/FORSIDEN /SPRSML /OPPDATERINGER /BOKLISTE

august 2009

To drper vann

Publisert:
31.08.2009
11:14
"Amanda?" spurte jeg. "Amanda!?", jeg s forskrekket rundt meg. Hvor var hun? Folk begynte samle seg rundt meg. "Amanda!" ropte jeg ut i folkemengden. Hadde hun gtt? "Hvor er du?" ropte jeg, mens trene trillet ned over kinnene mine. En hy dame med mrkt hr tok meg i hnden, og satte seg ned p huk ved siden av meg. "Har du mistet mammaen din?" Hva var det hun pratet om? Jeg var da ikke her med mamma. Vi var da ikke her med mamma. "Nei" - sa jeg med lav stemme. "Men Amanda er borte". "Hvem er Amanda, da?" spurte hun, og fikk en snn rynke i panna som mamma og pappa pleide f noen ganger. "Amanda er ssteren min. Vi er tvillinger. Hun var her n nettopp, men jeg kan ikke se henne". Damen reiste seg, lftet meg opp, og bar meg vekk. "Vi m passe p s du ikke skader bena dine, vet du. N skal jeg ringe mamma, s ordner alt seg". Ringe mamma? Jeg trengte da vel ikke ringe mamma. Jeg trengte finne Amanda! "Hva med Amanda?" spurte jeg. Men hun svarte aldri, hun bare s p meg, pustet tungt ut, og gikk videre.

"Hanna? Amanda!" vi hrte mammas stemme helt inne fra kjkkenet. Jeg og Amanda satt oppe i trehytta pappa hadde bygget til oss. Dette var liksom vrt sted. Vi hadde kopper og fat, et lite bord og to sm stoler, et bilde vi hadde malt sammen og en liten ovn, med bde knapper og lys, som vi kunne lage mat p. Hytta var ikke helt ferdig enn, pappa hadde nettopp bygget den, men jeg synes iallefall den var blitt riktig s fin. Det tror jeg nok at Amanda syntes ogs. "Jenter!" mammas stemme var klarere denne gangen, hun var sikkert gtt ut i hagen. "Oi, middag!" smilte Amanda, og pilte mot taustigen. "Sistemann inn er en apekatt!" lo hun, og lp av grde. Jeg satte etter henne, men jeg hadde ikke sjans til ta henne igjen. Ikke bare hadde hun startet fr meg, men hun var uansett raskere enn meg.

sj, rosenkl. Jeg hater rosenkl. "Du m spise grnnsakene dine!" sa pappa. S urettferdig. Som om det ikke var nok at Amanda var raskere enn meg, s var hun mye flinkere enn meg til like ekkel mat. "Men det smaker s vondt, pappa!" sa jeg, med store yne. "Vet du hva?" smilte han. "Siden du er fire r, s skal du spise fire klunger! Er ikke det greit?". "Vi ble faktisk fire og et halvt for to dager siden!" sa Amanda bestemt. "Fire og en halv klunge, da", lo mor. Jeg geipet til Amanda, men gikk med p spise fire og en halv rosenkl, det var tross alt mye mindre enn de ti som var lagt p fatet mitt.

"Etter middag tenkte jeg vi kunne dra til dammen og fiske" sa far forventningsfullt, og s p oss. "Ja!" ropte jeg, og puttet en hel rosenkl inn i munnen. "Men jeg er s drlig til fiske" sutret Amanda. "Hanna fr jo alltid alle fiskene". Det hadde hun rett i. Selv om hun kunne lpe raskere, og spise mer, s var jeg flinkest til f fisk. "Men da kan jo du sitte p brua og peke p alle fiskene du ser, mens jeg og Hanna fanger dem. Hva sier du til det?" Amanda smilte. Hun var ikke s flink med fiskestang, men hun var ganske god til f ye p ting. "Ja, da blir jeg med" sa hun fornyd, og spiste de to siste grnnsakene sine i ett tygg.

Jeg og pappa satt ved vannkanten og plasket med bena i vannet. Jeg fikk ikke helt til det med kaste snret ut i vannet, s pappa pleide kaste sluken, og s fikk jeg holde stanga. Han sa alltid at han synes vi var et bra lag. Han likte best kaste, men synes ikke det var s gy vente p fisken. Dessuten hadde jeg mye mer fiskerlykke enn ham, s fisken bet raskere p hvis jeg holdt stanga. Da pleide jeg trste ham, og si at selv om mine hender fikk fisken til bite p, s var han veldig flink til kaste der hvor det var fisk. S smilte han alltid, og rufset meg i hret.

Amanda satt oppe p brua. "Hvor lenge tror du hun greier sitte stille i dag?" sa pappa, og dunket meg i armen. "Jeg vet ikke", svarte jeg. "Men ikke lenge, det er helt sikkert". Jeg fikk rett i det, for det hadde knapt gtt to minutter siden pappa spurte, og s spratt hun opp og begynte lpe etter pinner hun kunne kaste i vannet. "Hva var det jeg sa?" smilte jeg, og pappa ropte "husk vr forsiktig n da!". "Hvordan kan jeg glemme noe snt? Du sier det jo hver gang vi er her!" ropte hun tilbake, mens hun kastet tre sm pinner i vannet. Jeg tittet ned. En stund lurte jeg litt p om det var jeg eller Amanda som s tilbake, men s fikk jeg ye p hrbndet. Mamma hadde kjpt to pene slyfer, en bl og en rd, og jeg og Amanda hadde ftt en hver. "Jeg mtte kjpe forskjellig farge" sa mamma, "ellers blir det jo rent umulig se forskjell p dere", og s lo hun. Hun hadde rett i det, vi var like som to drper vann, og hadde det ikke vrt for at jeg hadde den bl slyfa, kunne det like gjerne vrt Amanda som stirret inn i ynene mine. "nei!" hrte jeg, og ble revet ut av tankene mine. Amanda stod p kne p kanten av plankebrua, og stirret fremfor seg. Noe l og flt i vannet foran henne. "Pass deg s du ikke faller i vannet" ropte pappa. "Men jeg m ha den! Ellers ser dere ikke forskjell p oss!" svarte hun. "Jeg har den nesten" sa hun til seg selv, og i det hun svidt ndde den med fingertuppene, mistet hun balansen og falt uti.

Jeg hrte et stort plask, og i lysstripa mellom brua og overflaten kunne jeg se henne sloss mot vannet, p den andre siden. Pappa spratt opp, og lp langs bredden. Idet han kom til den andre siden av rekkverket og stupte uti, kjente jeg et hardt stikk i brystet. Det kjentes som om jeg ikke kunne puste, og jeg begynte grte. Jeg s hodet til pappa, og hrte et hyt gisp, og s forsvant han igjen. Hvor var Amanda? Hvorfor kom de ikke opp sammen? Det gikk mange minutter, men s til slutt, klatret pappa opp i gresset, og la Amanda p bakken. "Amanda! Jenta mi! Vkne!" ropte han, og ristet hardt i henne. Han s fortvilet rundt seg, fr han lftet henne og lp mot landeveien. "Vent her, Hanna! Ikke rr deg, bare sitt helt stille!" Jeg reiste meg og lp etter ham. Han s at jeg var p vei, og stoppet et yeblikk. "Hanna, jeg vet dette er skummelt, men n m du hre p meg. Sett deg under det treet, og ikke rr en finger, mamma kommer og henter deg n snart!" Jeg satte meg lydig ned, trene trillet, og jeg kunne ikke forst hvorfor han oppfrte seg slik.

Jeg trakk fttene opp under haken, og kjente at den stikkende smerten sakte gikk vekk. Plutselig flte jeg meg veldig rolig, og pustet lettet ut. Jeg var ikke redd en gang, helt til jeg s mamma komme lpende opp stien. "Hanna, fort deg, kom her!" ropte hun. Jeg kunne hre at hun grt. Jeg lp mot henne, og hun lftet meg opp og klemte meg. "Du skal dra og beske besta kveld. Ok? Jeg har med tannbrsten din, s du kan sove der i natt". Jeg likte meg godt hos bestemor, og vi pleide f karameller mens vi spilte kort, enda det bare var torsdag. "Skal ikke Amanda vre med?" sa jeg, og smilte. "Nei" sa mamma, og brast ut i grt. "I kveld blir det bare du og bestemor".

Det var helt stille hos bestemor. Ingen sa noe, og alle stirret bare tomt ut i luften. Ingen kort, ingen karameller. "Skal vi synge noe?" spurte jeg, og pirket besta i aremen. "Jeg er ikke helt i humr", sa hun og snt seg i et lommetrkle. "Kan ikke du g ut p gamlerommet og leke med dukkehuset, s kan vi gjre noe sammen senere?" sa hun, og smilte til meg med vte yne. "Javel", sa jeg tomt, og gikk mot mammas gamle soverom. Hvorfor skulle alle vre s triste i dag? De hadde vel ikke sltt seg? Jeg plukket frem de gamle dukkene til mamma, og begynte sette mbler i huset. Lise, dukken til Amanda, fikk ligge i sengen. Siden Amanda likevel ikke var her, s var det ingen som kunne styre henne, og da kunne hun bare sove. Anna, min dukke, stod p kjkkenet og lagde mat, fr hun gikk ut p tur med hunden deres, Bob.

Det tok ikke lang tid fr dukkehuset ble kjedelig, det er ikke s gy leke alene. Jeg fant frem fargeblyantene og tegnet to hester, tre hunder, huset vrt og hele familien, fr bestemor kom og sa at det var p tide legge seg. Jeg skiftet til pysjamas og vasket meg i fjeset, fr besta kom inn og hjalp meg med pusse tennene. Hun lsnet slyfen min, og tvinnet hrbndet sammen og la det p benken, fr hun gredde hret mitt og fulgte meg til sengen. Bestemor pleide alltid synge fr vi sovnet, men i kveld leste hun bare opp "jeg lukker n mitt ye", fr hun lukket dren og gikk sin vei. Aldri hadde jeg sovet alene fr. Jeg trykket meg tett inntil bamse og sang "mne og sol, skyer og vind", fr jeg omsider sovnet.

"Hanna". Pappa rugget forsiktig p meg, og kysset meg p kinnet. "Vi skal hjem n". Jeg satte meg opp i sengen. "Hvor er Amanda?" spurte jeg. "Det er litt vanskelig forklare, vennen. Vi skal prate om det nr vi kommer hjem". Vanskelig forklare? Hva mente han med det? Hadde de en overraskelse til meg? Han hadde hentet klrne mine, og jeg dro kjolen over hodet mens han tok p meg sokkene. Vi gikk ut i bilen, og kjrte hjemover, uten at jeg en gang hadde ftt spise frokost.

I stua hjemme satt mamma i sofaen. Hun grt fortsatt, slik hun hadde gjort i gr hos besta. Pappa satt seg ved siden av henne, og lftet meg opp p fanget sitt. "Dette kan nok vre litt vanskelig forst, Hanna, men Amanda..." - "Hva er det med Amanda? Hvor er hun?", sa jeg og tok ham hardt i armen. "Hanna, hun er borte", sa mamma, og la en hnd p kneet mitt. "Borte hvor?" spurte jeg sint. "Og nr kommer hun tilbake?" Pappa rynket pannen, og s bestemt p meg. "Hun kommer ikke tilbake". Jeg kjente trene presse p. "Hvorfor er hun borte, og hvorfor kommer hun ikke tilbake?" Pappa gned seg i ynene, og sa "husker du i gr ettermiddag, da vi fisket i dammen?" - "sklart husker jeg det!" sa jeg oppgitt. "Jeg fisket, og Amanda falt i vannet". Mamma hikstet, og grt enda mer enn fr. "Hanna. Etter at Amanda falt, var hun veldig lenge under vann, og fikk ikke puste. Hun kommer ikke tilbake fordi hun er dd". Han la armene godt omkring meg, og jeg s sprrende p ham. "Hva betyr dd?" spurte jeg. "Nr man er dd, er det som om man sover veldig godt" sa mamma, og prvde smile til meg. "Men sove er da ikke farlig! Jeg vkner alltid nr jeg har sovet". "Ikke nr man er dd", sa pappa. "Nr man er dd, s sover man veldig lenge, og vkner ikke igjen". "Nei, n tuller dere flt" sa jeg, og lp ut i hagen.

"Hvis Amanda sover, er hun sikkert p soverommet" sa jeg til meg selv, og lp rundt huset for titte inn gjennom vinduet. Jeg klatret opp p blomsterkassa, og s mot vinduet, og der stod hun. Amanda var vken, og hun s tilbake p meg. "Hallo!" ropte jeg, og vinket. Hun vinket tilbake, men hun sa ingenting. "Amanda!" ropte jeg. Jeg kunne se at leppene hennes rrte p seg, men jeg kunne ikke hre hva hun sa. "Kom ned i gangen, da!" sa jeg, og hoppet ned fra kassen. Jeg pnet dra, men kunne ikke se noen. "Hun kommer nok snart", sa jeg til meg selv, og satte meg ned ved det store skapet. Og der var hun! P motsatt side av der jeg satt, var Amanda. Hun s sprrende p meg. "Hei!" sa jeg. "Hvor har du vrt?" Nok en gang s hun bare p meg. Hun sa ingen ting, bare blunket og smilte.

Hsten kom, og hsten gikk. Vi lekte i regnet, ved kanten av slepytter, og vi drakk kakao i vindusposten p soverommet. Da den frste snen la seg, og vinteren kom, kjrte vi spark langs butikkvinduene i storgata og pyntet speilet p badet med snspray. Vi fylte fem r, isen smeltet og vren stod for dr. Jeg la merke til at det var mye stillere det siste ret. Mamma sa ikke mye, pappa svarte ikke p sprsmlene mine, og Amanda hadde ikke sagt et ord siden i fjor sommer. Likevel hadde vi det fint, selv om jeg og Amanda var ikke like mye sammen som fr. Vi kunne st og se p hverandre i det ene yeblikket, men gikk jeg ut i hagen var hun borte. En gang spurte jeg mamma hvorfor Amanda var blitt s stille. "Det er det som skjer nr noen dr", hadde hun svart. "De blir helt stille". Jeg tenkte nok at det hadde noe med vannet gjre. Da Amanda falt i vannet m hun ha sovnet. Siden hun dde mens hun sov, kunne hun ikke prate da hun vknet. Det var derfor hun var s stille.

"Jeg og Amanda gr til butikken og kjper is!" ropte jeg til mor. Hun fikk en stor stripe i pannen, s p meg og sa "det er greit, men ikke g lengre enn til nrbutikken". Jeg likte ikke at hun rynket pannen sin p den mten. Det fikk henne til se veldig sint ut, og i det siste hadde hun gjort det hver gang jeg nevnte navnet til Amanda. Det var en varm sommerdag, og vi hoppet barbeint langs husvinduene, mot butikken. Vi hadde nettopp kommet frem til landhandelen, og skulle til se inn gjennom vinduet etter hva slags is vi kunne velge. "Amanda, du str i veien" rakk jeg akkurat si, fr jeg hrte et brak, og vindet foran oss gikk i tusen knas. Jeg skvatt s jeg spratt unna, og alle menneskene langs veien strmte til for se hva som var skjedd. Jeg pnet ynene igjen, og kjente alle ynene som stirret p meg."Amanda?" spurte jeg. "Amanda!?", jeg s forskrekket rundt meg. Hvor var hun?"Amanda!" ropte jeg ut i folkemengden. Hadde hun gtt? "Hvor er du?" ropte jeg, mens trene trillet ned over kinnene mine.En hy dame med mrkt hr tok meg i hnden, og satte seg ned p huk ved siden av meg. "Har du mistet mammaen din?" Hva var det hun pratet om? Jeg var da ikke her med mamma. Vi var da ikke her med mamma. "Nei" - sa jeg med lav stemme. "Men Amanda er borte". "Hvem er Amanda, da?" spurte hun, og fikk en snn rynke i panna som mamma og pappa pleide f noen ganger. "Amanda er ssteren min. Vi er tvillinger. Hun var her n nettopp, men jeg kan ikke se henne". Damen reiste seg, lftet meg opp, og bar meg vekk. "Vi m passe p s du ikke skader bena dine, vet du. N skal jeg ringe mamma, s ordner alt seg". Ringe mamma? Jeg trengte da vel ikke ringe mamma. Jeg trengte finne Amanda! "Hva med Amanda?" spurte jeg. Men hun svarte aldri, hun bare s p meg, pustet tungt ut, og gikk videre.

mirror1horz

(mer fornyd med iden enn teksten her. Halvveis basert p en sann historie jeg leste i en avis for hundre r siden. Hele historien sitter veldig klart inne i hodet mitt, men var sykt vanskelig formulere.)

gamle damer og grnne trillebager

Publisert:
23.08.2009
20:59
En helt vanlig dag i august, jeg er p vei fra skolen til togstasjonen, og tenker p det vanlige. Hvorfor ditt, hvem bestemmer datt og hvordan er det mulig at ... ? Hvis jeg noen gang fr utgitt en bok, s skal man ikke se bort i fra at den vil hete "hvem, hva, hvorfor?" eller noe i den duren. Det er jo kjent at nr man snakker om sola skinner den, og akkurat da jeg hadde tenkt tanken, fikk jeg (utrolig nok) enda et sprsml p lista. Hva er det som skjer med damer nr de blir gamle?

Jeg ser p meg selv, en relativt kul syttenring, som tenker p hvordan jeg ser ut om jeg skal bevege meg mer enn ti meter unna huset. Jeg har til en viss grad sans for fargekombinasjon og klesstil, og flere av vennene mine kan lett f jobb som modell eller innen mote.

Jeg ser p mamma, ei helt normal dame p frti. Til tider kan jeg ikke fatte hva hun gr i, men rundt om kring i huset har vi klesstativ og skap fylt med stilige og moteriktige klr. Hun bruker mye tid og penger p hr, hud og sminke, og tar seg egentlig ganske godt ut. Jeg har ogs veldig sansen for flere av mine venners mdre, og jeg har hrt fra flere av guttene jeg kjenner at det er mange "milf" ute og gr. Jeg ser stilige damer i byen, tydelig bevisst p kroppsholdning og et nye sammensatt antrekk hvor sko og yenskygge matcher, og jeg har sett bilder av damer fdt p 30-tallet da de var i sine ungdomsr. Hva skjer med disse damene, og enda viktigere, vil det skje med meg?

Damen som satte sprsmlet i hodet mitt, kom gende sakte mot meg. Tidens lp slipper jeg nok ikke unna, uansett hvor sterkt jeg vil det, og drlig smurte ledd, grtt hr, rynker og et ganske "laid back" tempo p alt som har noe med bevege seg gjre er vel noe, mer eller mindre, alle fr med rene. Det var ikke nettopp disse "dette mennesket har eldet"-trekkene som skremte meg, men mten hun mtte verden p. Bde sko og klr var av fargen beige, bortsett fra at buksene (som selvflgelig ogs hadde press) i tillegg til denne grunnfargen hadde rde og svarte striper i et rutete mnster, fra bunn til topp. Hele antrekket ropte gammel dame, og jeg kan ikke fatte hvem det er som har bestemt at disse stakkars menneskene skal vre ndt til g i noe s gyselig. Hun trakk p en svr, mrkegrnn trillebag og var penbart p vei mot "jallabutikken" fjordgata, som ingen husker navnet p (der de selger fem blondetruser, som er store nok til at et normalt mennekse kan bo i dem, til 9.90,- ). Antrekket, trillebagen og destinasjonen er jo i seg selv av en annen verden, men det som virkelig fikk meg til tenke "jeg vil d fr jeg blir 70 s jeg slipper bli snn", var ansiktet hennes. Vanligvis synes jeg gamle damer er ste og sjarmerende, men et snt ansiktsuttrykk som denne damen hadde, kunne ikke annet enn frst f meg til le, for s bli livredd for min egen alderdom. Hun gikk med nakken knekt i en frti graders vinkel, haka lftet opp, overkjeven plassert s rent snedig tre cm utenfor underkjeven, underleppa sugd inn i munnen, mens hun hadde overleppa, all huden rundt munnen, og nesa trukket opp s langt det lar seg gjre av sytti r gamle ansiktsmuskler, s hun virkelig fikk vist frem perleraden av brune tenner med hvitt belegg i kantene. Hva er det hun tenker med som fr seg selv til se slik ut? Tenkte jeg. Og det m da virkelig vre slitsomt g med et slikt utrykk i ansiktet, til enhver tid. Jeg prvde etterligne mimikken hennes mens jeg ventet p toget, men turte ikke holde den srlig lenge, da jeg kom p hva mamma sa da jeg var liten; "ikke lag grimaser, hvis du gjr det for lenge s blir ansiktet ditt snn!". Kanskje det var det hun hadde gjort? Kanskje hadde hun fra ung alder av funnet ut at hun ble veldig lite tiltrekkende av denne grimasen, og gjorde den ved flere anledninger for vre morsom og gi dem rundt seg en god latter - fr det var for sent, og grimasen var grodd fast i fjeset hennes.

IKKE FERDIG, uff, denne ble slem...

Leatherman

Publisert:
17.08.2009
01:08
"Det var ingenting i veien. Alt var bra. Vi hadde det fint. Hva gikk galt?" Jeg kjenner regnet sildre nedover ansiktet mitt, som en parodi p at jeg burde grte. Metallet ligger kaldt mot hndflaten min. Om noen minutter vil varmen fra huden min ha gitt det kroppstemperatur. Skal jeg ringe p? Eller burde jeg heller g hjem? Tusen tanker spinner rundt i hodet mitt p en gang. n klarere enn alle de andre.

Jeg husker frste gangen jeg s Tove. Hun hadde mrke brune yne, rdt hr og var hvit som melk i huden. Hun hadde endret utseende sitt opptil flere ganger. Hun var en hyppig "hrfarger". I tiden etter vi mttes hadde hun farget det naturlige, jordbrrde hret mrk brunt, men hun var fremdeles like vakker. Det var "kjrlighet ved frste blikk", som man sier. Jeg visste med en gang jeg s henne, at hun var den rette. Henne ville jeg dele livet mitt med, og slik ble det. P fdselsdagen min, for en tid tilbake, ble vi enige om at vi skulle ha "fast flge". Slik er det ikke lengre.

Nesten tre r hadde vi holdt sammen. Vi delte alt med hverandre. Hun var bde min livspartner og min beste venn. Vi var som tvillinger, eller sjelefrender. Jeg kunne fle p meg nr hun var lei seg. Vi kunne holde en hel samtale uten ord, og uansett hvor jeg var, kjente jeg meg trygg. Tove var min. Bare min. Forholdet vrt var perfekt. Vi hadde et bnd de fleste kjrestepar bare kunne drmme om ha. Hun visste alt om meg, og jeg visste alt om henne. I det minste trodde jeg at jeg gjorde det.

I to r, elleve mneder og to uker levde jeg i nirvana. Alt var perfekt. Livet var en dans p roser, og vi var nettopp blitt forlovet. I to r, elleve mneder og to uker kunne jeg g p gata med hodet hevet. G til arbeid med et smil om munnen, og st opp klokken halv seks en mandags morgen med gnist i ynene. I to r, elleve mneder og to uker var livet mitt perfekt. Og etter to r, elleve mneder og to uker var livet mitt over.

Hadde jeg gjort noe galt? Var det min skyld? Slike sprsml dunket mot pannen min. Dag ut og dag inn. Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Jeg burde jo ha skjnt det. Hun jobbet sent nesten hver kveld i flere uker. Hun insisterte p ta bussen hjem etter jobb, enda jeg pleide hente henne hver dag. Steinen falt i btta den dagen hun avlyste "filmtirsdag". "Det er s mye gjre p jobben" sa hun. Jeg kjente jeg ble paranoid. Genseren strammet seg rundt halsen. Jeg prvde si til meg selv "la vre tenke p det. Det er ingenting". Jeg tvang meg selv til gjre noe annet. Ta en kveld p byen. Mte gamle kjente.

P vei hjem fra min lille utflukt gikk jeg forbi "Caf au Lait". I vinduet s jeg Tove. Hun varmet hendene sine p en kopp. En dobbel latte med mintsjokolade, tenkte jeg for meg selv, med et lite smil i munnviken. Jeg skulle til bevege meg i retning inngangen, da jeg s at hun ikke var alene. Hun satt sammen med noen. En mann. Han var velstelt og ganske kjekk, med blond hr og sideskill, brun dressjakke og kinnskjegg. Magen min snurpet seg. Jeg fikk ikke sove den natten.

I slutten av uken mttes vi. Vi hadde ikke sett hverandre p flere dager. Hun omfavnet meg og overste meg med kyss. Alt var som normalt igjen. I det minste nesten som normalt. Jeg flte p henne at hun skjulte noe. Hun hadde en hemmelighet. Jeg sa ikke noe om at jeg hadde sett henne p caf. Det var fredag kveld, og Tove hadde nettopp farget hret igjen. Lys brun denne gangen. Hun sa at det var en overgangsfase. Hun hadde akkurat lpt ut p badet for skifte til noe "mer behagelig", da det vibrerte i telefonen som l igjen p bordet. Vanligvis er jeg i mot lese andres post, men denne gangen kunne jeg ikke dy meg. Jeg lente meg fremover og s p telefonen hva meldingen inneholdt. "Vi mtes til avtalt tid i butikken i morgen? Jeg kan plukke deg opp, hvis du vil", etterfulgt av et blunkende smilefjes. Tekstmeldingen var fra "Arve". Hjertet mitt begynte sl. Raske, harde slag, og jeg er sikker p at hun kunne hre det, for plutselig stod hun i dren og s p meg med et undrende blikk. "Er alt ok?", spurte hun. "Ja... Jeg m g", sa jeg, og gikk bestemt mot utgangsdren. Hun kom trippende etter meg. "Hva har skjedd? Hvorfor m du dra?" sa hun med lys stemme. Jeg betraktet henne en stund fr jeg svarte; "har du tid til mte meg i morgen?" Hun s ned i gulvet. "Nei", sa hun tomt. "Jeg jobber sent". Med de ordene stormet jeg ut av dren.

Lrdag morgen satt jeg p kjkkenet. Jeg stirret ned i kaffekoppen min, og tilbake p meg stirret et ansikt jeg ikke kjente igjen. Et ansikt med rdskutte yne, og noe som kunne minne om en maske, slik medlemmene i "b-gjengen" har. Jeg m dra, sa jeg til meg selv. Jeg mtte til butikken. Det kunne bare vre en buitikk. Vi bor p et lite sted, og alle som sier "butikken", sikter til Mega p hjrnet. Jeg mtte dra til den butikken. Innen den neste timen var omme stod jeg foran hyllene med brd og bakevarer.

Jeg gikk frem og tilbake i butikken. Leste p holdbarhetsdatoer, nringsinnhold og s etter orddelingsfeil i hermetikkavdelingen. Flere timer gikk. Rundt middagstider s jeg Tove i den andre enden av pleggsdisken. Hun var sammen med den gulhrede mannen, igjen. Ingen av dem s meg. De travet rundt i butikken og skulle penbart ikke ha mye. De hadde ingen vogn, men "Arve" bar p en handlekurv. De tok seg ikke god tid, og visste nok hva de skulle ha. Etter noen minutter trakk Tove kortet i kassa, og de spaserte mot de elektroniske drene.

Nok en kveld ble jeg sittende alene. Alene og undrende. Hvorfor ville hun heller vre sammen med ham enn med meg? Jeg tenkte p den blonde Arve. Jeg visste at jeg hadde sett ham fr. Fr cafen. Mon tro om det ikke var i et bryllip, sist sommer. Jo, det mtte det vre. Bryllipet til Toves sster. Han hadde spradet rundt i hvit dress og rosa slips. Han hadde jobbet med planleggingen, tror jeg.

Sndag lte seg sakte forbi, og det ble mandag. Fire dager igjen til trersjubileumet. Hadde hun glemt det? Eller ville hun bare ikke? Brtt ringte telefonen. Det var Tove. "Hei! Jeg er snart ferdig med prosjektet vi har jobbet med de siste ukene, p fredag. Har du lyst til komme over?" S hadde hun ikke glemt det likevel. "Ja, det kan jeg godt", svarte jeg kort. Vi avsluttet samtalen der. Jeg kunne hre p stemmen hennes at hun var stresset. Jeg lente meg tilbake i stolen. Skulle hun gjre det slutt p freadag? Bryte forlovelsen? Eller skulle vi feire som vanlig? Tidligere i hst hadde hun spurt hva jeg nsket meg til fdselsdagen min. "En ny Leatherman" hadde jeg svart. Men denne gangen ville jeg ha et annet merke. En "Gerber". Ikke at det var noe galt med min gamle. Den hadde en kraftig tang og en skarp kniv. Jeg bare likte den nye modellen til Gerber.

De neste dagene kom, og de gikk. Aldri har tiden gtt s sakte. Alt jeg foretok meg gikk i sakte film. Kun en gang hadde jeg sett Tove. Hun hadde sittet i forsetet til en rd volvo. Arve hadde sittet bak rattet. Hun hadde ringt meg flere ganger gjennom hele uka. Jeg hadde ikke svart p noen av samtalene. Fredag ettermiddag var kommet. Det var p tide dra til Tove.

Her str jeg. Regnet ser ned. Jeg str i gata utenfor huset der Tove bor. Jeg str og betrakter en rd volvo, og lurer p om jeg skal ringe p dren, eller bare g min vei. Hun venter meg ikke enn. Det er over en time til jeg skal vre her. Jeg har min gamle, trofaste Leatherman i min hyre hnd. Bildet flimrer for ynene mine. Jeg fler meg ikke som meg selv. Med sm skritt beveger jeg meg mot trappeansatsen foran inngangsdra. Fttene mine kjennes som bly. Et bein foran det andre. Sakte klatrer jeg opp de tre trappetrinnene. Jeg forsker titte gjennom det mattslipte glasset i koyet i dra. Hnden min vil ikke rikke seg. Jeg m tvinge den opp. Det tar flere minutter, men til slutt hrer jeg drklokka ringe p innsiden. Jeg hrer skritt der inne. Et blondt hode str p den andre siden av dren og fikler med sikkerhetslenker og lser av diverse slag. Det blonde hodet fr blodet til koke inne i meg. Adrenalinet stiger. Jeg ser ikke klart. Tenker ikke klart. Brtt blir alt svart. Jeg har ingen kontroll. Dren pnes, og i det jeg ser et blondt hode stikke ut av dren, hever jeg hnden min og hugger til. Kniven farer gjennom luften, og jeg hrer et skrik. En kropp faller om foran meg p bakken. Trappesatsen blir rd. Alt blir rdt. Tusen tanker farer hjennom hodet mitt. Jeg ser p den livlse kroppen foran bena mine. Et par mrke, brune yne ser opp p meg. Festet i et hode som knapt henger fast i kroppen. Det er Tove. Jeg kjenner det gr kaldt nedover min. Jeg blir kald og stiv, og fler meg helt apatisk. Jeg skrever over liket med kun n tanke i hodet. Arve. Jeg kommer inn i dagligstuen. Alt er mrkt. Jeg ser ingenting, men hrer at det er noen her. Brtt tennes lyset, og jeg hrer lyden av minst femti mennesker som roper; "SURPRISE!"

collage
(Tekst fra skrivedag uten forberedelser p vg1 2008. Oppgaven var "vendepunkt", fikk karakter 5)

Bursdagsfeiring

Publisert:
17.08.2009
00:17

Det bl gr s fint i eitt med himmelen og den kvite stjerna lyser opp. Egerveldig fin i dag. Egharp meg dei bestefinkledaog skoaernypussa. Morerikkje med, egeraleine, men likevelereg ikkje redd. "Det er bursdag i dag" hadde ho sagt, "bursdag" tenkte eg. Det er jammen ikkje lengje til eg har bursdag! Eg blir seks r den 6. Juni. Det er litt morosamt tenkje p. Mor seier at eg har blomsterbursdag, det tyder at eg skal f blomstrar.Eg liker seie det, eg fr blomstrar om tre veke, for d har eg blomsterbursdag!

 

Alle dei andre borna i klassa er her, dei ropar og brkar. Eg str mest for meg sjlv. Eg kjenner ikkje s mange enno. Dei har pynta seg dei og. Gutane ser litt ut som meg, deterbra, da kjenner eg meg ikkje s aleine. Alle jentene har p seg fine kjolar med smykker i slv og gull. Dette m jammen vere ein viktig bursdag, sj s fine alle saman er!Ei dame kommer bort til meg, ho har eit kamera i den eine handa, og ho spr om eg vil vere med ta eit bilete. Sjlvsagt vil eg det, enda mor hadde tatt bilete fr eg gjekk. Eg likar ta bilete, srskild nr eg er s fin.Det er fleire som skal ta bilete, heile klassa. Alle saman stillar seg opp. Ein stor gut med raudt hr stillar seg foran meg, eg prver g litt til side s eg skal synas, men det nyttar ikkje, uansett kva eg gjer s stiller han seg foran meg.Kvifor gjr han det? Eg har aldri gjort noko mot han. Etter vi har tatt biletet snur han seg mot meg og seier; "detderpassar ikkje inn her!" s gr han. Kva meinte han? Passar ikkje eg inn? Eller var det noko anna?

 

Dei andre borna ser rart p meg, kva er det for noko? Eg ser inn i eit vindauge, spegelbiletet mitt tittar tilbake p meg. Eg ser akkurat ut som eg gjor d eg gjekk heimafr. Ingenting er annleis. Korkje buksa eller jakka er krlla, oghret er fint. "No skal vi g!" hyrer eg ein mann rope. Eg spring etter dei andre og stillar meg opp. Ei dame kjem etter meg, "skaldu ha dendermed deg?" spr ho meg, og peikar p den kvite stjerna. "ja, det skal eg" svarar eg medan eg smiler til ho. Ho ser ikkje srskild glad ut, og tar fatt i handa mi og leiar meg heilt bak i rekka. "Ikkje gjer noko ut av deg" seier ho kjapt, og gr. Eg forstr ikkje noko, eg trudde alle var glade i dag, kva har eg gjort?Vi byrjar g, alle ropar og hoiar, og mange vaksne str og ser p oss. Kvar skal vi? Brtt vil eg berre heim til mamma, ikkje vere her. Ikkje feire bursdag.

 

Vi gr langt, kjempelangt. Eg kan hyre musikk, glad musikk. Alle smilar og er glade, men mange ser framleis rart p meg, fleire pekar. Eg kjenner ei trist kjensle, eg veit jo ikkje kva som er gale.Vi gr framleis, gr og gr. Kva for bursdag er dette? Vi gr ikkje s mykje i min bursdag.No stoppar vi, vi berre str her. Eg trur vi ventar p noko. Eg kan sj guten med det raude hret lengre framme. Han snur seg og kikar stygt p meg.

 

Vi byrjar g igjen, vi ska opp ei lang gate, i enden av gata ser eg eit kjempestort hus. Det er nesten kvitt. Kanskje det er dit vi ska? Kanskje det er der bursdagen er? Nokon str p ein balkong og vinkar, dei ser glade ut. Det er nok dei som har bursdag. Ein mannkjeminn i rekka vr. Han tar meg p skuldra og seier, "du passar ikkje inn her. Slik fr du ikkje lov til g", og s tek han meg ut av klassa og leiar meg ut til sida.Eg forstr framleis ikkje kvifor alle er s sinte p meg. Eg har ikkje gjort noko gale. Eg gjorde som frken sa, "alle saman m pynte seg og ta med seg eit flagg, for i morgon er det bursdag!" Eg ser klassaming vidareforbi det store huset, alle viftar med flagga sine og ropar "hurra, hurra, hurra!"


bursdagsfeiring
(nynorsk tentamen i 10. klasse. Oppgaven var skrive en tekst om kultur, jeg valgte tema ut i fra debatten om fritt valg av flagg i 17. mai-toget. Fikk karakteren 6)

tittel

Publisert:
11.08.2009
00:42
Hyre. Hyre kan funke. Nei. Ikke venstre heller. Magen? Jeg vrir meg rundt i senga, prver ligge stille, tmme hodet. Jeg har sett p tv, funker ikke. Jeg har hrt p musikk, funker ikke. Jeg har prvd lese, funker ikke. Gamle lydbker fra barndommen, pensum i naturfag, telle sauer, ingenting funker. Jeg skrur av tastelsen igjen, 04:57. Et minutt er gtt siden sist, tre timer og femtifire minutter siden jeg frst s p klokka. Sove, sove, sove, tenker jeg. Likevel sovner jeg ikke.

Jeg gr igjennom diverse soveteknikker i hodet mitt. Lag en liste over det du tenker p. Alt jeg skal rekke gjre i morgen havner p lista. Komme meg i tide p skolen, henge med i alle timene, gjre det bra p dansing, spille pent, gjre lekser, rydde og ve. Lista ble lang nok, men det er overkommelig. N kan jeg sove. Likevel ligger jeg og grubler.

05:12, vannkokeren brler, og snart ser jeg det varme vannet sakte trekke til seg farge fra teposen. Det gr bra, sier jeg til meg selv. Du klarer det fint, ingen grunn til bekymring. Drikk opp teen, kryp til kys igjen og s tar du deg av alle tankene i morgen nr du vkner.

Hele kroppen verker. Jeg er s sliten, jeg greier svidt holde ynene pne. Jeg famler meg frem til dyna, kryper godt inn mellom putene, og legger meg for sove. tti minutter til du m st opp, tenker jeg, sov n. Tiden snegler seg forbi, og jeg har null tidsperspektiv. Jeg greier svidt lirke opp et ye, 05:59, men ynene nekter holde seg oppe. Hodet kan ikke lengre tenke tanker, ynene ligger som klistret, kroppen er for sliten til lfte en finger, og det siste jeg ser av klokka fr jeg sovner er 06:53.

Jeg vkner brtt av et stikk i magen - noe er galt, tenker jeg. Jeg spretter opp, ser p klokka. 10:15. Faen, nok en dag har jeg forsovet meg. Det er to timer siden jeg skulle vrt p skolen, og jeg er der tidligst om en halv time. Skal jeg nok en gang si "he, he, jeg forsov meg bare", eller ta enda en sykedag? Orker ikke sprsmlene, "nr sovna du da? har det skjedd noe? vil du prate?". Nei, det har ikke skjedd noe, bare det samme gamle, jeg fr ikke sove, og nr jeg endelig sovner, burde jeg helst ha sttt opp og gjort meg klar.


IKKE FERDIG ...

Sjakk matt

Publisert:
10.08.2009
20:56
(siden dette er en skriveblogg fyrer jeg opp noe jeg skrev for lenge siden, bare for f litt fler tekster til starte med. Ikke en steinbra tekst, men helt ok. Skoleoppgave i 10.)

Bonde til D6. Jeg hadde overgtt meg selv denne gangen. To stykker, samtidig. En sort, og en hvit. De s p meg mens jeg spilte partiet. En finger p frste rekke, p hver rute, fra A til H. En t p andre rekke, p hver rute, fra A til H. Jentene grt. De hadde ikke grtt da jeg tok frem avbiteren, og heller ikke da jeg "bet av 2de sm lemmene deres, de hadde brket mye, men n, n grt de. Jeg spilte langefingeren til B4, etterfulgt av en utslagning fra lillefingeren. "Sjakk matt" og nok en seier til det sorte partiet.

Jeg har alltid foretrukket sort. Da kan man overvke. Flge med p hva motstanderens neste trekk er, istedenfor spille hvitt og alltid vre jaget, tvunget til gjre det frste trekket, ingen frihet. Jeg liker ha kontroll, flge med p hva den andre gjr, fr jeg kan bestemme meg for mitt neste trekk. Hva skulle mitt neste trekk bli? Jeg kjente noe kaldt mot brystet og vendte meg mot den hvite jenta, "taperen gr frst" sa jeg til henne. Jeg tok kniven ut gjennom skjortekragen, og kuttet strupen hennes med et raskt trekk. Den sorte jenta skrek, hun visste nok hva hun hadde i vente. Som en lper som skyter frem p sjakkbrettet, kastet jeg meg rundt og stakk knivbladet inn i magen hennes, det ble helt stille. Noen svake ndedrag fr pulsen stanset, og jenta falt om. Jeg forlot spillet og spillebrikkene mine, tilfreds og fornyd.

Sjakk har bestandig vrt min store lidenskap. Helt siden frste gangen jeg holdt en dronning i min hnd, har jeg visst at; dette er kvinnen i mitt liv. Disse brikkene er barna mine, og jeg verdsetter dem hyere enn alt annet i hele verden! Sjakkbrettet er ogs et kapittel for seg selv. Dets mystiske ruter fascinerer meg, et intrikat nettverk av firkanter skjuler de mest dramatiske kamper, sort mot hvitt, "det gode mot det onde". Jeg rett og slett elsker sjakk. Og n hadde jeg ogs ftt spilt med levende brikker, en dobbel tilfredsstillelse av sjakk og mord.

Da jeg kom hjem etter hendelsen med jentene, gikk jeg direkte bort til sjakkbrettet. Det brant i fingertuppene, og jeg hadde sommerfugler i magen, da jeg endelig kunne krysse av rute nummer 61 og 62. Bare to ruter igjen n. Hvem skulle den neste bli? Brettet var nesten komplett, og jeg kan fremdeles huske hvem og hvordan hvert eneste kryss str for. Spesielt godt husker jeg den frste gangen. Frste gangen man gr vekk fra et livlst menneske, frste gangen man hugger til med all sin iver, det er som frste gangen man opplever ekte kjrlighet, frste gangen man elsker med en person, frste gangen man kjenner en sjokoladebit smelte mot tungen eller frste gangen man fr holde sjakkbrikkene i hnden, sette dem opp og lre reglene og strukturen.. Flelsen er fantastisk, ubeskrivelig og uforglemmelig.

Regndrpene tappet mot taket. Harde, tunge nedslag, som en bisarr parodi p min egen tapping av fingre mot et bord. Vinden blste meg i nakken, og jeg skyndte meg gjennom parken. Det var da jeg s henne. Damen som satt og matet duene. Hun satt der s uskyldig, som et lite trn, der borte p benken og kastet brd til de f fuglene som hadde kommet den kvelden. Jeg kunne med en gang se, at dette var nummer 63. Jeg mtte samle tankene, fokusere, handle raskt. Mitt verk var nesten fullfrt. Jeg nrmet meg damen sakte, bakfra, og plukket med meg en stein p veien. Da jeg var like bak henne hevet jeg hnden, og slo til med all makt. Hun falt om i det vte gresset, og jeg lftet henne opp og bar henne med meg. Jeg bar henne med meg til bilen, og kjrte til utkanten av byen, hvor jeg tok av henne klrne og hang henne etter armene opp mot en vegg og la sammen ved og andre trematerialer under henne. Da hun kom til seg selv igjen, tente jeg blet. Jeg kunne se redselen i ynene hennes, og det frydet meg mer enn et barn som fr servert sin frste jordbris en varm sommerdag i slutten av juli. All ryken gjorde henne uklar. Etter en stund kunne jeg nesten ikke skimte konturene av kroppen hennes, hun skrek av smerte og jeg kunne se huden smelte av knoklene hennes, i varmen fra blet. Ville hun kveles av gassene, eller ville hun brenne i hjel? Hun begynte f store svarte merker p bena, som raskt spredte seg til resten av kroppen. Brtt endte all lyd, og jeg kunne ikke hre damen skrike noe mer, var hun dd? Jeg satt og beundret blet mitt til det slukket. Det svartbrente liket som hang der opp mot veggen hadde ikke lengre noen tydelige tegn p at det en gang hadde vrt et menneske. Jeg satte meg i bilen og kjrte hjemover. Da jeg tok frem den rde kulepennen og krysset ut den nest siste ruten, rute nummer 63, tenkte jeg for meg selv at dette var slutten. Dette var hvordan det skulle ende, og det er her jeg sitter n. Jeg vet hvem den 64. spillebrikken er. Jeg er ikke lenger en samler, men en innehaver. Jeg skal g ned sammen med min hyst elskede samling, som den beste og mest beryktede sjakkspilleren i historien. Dette blir det siste jeg skriver, fr jeg krysser ut den aller siste ruten, og samlingen er komplett. Sjakk matt, spillet er over.

www.uinteressant.blogg.no

Publisert:
09.08.2009
14:40
"Hvorfor?" spr jeg meg selv ofte. "Hvorfor?" - Du lurer kanskje p hva, og det finnes ikke noe enkelt svar p det. Jeg stiller "hvorfor?" ved ganske mye. "Hvorfor skal det vre sludd i desember og sn i mars? Hvorfor skal vi ha 60 kanaler, men ingenting se p? Hvorfor skal de som stiller seg bakerst i ka, havne fremst nr de pner en ny kasse? Hvorfor funker det alltid drlig ha dype samtaler i fylla, og hvorfor greier ikke jeg dusje p fem minutter?" mange av disse sprsmlene stiller jeg meg selv flere ganger daglig, og i dag fikk jeg et nytt sprsml. Jeg s igjennom topplista av blogger p blogg.no, og det slo meg hvor uinteressante jeg synes omtrent 90 prosent av dem er. S dagens sprsml tilfye p lista er, "hvorfor i alle dager ligger disse totalt uinteressante bloggene p topplista?"

Hvis du tar for deg ti av "hverdagsbloggene" med flest beskende om dagen, kan jeg banne p at alle kunne vrt skrevet av samme person. Det er ingen oppfinnsomme tanker, meninger, verdier eller synspunkt i bloggene, det er ene og alene en neverendig story av "i dag sto jeg opp ganske tidlig, dro til byen for mte per og kari, for s bruke mange tusen p klr jeg svidt kommer til bruke. Etter det var jeg hos frisren, og s dro vi p cafe og drakk caffe latte." (nei, de drikker aldri vanlig kaffe). Dette er sklart bare et bittelite eksempel, p den egentlig fem avsnitt lange teksten om deres givende dag. Og for toppe det hele, avsluttes det med fem bilder. #1: her er bilde av meg, per og kari i byen #2: her er bilde av alle klrne jeg kjpte #3: her er bilde av meg hos frisren (tatt i speilet) #4: her er bilde av kaffen vi drakk p kafeen #5: (dette er den beste av alle) DAGENS OUTFIT! noe som sjeldent er mer enn ei oversminka blondine med store redobber, og masse hrspray som kan fortelle oss at hun har p seg en svart tights fra gina tricot og en hvit singlett og hvite sokker fra Hennes og Mauriz. Jenter: dagens outfit slr ikke an med mindre dere har en sregen stil, lagt litt arbeid i antrekket og gr i noe ingen andre gr med.

Det som faktisk er enda bedre enn bildene av "dagens antrekk" og de uhyre spennende gjenfortellingene av den s fantastisk spennende dagen deres, er filmene om det: videoblogg! Av alle videobloggene jeg har sett, er flertallet ganske ubrukelige, enten det n handler om sminketips, hrtips, hva du har gjort i dag eller dine tanker om noe. Jeg velger dele disse inn i fire kategorier. Ddskjedelige filmer om dagen, brukbare hr- og sminketips, ubrukelige hr- og sminketips, og de filmene som er s latterlige at det faktisk blir underholdning av det.

Kategori 1: ddskjedelige filmer om dagen deres.
Du strekker deg, gjesper og gnir deg godt i ynene, for skape et mer personlig preg p det hele, som for eksempel at du akkurat har sttt opp. "mhhh, hei. Jeg er en videoblogger. Jeg videoblogger en gang i uka. Emh. Og i dag har jeg ikke noen tyggis i munnen!" og s kommer det ei lang regle, gjerne p 6-10 minutter som handler om omtrent ingenting, hvor minimum to av disse minuttene gr med til plukke opp noe som ramla ned, fikse litt p sminke, kl seg i yet og bare knise stt inn i kameraet fordi du "glemte hva du skulle si".

Kategori 2: brukbare hr- og sminketips.
Legg merke til at dette er en kategori veldig f filmer havner i, men dette er alts jenter som har litt peiling p hva de driver med, og som legger ut en instruksjonsvideo av noe som faktisk er litt vanskelig f til. For eksempel legge en jevn og fin hudsminke, sote yne, tips og triks til unng f maskara i hele ansiktet og hvordan f fine krller med rettetang. Jeg har enn ikke funnet en eneste video av bloggerne p blogg.no som hrer hjemme i denne kategorien, men ellers i verden finnes det dem som har lagt ut filmer p youtube, hvor blant annet Michelle Phan har mye interessant komme med, og har et veldig ryddig og oversiktlig video- og "forteller"-oppsett.

Kategori 3: ubrukelige hr- og sminketips.
Disse kan til tider vre ganske morsomme, for det er helt fantastisk hvordan noen kan g inn for lage en instruksjonsvideo for noe som helst, uten vise hva man egnetlig skal gjre. Srlig nr de skal lre deg noe alle i utganspunktet kan. For eksempel: "n skal jeg vise dere hvordan dere lager en sommerflette" (alts, en araberflette som ligger over panna for f hret vekk fra ansiktet). "Frst tar du litt hr, og s fletter du det! Og s fester du en spenne". Punkt en, kan du ikke flette hr er det lite hp, og du kommer nok ikke til lre noe av se en film. Punkt to; hvis du skulle vre s heldig lre noe av denne instruksjonsvideoen, hjelper det fint lite nr "lreren" faktisk aldri viser hvordan man gjr det, men kun forteller hva det er du skal f til egen hnd. Den beste av alle m vre filmene hvor du skal lre sette opp hret i en hestehale. "Da tar du bare hendene dine snn, trekker det gjennom hret og samler alt p baksiden, og fester med et strikk. Jeg pleier bruke et svart strikk, men du kan ha den fargen du liker best! Hper dette hjalp" - Ja, fy sren! Livet mitt er redda, takk og pris for at jeg lrte sette hret mitt i hestehale av denne fantastiske tretten r gamle bloggeren.

Kategori 4:de filmene som er s latterlige at det faktisk blir underholdning av det.
Denne kategorien er jeg glad i. Det er ikke mange som fr plass i den, men av mine to favoritter har jeg Heidi Alexandra og hennes planer om redde verden (forresten er det ikke bare videobloggene hennes som rocker, hele bloggen er god underholdning p en rolig kveld), og den alltid s kjre Eli med Elis dagbok. Disse prater oppriktig om sine tanker og hva de driver med, og det er ikke for vre slem - rlig talt synes jeg synd p dem, men det er underholdning! Rakt gjennom idiotiske planer for redde verden, for eksempel, sende penger til u-land! Hvorfor har ikke noen tenkt p det fr? Og ja - Heidi - jeg er helt sikker p at de familiene som sulter fler seg ille nr de ikke fr mat, nesten like ille som du fler deg nr du ikke fr sminka deg. Det triste med denne kategorien er at de som havner i den; vi ler ikke med deg, vi ler av deg.

S, ja. Mange av disse bloggene ikke bare irriterer meg, men fascinerer meg. Jeg synes det er helt sinnsykt at jenter og gutter landet over kan f faste lesere nr de aller fleste av dem lider av skrivefeil som "nr jeg var liten" eller "jeg trr vre meg selv". Det fascinerer meg at tusenvis av norges befolkning daglig flger med p hva disse sm fjortisjentene tar for seg, hvordan de kan tjene penger p de beint gjennom normale livene sine, og det fascinerer meg, at tilogmed jeg, som sier "hvorfor?" ved disse bloggene, kan greie skrive en hel tekst som kun omhandler dem! Jeg kan nok for mange virke som en sjalu drittsekk som gjerne skulle hatt flere lesere selv, men i virkeligheten er jeg kun en kynisk og hissig liten trnder som i stedenfor skrive smlige kommentarer i kommentarfeltet til disse stakkars menneskene (som kanskje burde bruke livet sitt til noe annet enn oppdatere bloggen), lager et innlegg p min egen blogg, for f ut litt av den innestengte frustrasjonen.

to gode venner, Ana og Mia

Publisert:
07.08.2009
01:48
"Du klarer en time til" sier stemmen til meg. "En time til, du har allerede holdt 10, da klarer du 11". Jeg titter matt ut i rommet, hrer dialogen fra fjernsynet og pakker ullteppet enn tettere rundt meg. En time gr, og jeg strekker de iskalde hendene mine ut av pleddet. "Du greier da fint enn en time, du greide denne!" roper stemmen til meg, men n er det nok. Jeg gr forsiktig ut p kjkkenet "nei, nei, nei" roper stemmen til meg. "Jo, jeg m" sier jeg tilbake. Jeg ser meg rundt, selv om jeg vet at det ikke er noen hjemme, og titter svidt inn i kjleskapet. "100 gram vare gir 46 kcal" str det p siden av lettmelka. Jeg gransker resten av kjleskapet. Epler, gulrtter, sukkererter og pizzarester. Frukt og grnt er for mye dele, orker ikke tanken p finne frem skjrefjla. Pizza blir for mye, jeg vil ha, magen roper "pizza!". Hodet svarer "nei". Nok en gang vinner hodet, og jeg trekker forsiktig ut melkekartongen fr stemmen rekker si noe.

Jeg sjenker meg selv et lite glass melk, og finner frem sjokoladepulveret. "Ikke les p siden" sier jeg til meg selv. "Undvendig" svarer stemmen. "Rundt 350". Jeg finner frem en teskje og blander pulveret inn i melken. Rundt, rundt, rundt. Rre, rre, rre. "Slutt rr, drikk!" sier jeg til meg selv og tar en rask slurk. Det er godt, jeg liker det. S kommer stemmen "hva gjr du?". Jeg dunker meg selv i hodet og tar enn en rask slurk. "46 kcal per 100 gram 2 dl blir 92 pluss minimum 35 blir 127 rundet opp til 130 og vi sier 150 for vre sikker" raser stemmen. Ord og tall om hverandre. Jeg ser bedrvet ned i glasset, "jeg skal drikke opp", sier jeg mens jeg lfter glasset, reiser meg, og skynder meg skylle alt sammen ut i vasken, setter alt i oppvaskmaskina - skjuler alle spor, og lper tilbake til ullteppet.

"150" sier stemmen. "Nei!" svarer jeg. Det ble jo ikke 150, to raske slurker av et to dl glass. Jeg er sikker p at jeg kan regne ti slurker per dl, det blir tjue slurker p to dl, og jeg drakk to, noe som tilsvarer to tyvedeler eller en tidel. 150 delt p ti er femten. "femten!" sier jeg hyt, enn det ikke er noen der. "femten!" sier jeg en gang til, litt lavere. "femten, femten, femten" mumler jeg for meg selv, mens jeg legger meg ned p sofaen.

Jeg blunker hardt et par ganger, og greier ikke helt bestemme meg for om jeg i det hele tatt har pnet ynene. Etter et par minutter har ynene vendt seg til mrket, og det gr opp for meg at jeg har sovet hele dagen. "Hva er klokka?" tenker jeg mens jeg famler etter lysbryteren. Halv elleve. Jeg setter meg opp, hodet verker og magen roper. "Vann kan du f" sier hun. Jeg reiser meg og gr inn p kjkkenet, igjen. Fr jeg i det hele tatt rekker komme til dra blir alt svart, og jeg m sttte meg mot veggen for ikke falle. "Er det bare mrkt igjen?" spr jeg meg selv - men jeg vet godt svaret.

Jeg setter p vasken, finner frem et glass, og drikker raskt bde en og to dl. "Du har det i deg" hrer jeg inne i hodet mitt. Jeg setter glasset hardt fra meg p benken og sier irritert tilbake "det er vann!" "Ja, denne gangen er det vann, null kalorier, men det kunne like gjerne vrt melk." Jeg blir sint p meg selv, sint p stemmen, hvorfor tenker jeg snn? Alt renner over. Det er gtt for lang tid. For lang tid med et godt innvd smil og et "bra" hver gang noen har spurt. Greier ikke prate, greier ikke fortelle. Fra utsiden gr det jo bra, jeg smiler og er fornyd, har ikke besvimt p lenge, gitt opp den destruktive atferden og vekta er stabil. "Vekta gr ikke ned fordi du spiser for mye!" roper hun. Trene triller nedover kinnene mine, og jeg setter meg ned p gulvet. Den fornuftige delen av hodet forteller meg "grunnen til at vekta ikke rrer seg er at du har delagt forbrenninga. Lite mat, mye mat, oppkast og uregelmessige mltider har satt en stopp".

Det svartner igjen. Jeg skyver den ropende stemmen langt bak i hodet og finner frem toro kyllingsuppe. 40 kcal per ferdig dl. Jeg hrer surret fra stemmen bak i hodet, men ignorerer den. Suppa blir ferdig, og jeg spiser bde en, to og tre skler. Det fles som om magen fyller hele rommet, og s slipper stemmen til. "Tre skler! Hver og en fylt av to ser suppe. En se er en dl, to ganger tre er seks, seks ganger frti er 240! Og du kan helt sikkert regne med at det ble 300 p den middagen. Er det rart du er stor?" Jeg setter med ned og raser igjennom kontaktlista p telefonen. Jeg trenger prate, trenger at noen hrer, jeg trenger noen. "De vil ikke tro deg. Det blir for pinlig. Hvordan kan du, som ser ut som du gjr, fortelle noen at du har problemer? De vil tro du dikter det opp, at du kun er ute etter oppmerksomhet." Jeg stirrer p navnene, gode venner alle sammen. Skjermen blir svart, og jeg legger vekk telefonen. Jeg greide ikke si i fra denne gangen heller.

Piano duo yoghurt, yoplait vaniljeyoghurt, risengrynsgrt med kanel og sukker. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste en s stor frokost. Jeg kasta alt i meg, og den eneste grunnen til at stemmen ikke prvde si meg i mot var at hun hele tiden l der og hvisket "dette er bare greit fordi du skal kaste opp etterp." - "Og hva om jeg ikke gjr det?" spr jeg tilbake. "Det ikke snakk om ikke gjre det, for du kommer til gjre det, det er jeg som bestemmer". Jeg skraper den siste skjea med grt ut av skla, og gr ut p kjkkenet for rydde vekk alt sammen. Etter ha ryddet inn i oppvaskmaskina kjenner jeg fttene mine trekker meg sakte mot badet. "Nei, nei, nei" sier jeg til meg selv, "det gr helt fint". Likevel gr bena bestemt mot badet, jeg klipper neglene, skyller hendene og byer meg forsiktig over toalettet. Kontrollert og i en innvd rytme beveger jeg to fingre langt bak i halsen. Frem og tilbake. Frem og tilbake - helt til siste del av frokosten melder sin ankomst. Slik str jeg lenge, mange brekninger, ingenting kommer. ynene og nesa begynner og renne, og ut av munnen min kommer det mer slim enn det kommer mat. Det verker i hele kroppen, og til slutt m jeg gi opp, jeg klarer ikke mer. Jeg reiser meg, trker hendene og fjeset og skyller ned for vaske hendene. Jeg gnir hendene inn med spe, og ser inn i et par rdskutte yne mens jeg vasker dem godt. Noe rdt. Mye rdt, det er blod. Jeg gr gjennom logiske lsninger til at jeg skal bl neseblod. Kanskje jeg dunka hodet i noe? Hun vil ikke gi meg noe svar, men jeg vet godt hva som har skjedd. "Det er ikke farlig, det er bare litt neseblod" hrer jeg i bakhodet. Jeg godtar dette svaret, trker det vekk og setter meg p stua, for s f den drlige samvittigheten veltende over meg. "En skl tar 200g grt, 111 kcal per 100 blir 222. Piano duo er 200 og yoplait er sikkert 150. 577, med sikkert 100 i sukker blir 677 - 700 kcal og bare til frokost!" Jeg kjenner trene strmme p. "Jeg fikk jo kasta opp noe" hvisker jeg. "Det telles ikke. Ikke for fem flate re. For alt du vet kan kaloriene ha blitt sugd opp i kroppen din fr du rakk kaste opp noe som helst". Uten at jeg egentlig vet hvorfor, gr jeg ned p badet. Trekker frem vekta, og stiller meg p. 500 gram har jeg gtt opp, siden fr frokost. Et halvt kilo! Jeg kjenner jeg blir kald nedover ryggen. "Der kan du se" hrer jeg. "Tenk om du skulle spist snn til hvert mltid, fire mltider om dagen, som blir to kilo om dagen. Det er ikke verd det!" Jeg kryper sammen p stua. "Unnskyld" hvisker jeg. "Det skal ikke skje igjen, jeg skal ikke spise mer i dag, jeg skal veie opp. Jeg stoler p deg, jeg skal ikke gi opp".

Etter fire r har det gtt opp for meg. Dette er ikke lenger en usunn slankekur eller en rask mte g ned et par kilo p. Det er en sykdom, og den spiser meg opp. Jeg hater det. Hater at jeg ikke kan spise mat uten tenke at maten bestr ene og alene av kalorier. At jeg ikke greier sitte i en stor forsamling og kose meg med maten. At med en gang jeg putter noe annet enn frukt og grnnsaker inn i munnen fr en bitende trang til kaste opp. Jeg har ingen energi, jeg er helt delagt av vonde tanker, og selv om jeg presser kroppen min til gjre alt dette, greier jeg likevel ikke det jeg virkelig prver p, bli tynnere. Dette er ikke uvant for kroppen, den vet at den fr lite mat, eller mister det den fr i seg. At jeg vet dette fr samvittigheten til bite enn hardere nr jeg spiser vanlig mat. For g mer ned n, kan jeg kun leve p et par hundre kalorier om dagen. Jeg greier ikke komme ut av dette alene, og jeg greier ikke innrmme for noen at jeg er syk, at jeg trenger hjelp for takle denne sykdommen. Det er for flaut la noen hre det. Jeg tenker som en anorektiker, og oppfrer meg som en anorektiker, men jeg ser ikke ut som en anorektiker, og derfor vil ingen tro meg.
hits