/FORSIDEN /SPRSML /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Uferdig tekst

Inspirasjon

Publisert:
05.02.2010
14:28
Jeg mangler inspirasjon. Jeg har en id i hodet, men den er for ensidig til kunne bli noe enda.
Jeg vil s gjerne skrive. Skrive noe jeg kan vre fornyd med, skrive noe noen vil lese.

S hvis noen leser dette, og denne noen tror de kan hjelpe meg, s vr s snill. Skriv noe!
En id, en tanke, en sang, en farge. Hva som helst!

Inspirer meg.

Sliten

Publisert:
21.09.2009
23:55
Ho klarte svidt holde auga pne, og hyrde stemma til mor fr stua. "Skal du ikkje legge deg snart? Eg slokker lyset no". Erle blei med ett kasta inn i tilvera igjen, og fikk fram "joda, eg skal berre skrive ferdig. God natt!" Det blei mrkt i rommet vedsidenav, og ho hyrde skritt fr ein lett ullsokk forsvinne ned den knirkande trappa. XXXX
S lei av politikk og samfunn, kart og bergartar, steinalder, romertid og forhistoriske sivilisasjonar. XXX "Finn senga, Erle", seier to utmatta auge i kor. "Men eg m ta notatar. M gjere ferdig skolearbeidet. M vere frebudd til time. M gjere klar notatane til eg skal pugge til prve." svarar munnen, medan ho kniper auga hardt saman i eit tappert forsk p unng tkre dei ut.

Noko kaldt stryk henne over kinnet, og brtt vknar Erle av ein klissen og vt duk, trykt mot fjeset hennar. Erle skyv seg opp fr bordet, og ser forvirra kring om seg. Faen. Ho hadde sovna over kladdebkene, og velta kaffekoppen som s tappert skulle halde henne vken. "Greit, eg tar hintet, eg skal leggje meg" tenkar ho, og koster kaffeslet av historieboka med handa.

Trappa knirkar som vanleg, og Erle greier ikkje bestemme seg for om ho skal g fort ned med mykje brk, eller liste seg ned med eit par store knirk over lengre tid. Uansett ka ho velger kommer foreldra p soverommet til hyre at ho er vken, og Erle velgjer den raskaste lysinga. Inne p soverommet er alt stille. Umteleg stille. Ein bil og eit par fulle ungdommar rasar forbi p fortauget, p den andre sida av gjerdet, i ny og ne, men inne p soverommet til Erle er det stille som i grava. Den forhndsoppvarma dyna held godt kring kroppen hennar, og selv om Erle fler seg redd og aleine, veit ho at senga er vel den tryggaste staden ho kan vere. Bamsen ligg trykt hard inntil brystet, men sjlv om kropen til Erle verker av trttheit, klarer ho ikkje sove. "Sov no da", kviskrar ho til seg sjlv, men veit at grunnen til at ho ikkje fr sove, er at med ein gang ho sovner, vil det neste augeblikket vere morgen, og d m ho st opp.

"St opp din gris, n har du sovet lenge! Er du her i verden?" kvitrer ein stemme, og Erle ser hovudet til pappa sveve i drpninga. "Jada" svarar ho, medan ho gnir seg i auga, men rullar over p den andre sida med ein gong pappa forsvinn vekk i fr drsprekka. Ho sett i gang den vanlige "berre fem minutt til" heilt til ho har s drlig tid at ho sprett opp av senga og spring inn p badet for kle p seg og sminke fjeset. Ved kjkkenbordet sitt mamma med avisa. "Skal du ikkje ete frokost?" spr ho, som om det er den strste selvflge. "God morgon til deg ogs..." tenkjer Erle, men svarer med eit smil "joda, eg er p vei til lage meg mat no". Etter ha satt fatet med dei to psmurte knekkebrda p bordet, gr Erle tilbake til kjkkenbenken for blande melkeskummet i espressokoppen. " stakkars deg som m ete det der" seier mamma sarkastisk, og kastar eit blikk bort p frokosten Erle har satt p motsatt side av bordet. Snakk om bli mtt av negativiteten sjlv p morgonkvisten, tenkjer Erle, og orkar ikkje bry seg med svare p den kyniske kommentaren.

Eit kaldt gufs treff Erle i fjeset, og ho trekk skinnjakka tettare om seg. Tankane om ein lang og slitsom dag sprett fram idet ho rundar svingen og begir seg ned bakken, og ftene hennar skrik ut om at dei ikkje har srleg lyst til g heile vegen fr det bl huset til skolen i disse kalde tyskoa. Eit par regndrpar treff henne p nasetippen, "flott" tenkjer Erle, og legg arma over ytterlomma p skoleveska medan ho sett opp farta, og hyrer gummislane gnisse mot dei vte plankane p den grne brua. Nr ho kjem inn i Linger Retts gate fiskar ho opp mobilen, 8:06 lysar det fr displayet. Ho gr framleis i eit raskt tempo, og prver tenkje p drlege vitsar om elefantar og bollar, kafturar og koslige kaffeavtalar, kva ho skal finne p i helga, og fine minner med gode venninner. Heile den lange, rette strekninga fr den ene enden av gata til den andre, ser ho paranoid p mobilen kvart minutt, og tenkjer s det knakar p regnbuer og alt anna fint som kan f henne i godt humr. Idet ho nr trappa foran inngangen til skolen har ho saumfart hjernen for fine ting, nok til at ho kan settje p seg eit bredt smil, og mte alle klassekameratane med glede og omtanke.



IKKE FERDIG - og ikke lest korrektur, skrevet p nynorsk just for fun, men uten retteprogram, though.

gamle damer og grnne trillebager

Publisert:
23.08.2009
20:59
En helt vanlig dag i august, jeg er p vei fra skolen til togstasjonen, og tenker p det vanlige. Hvorfor ditt, hvem bestemmer datt og hvordan er det mulig at ... ? Hvis jeg noen gang fr utgitt en bok, s skal man ikke se bort i fra at den vil hete "hvem, hva, hvorfor?" eller noe i den duren. Det er jo kjent at nr man snakker om sola skinner den, og akkurat da jeg hadde tenkt tanken, fikk jeg (utrolig nok) enda et sprsml p lista. Hva er det som skjer med damer nr de blir gamle?

Jeg ser p meg selv, en relativt kul syttenring, som tenker p hvordan jeg ser ut om jeg skal bevege meg mer enn ti meter unna huset. Jeg har til en viss grad sans for fargekombinasjon og klesstil, og flere av vennene mine kan lett f jobb som modell eller innen mote.

Jeg ser p mamma, ei helt normal dame p frti. Til tider kan jeg ikke fatte hva hun gr i, men rundt om kring i huset har vi klesstativ og skap fylt med stilige og moteriktige klr. Hun bruker mye tid og penger p hr, hud og sminke, og tar seg egentlig ganske godt ut. Jeg har ogs veldig sansen for flere av mine venners mdre, og jeg har hrt fra flere av guttene jeg kjenner at det er mange "milf" ute og gr. Jeg ser stilige damer i byen, tydelig bevisst p kroppsholdning og et nye sammensatt antrekk hvor sko og yenskygge matcher, og jeg har sett bilder av damer fdt p 30-tallet da de var i sine ungdomsr. Hva skjer med disse damene, og enda viktigere, vil det skje med meg?

Damen som satte sprsmlet i hodet mitt, kom gende sakte mot meg. Tidens lp slipper jeg nok ikke unna, uansett hvor sterkt jeg vil det, og drlig smurte ledd, grtt hr, rynker og et ganske "laid back" tempo p alt som har noe med bevege seg gjre er vel noe, mer eller mindre, alle fr med rene. Det var ikke nettopp disse "dette mennesket har eldet"-trekkene som skremte meg, men mten hun mtte verden p. Bde sko og klr var av fargen beige, bortsett fra at buksene (som selvflgelig ogs hadde press) i tillegg til denne grunnfargen hadde rde og svarte striper i et rutete mnster, fra bunn til topp. Hele antrekket ropte gammel dame, og jeg kan ikke fatte hvem det er som har bestemt at disse stakkars menneskene skal vre ndt til g i noe s gyselig. Hun trakk p en svr, mrkegrnn trillebag og var penbart p vei mot "jallabutikken" fjordgata, som ingen husker navnet p (der de selger fem blondetruser, som er store nok til at et normalt mennekse kan bo i dem, til 9.90,- ). Antrekket, trillebagen og destinasjonen er jo i seg selv av en annen verden, men det som virkelig fikk meg til tenke "jeg vil d fr jeg blir 70 s jeg slipper bli snn", var ansiktet hennes. Vanligvis synes jeg gamle damer er ste og sjarmerende, men et snt ansiktsuttrykk som denne damen hadde, kunne ikke annet enn frst f meg til le, for s bli livredd for min egen alderdom. Hun gikk med nakken knekt i en frti graders vinkel, haka lftet opp, overkjeven plassert s rent snedig tre cm utenfor underkjeven, underleppa sugd inn i munnen, mens hun hadde overleppa, all huden rundt munnen, og nesa trukket opp s langt det lar seg gjre av sytti r gamle ansiktsmuskler, s hun virkelig fikk vist frem perleraden av brune tenner med hvitt belegg i kantene. Hva er det hun tenker med som fr seg selv til se slik ut? Tenkte jeg. Og det m da virkelig vre slitsomt g med et slikt utrykk i ansiktet, til enhver tid. Jeg prvde etterligne mimikken hennes mens jeg ventet p toget, men turte ikke holde den srlig lenge, da jeg kom p hva mamma sa da jeg var liten; "ikke lag grimaser, hvis du gjr det for lenge s blir ansiktet ditt snn!". Kanskje det var det hun hadde gjort? Kanskje hadde hun fra ung alder av funnet ut at hun ble veldig lite tiltrekkende av denne grimasen, og gjorde den ved flere anledninger for vre morsom og gi dem rundt seg en god latter - fr det var for sent, og grimasen var grodd fast i fjeset hennes.

IKKE FERDIG, uff, denne ble slem...

tittel

Publisert:
11.08.2009
00:42
Hyre. Hyre kan funke. Nei. Ikke venstre heller. Magen? Jeg vrir meg rundt i senga, prver ligge stille, tmme hodet. Jeg har sett p tv, funker ikke. Jeg har hrt p musikk, funker ikke. Jeg har prvd lese, funker ikke. Gamle lydbker fra barndommen, pensum i naturfag, telle sauer, ingenting funker. Jeg skrur av tastelsen igjen, 04:57. Et minutt er gtt siden sist, tre timer og femtifire minutter siden jeg frst s p klokka. Sove, sove, sove, tenker jeg. Likevel sovner jeg ikke.

Jeg gr igjennom diverse soveteknikker i hodet mitt. Lag en liste over det du tenker p. Alt jeg skal rekke gjre i morgen havner p lista. Komme meg i tide p skolen, henge med i alle timene, gjre det bra p dansing, spille pent, gjre lekser, rydde og ve. Lista ble lang nok, men det er overkommelig. N kan jeg sove. Likevel ligger jeg og grubler.

05:12, vannkokeren brler, og snart ser jeg det varme vannet sakte trekke til seg farge fra teposen. Det gr bra, sier jeg til meg selv. Du klarer det fint, ingen grunn til bekymring. Drikk opp teen, kryp til kys igjen og s tar du deg av alle tankene i morgen nr du vkner.

Hele kroppen verker. Jeg er s sliten, jeg greier svidt holde ynene pne. Jeg famler meg frem til dyna, kryper godt inn mellom putene, og legger meg for sove. tti minutter til du m st opp, tenker jeg, sov n. Tiden snegler seg forbi, og jeg har null tidsperspektiv. Jeg greier svidt lirke opp et ye, 05:59, men ynene nekter holde seg oppe. Hodet kan ikke lengre tenke tanker, ynene ligger som klistret, kroppen er for sliten til lfte en finger, og det siste jeg ser av klokka fr jeg sovner er 06:53.

Jeg vkner brtt av et stikk i magen - noe er galt, tenker jeg. Jeg spretter opp, ser p klokka. 10:15. Faen, nok en dag har jeg forsovet meg. Det er to timer siden jeg skulle vrt p skolen, og jeg er der tidligst om en halv time. Skal jeg nok en gang si "he, he, jeg forsov meg bare", eller ta enda en sykedag? Orker ikke sprsmlene, "nr sovna du da? har det skjedd noe? vil du prate?". Nei, det har ikke skjedd noe, bare det samme gamle, jeg fr ikke sove, og nr jeg endelig sovner, burde jeg helst ha sttt opp og gjort meg klar.


IKKE FERDIG ...
hits