners mødre, og jeg har hørt fra flere av guttene jeg kjenner at det er mange "milf" ute og går. Jeg ser stilige damer i byen, tydelig bevisst på kroppsholdning og et nøye sammensatt antrekk hvor sko og øyenskygge matcher, og jeg har sett bilder av damer født på 30-tallet da de var i sine ungdomsår. Hva skjer med disse damene, og enda viktigere, vil det skje med meg?

Damen som satte spørsmålet i hodet mitt, kom gående sakte mot meg. Tidens løp slipper jeg nok ikke unna, uansett hvor sterkt jeg vil det, og dårlig smurte ledd, grått hår, rynker og et ganske "laid back" tempo på alt som har noe med å bevege seg å gjøre er vel noe, mer eller mindre, alle får med årene. Det var ikke nettopp disse "dette mennesket har eldet"-trekkene som skremte meg, men måten hun møtte verden på. Både sko og klær var av fargen beige, bortsett fra at buksene (som selvfølgelig også hadde press) i tillegg til denne grunnfargen hadde røde og svarte striper i et rutete mønster, fra bunn til topp. Hele antrekket ropte gammel dame, og jeg kan ikke fatte hvem det er som har bestemt at disse stakkars menneskene skal være nødt til å gå i noe så gyselig. Hun trakk på en svær, mørkegrønn trillebag og var åpenbart på vei mot "jallabutikken" fjordgata, som ingen husker navnet på (der de selger fem blondetruser, som er store nok til at et normalt mennekse kan bo i dem, til 9.90,- ). Antrekket, trillebagen og destinasjonen er jo i seg selv av en annen verden, men det som virkelig fikk meg til å tenke "jeg vil dø før jeg blir 70 så jeg slipper å bli sånn", var ansiktet hennes. Vanligvis synes jeg gamle damer er søte og sjarmerende, men et sånt ansiktsuttrykk som denne damen hadde, kunne ikke annet enn først å få meg til å le, for så å bli livredd for min egen alderdom. Hun gikk med nakken knekt i en førti graders vinkel, haka løftet opp, overkjeven plassert så rent snedig tre cm utenfor underkjeven, underleppa sugd inn i munnen, mens hun hadde overleppa, all huden rundt munnen, og nesa trukket opp så langt det lar seg gjøre av sytti år gamle ansiktsmuskler, så hun virkelig fikk vist frem perleraden av brune tenner med hvitt belegg i kantene. Hva er det hun tenker med som får seg selv til å se slik ut? Tenkte jeg. Og det må da virkelig være slitsomt å gå med et slikt utrykk i ansiktet, til enhver tid. Jeg prøvde å etterligne mimikken hennes mens jeg ventet på toget, men turte ikke holde den særlig lenge, da jeg kom på hva mamma sa da jeg var liten; "ikke lag grimaser, hvis du gjør det for lenge så blir ansiktet ditt sånn!". Kanskje det var det hun hadde gjort? Kanskje hadde hun fra ung alder av funnet ut at hun ble veldig lite tiltrekkende av denne grimasen, og gjorde den ved flere anledninger for å være morsom og gi dem rundt seg en god latter - før det var for sent, og grimasen var grodd fast i fjeset hennes. 

IKKE FERDIG, uff, denne ble slem...

tittel

Publisert:
11.08.2009
00:42
Høyre. Høyre kan funke. Nei. Ikke venstre heller. Magen? Jeg vrir meg rundt i senga, prøver å ligge stille, tømme hodet. Jeg har sett på tv, funker ikke. Jeg har hørt på musikk, funker ikke. Jeg har prøvd å lese, funker ikke. Gamle lydbøker fra barndommen, pensum i naturfag, telle sauer, ingenting funker. Jeg skrur av tastelåsen igjen, 04:57. Et minutt er gått siden sist, tre timer og femtifire minutter siden jeg først så på klokka. Sove, sove, sove, tenker jeg. Likevel sovner jeg ikke. 

Jeg går igjennom diverse soveteknikker i hodet mitt. Lag en liste over det du tenker på. Alt jeg skal rekke å gjøre i morgen havner på lista. Komme meg i tide på skolen, henge med i alle timene, gjøre det bra på dansing, spille pent, gjøre lekser, rydde og øve. Lista ble lang nok, men det er overkommelig. Nå kan jeg sove. Likevel ligger jeg og grubler. 

05:12, vannkokeren brøler, og snart ser jeg det varme vannet sakte trekke til seg farge fra teposen. Det går bra, sier jeg til meg selv. Du klarer det fint, ingen grunn til bekymring. Drikk opp teen, kryp til køys igjen og så tar du deg av alle tankene i morgen når du våkner.

Hele kroppen verker. Jeg er så sliten, jeg greier såvidt å holde øynene åpne. Jeg famler meg frem til dyna, kryper godt inn mellom putene, og legger meg for å sove. Åtti minutter til du må stå opp, tenker jeg, sov nå. Tiden snegler seg forbi, og jeg har null tidsperspektiv. Jeg greier såvidt å lirke opp et øye, 05:59, men øynene nekter å holde seg oppe. Hodet kan ikke lengre tenke tanker, øynene ligger som klistret, kroppen er for sliten til å løfte en finger, og det siste jeg ser av klokka før jeg sovner er 06:53.

Jeg våkner brått av et stikk i magen - noe er galt, tenker jeg. Jeg spretter opp, ser på klokka. 10:15. Faen, nok en dag har jeg forsovet meg. Det er to timer siden jeg skulle vært på skolen, og jeg er der tidligst om en halv time. Skal jeg nok en gang si "he, he, jeg forsov meg bare", eller ta enda en sykedag? Orker ikke spørsmålene, "når sovna du da? har det skjedd noe? vil du prate?". Nei, det har ikke skjedd noe, bare det samme gamle, jeg får ikke sove, og når jeg endelig sovner, burde jeg helst ha stått opp og gjort meg klar.


IKKE FERDIG ...
hits