/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

september 2009

Rebecca, Mikael og et tredje hjul

Publisert:
27.09.2009
15:10
Smerten river i meg, men jeg vet at alt vonde vil gå over om ikke lenge. Brystkassa hans er tett inntil meg, og jeg kjenner de rolige hjerteslagene hans. Dunk. Dunk. Dunk. Nøyaktig halvparten av rytmen mitt hjerte gir. Dunk-dunk-dunk. Han merker nok at jeg er nervøs, for han ser på meg og spør: "går det greit?", "jada", svarer jeg, og så fortsetter han. Jeg prøver å slappe helt av og ligge i ro uten å spenne kroppen. En radio durer i bakgrunnen, og jeg prøver å synge teksten inne i hodet mitt, mens han prøver å presse seg igjennom. Han må presse ganske hardt, og akkurat nå gjør det ufattelig vondt, men etter bare noen sekunder er han igjennom, og all smerten forsvinner. Tusen tanker strømmer gjennom hodet mitt, mens han fører den ut og inn fra forskjellige vinkler. "Slapp av, Rebecca" sier jeg til meg selv. "Det er helt greit å være nervøs, du har tross alt ikke gjort det så mange ganger, mens han derimot er kjempeerfaren. Bare lukk øynene, og la han holde på, så er alt snart over". 

Etter at alt er kommet i meg, trekker han seg ut og litt unna. "Gjorde det vondt?" spør han, med den tyske aksenten sin. "Ja, men det går fint", svarer jeg, og tenker at jeg likså godt kan være ærlig med han. "Fint", sier han og forsikrer meg om at det pleier å være ganske vondt i begynnelsen. "Ja, jeg vet jo det, da", tenker jeg for meg selv, men rekker ikke å si noe, for med ett spretter han opp og forsvinner ut av rommet. Marit Larsens 'if a song could get me you' fyller rommet, og jeg ligger som ei død sild og føler meg egentlig ganske nummen. "Går det bra?" hører jeg fra dørkarmen. Jeg vrir meg rundt og ser det søte smilet hans. "Fy søren for en hyggelig fyr" tenker jeg. Han er jo konstant opptatt av hvordan jeg har det. "Det går fint", svarer jeg og legger meg tilbake. Han setter seg tett inntil meg og legger hodet på skakke. "Da er vi vel klare for å sette igang igjen da" sier han, og snur seg bort et par sekunder. "Hva? Sette i gang?" tenker jeg, og er fortsatt paff etter forrige omgang. 

"Åpne munnen, du", sier han og kommer nærmere. "Faen, er det nå jeg burde fortalt ham om kjeveproblemene mine?", sier en liten stemme inne i hodet mitt mens jeg gaper så høyt jeg kan. Jeg kjenner med meg selv at dette er ikke noe jeg har særlig lyst til. Ikke lyst til i det hele tatt, når jeg tenker meg om, men må man - så må man, og det tar ikke lang tid før jeg har munnen full, og gjør mitt beste for å ikke kveles, men heller puste gjennom nesa. "Går det bra?" spør han for tusende gang. "Mm" svarer jeg med øynene lukket, og fokuserer på at jeg ikke skal svelge noe av det som måtte komme. Han virker fornøyd, og fortsetter med sitt. "Du må bare si i fra hvis vi skal ta en pause". "Herregud", tenker jeg for meg selv. Hvordan i alle dager skal han kunne høre forskjell på mm og m-m, når han spør hvordan det går? Ikke har jeg mulighet til å trekke meg unna heller, sånn som han presser på. "Gap litt høyere, er du snill", sier han, og jeg gaper så høyt jeg klarer, tross min fortid (og forsåvidt nåtid) med kjevelås ømme bitemuskler. 

Tiden snegler seg forbi, og selv om jeg bare har vært her femten minutter føles det som om vi har holdt på i flere timer. "Oi, har dere begynt allerede", hører jeg en stemme si, og i det jeg sperrer opp øynene får jeg se en slank brunette kledd i hvitt kommende mot oss. "Jamen det går bra. Du kan bare sette i gang med den süger" sier Mikael, og sender henne et smil. Jeg oppfattet aldri navnet til dette nye mennesket, men det er ikke tvil om at hun skal være med på moroa, og innen tre og et halvt øyeblikk er vi alle tre godt plassert på innsiden av hverandres intimgrenser. Nå skal hun også begynne; "går det bra?". Jeg får frem et "mng", og hun virker tilfreds og tolker det som et "ja". Jeg føler ikke at jeg gjør så mye i min rolle i denne sekvensen, men det er ikke tvil om at det "ikke hadde blitt noe", hadde det ikke vært for meg. Til tross for at jeg er "hovedpersonen" i dette opplegget, er jeg definitivt den som gjør minst. Kort fortalt føler jeg meg som ei død sild, mens de andre to deier seg rundt meg, og gjør alt de kan for at dette skal bli best mulig. 

Jeg merker at akten begynner å gå mot slutten. Begge de to motspillerne mine er mye roligere i alt de gjør, og Mikael setter inn sluttstøtene. Etter å ha trukket seg helt ut er han åpenbart sliten, og den mystiske damen begynner å rydde opp rundt oss. Jeg kvier meg litt i fra å lukke munnen, ettersom det føles som om jeg har skjegg på tunga og ellers ganske lugubre smaker i munnen. Mikael skjønner tegninga, og sier at jeg godt kan få spytte ut og skylle munnen, hvis jeg vil. "Da sees vi siden, så får du ringe hvis det er noe", sier Mikael mens han følger meg til døra. "Den er grei!" smiler jeg, og forsvinner ut i høstlufta.

Jeg trasker bortover den regnfulle asfalten, og trekker skinnjakka tett om meg. Hele den høyre halvdelen av kroppen min lukter sterkt av parfymen til Mikael, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvilket merke det er. Selv om de tre foregående kvarterene var smertefulle, føles det hele ganske godt nå som alt er over. Heldigvis var både Mikael og den andre damen hyggelige mennesker, men med min sterkt bedøvde leppe kan jeg ikke akkurat si at tannlegen er det beste stedet i verden å være.

dentisthorz

Det er nå det gjelder

Publisert:
23.09.2009
00:15
"Til i morgen må alle bli ferdig med bokstaven R i løkkeboka!" roper Kirsten ut i klasserommet, etter noen måneder i første klasse på Bispehaugen skole. Lille Rebecca, seks og et halvt hopper munter og glad hjem fra siste time, uten å tenke over at hun har lekser å gjøre til i morgen. Ranselen blir slengt inn i et hjørne i gangen, og den blonde lille jenta retter nesen mot øvre møllenberg for å hoppe strikk med trekløveren. Jentegjengen; Rebecca, Tonje og Ingrid Johanne morer seg med lek og dukkevogner, og tømmer sparegrisene for å sette fart ned melkebakken og kjøpe is på "nærbutikken". Timene flyr forbi, og klokken nærmer seg fem.

"Hallooo" ljomer det fra gangen, og døra går igjen med et smell. Det er pappa som har kommet hjem fra jobben, og Rebecca løper om kapp med lillesøsteren, Ingrid Andrea, for å komme først i mål, og gi den hardtarbeidene faren sin en god "velkommen-hjem"-klem. Han kysser mamma som står klar med middagen, og familien på fire samler seg rundt det blå bordet for å spise et måltid. Samtalen går sin gang som vanlig, og omhandler de mest spennende hendelsene fra dagen som er gått; Bollemester Olsen i barnehagen, hvem som begynte å blø neseblod - og hvorfor, hvem som fikk hente melk fra kantina og hvor mange runder med hoppetauet dagens rekord bestod av. Pappa har som vanlig "tenkt lure tanker" på jobb, og mamma har hatt fri etter arbeidshelg.

Fra den andre siden av bokhylla hører de plutselig den kjente og kjære kjenningsmelodien til barnetv, og Rebecca piler fra stolen sin til kurvstolen foran fjernsynet. Som den smarte jenta Ingrid Andrea er, vil hun bli akkurat som storesøster, og spretter ned fra sin stol i det øyeblikket hun ser Rebecca forsvinne. "Husk at du skal gjøre lekser når du har sett ferdig barnetv, da", sier mamma og rydder av bordet. Lekser, tenker Rebecca, som ikke egentlig har vent seg til overgangen fra barnehage med lek og moro, til å være skolejente med ting hun faktisk må gjøre. 

"R", skriver Rebecca. "R", enda en r med krøller og kruseduller føres pent inn i løkkeboka. "RRRRRRRRRRRRR" skriver gråblyanten. En hel side med R'er fører den lille hånden ned i boka. "Hvorfor skal det være nødvendig å skrive en R to hundre ganger?" tenker Rebecca, som allerede vet hvordan en R ser ut, og ikke minst hvordan den skal skrives. "Skriv ting som begynner med R" - rumpetroll, racerbil, Rebecca, rosin, rakett, skriver Rebecca med snirklete bokstaver - akkurat som de har lært på skolen. "Tegn alle tingene du skrev ned i forige oppgave". Hun liker å tegne, det er ikke dét det går på, men etter å ha gjort alle disse oppgavene med A, B, C, D, E, og alle bokstavene frem til R - begynner jenta med bollekinnene å gå lei. "Det er viktig å gjøre lekser, hvis ikke får du ikke noen jobb når du blir stor", pleier frøken å si.

17*32 - nesten syv år er gått siden Rebecca tegnet bokstaven R og nå sitter hun med oppgave nummer elleve av samme sorten: "Ganging av store tall". Først skal tallet to ganges med syv og en, og deretter skal tallet tre ganges med syv og en - alle tallene skal settes opp i en "trapp", og til slutt skal alt trekkes sammen, før du får svaret. Det er femten stk. av denne typen oppgaver, og etterpå kommer det femten nye oppgaver med tresifrede tall, før hele kapitlet avsluttes med femten oppgaver hvor man skal gange desimaltall med desimaltall. "Er det ikke noe som heter overlære?" spør Rebecca seg selv, men kommer på at "alle oppgavene skal gjøres og leveres", som Oddbjørn så strengt sa i fra om under matematikktimen på onsdag. Rebecca gjesper, og stryker ut nok en oppgave på lekseplanen. For å se hva hun har i vente blar Rebecca litt lengre frem i boka. "Tenkte jeg det ikke" - tre ganger femten oppgaver av akkurat samme slaget, bare at denne gangen skal alle tallene deles - ikke ganges. Eller divisjon og mulitplikasjon, som overskriften så fint sier. "Det er viktig å gjøre lekser, for på ungdomsskolen får dere karakterer!", pleier Oddbjørn å si.

"Nå er det snart tid for tentamen!" sier Mona, med en aldri så liten skummel undertone i utbruddet sitt. Hun har fra dag en banket inn i elevene at "Matte e artti" - men jeg skal vedde på at samtlige elever i klassen har våknet av svette mareritt hvor de blir knivstukket og drept med en passer av den mattekåte lærerinnen vår. Tentamen skal visst være årets høydepunkt - eller ihvertfall halvårets høydepunkt, og i følge Mona er det akkurat denne prøven som gir mesteparten av grunnlaget for terminkarakteren i matematikk. Hele åttende klasse snegler seg forbi, med nye bekjente, utvidelse av vennekretsen og en ny lærdom om at ungdomsskolen er starten på resten av deres liv - rekker elevene endelig frem til en velfortjent sommerferie, og alle sammen kan slappe av i to herlige måneder. 

"Det er nå det gjelder", får elevene høre fra lærerne, første skoledag i niende klasse. "91'erne" som allerede har rukket å starte på tiende trinn kan fortelle at "det er i niende det gjelder. Det er da dere lærer alt, i tiende er det nemlig bare repitisjon." Rebecca tenker for seg selv "har jeg virkelig slitt livet av meg i et helt år til ingen nytte? Alle de gode karakterene, de gode tilbakemeldingene, de lange innleveringene - teller det ikke for noe?" tydeligvis ikke. Nå er Rebecca stor niendeklassing, og har skjønt det at åttende bare var en mild start på det som skal komme. Nå er Rebecca klar for andreåret på ungdomsskolen, og det er nå hun skal suge til seg alt av lærdom for resten av livet. 

"Det er nå det gjelder", får elevene høre fra lærerne, første skoledag i tiende klasse. Vent, dette lyder kjent. Rebecca klør seg i hodet. Er dette det kjente fenomenet déjà vu, eller har dette faktisk skjedd før? Terje Frode stiller for tredje år på rad med sin klingende Rissa-dialekt, klar til å fortelle klasse 10 D at "nå går dere i tiende, og alt blir plutselig veldig seriøst. Lærerne blir strengere på anmerkninger, innleveringer og leksesjekk. Prøvene blir vanskeligere og fordypningsoppgaver blir mer krevende. Nå skal vi forberede dere på det harde livet på videregående, og ikke minst skal vi få fart på karakterene deres, slik at dere kan komme inn på den skolen dere vil til neste år". 

Her skal jeg bryte litt inn i historien og si at karakterene man får i tiende faktisk utgjør hvor du har skoleplass de neste tre årene, men karakterene på vitnemålet fra Rosenborg har ingenting med hva jeg kan og ikke. 80 % av karakterene fra ungdomsskolen er basert på hvor godt læreren liker deg, eller ikke liker deg, og vitnemålsutdelingen er nok den mest urettferdige dagen i mange elevers liv, hvor de som har slitt livet av seg i hver bidige historietime fra August til Juni, ikke oppnår noe bedre enn de "pene, morsomme, søte blondinene" på bakerste benk, som ikke har gjort noe annet enn å fjase rundt, eller knise "søtt" til faglærer. 

"Først roper vi opp musikk og dans ... Rebecca Didriksen" - et spent "ja" renner ut av munnen til en forventningsfull Rebecca, som med ett spretter opp fra den grå stolen i Aulaen og vandrer mot de smilende AKS-elevene fra andre klasse. Etter at lista er fullført, og elevene har lekt navneleker og "pølse med brød" et par dager, kommer den alltid så kjære innføringen i at "det er nå det begynner å bli seriøst". I tillegg til allmennfagene har klassen fem timer ekstra i uka med enten musikk eller dans, og i første klasse har musikkelevene to avsluttende fag: naturfag og engelsk. "Dette er fag dere bør prioritere, ettersom karakteren dere får til våren vil stå på vitnemålet deres", men her ligger det mellom linjene at ingen fag skal på noen måte nedprioriteres, og alle skal gjøre sitt beste for å oppnå en høyest mulig karakter - elevene må tross alt søke seg inn på nytt til andreåret. Rebecca fullfører førsteåret med kun én stryk (i tysk, vel og merke), og selv om veien gjennom 1md har vært tung, lang og humpete, når hun sommerferien med et smil, og klar for å begynne på et nytt år. 

"Det er nå det gjelder", får elevene høre fra lærerne, første skoledag i andre klasse. Nei, vent. Denne gangen er Rebecca sikker, hun har hørt dette før. Men er det sant denne gangen, eller er det bare tomme ord på tredje år? I år er det fem avsluttende fag; tilvalgsspråk, matematikk, piano, samfunnsfag og geografi. Fem karakterer som vil bli stående på vitnemålet - men teller disse karakterene denne gangen? Karakterene fra ungdomsskolen er glemt og fortrengt for lenge siden - og det er ganske sikkert at man kan telle på en hånd de som er hundre prosent sikker på hva de fikk i snitt da de gikk ut av tiende klasse. 

De siste mattetimene har gått med til å få klassen til å forstå titallsystemet, totallsystemet og åttetallsystemet, og hvordan man regner mellom disse. Dagens time går ut på "nå skal vi regne mellom åttetallssystemet og totallssystemet, og etterpå skal vi lære sekstentalssystemet". Hvor mange tallsystem har de tenkt å presse inn i et syttenårig hode? Og hvorfor er det så uhyre nødvendig at vi lærer om disse? Titallssystemet er kjekt å kunne, konkluderer Rebecca seg fram til - det er tross alt det mesteparten av verden bruker, og det er det alle har lært fra de skjønte at hvis "per har ett eple og kari har ett eple, har de sammen to epler". Totallssystemet går under tvil, det er for eksempel det alle datamaskiner regner med, så for den brøkdelen av klassen som vil gå videre og bli dataingeniør - kan dette være nyttig. Men åttetallssystemet, og SEKSTENTALLSSYSTEMET!? Det må være en dårlig spøk på at p-matteklassen også skal få noe å holde på med, som på et eller annet plan kan ligne på noe som er en smule avansert. 

Rebecca sitter stille ved pulten og ser det grønne taket på nidarosdomen. "Noen burde skrubbe det taket" tenker hun for seg selv, mens hun teller åtterpotenser på fingrene og kommer frem til at 1289 i titallssystemet blir 2411 i åttetallssystemet - eller det oktale tallsystemet, som det så fint heter. All denne unødvendige kunnskapen, alt dette stresset, alle disse dagene med nedbrytelse av en allerede utslitt kropp - har det noen betydning? Er andreklasse vgs rett og slett bare niende klasse på nytt? Er andre vgs nok en gang en løgn om at det du foretar deg nå vil forme din fremtid? Og har vitnemålet fra videregående skole noen som helst innvirkning på Rebeccas fremtidige liv som musiker eller forfatter (eller noe helt annet)? Alle dagene med innføring av gode arbeidsvaner og blodslit for gode karakterer, er det i bunn og grunn livets sure eple vi bare må bite i oss, så vi om noen tiår kan se tilbake på ungdomstiden, hvor alle var dumme og naive, og Rebecca i en alder av 30 kan si til seg selv: det er nå jeg må jobbe, det er det gjelder.

matte2mediumhorz

Sliten

Publisert:
21.09.2009
23:55
Ho klarte såvidt å holde auga åpne, og høyrde stemma til mor frå stua. "Skal du ikkje legge deg snart? Eg slokker lyset no". Erle blei med ett kasta inn i tilvera igjen, og fikk fram "joda, eg skal berre skrive ferdig. God natt!" Det blei mørkt i rommet vedsidenav, og ho høyrde skritt frå ein lett ullsokk forsvinne ned den knirkande trappa. XXXX
Så lei av politikk og samfunn, kart og bergartar, steinalder, romertid og forhistoriske sivilisasjonar. XXX "Finn senga, Erle", seier to utmatta auge i kor. "Men eg må ta notatar. Må gjere ferdig skolearbeidet. Må vere førebudd til time. Må gjere klar notatane til eg skal pugge til prøve." svarar munnen, medan ho kniper auga hardt saman i eit tappert forsøk på å unngå å tøkre dei ut. 

Noko kaldt stryk henne over kinnet, og brått våknar Erle av ein klissen og våt duk, trykt mot fjeset hennar. Erle skyv seg opp frå bordet, og ser forvirra kring om seg. Faen. Ho hadde sovna over kladdebøkene, og velta kaffekoppen som så tappert skulle halde henne våken. "Greit, eg tar hintet, eg skal leggje meg" tenkar ho, og koster kaffesølet av historieboka med handa. 

Trappa knirkar som vanleg, og Erle greier ikkje bestemme seg for om ho skal gå fort ned med mykje bråk, eller liste seg ned med eit par store knirk over lengre tid. Uansett ka ho velger kommer foreldra på soverommet til å høyre at ho er våken, og Erle velgjer den raskaste løysinga. Inne på soverommet er alt stille. Umåteleg stille. Ein bil og eit par fulle ungdommar rasar forbi på fortauget, på den andre sida av gjerdet, i ny og ne, men inne på soverommet til Erle er det stille som i grava. Den forhåndsoppvarma dyna held godt kring kroppen hennar, og selv om Erle føler seg redd og aleine, veit ho at senga er vel den tryggaste staden ho kan vere. Bamsen ligg trykt hard inntil brystet, men sjølv om kropen til Erle verker av trøttheit, klarer ho ikkje sove. "Sov no da", kviskrar ho til seg sjølv, men veit at grunnen til at ho ikkje får sove, er at med ein gang ho sovner, vil det neste augeblikket vere morgen, og då må ho stå opp. 

"Stå opp din gris, nå har du sovet lenge! Er du her i verden?" kvitrer ein stemme, og Erle ser hovudet til pappa sveve i døråpninga. "Jada" svarar ho, medan ho gnir seg i auga, men rullar over på den andre sida med ein gong pappa forsvinn vekk i frå dørsprekka. Ho sett i gang den vanlige "berre fem minutt til" heilt til ho har så dårlig tid at ho sprett opp av senga og spring inn på badet for å kle på seg og sminke fjeset. Ved kjøkkenbordet sitt mamma med avisa. "Skal du ikkje ete frokost?" spør ho, som om det er den største selvfølge. "God morgon til deg også..." tenkjer Erle, men svarer med eit smil "joda, eg er på vei til å lage meg mat no". Etter å ha satt fatet med dei to påsmurte knekkebrøda på bordet, går Erle tilbake til kjøkkenbenken for å blande melkeskummet i espressokoppen. "Å stakkars deg som må ete det der" seier mamma sarkastisk, og kastar eit blikk bort på frokosten Erle har satt på motsatt side av bordet. Snakk om å bli møtt av negativiteten sjølv på morgonkvisten, tenkjer Erle, og orkar ikkje bry seg med å svare på den kyniske kommentaren. 

Eit kaldt gufs treff Erle i fjeset, og ho trekk skinnjakka tettare om seg. Tankane om ein lang og slitsom dag sprett fram idet ho rundar svingen og begir seg ned bakken, og føtene hennar skrik ut om at dei ikkje har særleg lyst til å gå heile vegen frå det blå huset til skolen i disse kalde tøyskoa. Eit par regndråpar treff henne på nasetippen, "flott" tenkjer Erle, og legg arma over ytterlomma på skoleveska medan ho sett opp farta, og høyrer gummisålane gnisse mot dei våte plankane på den grøne brua. Når ho kjem inn i Linger Retts gate fiskar ho opp mobilen, 8:06 lysar det frå displayet. Ho går framleis i eit raskt tempo, og prøver å tenkje på dårlege vitsar om elefantar og bollar, kaféturar og koslige kaffeavtalar, kva ho skal finne på i helga, og fine minner med gode venninner. Heile den lange, rette strekninga frå den ene enden av gata til den andre, ser ho paranoid på mobilen kvart minutt, og tenkjer så det knakar på regnbuer og alt anna fint som kan få henne i godt humør. Idet ho når trappa foran inngangen til skolen har ho saumfart hjernen for fine ting, nok til at ho kan settje på seg eit bredt smil, og møte alle klassekameratane med glede og omtanke.



IKKE FERDIG - og ikke lest korrektur, skrevet på nynorsk just for fun, men uten retteprogram, though. 
hits