/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

desember 2009

PS: Eg elskar deg

Publisert:
31.12.2009
16:34
        Eg har aldri vore særleg glad i klissete romantiske jentefilmar. Eg har alltid synest at dei er for usannsynlege, for dratt opp i skyane og for forelska til at det i noko univers kunne ha vore sant. No er eg ikkje så sikker lenger. Eg og mi åtte år gamle syster, Elisabeth, har nett sett filmen «PS: i love you», og eg er overtydd. For fyrste gong har eg gråte av ein jentefilm, for fyrste gong har eg sett ein bodskap bak alle dei rosa skyane i ein jentefilm, og no greier eg ikkje få den eine setninga heile filmer er bygga på ut av hovudet; «This may be the end of life as we know it». 

        «God morgon», kviskra mor i dørsprekken. Ho smilte og såg på meg, «korleis har du det i dag?». «Fint», svarte eg, sjølv om magesmertene hadde halde meg vaken heile natta. «Om du vil, kan du stå opp, eg og far har ei overrasking til deg i stova». Eg måtte bruke alle kreftene eg hadde, men eg klarte å setje meg opp i senga, finne fram tøflane og komme meg ut i stova. 
        Etter å ha pakka meg inn i eit ullteppe, kom mor. «Du skal sleppe å reise deg igjen, så eg har henta den for deg», sa ho med eit lurt smil. «Henta kva?», tenkte eg, og såg på ho med eit spørjande blikk. Ho heldt fram ei lita gåve, og til den gåva var det festa ein raud lapp med talet ein på. «Tullar du med meg?» sa eg, og smilte med heile kroppen. «Nei, dette er ingen spøk», svara ho og ga meg pakken. «Eg veit kor glad du er i jula, så det skulle vel bare mangle om ikkje du og skulle få ein skikkeleg julekalender. Om du vil, så kan du få julebrus og».

        Jula har alltid vore mi favoritthøgtid. Når alle dei andre i klassa har drukke julebrus frå den dagen den kjem i butikken, har eg venta. Julebrusen er heilag, og skal ikkje drikkast før den 1. desember. Sjølv om det ikkje blei heilt slik i år. Det er så mykje med jula. Ikkje berre julaftan. Julaftan er berre ein liten del av den store julefeiringa, og det er førjulsskikkane eg tykkjer mest om. 

         Frå du er liten får du banka inn at «advent» betyr «ventetid», men for meg har det alltid betydd «gledetid». Eg elskar ikkje julekalender nødvendigvis fordi eg er så glad i sjokolade. Eg elskar julekalender fordi eg kvar dag blir minna på kva for dato det er, og kor mange dagar, eller luker, det er igjen til julaftan. At du får ei overrasking kvar dag er berre ein bonus. 

         Det beste med jula er at alt er noko ein gjer berre ein gang for året. Alle tradisjonane, all spenninga, og alt det varme, fine og koselege som høyrer jula til. Eg og Elisabeth har alltid sitte klistra framfor skjermen frå 1. desember, med kvar vår julebrus og ei skål med peparkakar mellom oss. Amalies jul har alltid vore favoritten, og sist desember skaffa mor den til oss på dvd, så vi skulle sleppe å sjå «barnas ADHD-jul» (som eg likar å kalla det) på nrk. 

        Kvart år har heile familien brukt å gå ned til torget fyrste søndag i advent, for å sjå julegrana bli tent. Då er det ekstra koseleg om snøen har lagt seg, og ein kan kjenne det knirke så godt under beinda når ein går. I år kan vi ikkje sjå julelysa i byen. Pappa var lei seg, ikkje fordi han absolutt ville sjå julegrana, men fordi han veit kor glad eg er i desse tradisjonane før jul, og som den gode pappaen han er, laga han i stand julegrantenning berre for oss, heime i hagen, og eg fikk tenne lysa medan vi song «du grøne glitrande tre, goddag». 

         Dei fleste dagane i adventstida brukte eg til å sove. Eg hadde så vondt i heile kroppen at eg ikkje kan beskrive det, og eg fekk store dosar med smertestillande medisinar. Heldigvis fekk eg gode dagar og. Då kunne eg invitere nokre nære vener, og saman drakk vi gløgg, bygde pepparkakehus, hadde juleverkstad og både song og høyrde på julemusikk. Eg har alltid likt «O' helga natt» best av alle julesongar, men på det kriteriet at det må vere ein utruleg flink mann som syng den. Helst Tommy Körberg. Då får eg frysningar på heile kroppen. 

          Mange grufulle, men fantastiske, tradisjonar er og med på lista over ting eg elskar å gjere før jul. Ikkje grufulle som i slemme, men rett og slett ting ein elles i året held seg milevis unna. Som alle dei tragiske julefilmane tv3 og tv Noreg visar dei siste vekene før jul (som forresten 80% av gongane heiter noko med «hjelp, vi ...»), og den femti år lange tradisjonen med Luciakonsert i Frimurerlogen med skulekorpset. Dei sure tonane på «host og hark» opnar heile konserten (når eg tenkjer meg om heiter han vel egentleg «Hark, the herald angels sing»), og skrik ut «no er det snart jul!», etterfølgt av eit halvdårleg luciakor og ein ugjenkjenneleg versjon av ein eller annan kjend disneyfilm. Det er ikkje sikkert at eg får med meg nokon av desse «grutastiske» juletradisjonane i år, men etter kvart dukka det opp både ein og to amerikanske julefilmar i julekalenderen min. 

         Eg trur det var rundt den 20. Pappa var i gang med å feste juletrefoten, og heile huset lukta granbar. Eg låg på sofaen i over ein time, med auga lukka og berre kjente den herlege dufta av jul. Det er ikkje noko som luktar så godt som juletre. Kanskje bortsett frå pinnekjøt. Men det beste er jo blandinga! Alle luktene. Nyvaska hus, pinnekjøt, rotemos, raudkål, juletre, stearinlys, kald vinterluft, peparkakane i vindauga og alt anna vi fyller huset med i jula. 
         Uansett kva for dato det var, så hadde eg ein god dag, så eg hjelpte mor og Elisabeth med å pynte treet. «Trur du vi kan sjå hallelujakoret i Nidarosdomen?» sa Elisabeth, og festa ei stor raud kule på ei grein. Mamma fekk tårer i auga, men sa ikkje noko. Eg visste, ho visste og Elisabeth visste. «Eg veit ikkje», svara eg. «Men du skal i alle fall få sjå juleandakta! Du, mor og far, og kanskje eg». Elisabeth smila. «Det håpar eg. Det er så fint». Eg ville og gjerne sjå juleandakta. Og enda meir enn å sjp den, ville eg vere med. Høyre gjenklangen i dei tjukke murveggane, og sjå eit publikum fylt med julestemning, siste dagen før skoleslutt. 

        I går var den 24., og vi samla familien med bestemor, tantar, onklar og syskenborn for å feire julaftan. Mamma hadde kjøpt «tre nøtter til Askepott», og før vi åt julemiddag, sat vi samla kring fjernsynet med nøtter og rosiner. I julegåve frå bestemor fekk eg nye ullsokkar, og Elisabeth fekk ein film. Vi hadde ikkje lagt mykje vekt på gåver, for det er ikkje det eg tykkjer er finast med jula. Dessutan fekk eg den beste julegåva eg kunne tenkje meg; ein kveld med dei eg er glad i, i den høgtida eg liker best, utan å liggje og ha de vonst heile dagen. 

        I dag er det 25. november, «fyrste juledag», og mor har sagt at vi skal halde på julefeiringa så lenge vi kan. I kveld har eg og Elisabeth sitte på stova og prata. «Du skal feire jul med oss ein gong til, skal du ikkje?» spurde ho, og klemte meg hardt i handa. «Det veit du at vi ikkje veit», svara eg, og la armana mine kring ho. «Det er ikkje noko eg vil meir enn å få lov til å feire jul med dykk ein gong til, og gjerne mange gongar til! Men det ser ikkje slik ut, Elisabeth. Det er jo difor vi har feira jul no». Elisabeth gret, og såg opp på meg. «Vil du sjå filmen eg fekk frå mormor med meg?» spurde ho. «Det er klart eg vil», lo eg og rufsa henne i håret. Ho klatra ned og sette på filmen, før ho kom opp igjen og satt tett inntil meg. «Du veit, det kan skje eit mirakel. Det er jo tross alt jul», sa ho og klemde meg. 

        Elisabeth ligg i armane mine og søv. Skjermen er svart, og sjølv om eg høyrer musikken, greier eg ikkje lese den kvite teksta som flyg forbi. Blikket er slørete, og eg kan kjenne smaken av saltvatn mot leppane mine. «Skal eg hente medisinane dine?», spør mor som nett har komme inn i rommet. «Nei», svarar eg. Smertene er der men eg kjenner dei ikkje. Eg som så lenge har vore redd, kjennar ikkje frykt. Eg som så lenge har lengta tilbake til tida i fjor, då eg var frisk, tenkjer på kor glad eg er for den siste tida eg har hatt. «Kan du ikkje heller hente ein penn?», spør eg, og smiler til ho blant alle tårene. Når eg får penna skriv eg «this may be the end» i handa mi, og i handa til Elisabeth skriv eg «of life as we know it», før eg sovnar med syster mi i armane.





Nynorsktentamen 2. desember, oppgave: skriv en tekst om førjulstradisjoner
Jeg har hovedsaklig skrevet om mine førjulstradisjoner, og det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne hvem historien er inspirert av. Har lest korrektur før jeg la den ut her, altså færre nynorskfeil enn i den originale teksten.

Karakter: 5
Kommentar: Veldig vakkert og kjenslefylt skrive (eg har ikkje sett denne filmen). God nynorsk, men innimellom, som på fyrste og siste side, vert der ein del feil. (Det må bli færre for å ligge på 5 i vg3) 
(så fint at jeg går vg2, tenkte jeg da ... )

24. desember

Publisert:
24.12.2009
09:44
Johannes var fortsatt ganske døsig, og hadde det ikke vært for at han hadde lagt igjen jakken hjemme og bilen var iskald etter å ha stått urørt i flere dager, hadde han nok sovnet bak rattet. «Hold ut, Ina», sa han om og om igjen, og selv om det kanskje ikke hadde skjedd noe, hadde hun vært nær flere ganger tidligere, og han var for glad i henne til å ta sjansen på ikke å dra. «Fy søren, det er glatt», sa han til seg selv, og måtte jobbe som en gud for å holde bilen på veien. Han kjørte midt i gata for å minske sjansen for å havne i grøfta, og ettersom det eneste kjøretøyet som kunne komme motsatt vei, var bussen, tenkte han at den var stor nok til å oppdage den i tide, og svinge unna. 

Han byttet mellom å kjøre med høyre og venstre hånd, mens han blåste varm luft inn i den andre. «Jeg kommer nå» sa han til seg selv, og håpet at kjæresten var ok, mens han tråkket enda hardere på gassen. Han la seg på rattet, og kom seg såvidt rundt svingen, da buss nummer 9 kom ut av intet. Johannes ble svimmel av synet med bussen så tett på, men klarte å vrenge bilen unna, og unngå å kollidere. «Fy faen» sa han til seg selv, og klarte ikke ta øynene fra bussen som bråstoppet. Sekundene føltes som minutter, og innen han klarte å vende blikket frem, var det for sent. Noe, eller noen, kom mot ham i det øyeblikket han svingte ut på siden av bussen, og før han rakk å se hva det var, krasjet de, og tingen ble ute av syne. Johannes stoppet bilen og løp ut. På veien foran bilen lå diverse matvarer, og halvveis under fronten lå en livløs kropp. Han grep seg i håret; 

«hvis bare...»

23. desember

Publisert:
23.12.2009
20:48
«Herregud, er det mulig å bruke så sinnsykt lang tid!?» Ane var ilende sint, og kastet nøklene på Julian da han kom på døra. «Unnskyld», svarte han, og prøvde seg på en klem, men Ane presset seg forbi ham og løp ut porten. «Lås, da!» ropte hun, og vinket mens hun løp ned langs veien. 

Nærbutikken lå rett ved busstoppet, og siden det kun var nummer 5 som stod og ventet, tenkte Ane at hun rakk å stikke innom og kjøpe de etterlengtede kamferdropsene. Etter å ha raset rundt i butikken, rasket med seg varene hun skulle ha og stilt seg i kø for å betale, så hun bussen svinge inn på holdeplassen. «Svarte» sa hun til seg selv, la igjen penger for minst dobbelt så mange varer og løp ut på gata. «Vent!» ropte hun, og veivet med handleposen, mens hun sprang etter bussen. Plutselig bråstoppet den, og Ane satte opp farten. «Flaks for deg at jeg rakk bussen, Julian», tenkte Ane for seg selv, men selv om bussen hadde senket farten, kom aldri Ane seg på nummer 9 til Vilde og Marius.

22. desember

Publisert:
23.12.2009
20:21
«Hvordan går det?», Vilde kom inn på stua med to kopper rykende varm kakao, og slo seg ned foran peisen sammen med Marius. «Bedre», svarte han, og trakk ullpleddet tett om seg. «Skulle ikke Ane vært her nå?» spurte han, og blåste på kakaoen. «Jo... Bussen kommer vel hit rundt fem på, og nå er den hel. Håper hun ikke mista bussen, da er hun ikke her før om flere timer». Vilde puttet koppen på teppet, og gikk ut på kjøkkenet for å hente telefonen. «Ringer du?» ropte Marius, og lot den varme kakaoen pleie den såre halsen hans. «Ja, men hun svarer ikke», ropte Vilde ute fra kjøkkenet. «Jeg venter litt, og prøver en gang til». Vilde ventet litt, ringte. Ventet litt mer og ringte en gang til, men etter flere runder med venting og ringing, ga hun opp, og tenkte at Ane hadde sikkert en god unnskyldning, og ville ringe snart. Kanskje hun bare hadde sovnet?

21. desember

Publisert:
22.12.2009
13:13
Dette skulle bli en deilig kveld. En helt rolig kveld, bare han, en pils og 20 spørsmål på radio. Han satt i den store stolen, og var like ved å døse av, da det vibrerte i den høyre bukselomma hans. Han fiklet fram mobilen, og «Ina» blinket på displayet. Han pustet tungt ut, men tok telefonen og sa «hei, du», med en kjærlig stemme. Han hørte pusten hennes gikk fortere. Hun gråt, og hikstene kom tettere og tettere. «Ina, pust rolig», sa han, og holdt seg helt rolig. Det var ikke første gangen hun ringte i en slik tilstand, og han visste godt hva som skulle til for å roe henne ned. «Pust inn med nesen og ut med munnen. Jeg vet du klarer det. Gjør det for min skyld», sa han, og etter hvert klarte Ina å gjøre som han sa. Johannes pustet lettet ut, «fint». «Nå, hva er det som skjer?». Det ble en lang pause, men til slutt svarte hun med en lav stemme «Jeg er bare så sliten. Jeg er så redd». Pusten hennes begynte å gå raskere, men Johannes fikk roet henne ned, igjen. «Nei, pust rolig nå. Det er helt greit, det. Vi kan prate». «Har det skjedd noe?», spurte han, og Ina trakk pusten dypt. Hun hvisket inn i telefonrøret, og Johannes kunne såvidt høre henne si, «Jeg er så alene, jeg er så redd». Pusten hennes økte, igjen, «slapp av, lille venn», sa Johannes. «Pust rolig nå, dette går helt fint», men han fikk ikke noe svar. «Ina!», sa han høyt, men forbindelsen ble brutt. «Faen», sa han til seg selv, og slo i bordet. «Jeg må dra dit, hun trenger meg nå. Hva hvis det skjer noe?». Johannes løp ut i gangen, rasket med seg bilnøklene og fikk på seg et par sko, og forsvant ut i den kalde vinterlufta.

20. desember

Publisert:
21.12.2009
00:43
«Ullpledd» sang Julian til seg selv, mens han rotet rundt i leiligheten. «Ullpledd, ullpledd, ullpledd.. Hvor er dere?». Klokken tikket, og han hadde vanskelig for å finne alle tingene han måtte ha med. Ti på, han burde ha vært ute av døra nå, men han kunne ikke stille uten mat og drikke. Og dessuten kom de til å fryse ihjel dersom han ikke fant noen tepper snart. «Senga!» ropte han, og knipset. At han kunne være så fjern, de siste nettene hadde han nærmest tatt på seg parkdressen for å få nok varme om nettene. Etter fem minutter var alt pakket og klart, og klokka nærmet seg hel. Han slengte på seg det store, fargerike skjerfet, sko og en varm jakke, og fløy ut av døra for å rekke Ane. «Bare hun ikke stikker», tenkte han for seg selv. Han visste at hun måtte rekke denne bussen, hvis ikke måtte hun vente en evighet, og kom han for sent denne gangen, skulle det nok mye til for å gjøre det godt igjen.

19. desember

Publisert:
20.12.2009
00:19
Med skjelvende hender tok hun frem mobilen, og skrev inn nummeret til Johannes. Hun satt lenge og stirret på skjermen, leste navnet og nummeret om, og om igjen, planla hva hun skulle si, og prøvde å ignorere stemmen som sa at hun var en drittsekk som plaget ham med dette. Fingeren hennes trykket på den grønne knappen, og like etter hadde hun summetonen i øret. «Legg på» ropte stemmen. «Nei», svarte hun. Jeg trenger å snakke. «Legg på!» ropte den igjen, og da hun skulle til å gjøre som den sa, hørte hun et «hei, du», i den andre enden. Hun stivnet fullstendig, og klarte ikke å få fram et eneste ord mellom alle hikstene. «Ina, pust rolig», sa en varm stemme i den andre enden. «Pust inn med nesen og ut med munnen. Jeg vet du klarer det. Gjør det for min skyld». Ina gjorde som han sa. «Fint», svarte Johannes. «Hva er det som skjer?». Dette var ikke første gangen hun ringte slik, og Johannes visste godt hva som skulle til for å roe henne ned. «Jeg er bare så sliten. Jeg er så redd», svarte Ina, og tårene meldte seg igjen. «Nei, pust rolig nå. Det er helt greit det. Vi kan prate» svarte han, og nok en gang trakk hun pusten dypt. «Har det skjedd noe?» spurte han, men nå kunne ikke Ina holde seg lengre. «Jeg er så alene, jeg er så redd», hvisket Ina, og pulsen gikk raskere. Alt ble svart, og stemmen til Johannes hørtes bare som en mørk brumming i telefonrøret. Ina ble helt varm i hodet, og midt oppi allt tårene og svimmelheten mistet hun telefonen på gulvet og krøllet seg sammen i den store stolen.

18. desember

Publisert:
20.12.2009
00:09
Smerten i bena rev i Ina, men likevel satt hun i den store stolen med knærne trukket opp under haka, og armene i kors, mens hun grov neglene inn i leggene. «Dette går bra» prøvde hun å lure seg selv til å tro, midt oppi de korte åndedrettene og de svarte prikkene som svimlet foran øynene hennes. «Jeg vil ikke være alene. Vil ikke bli glemt. Vil ikke...» tenkte Ina, og knep øynene sammen mens tårene presset seg vei gjennom, og rant ned over kinnene i store elver. «Slapp av», hvisket Ina til seg selv. «Du er alene!» ropte stemmen tilbake.

17. desember

Publisert:
17.12.2009
11:26
Nina satt med telefonen i hånden. Hun fortjente helt klart dette, måtte hun si til seg selv et par ganger. Dessuten kunne hun jo bare ringe Johannes, hvis hun skulle føle seg ensom. «Faen, dette må bli bra», sa hun til seg selv, og lurte på hva de skulle. Kjenningsmelodien til Friends brakte løs i venstrehånden hennes. «Hei, du», sa en varm stemme. «Gjett hva vi skal i kveld». Nina turte ikke gjette, men foreslo peiskos og rødvin, da hun fikk beskjed om at hun måtte tippe noe. «Feil», sa han muntert, og Nina ilte av glede da han til slutt avslørte at han hadde fått tak i en båt, og at de skulle tilbringe kvelden under åpen himmel, innepakket i varme ullpledd. «Jeg stikker og henter nøklene nå, så kommer jeg innom og henter deg etterpå». Nina kunne ikke få sagt nok hvor mye hun gledet seg, og etter å ha lagt på hadde hun overhodet ingen dårlig samvittighet for at Ina måtte være hjemme alene en kveld.

16. desember

Publisert:
16.12.2009
07:58
Ane stod med vinglass i den ene hånda, telefonen i den andre og kurven foran seg mens hun tenkte «Jaja, ingen båttur i kveld». Hun begynte å pakke ut igjen, men så kom hun på «Julian! Da kan han jo låne den likevel». Hun slo nummeret hans, og tenkte at hun måtte være tidenes beste lillesøster. «Hei, Julian! Gjett hvem som har tidenes beste date i kveld!», sa hun og forventet et gledeshyl. Ingenting skjedde. Hadde han tatt telefonen? «Hallo? Er du der?», spurte hun. «Jada, jeg er her», svarte Julian, og hørtes egentlig ikke så glad ut. «Vær litt glad, da! Du får låne båten, Marius er syk, så vi blir inne i kveld», og da først kom reaksjonen hun hadde ventet, «kødder du!?» ropste han inn i røret, og Ane måtte holde telefonen en halv meter fra hodet for å unngå at trommehinnene sa takk og farvel. «Nei, jeg kødder ikke», lo hun, «Men du må komme litt fort, for jeg skal ta bussen til Vilde om ikke så lenge». «Jeg kommer med en gang!», ropte han, og la på med et smell.

15. desember

Publisert:
15.12.2009
11:10
«Trøste og bære, hvor lang tid skal han bruke?» tenkte Ane for seg selv, mens hun bladde i bussruta til nummer 9. Den idiotiske bussen gikk annenhver time, og hvis hun skulle rekke å dra innom butikken først burde han virkelig kjappe seg. «Håper det ikke har skjedd noe», sa hun til seg selv, men tenkte på hva Julian pleide å si; «vi bor på den mest gudsforlatte plassen jeg kan tenke meg, hva i alle dager skulle skje her?». Han hadde forsåvidt rett i det. Her kom både biler og busser så sjelden, at ikke en gang småbarna brydde seg med å se seg for, før de gikk over gata. «Jeg tror jeg har sett flere hester enn biler i denne bygda», tenkte Ane oppgitt for seg selv, men ble mer og mer stressa av å se klokka på kjøkkenet tikke.

14. desember

Publisert:
14.12.2009
07:56
Julian satt i sofaen og tenkte så det knakte, og skvatt i været da Nokias kjenningsmelodi brølte mens hele stuebordet ristet. «Hei, Julian! Gjett hvem som har tidenes beste date i kveld!». Herregud, for en drittunge, tenkte han. Her satt han og tenkte på hva han skulle finne på, og så skulle hun gni inn i trynet på han hvor fint hun skulle ha det. «Hallo? Er du der?», spurte hun. «Jada, jeg er her», svarte Julian, og var litt småsur. «Vær litt glad, da! Du får låne båten, Marius er syk, så vi blir inne i kveld». Julian spratt i været, «kødder du!?». «Nei, jeg kødder ikke» svarte Ane, og kniste. «Men du må komme litt fort, for jeg skal ta bussen til Vilde om ikke så lenge». «Jeg kommer med en gang!» ropte Julian, og la på røret.

13. desember

Publisert:
13.12.2009
13:41
Vilde fiklet frem mobilen, «Ane kommer med kamfer i kveld», send. Stakkars liten. Han hadde nok mest lyst på pastillene med en gang, så dårlig i halsen som han var. Men hun konstruerte en slags unnskyldning i hodet sitt om at hun også risikerte å bli syk hvis hun gikk utenfor huset, derfor var det nok best å la vær. «Herregud, så lenge vi har kjent hverandre nå», lo Vilde og satte seg i den store stolen. Hun husket at Ane og Marius var bestevenner til å begynne med, og de var egentlig ganske ekle mot henne. Uansett hvor ekle de var, kunne hun ikke hjelpe for at hun hadde hatt et godt øye til Marius, og da de kom på ungdomsskolen la de fra seg barnslighetene, og ble bestevenner alle tre. Det var helt utrolig at de hadde holdt sammen så lenge. Både Vilde og Marius hadde vært bekymret for at ting ville falle fra hverandre da de ble kjærester, men Ane hadde vært fast bestemt på at «jeg driter da vel i hva dere gjør, så lenge vi er venner og dere ikke gjør det foran meg».

12. desember

Publisert:
12.12.2009
20:19
Vilde leste meldingen en gang til. «Kamfer», sa hun til seg selv. Det skulle da bare mangle. Kamfer hadde de da alltid i huset. Etter å ha ransaket hele kjøkkenet, og hjørneskapet så ut som hiroshima etter atombombene, måtte hun gi seg med at de ikke hadde halsdrops. Den sure, kalde vinterlufta fristet ikke særlig, og siden de likevel ikke skulle ut den kvelden, orket hun heller ikke å gå ut for å kjøpe. «Ane kan kjøpe», sa hun til seg selv, og fant frem nummeret hennes. «Hei, Ane» sang hun, og tenkte at en munter åpning på samtalen ville gjøre susen. «Jeg vet vi har planlagt denne turen lenge, men Marius er ikke helt i form, og jeg tror ikke sjøsprøyt og kuldegrader vil gjøre saken noe bedre», fortsatt hun, ganske skuffa ? men også litt glad for at hun slapp kuldegradene. «Æsj, så kjedelig» svarte Ane, «men det går fint, jeg kan komme på sykebesøk, så tar vi båten en annen dag. Det finnes mange kvelder å fryse ihjel på!». Vilde lyste opp, «flott! Og er du en engel, så stikker du innom butikken og kjøper med kamferdrops». Det var helt greit for Ane. «Da snakkes vi i kveld, da».

11. desember

Publisert:
11.12.2009
08:32
«Hei, Ane. Kan jeg låne båten din i kveld?» sa Julian, og satte opp de største dådyrøynene han kunne få til. «Du står i telefonen, dust» sa en stemme inne i hodet hans, men Julian hadde på følelsen at det ville virke. «Du vet jeg ikke kan se dådyrblikket, Julian...» sa Ane, og hørtes ganske oppgitt ut. Julian smilte, og tenkte på hvor glad han var i søsteren sin, og at det var ingen andre her i verden som kjente han så godt som henne. «Det er jeg fullstendig klar over», svarte han. «Men det funker likevel, ikke sant?». Han kniste litt, og Ane svarte «du kan å spille på de rette strengene», hun lo hun også. «Men i kveld skal jeg ha den selv, dessverre». Julian sukket så høyt at kunne, «æsj, dette som var slik en fantastisk plan», sa han til seg selv, før han svarte Ane, «søren, og. Jeg som hadde tidenes beste date! Jaja, vi snakkes senere snuppa», sa han og la på røret.

10. desember

Publisert:
10.12.2009
08:04
«Hva skal jeg finne på?» sa Julian til seg selv, mens han gikk frem og tilbake på stuegulvet. «Middag blir litt kjedelig, kaffe blir for kompis, og når er man egentlig for gammel til å gå på kino?» han hadde mange spørsmål, men ingen å spørre. Jenta var jævlig fin, og han hadde lovet henne en helt spesiell date. Skulle det bli noe, måtte det jo være spesielt, sånn er det med jenter nå til dags. «Båten» sa han, og knipset. «Jeg må ringe Ane».

9. desember

Publisert:
09.12.2009
11:04
Summetonen klang i øret hennes. «Svar, da», tenkte Nina, og like etter sluttet pipingen. Ikke noe svar, bare en rask pust. «Hei, Ina», sa hun. Det tok lang tid før hun fikk noe svar, men etter en stund hørte hun et svakt «mmhm». Nina hadde ikke noe særlig lyst til å si det hun skulle si. Hun visste godt at dette var en barriére for Ina, men en gang måtte være den første, og hun selv fortjente dette. «Jeg kommer ikke hjem i kveld, jeg så du trenger ikke sitte oppe». Nå kom svaret med en gang. «Hva? Hvorfor?». Det var da måte på å være paranoid, tenkte Nina, og lo litt for å vise henne at alt var greit. «Kjære deg, slapp av, jeg har en date. Jeg vet ikke hva eller hvor enda, men jeg vet at han er jævlig fin, og at jeg er jævlig kåt. Derfor kommer jeg nok mest sannsynlig ikke hjem i kveld. Går det greit?». Det ble en lang pause, igjen, men da svaret først kom, så kom det som en foss. «Selvfølgelig går det greit er det noen grunn til at det ikke skulle gå greit jeg klarer meg selv såklart det går greit». Nina skjønte at hun ikke bare kunne legge på nå, og brukte flere minutter på å roe henne ned, få henne til å puste normalt, og etter noen gode ord klarte hun å overbevise både seg selv og Ina om at dette skullle gå fint, og en natt hjemme alene skulle ikke være noe problem. Etter å ha lagt på, tenkte hun «det er lenge siden jeg har hatt en date. Jeg fortjener dette».

8. desember

Publisert:
08.12.2009
08:48
«Ane kommer med kamfer i kveld» lyste det opp på displayet. Mer enn det kunne han vel ikke forlange, selv om halsen verket etter de søte kamferdropsene akkurat nå. «Hvorfor i dag?» sa Marius oppgitt, og la seg på senga. Han og Ane hadde vært bestevenner siden barneskolen, og sammen hadde de terget Vilde, for å være så jentete. Han lo og dro fingrene gjennom håret. Hvem hadde trodd at de som var fiender som små, skulle ende opp som kjærester i dag? Når han tenkte seg om, kom han forresten på at Ane hadde vel egnetlig bestemt at de skulle erte Vilde, mens Marius selv alltid hadde syntes hun var ei søt jente. Uansett ble de bestevenner fra ungdomsskolen av, og vennskapet var like sterkt selv om Vilde og Marius hadde blitt sammen.

7. desember

Publisert:
07.12.2009
08:03
«Dette går fint», sa Ina til seg selv, og lo en nervøs latter mens hun tok seg til pannen. «Det er jo bare snakk om en kveld. Det er ikke noe stress», løy hun ut i luften. «Jeg kan ikke belage meg på at Nina, eller noe andre, bestandig vil være her. En gang må være den første. Hvorfor ikke i kveld?», hun svelget, og ville vel egentlig at i kveld ikke skulle bli den kvelden. «Hun kunne ha sagt i fra tidligere», sa hun. «Fått bedre tid til å forberede meg». Men, nei. De knappe ''forberedelsestimene'' ville ha gått med til noen timer ekstra med å grue seg til kvelden. Det var ikke annet å gjøre enn å bite det i seg. Dette skulle gå kjempebra.

6. desember

Publisert:
06.12.2009
18:34
Ane pakket kopper, glass og varme ullpledd ned i den store kurven da telefonen ringte. «Hei, Ane», sang Vilde i den andre enden. Alltid like blid, tenkte Ane for seg selv. «Jeg vet vi har planlagt denne turen lenge, men Marius er ikke helt i form, og jeg tror ikke sjøsprøyt og kuldegrader vil gjøre saken noe bedre» sa hun, ikke like blid denne gangen. «Æsj, så kjedelig» sa Ane, som hadde gledet seg til denne turen. «Men det går fint, jeg kan komme på sykebesøk, så tar vi båten en annen dag. Det finnes mange kvelder å fryse ihjel på!» sa Ane, og så for seg hvor glad Julian ville bli. «Flott!» sa Vilde, og spurte om hun ville kjøpe med en pose kamferdrops til den stakkars kjæresten. «Det er vel klart jeg kan!» svarte Ane, og bestemte seg for å stikke innom nærbutikken på vei til bussen. «Da snakkes vi i kveld da».

5. desember

Publisert:
05.12.2009
09:39
«Du skulle lagt inn båten for lenge siden» var det mange som sa, men det brydde ikke Ane seg om. «De fineste båtturene har du jo på sene desemberkvelder, med gløgg og rødvin, varme tepper og fin musikk», og derfor tok hun heller aldri inn båten. I kveld skulle bli akkurat en slik kveld. Ane, Vilde og Marius. Bare de tre, deilig jazzmusikk, og den friske vinterlufta.

4. desember

Publisert:
04.12.2009
10:17
Vilde satt langt inne i sine egne tanker og planla kveldens spilleliste. Miles Davis, Adderly, Jan Johansson og mange av de andre store. De hadde ventet mange uker for å finne en kveld som passet dem alle, men denne lørdagskvelden skulle bli fantastisk. Hun smilte til seg selv mens hun tenkte over hvor glad hun er i kjæresten og bestevenninna, men så skvatt hun til da hun hørte et brøl fra naborommet. «Prosit» ropte hun, og tenkte at det var ikke bare bare å bo med en multiallergiker, og det var vel på tide å støvsuge igjen. Skritt fra en lodden ullsokk gikk ned trappa til soverommet, og fra ekkoet i trappa kunne hun høre et «dakk», før døra gikk igjen med et smell. «Æsj, jeg håper ikke han er blitt syk», sa hun til seg selv, da det lyste på displayet. Det var en kortfattet, men presis melding; «kjøp kamfer» - lenge leve latskapen lo hun for seg selv, men skjønte at planene for kvelden måtte omrokkeres.

3. desember

Publisert:
03.12.2009
08:46
Ina spratt et par meter opp i lufta da telefonen ringte. I den andre enden kunne hun høre Nina, «Hei, Ina». Hun brukte et par sekunder på å samle seg, før hun ga lyd fra seg for å vise at hun hadde tatt telefonen. «Jeg kommer ikke hjem i kveld, jeg, så du trenger ikke sitte oppe», Ina fikk en klump i halsen, «hva? Hvorfor?». Nina lo en betryggende latter, «kjære deg, slapp av, jeg har en date. Jeg vet ikke hva eller hvor enda, men jeg vet at han er jævlig fin, og at jeg er jævlig kåt. Derfor kommer jeg nok mest sannsynlig ikke hjem i kveld. Går det greit?», det prikket for øynene til Ina, og hun måtte sette seg ned igjen før hun kunne svare. «Selvfølgelig går det greit er det noen grunn til at det ikke skulle gå greit jeg klarer meg selv jeg såklart går det greit», fosset det ut av munnen hennes, og Nina brukte et par minutter på å forsikre seg om at alt var i orden. «Drikk kakao, tenk fine tanker og les en god bok under dyna, så går dette kjempefint, Ina. Jeg vet at du greier dette!» Til slutt klarte Ina å overbevise både Nina og seg selv om at dette skulle gå fint, og en natt hjemme alene skulle ikke være noe problem. Det var lenge siden Nina hadde hatt en date. Hun fortjente dette.

2. desember

Publisert:
02.12.2009
08:32
«Hei, Ane. Kan jeg låne båten din i kveld?» Julian lød likt et barn som ber pent etter sjokolade i matvarebutikken, og Ane kunne formelig høre hvordan han blunket med de store dådyrøynene sine. «Du vet jeg ikke kan se dådyrblikket, Julian...» sa Ane, og tenkte på hvor glad hun var i broren sin. «Det er jeg fullstendig klar over. Men det funker likevel, ikke sant?», Julian lo i den andre enden. «Du kan å spille på de rette strengene» svarte Ane, og lo tilbake, «men i kveld skal jeg ha den selv, dessverre». Hun hørte et overdrevet sukk i telefonrøret, «søren, og. Jeg som hadde tidenes beste date! Jaja, vi snakkes senere, snuppa», sa han og la på røret.

1. desember

Publisert:
01.12.2009
07:54
Hvis Marius ikke hadde blitt syk. 
Hvis Ina ikke var så husredd. 
Hvis Julian ikke hadde vært så romantisk. 
Hvis Vilde hadde hatt kamferdrops. 
Hvis Johannes ikke hadde vært verdens beste kjæreste. 
Hvis Nina ikke hadde vært så kåt. 
Hvis Ane hadde vært presis.
hits