/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

desember 2010

24. desember

Publisert:
24.12.2010
10:14

Maria og Peter hadde spist middag i stillhet, og satt nå i stuen med en av de mange julefilmene surrende i bakgrunnen. Under treet lå det mange presanger, men nesten ingen av dem var til Maria eller Peter. Maria pakket livløst opp en pakke fra en eller annen obskur slektning. Nok en kokebok. Maria krøp inntil Peter. «Jeg orker ikke flere gaver», sa hun sliten, og lukket øynene. «En gave til skal du få», svarte Peter. «Men den er ikke her, så hvis du venter litt, skal jeg hente den».

Maria satte seg opp i sofaen, og selv om hun ikke brydde seg, lurte hun på hva det kunne være. Uansett var det ingenting i verden som kunne gjøre henne glad i kveld. Minuttene gikk, og så kom han tilbake. Og der - i døråpningen - stod han. Og bak han - stod Amanda. «God jul!» sa de begge i kor. Marias ansiktsuttrykk kunne ikke beskrives, og Peter ble brått veldig usikker.

«Men jeg trodde det var dette du ønsket».

23. desember

Publisert:
23.12.2010
10:45

«Burde vi ikke sette i gang med middagen?». Peter stod i kjøkkendøra og så på Maria som kjevlet pepperkakedeig. «Kanskje det..», svarte hun, og plukket frem hjerteformene. «Egentlig er jeg ikke særlig sulten». Peter så oppgitt på henne. «Men bør vi ikke likevel prøve å holde motet oppe? Og hvorfor pepperkaker nå?». Maria svelget noen tårer, før hun svarte «det er julaften. Og vi har ikke bakt en eneste pepperkake i hele desember. Tenk hvis Amanda skulle komme hjem til et hus uten pepperkaker?» Peter smilte. «Du har helt rett. Men kan ikke du begynne med middagen? Så kommer jeg straks».

22. desember

Publisert:
22.12.2010
11:25

Amanda prøvde å få den ene foten ned i lakkskoen, og kjente duften av pepperkaker velte inn i rommet. Han hadde tatt med en helt ny kjole til henne. Den var i blå silke med hvitt bånd rundt magen, og knapper i ryggen. «I dag må du være fin, vet du. I dag er det julaften», sa han, mens han trakk den hvite genseren over hodet hennes. Hun hadde sett på julemorgen hele dagen, og sovnet under tre nøtter til askepott. Nå var hun nesten klar til å dra, og begge to synes hun så ut som en prinsesse.

21. desember

Publisert:
21.12.2010
11:25

«Jeg kjeder meg!» sa Amanda sint, da han kom inn gjennom kjellerdøra. «Kan jeg få dra nå?», Amanda gikk mot døra. «Nei, du kan ikke det. Ikke helt enda», svarte han. «Men jeg savner mamma», Amanda kjente at tårene presset på, enda hun var den jenta som aldri gråt. «Så, så», trøstet han. «I morgen skal du få komme hjem».

20. desember

Publisert:
20.12.2010
10:53

Fremdeles ingen nyheter. Eilif kunne ikke få det sjokkerte fjeset til Erika ut av hodet. «Det er vel ikke du?», hadde hun spurt. Eilif hadde blitt så satt ut at han gikk ut døra, og siden hadde de ikke snakket noe om det. Nå satt de her, han og Erika, og han skjønte nok hva hun ville.

«Jeg vet at du vet hvor sterkt jeg ønsker meg et barn, og hvor misunnelig jeg har vært på Maria, enda hun er en av mine beste venner». Eilif svarte ikke, bare fiklet med en løs tråd i sofaputen. Erika fortsatte. «Og du vet at du kan si alt til meg? Jeg er ikke sikker på om jeg vil forstå, men sammen vil vi finne ut av det». Eilif orket ikke høre alle beskyldningene, og kunne ikke holde tårene tilbake. Han løftet blikket. «Jeg er ikke syk, Erika».

19. desember

Publisert:
19.12.2010
10:26

Peter orket snart ikke mer. Kona gråt, ungene var enten døde eller borte, og selv gråt han nesten like mye som Maria. Ikke bare gråt han på grunn av ungene, men fordi Maria var så ufattelig lei seg. Han hadde innsett at han ville gjøre hva som helst for henne, og kunne ikke annet enn tenke på og glede seg til hvor glad hun ville bli når hele denne store tragedien var over. Det var kanskje best som hun sa? At det ville være best om Stein ikke ble født i det hele tatt, hvis han bare skulle dø? Han ønsket seg også tilbake til den første julen.

18. desember

Publisert:
18.12.2010
10:10

Erika tenkte på den dagen i døråpningen, etter hun hadde pratet med Maria på telefonen. «Jeg skulle så gjerne kunne gi deg et barn, Erika», hadde han sagt. Tanken om at Eilif kunne ha tatt Amanda slo ned i henne allerede da, men han hadde ikke svart da hun spurte. Bare sett forferdet på henne, snudd i døren, og gått ut av huset. Erika var skyld i det selv. Det var hun som hadde lagt opp til det ved hvert eneste bursdags- og julegaveønske. Skulle hun spørre igjen, eller håpe på at gal kunne han vel ikke være?

17. desember

Publisert:
17.12.2010
16:15

Maria og Peter spiste middag i stillhet, slik de hadde gjort de siste dagene. «Går det bra med deg?», spurte Maria. Peter tittet opp fra tallerkenen. Hva mente hun? «Ikke noe bedre enn med deg, vil jeg tro», svarte han omsider. Maria kunne ikke holde tårene tilbake. «Unnskyld», sa Peter. Det var ikke meningen å si det på den måten. Maria tok seg sammen før hun fortsatte. «Du vet at Erika alltid har vært misunnelig på oss? Hun ønsker seg så gjerne et barn, men de får ingen». Peter skjønte ikke helt hvor hun ville. Maria fortsatte. «Eilif har jo vært innlagt på psykiatrisk, og han er kanskje ikke helt frisk enda?». Hun rotet rundt i potetene. «Jeg skjønner hvor du vil», svarte Peter. «Men jeg tror ikke det. Kunne han? Ville han? Hva skulle de isåfall gjort?»

16. desember

Publisert:
16.12.2010
09:51

Peter visste ikke hva han skulle gjøre. Han visste ikke hvordan han skulle trøste Maria, hvordan han skulle forklare henne at alt kom til å gå bra, hvordan han skulle overbevise henne om at det ikke ville gå med Amanda som med Stein. Hun gråt hver kveld. Han orket ikke se henne slik, noe som resulterte i at han jobbet mye. Mesteparten av dagen ble brukt på kontoret, ettermiddagen på kjøkkenet, middagen i stillhet, og for så å krype tidlig til køys, mens Maria satt og stirret ut vinduet et par timer til. Sjefen syntes han burde ta noen uker fri. Men han orket ikke. «Bare det ikke vekker mistanke? Ingen kan da vel tro at jeg?.. Nei, det blir for dumt», Peter gnagde på blyanten, men kastet tanken fra seg og lente seg tilbake over tastaturet.

15. desember

Publisert:
15.12.2010
16:10

«Ja, det er Erika». Erika løftet av røret, og Maria sa hallo i den andre enden. «Har du hørt noe nytt?», Erika var håpefull. Hvis Maria ringte hadde det nok skjedd noe, og forhåpentligvis var det positive nyheter. Foreløpig hadde hun ikke sagt noe om Eilif. Han kunne jo ikke ha gjort det, og hvis han hadde gjort det, ville hun ikke legge mistanke på ham før det var nødvendig. «Nei, ikke noe nytt». Erika ventet tålmodig på at Maria skulle fortelle hva hun hadde å si. «Peter har ikke vært seg selv i det siste». Erika ventet. Det kom ingenting. «Å. Men det er jo ikke så rart. Akkurat som du har han mistet en sønn, og nå ei datter. Tenk på hvordan du selv har det. Slik er nok han og».

14. desember

Publisert:
14.12.2010
08:59

Erika la røret på, og måtte sette seg ned et øyeblikk. Eilif kom inn i rommet. Han så at hun gråt. Han gråt han også. Han orket ikke se henne slik. Han ville jo bare at hun skulle være lykkelig. «Jeg skulle så gjerne kunne gi deg et barn, Erika», sa han fra døråpningen. Noe slo ned i henne, og hun tittet opp. «Det er vel ikke du?», sa hun, og stirret sjokkert på mannen sin.

13. desember

Publisert:
13.12.2010
07:42

«Jeg vil hjem!» ropte hun. «Jeg vil til mamma!», fremdeles ingen svar. Han hadde nettopp servert henne middag. Pølser og potetmos med masse ketchup ? det beste hun visste. Hun hadde spist opp begge pølsene, og nesten all potetmosen, og nå satt hun og så på barnetv. Det var egentlig ikke så stor forskjell på å være her, og å være hjemme. Bortsett fra mamma. Hjemme var mamma, og Amanda savnet henne veldig.

12. desember

Publisert:
12.12.2010
10:19

«Hvordan går det? Har du hørt nye nytt?». Maria holdt hardt om telefonrøret, og anstrengte seg for å holde tårene tilbake. Erika ventet i den andre enden. «Maria?». Hun svelget et par ganger, før hun svarte. «Nei. Ingenting enda. Vet du noe?». For et idiotisk spørsmål. Selvfølgelig visste hun ingenting. «Nei, dessverre», svarte Erika.

11. desember

Publisert:
11.12.2010
08:59

«Tror du det er min feil», Erika gråt. «Din feil? Hva da?», Eilif holdt rundt henne. «Jeg har vært så misunnelig på Peter og Maria. Hvorfor skulle de få to barn, når jeg ikke kan få noen? Og nå er de begge borte». Eilif klemte henne. «Selvfølgelig er det ikke din feil. Du har ikke gjort noen ting. Alt er bare uheldige tilfeldigheter, og Amanda kommer tilbake. Bare vent».

Han orket ikke se henne slik. Han visste at Erika var glad i Amanda, nærmest som sin egen datter. Han skulle så gjerne gi henne et barn. Hvis han bare kunne.

10. desember

Publisert:
10.12.2010
07:36

Peter holdt rundt Maria, og ingen av dem sa noe. De var tilbake i sofakroken. Hun hikstet og han trøstet. «Ikke nå. Ikke meg. Ikke oss. Ikke henne», Maria gråt, og Peter prøvde alt han kunne å holde tårene tilbake. Han orket ikke se henne slik. Ikke nå igjen. Denne julen skulle jo bli så bra. Det kom den til å bli også, når bare Amanda kom tilbake.

9. desember

Publisert:
09.12.2010
08:43

«Hun er borte». «Hvem er borte?»
Erika forstod ingenting da hun løftet av røret, og hørte den gråtkvalte stemmen til Maria. «Hvem er borte?», spurte hun, men fikk ikke noe svar, bare noen høye hikst. «Maria, pust rolig. Hvem er borte?». «Amanda! Amanda er borte!». Erika klarte ikke si noe. Hun og Maria hadde vært gode venner siden de flyttet inn i nabohuset, og hun hadde passet Stein og Amanda flere ganger. De var de barna hun selv ikke fikk, og hun var svært glade i dem.

De hadde ikke snakket mye sammen etter at Stein døde, men hun ville gi Maria litt rom for å komme seg videre. «Har du snakket med Peter?», spurte hun, og prøvde å beholde roen. «Jeg har forsøkt å ringe ham, men han svarer ikke». «Har du kontaktet politiet?», Erika merket tårene presse på, men ville ikke gjøre situasjonen verre enn den var. Kanskje hadde Peter hentet henne? «Ja, men de tror Peter kan ha hentet henne, og sier jeg skal ringe om han ikke kommer hjem med henne i løpet av kvelden».

8. desember

Publisert:
08.12.2010
07:30

Han var ikke slem, og Amanda var ikke redd. Hun var egentlig ganske fornøyd, for hun hadde fått mange nye ting å leke med. Hun hadde hatt med seg bamsen i barnehagen, og den hadde hun fortsatt. I tillegg til den hadde hun en gammel kasse med lego, og i hjørnet stod et helt nytt dukkehus med både møbler og en liten familie. Ved madrassen hadde han satt inn et fjernsynsapparat, og der kunne hun se både film og barnetv. Likevel savnet hun mamma veldig, og nå syntes hun det var på tide å møte vennene sine i barnehagen. «Kan jeg få dra hjem nå?» ropte hun, men fikk ikke noe svar.

7. desember

Publisert:
07.12.2010
09:09

Maria lukket porten bak seg, og gikk over gårdsplassen i barnehagen. Hun kunne ikke se noen, men så var det også ganske sent på ettermiddagen, og de fleste hadde nok blitt hentet. Maria ble litt stresset av dager som denne, der hverken hun eller Peter egentlig hadde tid til å rekke barnehagen før arbeidsslutt.

«Hallo!». Maria ropte fra yttergangen, og ventet å se Amanda komme hoppende mot henne, men ingen kom. Inne i lekearealet sto to av tantene og pratet sammen, og begge så skremt på henne da hun kom inn. «Hei, jeg skal bare hente Amanda», sa Maria. Begge de to damene nølte, men etter en stund sa den ene av dem; «vi har ikke sett henne på en stund, men noen av barna fortalte at en mann hadde hentet henne. Vi tenkte kanskje at det kunne være Peter som har plukket henne opp?»

6. desember

Publisert:
06.12.2010
07:41

«Enda litt høyere!», Amanda lente seg tilbake, og strakk bena ut. Hun hadde jobbet i hele dag for å få stor nok fart, men hun hadde ennå ikke greid å komme helt rundt. Litt til nå. «Amanda?», noen ropte navnet hennes, og Amanda mistet farten. Noen vinket til henne på den andre siden av gjerdet, og hun hoppet ned fra husken og løp over lekeplassen. «Skulle ikke mamma hente meg?», tenkte hun for seg selv, men smatt ut gjennom porten da han sa at hun skulle bli med. Det var flere dager mamma ikke hadde tid til å komme, så det var ikke noe problem.

5. desember

Publisert:
05.12.2010
09:27

Der borte, i huskene, bak sandkassen. Amanda svingte frem og tilbake så det lange, mørke håret vaiet i vinden. Hun var så vakker. Så nydelig. Så perfekt. Alt en mor kunne ønske seg. Han ville ikke gå inn i barnehagen, ville ikke at tantene skulle se ham. Hun måtte komme ut selv. Men hvordan? «Amanda?», han ropte over porten, og heldigvis var det ingen andre som reagerte. Amanda senket farten, og så ut over lekeplassen. Hvis hun bare kunne komme, nå. Han vinket, og signaliserte med hånden at hun skulle komme. Amanda hoppet av husken, og hoppet over gårdsplassen. «Mamma kunne ikke hente deg i dag, så bli med meg du», sa han og smilte. Hun viste ingen tegn til bekymring, og smatt ut gjennom porten. «Forhåpentligvis har ingen sett oss», tenkte han for seg selv, og sammen gikk de hånd i hånd nedover gaten.

4. desember

Publisert:
04.12.2010
10:13

De hadde jo prøvd alt. Fertilitetsbehandling, homeopati, meditasjon og hypnose. Adopsjonsbyrået hadde meldt avslag, ettersom Eilif hadde en bakgrunn på psykiatrisk avdeling. Men alt det var jo over nå! Han var frisk. Alt var bra. Alt var ihvertfall nesten bra. De merket begge to at det manglet noe. Et barn. En grunn til å leve videre, føre familien videre. Være et bindeledd. Ikke bare enden på lenka. Han ville så gjerne gi henne et barn. Hvis han bare kunne.

3. desember

Publisert:
03.12.2010
09:29

«Hva ønsker du deg til jul?», Eilif så på Erika. Han visste nok hva hun ønsket mest, og angret litt på at han hadde spurt. Det enkleste hadde nok vært å kjøpe en ny kaffetrakter. Kanskje en av disse moderne med patroner, og espresso i koppen med bare et knappetrykk? Erika så på Eilif. Han visste nok hva hun ønsket mest. De hadde lenge forsøkt å få et barn. Et lite nurk å tilføye familien. Det var ingens feil, det bare gikk ikke. De hadde prøvd alt, og likevel kom det ingen. Aller helst ville hun svare «et barn», men visste at det bare ville gjøre vondt verre. Dessuten trengte de en ny kaffetrakter. Det ville nok sette en stopper for samtalen. «Kaffetrakteren er ødelagt», sa hun med et smil. «Vi kunne ha bruk for en ny».

2. desember

Publisert:
02.12.2010
09:08

«Hva ønsker du deg til jul?», Peter så på Maria. Hun hadde ikke sagt noe på en stund, bare sett med tomme øyne ut i rommet. «Maria?», Peter tok hånden hennes. De hadde sittet mye slik den siste tiden. De to sammen. Men nå var det gått flere måneder, og det var på tide å komme seg videre. «Maria? Hva ønsker du deg til jul?». Peter ventet tålmodig, men tenkte innerst inne at han synes ting burde bli som de var før den store tragedien. Etter en lang pause svarte hun omsider. «Jeg ønsker at ting var slik de var før. Da du, og jeg, og Amanda og Stein var her. Alle fire. Eller helt tilbake til den julen Amanda ble født. Jeg sier ikke at jeg ikke er glad for tiden vi fikk med Stein, men jeg skulle ønske han aldri ble født, hvis det måtte ende slik».

1. desember

Publisert:
01.12.2010
08:46

«Hvor er jeg?» Amanda våknet på en madrass på gulvet. «Fargene ser kjente ut, men jeg kjenner meg ikke igjen. Her har jeg ikke vært før». Det var lyst i rommet, og flere av lekene hennes lå på gulvet. «Hvorfor er jeg her? Og hvorfor ble jeg ikke hentet av mamma i barnehagen?». Hun satte seg opp, og tok bamsen til seg. «Mamma?», ingen svarte. Hun ropte igjen, litt høyere denne gangen. «Mamma?». Fortsatt ingen svar. Det eneste hun kunne høre var hennes egen pust, midt i stillheten i det lille rommet.

hits