/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

oktober 2010

Ola og Kari (og Muhammad) Nordmann

Publisert:
11.10.2010
20:23

SJOKK! Nok en skolestil - hurra hipp.
Norsk skrivedag; skriv et kåseri eller et essay om hva det vil si å være norsk
.

Vi nordmenn liker å se på oss selv som patriotiske, nasjonalistiske og særegne når det gjelder tradisjoner og kulturarv. Med feiende flotte folkedrakter i et mangfold av farger, munter musikk og hoiende "hurra!" på nasjonaldagen, og ikke minst; den verdenskjente og særs nødvendige ostehøvelen - liker vi å omtale oss selv som spesielt spesielle, og helt klart et av de landene som står høyest på lista av de med noe typisk, nettopp for sin kultur.

Men hva er egentlig typisk norsk? Og hvor langt kan språket amerikaniseres før det rett og slett slutter å være norsk? Og hvem av oss er egentlig nordmenn? Dette er spørsmål som ofte settes ut i dagens lys - men slapp av, det er ingen grunn til bekymring. For vi nordmenn er tross alt veldig typisk norske, uansett.

Som du sikkert tidligere har forstått, eller i det minste vil forstå etter å ha lest deg gjennom disse sidene, er at vi nordmenn rett og slett er en stor attraksjon på verdensbasis. Heldigvis for oss, er landet plassert såpass langt nord at vi kan trekke turister for det ene og det andre. Vi har blant annet verdens nordligste katedral, verdens nordligste tre av sorten "apens skrekk", og verdens nordligste sykkelheis. Ja, vi er til og med så langt nord at folk kommer i flokker for å hoppe frem og tilbake over polarsirkelen. (Som forresten stort sett er humbug, da polarsirkelen flytter seg hele tiden - og vi lurer disse stakkars japanerne til "polarsenteret", når den berømte sirkelen egentlig ligger fire mil sør, akkurat på den tiden).

Nei, at vi nordmenn er av de fagreste folkene du finner her i verden, er ikke vanskelig å forstå. Og Åsmund Vinje er virkelig inne på noe i "Dølen" fra 1860, hvor han sier; "Vi meiner og trur det gjævaste er å vera ein Noregs mann". Å nei, du Åsmund, det er på ingen måte noe vi mener og tror. Det er noe vi vet. Og da er det heller ikke så rart at pakistanere, svensker, og stort sett alle andre flytter inn i hytt og gevær. Vi er jammen blitt så populære at folk står i kø for å få boplass, og noen blir sannelig sendt tilbake fordi det er så trangt om plassen her i landet. Og med så mange tilflyttende kommer spørsmålet; hva er egentlig en nordmann?

Svein Nestor mener for eksempel at "en pakistaner som bosetter seg i Norge blir ikke en nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner. Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe". Ordboka derimot definerer nordmann som en "person fra Norge". Og her ligger det helt klart et dilemma det gjerne blir debatt om. For som Nestor sier; en pakistaner er en pakistaner, og han blir på ingen måte norsk om han flytter hit, og det er for så vidt greit nok. Men hva hvis denne pakistaneren får en sønn? I følge ordboka vil han da være norsk, men i følge Nestor og resten av samfunnet vil han være en pakistansk nordmann, pakistaner født i Norge, eller en annen definisjon, der pakistaner definitivt må være med i setningen.

Så denne gutten, la oss for ordens skyld kalle ham for Muhammad, er altså ikke norsk. Men så er han kanskje ikke helt pakistansk heller? Muhammad er foreløpig en ingenting (med mindre man tar en titt i ordboka, og finner ut at han faktisk er norsk). La oss da ta dette scenarioet et hakk videre. Muhammads far har flyttet til Norge og mottatt norsk statsborgerskap. Her forelsker han seg i Kari, og sammen får de Muhammad. Nå er Muhammad halvt norsk. Gjør det ham til en halv nordmann? Eller kanskje bare "mann?" Hvis han nå i tillegg heter Ola, og ikke Muhammad, da er han vel så norsk som du kan få blitt?

Nei, for han er fortsatt dels neger, eller mulatt, om du vil (hvis man nå kan kalle en pakistaner neger eller mulatt). Men! Hvis Ola (eller Muhammad?) nå også får en sønn, med ei norsk jente, vil da denne sønnen bli norsk? Jeg tror ikke Nestor er særlig enig i det, selv om Ola (sin sønn) nå kanskje begynner å få en mer samfunnsbasert aksept. (Man skal forresten være forsiktig med slike utsagn - diskriminering er en stygg sak). Hvis jeg noen gang møter hr. Svein Nestor, skal jeg jammen huske å spørre om hvor mange barnebarn Ola må få før familien treffer et punkt der de kan kalle seg for nordmenn.

Men når vi er inne på definisjoner og diskriminering, som for eksempel neger eller nordmann. Begge disse ordene blir sett på som diskriminerende fordi de begge har en sterk historie. Det er ingen som rynker på nesa om jeg kaller dem hvite. Det ville helt klart vært ganske sørgelig å være helt hvit, men historisk sett, så har det alltid blitt sett på som høy status å være hvit. Det betyr for eksempel at du slipper å bli stekt av sola mens du jobber i en åker, ettersom du har penger nok til å få noen andre til å gjøre det. Negre, mørkhudede eller svarte, derimot, har i mange hundre år vært slavearbeidere, og rett og slett ikke hatt så mye de skulle ha sagt her i livet. Derfor har neger blitt en negativt ord, selv om du personlig kanskje ikke mener det slik. At de selv kan kalle hverandre internt "niggah brothah", er en annen sak. Det handler om selvironi, og den gjelder kun når man snakker med en likesinnet.

Men før jeg prater meg helt bort her, så kan vi komme til poenget med nordmann. Norge var jo, som alle andre land, sterkt preget av et mannsdominert samfunn. Dette gikk heldigvis sakte men sikkert fremover, og på et par hundre år har vi gått fra å være et land der det var en sensasjon at jenter fikk gå på skole og stemme ved valget - til i dag hvor vi nesten er mannsdiskriminerende i forsøket på å være likestilte. Det heter ikke lenger stuntman, men stuntmann og stuntkvinne. Minst en eller annen prosentdel av regjeringen, Stortinget og andre store foretak skal være kvinner, og jenter får ekstrapoeng i hytt og gevær for å gjøre "gutteting", for eksempel innen forsvaret og i utdanning. Og nå har vi til og med gått dit hen og brukt flere millioner på å bytte ut skiltene i overgangsfeltene, bare fordi bildet viste en mann som gikk over gata (noe som tydeligvis skapte stor forvirring blant kvinner som skulle over til den andre siden). Forresten synes jeg dette prosjektet har vært noe dødfødt. Mannen med hatt er byttet ut med en strekmann, som liksom skal være nøytral. Hadde vi bare byttet ut halvparten av skiltene med ei dame med skjørt, ville det vært bedre likestilt, og vi hadde brukt halvparten så mye penger.

Uansett. Det jeg ville frem til, er at definisjonen er ikke bare diskriminerende for innflyttede pakistanere som Ola eller Muhammad. Den er også diskriminerende for halvparten av Norges befolkning; kvinner! Jeg er da ingen mann. Ikke er jeg førstemann til mål, og ikke er jeg nordmann. Jeg er førstekvinne (eller som regel sist, for å være helt ærlig) til mål, og jeg er innfødt og oppvokst nordkvinne.

Så; vi kan kanskje konkludere med at selv om vi ikke er av de mest inkluderende knivene i skuffen, så er vi særegne, og veldig typisk norske. Vi har mange høye fjell, i motsetning til for eksempel Sveits, og vi har flotte folkedrakter, i motsetning til for eksempel Russland. Og la oss for all del ikke glemme den spesielt for Norge, norske folkemusikken - hvor vi praktisk talt har oppfunnet tretakt, kvintharmonikk og resonansstrenger i strykeinstrumentene. Og selv om det er vanskelig med denne definisjonen av nordmann, nordkvinne, fremmedkulturell eller blandingsrase - så kunne det kanskje være greit å forkorte alt ned til en regel med noen holdepunkter?

For eksempel; så lenge du spiser brunost til frokost, og har både binders og ostehøvel (og aller helst en bunad) i huset - så kan du per definisjon kalle deg en nordmann (/kvinne)!




Karakter: 5
+ Svært bra skrevet, en god tekst!
- Sammenhengen med Vinjes dikt bør være tydeligere - hans tema er
at vi trenger (tross alt) verdens kultur

Dumpa

Publisert:
08.10.2010
15:00

Har du noen gang hatt den følelsen? Den følelsen av å være alene? Alene og forlatt. 
Har du noen gang hatt den følelsen? Den følelsen av å være alene og forlatt? Alene, forlatt og dumpa.

Dumpa. Det er et stygt ord. Et stygt ord som aldri forbindes med noe positivt.
Du har dumpa på skolen, du må gå om et år
Du har dumpa søpla, kasta den der den hører hjemme
Du har blitt dumpa av en date, du sitter igjen alene.

Alene i mørket, uten så mye som en beskjed. Ikke en melding, ikke en telefon, ikke en gang ei brevdue.
Ikke ring oss - vi ringer deg. Yeah, right. Er du ekstra heldig får du beskjed langt på natt, hostet opp med en eller annen unnskyldning, når det selvfølgelig er blitt for sent.

Så nå, Sofie, nå vet du hvordan det føltes! Alene i mørket, uten kaffe, ene og alene med blodige tårer.



Neida. Det var faktisk ikke så ille. Det var ikke en gang "ikke ring oss..", det var vel heller en "send meg melding når du slutter på skolen!". Det var vel også en sofs uten mobil og uten internett. Og kanskje tilogmed en sofs uten ei brevdue? Det har jeg glemt å spørre om, men det er nærliggende å tro.

Uansett hadde jeg tidenes produktive dag, takket være fraværet, for i ventetiden kunne jeg jo få gjort unna alt jeg egentlig burde gjøre. Altså gikk torsdagen med til idémyldring til årets julekalender (hvis folk fortsatt er gira på at det skal bli noe av), sammendrag av kapittel tre i historie med alle tilhørende spørsmål, en god time med saxofonøving, ferdigskriving av en sang vi har i mufoppgave, lesing av flere kapittel i boka til norsksæremnet, OG disposisjon til særemne i mip. Dessuten hadde jeg kaffe hjemme også, så konklusjonen min blir:

Sofie - vi bør avtale å møtes mye oftere, jeg blir nemlig veldig produktiv av det.

hits