/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

august 2009

To dråper vann

Publisert:
31.08.2009
11:14
"Amanda?" spurte jeg. "Amanda!?", jeg så forskrekket rundt meg. Hvor var hun? Folk begynte å samle seg rundt meg. "Amanda!" ropte jeg ut i folkemengden. Hadde hun gått? "Hvor er du?" ropte jeg, mens tårene trillet ned over kinnene mine. En høy dame med mørkt hår tok meg i hånden, og satte seg ned på huk ved siden av meg. "Har du mistet mammaen din?" Hva var det hun pratet om? Jeg var da ikke her med mamma. Vi var da ikke her med mamma. "Nei" - sa jeg med lav stemme. "Men Amanda er borte". "Hvem er Amanda, da?" spurte hun, og fikk en sånn rynke i panna som mamma og pappa pleide å få noen ganger. "Amanda er søsteren min. Vi er tvillinger. Hun var her nå nettopp, men jeg kan ikke se henne". Damen reiste seg, løftet meg opp, og bar meg vekk. "Vi må passe på så du ikke skader bena dine, vet du. Nå skal jeg ringe mamma, så ordner alt seg". Ringe mamma? Jeg trengte da vel ikke å ringe mamma. Jeg trengte å finne Amanda! "Hva med Amanda?" spurte jeg. Men hun svarte aldri, hun bare så på meg, pustet tungt ut, og gikk videre. 

"Hanna? Amanda!" vi hørte mammas stemme helt inne fra kjøkkenet. Jeg og Amanda satt oppe i trehytta pappa hadde bygget til oss. Dette var liksom vårt sted. Vi hadde kopper og fat, et lite bord og to små stoler, et bilde vi hadde malt sammen og en liten ovn, med både knapper og lys, som vi kunne lage mat på. Hytta var ikke helt ferdig ennå, pappa hadde nettopp bygget den, men jeg synes iallefall den var blitt riktig så fin. Det tror jeg nok at Amanda syntes også. "Jenter!" mammas stemme var klarere denne gangen, hun var sikkert gått ut i hagen. "Oi, middag!" smilte Amanda, og pilte mot taustigen. "Sistemann inn er en apekatt!" lo hun, og løp av gårde. Jeg satte etter henne, men jeg hadde ikke sjans til å ta henne igjen. Ikke bare hadde hun startet før meg, men hun var uansett raskere enn meg. 

Æsj, rosenkål. Jeg hater rosenkål. "Du må spise grønnsakene dine!" sa pappa. Så urettferdig. Som om det ikke var nok at Amanda var raskere enn meg, så var hun mye flinkere enn meg til å like ekkel mat. "Men det smaker så vondt, pappa!" sa jeg, med store øyne. "Vet du hva?" smilte han. "Siden du er fire år, så skal du spise fire kålunger! Er ikke det greit?". "Vi ble faktisk fire og et halvt for to dager siden!" sa Amanda bestemt. "Fire og en halv kålunge, da", lo mor. Jeg geipet til Amanda, men gikk med på å spise fire og en halv rosenkål, det var tross alt mye mindre enn de ti som var lagt på fatet mitt. 

"Etter middag tenkte jeg vi kunne dra til dammen og fiske" sa far forventningsfullt, og så på oss. "Ja!" ropte jeg, og puttet en hel rosenkål inn i munnen. "Men jeg er så dårlig til å fiske" sutret Amanda. "Hanna får jo alltid alle fiskene". Det hadde hun rett i. Selv om hun kunne løpe raskere, og spise mer, så var jeg flinkest til å få fisk. "Men da kan jo du sitte på brua og peke på alle fiskene du ser, mens jeg og Hanna fanger dem. Hva sier du til det?" Amanda smilte. Hun var ikke så flink med fiskestang, men hun var ganske god til å få øye på ting. "Ja, da blir jeg med" sa hun fornøyd, og spiste de to siste grønnsakene sine i ett tygg. 

Jeg og pappa satt ved vannkanten og plasket med bena i vannet. Jeg fikk ikke helt til det med å kaste snøret ut i vannet, så pappa pleide å kaste sluken, og så fikk jeg holde stanga. Han sa alltid at han synes vi var et bra lag. Han likte best å kaste, men synes ikke det var så gøy å vente på fisken. Dessuten hadde jeg mye mer fiskerlykke enn ham, så fisken bet raskere på hvis jeg holdt stanga. Da pleide jeg å trøste ham, og si at selv om mine hender fikk fisken til å bite på, så var han veldig flink til å kaste der hvor det var fisk. Så smilte han alltid, og rufset meg i håret. 

Amanda satt oppe på brua. "Hvor lenge tror du hun greier å sitte stille i dag?" sa pappa, og dunket meg i armen. "Jeg vet ikke", svarte jeg. "Men ikke lenge, det er helt sikkert". Jeg fikk rett i det, for det hadde knapt gått to minutter siden pappa spurte, og så spratt hun opp og begynte å løpe etter pinner hun kunne kaste i vannet. "Hva var det jeg sa?" smilte jeg, og pappa ropte "husk å vær forsiktig nå da!". "Hvordan kan jeg glemme noe sånt? Du sier det jo hver gang vi er her!" ropte hun tilbake, mens hun kastet tre små pinner i vannet. Jeg tittet ned. En stund lurte jeg litt på om det var jeg eller Amanda som så tilbake, men så fikk jeg øye på hårbåndet. Mamma hadde kjøpt to pene sløyfer, en blå og en rød, og jeg og Amanda hadde fått en hver. "Jeg måtte kjøpe forskjellig farge" sa mamma, "ellers blir det jo rent umulig å se forskjell på dere", og så lo hun. Hun hadde rett i det, vi var like som to dråper vann, og hadde det ikke vært for at jeg hadde den blå sløyfa, kunne det like gjerne vært Amanda som stirret inn i øynene mine. "Ånei!" hørte jeg, og ble revet ut av tankene mine. Amanda stod på kne på kanten av plankebrua, og stirret fremfor seg. Noe lå og fløt i vannet foran henne. "Pass deg så du ikke faller i vannet" ropte pappa. "Men jeg må ha den! Ellers ser dere ikke forskjell på oss!" svarte hun. "Jeg har den nesten" sa hun til seg selv, og i det hun såvidt nådde den med fingertuppene, mistet hun balansen og falt uti. 

Jeg hørte et stort plask, og i lysstripa mellom brua og overflaten kunne jeg se henne sloss mot vannet, på den andre siden. Pappa spratt opp, og løp langs bredden. Idet han kom til den andre siden av rekkverket og stupte uti, kjente jeg et hardt stikk i brystet. Det kjentes som om jeg ikke kunne puste, og jeg begynte å gråte. Jeg så hodet til pappa, og hørte et høyt gisp, og så forsvant han igjen. Hvor var Amanda? Hvorfor kom de ikke opp sammen? Det gikk mange minutter, men så til slutt, klatret pappa opp i gresset, og la Amanda på bakken. "Amanda! Jenta mi! Våkne!" ropte han, og ristet hardt i henne. Han så fortvilet rundt seg, før han løftet henne og løp mot landeveien. "Vent her, Hanna! Ikke rør deg, bare sitt helt stille!" Jeg reiste meg og løp etter ham. Han så at jeg var på vei, og stoppet et øyeblikk. "Hanna, jeg vet dette er skummelt, men nå må du høre på meg. Sett deg under det treet, og ikke rør en finger, mamma kommer og henter deg nå snart!" Jeg satte meg lydig ned, tårene trillet, og jeg kunne ikke forstå hvorfor han oppførte seg slik. 

Jeg trakk føttene opp under haken, og kjente at den stikkende smerten sakte gikk vekk. Plutselig følte jeg meg veldig rolig, og pustet lettet ut. Jeg var ikke redd en gang, helt til jeg så mamma komme løpende opp stien. "Hanna, fort deg, kom her!" ropte hun. Jeg kunne høre at hun gråt. Jeg løp mot henne, og hun løftet meg opp og klemte meg. "Du skal dra og besøke besta kveld. Ok? Jeg har med tannbørsten din, så du kan sove der i natt". Jeg likte meg godt hos bestemor, og vi pleide å få karameller mens vi spilte kort, enda det bare var torsdag. "Skal ikke Amanda være med?" sa jeg, og smilte. "Nei" sa mamma, og brast ut i gråt. "I kveld blir det bare du og bestemor". 

Det var helt stille hos bestemor. Ingen sa noe, og alle stirret bare tomt ut i luften. Ingen kort, ingen karameller. "Skal vi synge noe?" spurte jeg, og pirket besta i aremen. "Jeg er ikke helt i humør", sa hun og snøt seg i et lommetørkle. "Kan ikke du gå ut på gamlerommet og leke med dukkehuset, så kan vi gjøre noe sammen senere?" sa hun, og smilte til meg med våte øyne. "Javel", sa jeg tomt, og gikk mot mammas gamle soverom. Hvorfor skulle alle være så triste i dag? De hadde vel ikke slått seg? Jeg plukket frem de gamle dukkene til mamma, og begynte å sette møbler i huset. Lise, dukken til Amanda, fikk ligge i sengen. Siden Amanda likevel ikke var her, så var det ingen som kunne styre henne, og da kunne hun bare sove. Anna, min dukke, stod på kjøkkenet og lagde mat, før hun gikk ut på tur med hunden deres, Bob. 

Det tok ikke lang tid før dukkehuset ble kjedelig, det er ikke så gøy å leke alene. Jeg fant frem fargeblyantene og tegnet to hester, tre hunder, huset vårt og hele familien, før bestemor kom og sa at det var på tide å legge seg. Jeg skiftet til pysjamas og vasket meg i fjeset, før besta kom inn og hjalp meg med å pusse tennene. Hun løsnet sløyfen min, og tvinnet hårbåndet sammen og la det på benken, før hun gredde håret mitt og fulgte meg til sengen. Bestemor pleide alltid å synge før vi sovnet, men i kveld leste hun bare opp "jeg lukker nå mitt øye", før hun lukket døren og gikk sin vei. Aldri hadde jeg sovet alene før. Jeg trykket meg tett inntil bamse og sang "måne og sol, skyer og vind", før jeg omsider sovnet. 

"Hanna". Pappa rugget forsiktig på meg, og kysset meg på kinnet. "Vi skal hjem nå". Jeg satte meg opp i sengen. "Hvor er Amanda?" spurte jeg. "Det er litt vanskelig å forklare, vennen. Vi skal prate om det når vi kommer hjem". Vanskelig å forklare? Hva mente han med det? Hadde de en overraskelse til meg? Han hadde hentet klærne mine, og jeg dro kjolen over hodet mens han tok på meg sokkene. Vi gikk ut i bilen, og kjørte hjemover, uten at jeg en gang hadde fått spise frokost. 

I stua hjemme satt mamma i sofaen. Hun gråt fortsatt, slik hun hadde gjort i går hos besta. Pappa satt seg ved siden av henne, og løftet meg opp på fanget sitt. "Dette kan nok være litt vanskelig å forstå, Hanna, men Amanda..." - "Hva er det med Amanda? Hvor er hun?", sa jeg og tok ham hardt i armen. "Hanna, hun er borte", sa mamma, og la en hånd på kneet mitt. "Borte hvor?" spurte jeg sint. "Og når kommer hun tilbake?" Pappa rynket pannen, og så bestemt på meg. "Hun kommer ikke tilbake". Jeg kjente tårene presse på. "Hvorfor er hun borte, og hvorfor kommer hun ikke tilbake?" Pappa gned seg i øynene, og sa "husker du i går ettermiddag, da vi fisket i dammen?" - "såklart husker jeg det!" sa jeg oppgitt. "Jeg fisket, og Amanda falt i vannet". Mamma hikstet, og gråt enda mer enn før. "Hanna. Etter at Amanda falt, var hun veldig lenge under vann, og fikk ikke puste. Hun kommer ikke tilbake fordi hun er død". Han la armene godt omkring meg, og jeg så spørrende på ham. "Hva betyr død?" spurte jeg. "Når man er død, er det som om man sover veldig godt" sa mamma, og prøvde å smile til meg. "Men å sove er da ikke farlig! Jeg våkner alltid når jeg har sovet". "Ikke når man er død", sa pappa. "Når man er død, så sover man veldig lenge, og våkner ikke igjen". "Nei, nå tuller dere fælt" sa jeg, og løp ut i hagen.

"Hvis Amanda sover, er hun sikkert på soverommet" sa jeg til meg selv, og løp rundt huset for å titte inn gjennom vinduet. Jeg klatret opp på blomsterkassa, og så mot vinduet, og der stod hun. Amanda var våken, og hun så tilbake på meg. "Hallo!" ropte jeg, og vinket. Hun vinket tilbake, men hun sa ingenting. "Amanda!" ropte jeg. Jeg kunne se at leppene hennes rørte på seg, men jeg kunne ikke høre hva hun sa. "Kom ned i gangen, da!" sa jeg, og hoppet ned fra kassen. Jeg åpnet døra, men kunne ikke se noen. "Hun kommer nok snart", sa jeg til meg selv, og satte meg ned ved det store skapet. Og der var hun! På motsatt side av der jeg satt, var Amanda. Hun så spørrende på meg. "Hei!" sa jeg. "Hvor har du vært?" Nok en gang så hun bare på meg. Hun sa ingen ting, bare blunket og smilte. 

Høsten kom, og høsten gikk. Vi lekte i regnet, ved kanten av sølepytter, og vi drakk kakao i vindusposten på soverommet. Da den første snøen la seg, og vinteren kom, kjørte vi spark langs butikkvinduene i storgata og pyntet speilet på badet med snøspray. Vi fylte fem år, isen smeltet og våren stod for dør. Jeg la merke til at det var mye stillere det siste året. Mamma sa ikke mye, pappa svarte ikke på spørsmålene mine, og Amanda hadde ikke sagt et ord siden i fjor sommer. Likevel hadde vi det fint, selv om jeg og Amanda var ikke like mye sammen som før. Vi kunne stå og se på hverandre i det ene øyeblikket, men gikk jeg ut i hagen var hun borte. En gang spurte jeg mamma hvorfor Amanda var blitt så stille. "Det er det som skjer når noen dør", hadde hun svart. "De blir helt stille". Jeg tenkte nok at det hadde noe med vannet å gjøre. Da Amanda falt i vannet må hun ha sovnet. Siden hun døde mens hun sov, kunne hun ikke prate da hun våknet. Det var derfor hun var så stille. 

"Jeg og Amanda går til butikken og kjøper is!" ropte jeg til mor. Hun fikk en stor stripe i pannen, så på meg og sa "det er greit, men ikke gå lengre enn til nærbutikken". Jeg likte ikke at hun rynket pannen sin på den måten. Det fikk henne til å se veldig sint ut, og i det siste hadde hun gjort det hver gang jeg nevnte navnet til Amanda. Det var en varm sommerdag, og vi hoppet barbeint langs husvinduene, mot butikken. Vi hadde nettopp kommet frem til landhandelen, og skulle til å se inn gjennom vinduet etter hva slags is vi kunne velge. "Amanda, du står i veien" rakk jeg akkurat å si, før jeg hørte et brak, og vindet foran oss gikk i tusen knas. Jeg skvatt så jeg spratt unna, og alle menneskene langs veien strømte til for å se hva som var skjedd. Jeg åpnet øynene igjen, og kjente alle øynene som stirret på meg. "Amanda?" spurte jeg. "Amanda!?", jeg så forskrekket rundt meg. Hvor var hun? "Amanda!" ropte jeg ut i folkemengden. Hadde hun gått? "Hvor er du?" ropte jeg, mens tårene trillet ned over kinnene mine. En høy dame med mørkt hår tok meg i hånden, og satte seg ned på huk ved siden av meg. "Har du mistet mammaen din?" Hva var det hun pratet om? Jeg var da ikke her med mamma. Vi var da ikke her med mamma. "Nei" - sa jeg med lav stemme. "Men Amanda er borte". "Hvem er Amanda, da?" spurte hun, og fikk en sånn rynke i panna som mamma og pappa pleide å få noen ganger. "Amanda er søsteren min. Vi er tvillinger. Hun var her nå nettopp, men jeg kan ikke se henne". Damen reiste seg, løftet meg opp, og bar meg vekk. "Vi må passe på så du ikke skader bena dine, vet du. Nå skal jeg ringe mamma, så ordner alt seg". Ringe mamma? Jeg trengte da vel ikke å ringe mamma. Jeg trengte å finne Amanda! "Hva med Amanda?" spurte jeg. Men hun svarte aldri, hun bare så på meg, pustet tungt ut, og gikk videre. 

mirror1horz

(mer fornøyd med idéen enn teksten her. Halvveis basert på en sann historie jeg leste i en avis for hundre år siden. Hele historien sitter veldig klart inne i hodet mitt, men var sykt vanskelig å formulere.)

gamle damer og grønne trillebager

Publisert:
23.08.2009
20:59
En helt vanlig dag i august, jeg er på vei fra skolen til togstasjonen, og tenker på det vanlige. Hvorfor ditt, hvem bestemmer datt og hvordan er det mulig at ... ? Hvis jeg noen gang får utgitt en bok, så skal man ikke se bort i fra at den vil hete "hvem, hva, hvorfor?" eller noe i den duren. Det er jo kjent at når man snakker om sola skinner den, og akkurat da jeg hadde tenkt tanken, fikk jeg (utrolig nok) enda et spørsmål på lista. Hva er det som skjer med damer når de blir gamle?

Jeg ser på meg selv, en relativt kul syttenåring, som tenker på hvordan jeg ser ut om jeg skal bevege meg mer enn ti meter unna huset. Jeg har til en viss grad sans for fargekombinasjon og klesstil, og flere av vennene mine kan lett få jobb som modell eller innen mote.

Jeg ser på mamma, ei helt normal dame på førti. Til tider kan jeg ikke fatte hva hun går i, men rundt om kring i huset har vi klesstativ og skap fylt med stilige og moteriktige klær. Hun bruker mye tid og penger på hår, hud og sminke, og tar seg egentlig ganske godt ut. Jeg har også veldig sansen for flere av mine venners mødre, og jeg har hørt fra flere av guttene jeg kjenner at det er mange "milf" ute og går. Jeg ser stilige damer i byen, tydelig bevisst på kroppsholdning og et nøye sammensatt antrekk hvor sko og øyenskygge matcher, og jeg har sett bilder av damer født på 30-tallet da de var i sine ungdomsår. Hva skjer med disse damene, og enda viktigere, vil det skje med meg?

Damen som satte spørsmålet i hodet mitt, kom gående sakte mot meg. Tidens løp slipper jeg nok ikke unna, uansett hvor sterkt jeg vil det, og dårlig smurte ledd, grått hår, rynker og et ganske "laid back" tempo på alt som har noe med å bevege seg å gjøre er vel noe, mer eller mindre, alle får med årene. Det var ikke nettopp disse "dette mennesket har eldet"-trekkene som skremte meg, men måten hun møtte verden på. Både sko og klær var av fargen beige, bortsett fra at buksene (som selvfølgelig også hadde press) i tillegg til denne grunnfargen hadde røde og svarte striper i et rutete mønster, fra bunn til topp. Hele antrekket ropte gammel dame, og jeg kan ikke fatte hvem det er som har bestemt at disse stakkars menneskene skal være nødt til å gå i noe så gyselig. Hun trakk på en svær, mørkegrønn trillebag og var åpenbart på vei mot "jallabutikken" fjordgata, som ingen husker navnet på (der de selger fem blondetruser, som er store nok til at et normalt mennekse kan bo i dem, til 9.90,- ). Antrekket, trillebagen og destinasjonen er jo i seg selv av en annen verden, men det som virkelig fikk meg til å tenke "jeg vil dø før jeg blir 70 så jeg slipper å bli sånn", var ansiktet hennes. Vanligvis synes jeg gamle damer er søte og sjarmerende, men et sånt ansiktsuttrykk som denne damen hadde, kunne ikke annet enn først å få meg til å le, for så å bli livredd for min egen alderdom. Hun gikk med nakken knekt i en førti graders vinkel, haka løftet opp, overkjeven plassert så rent snedig tre cm utenfor underkjeven, underleppa sugd inn i munnen, mens hun hadde overleppa, all huden rundt munnen, og nesa trukket opp så langt det lar seg gjøre av sytti år gamle ansiktsmuskler, så hun virkelig fikk vist frem perleraden av brune tenner med hvitt belegg i kantene. Hva er det hun tenker med som får seg selv til å se slik ut? Tenkte jeg. Og det må da virkelig være slitsomt å gå med et slikt utrykk i ansiktet, til enhver tid. Jeg prøvde å etterligne mimikken hennes mens jeg ventet på toget, men turte ikke holde den særlig lenge, da jeg kom på hva mamma sa da jeg var liten; "ikke lag grimaser, hvis du gjør det for lenge så blir ansiktet ditt sånn!". Kanskje det var det hun hadde gjort? Kanskje hadde hun fra ung alder av funnet ut at hun ble veldig lite tiltrekkende av denne grimasen, og gjorde den ved flere anledninger for å være morsom og gi dem rundt seg en god latter - før det var for sent, og grimasen var grodd fast i fjeset hennes. 

IKKE FERDIG, uff, denne ble slem...

Leatherman

Publisert:
17.08.2009
01:08
"Det var ingenting i veien. Alt var bra. Vi hadde det fint. Hva gikk galt?" Jeg kjenner regnet sildre nedover ansiktet mitt, som en parodi på at jeg burde gråte. Metallet ligger kaldt mot håndflaten min. Om noen minutter vil varmen fra huden min ha gitt det kroppstemperatur. Skal jeg ringe på? Eller burde jeg heller gå hjem? Tusen tanker spinner rundt i hodet mitt på en gang. Én klarere enn alle de andre.

Jeg husker første gangen jeg så Tove. Hun hadde mørke brune øyne, rødt hår og var hvit som melk i huden. Hun hadde endret utseende sitt opptil flere ganger. Hun var en hyppig "hårfarger". I tiden etter vi møttes hadde hun farget det naturlige, jordbærrøde håret mørk brunt, men hun var fremdeles like vakker. Det var "kjærlighet ved første blikk", som man sier. Jeg visste med en gang jeg så henne, at hun var den rette. Henne ville jeg dele livet mitt med, og slik ble det. På fødselsdagen min, for en tid tilbake, ble vi enige om at vi skulle ha "fast følge". Slik er det ikke lengre. 

Nesten tre år hadde vi holdt sammen. Vi delte alt med hverandre. Hun var både min livspartner og min beste venn. Vi var som tvillinger, eller sjelefrender. Jeg kunne føle på meg når hun var lei seg. Vi kunne holde en hel samtale uten ord, og uansett hvor jeg var, kjente jeg meg trygg. Tove var min. Bare min. Forholdet vårt var perfekt. Vi hadde et bånd de fleste kjærestepar bare kunne drømme om å ha. Hun visste alt om meg, og jeg visste alt om henne. I det minste trodde jeg at jeg gjorde det. 

I to år, elleve måneder og to uker levde jeg i nirvana. Alt var perfekt. Livet var en dans på roser, og vi var nettopp blitt forlovet. I to år, elleve måneder og to uker kunne jeg gå på gata med hodet hevet. Gå til arbeid med et smil om munnen, og stå opp klokken halv seks en mandags morgen med gnist i øynene. I to år, elleve måneder og to uker var livet mitt perfekt. Og etter to år, elleve måneder og to uker var livet mitt over. 

Hadde jeg gjort noe galt? Var det min skyld? Slike spørsmål dunket mot pannen min. Dag ut og dag inn. Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Jeg burde jo ha skjønt det. Hun jobbet sent nesten hver kveld i flere uker. Hun insisterte på å ta bussen hjem etter jobb, enda jeg pleide å hente henne hver dag. Steinen falt i bøtta den dagen hun avlyste "filmtirsdag". "Det er så mye å gjøre på jobben" sa hun. Jeg kjente jeg ble paranoid. Genseren strammet seg rundt halsen. Jeg prøvde å si til meg selv "la være å tenke på det. Det er ingenting". Jeg tvang meg selv til å gjøre noe annet. Ta en kveld på byen. Møte gamle kjente.

På vei hjem fra min lille utflukt gikk jeg forbi "Café au Lait". I vinduet så jeg Tove. Hun varmet hendene sine på en kopp. En dobbel latte med mintsjokolade, tenkte jeg for meg selv, med et lite smil i munnviken. Jeg skulle til å bevege meg i retning inngangen, da jeg så at hun ikke var alene. Hun satt sammen med noen. En mann. Han var velstelt og ganske kjekk, med blond hår og sideskill, brun dressjakke og kinnskjegg. Magen min snurpet seg. Jeg fikk ikke sove den natten.

I slutten av uken møttes vi. Vi hadde ikke sett hverandre på flere dager. Hun omfavnet meg og overøste meg med kyss. Alt var som normalt igjen. I det minste nesten som normalt. Jeg følte på henne at hun skjulte noe. Hun hadde en hemmelighet. Jeg sa ikke noe om at jeg hadde sett henne på café. Det var fredag kveld, og Tove hadde nettopp farget håret igjen. Lys brun denne gangen. Hun sa at det var en overgangsfase. Hun hadde akkurat løpt ut på badet for å skifte til noe "mer behagelig", da det vibrerte i telefonen som lå igjen på bordet. Vanligvis er jeg i mot å lese andres post, men denne gangen kunne jeg ikke dy meg. Jeg lente meg fremover og så på telefonen hva meldingen inneholdt. "Vi møtes til avtalt tid i butikken i morgen? Jeg kan plukke deg opp, hvis du vil", etterfulgt av et blunkende smilefjes. Tekstmeldingen var fra "Arve". Hjertet mitt begynte å slå. Raske, harde slag, og jeg er sikker på at hun kunne høre det, for plutselig stod hun i døren og så på meg med et undrende blikk. "Er alt ok?", spurte hun. "Ja... Jeg må gå", sa jeg, og gikk bestemt mot utgangsdøren. Hun kom trippende etter meg. "Hva har skjedd? Hvorfor må du dra?" sa hun med lys stemme. Jeg betraktet henne en stund før jeg svarte; "har du tid til å møte meg i morgen?" Hun så ned i gulvet. "Nei", sa hun tomt. "Jeg jobber sent". Med de ordene stormet jeg ut av døren.

Lørdag morgen satt jeg på kjøkkenet. Jeg stirret ned i kaffekoppen min, og tilbake på meg stirret et ansikt jeg ikke kjente igjen. Et ansikt med rødskutte øyne, og noe som kunne minne om en maske, slik medlemmene i "b-gjengen" har. Jeg må dra, sa jeg til meg selv. Jeg måtte til butikken. Det kunne bare være en buitikk. Vi bor på et lite sted, og alle som sier "butikken", sikter til Mega på hjørnet. Jeg måtte dra til den butikken. Innen den neste timen var omme stod jeg foran hyllene med brød og bakevarer. 

Jeg gikk frem og tilbake i butikken. Leste på holdbarhetsdatoer, næringsinnhold og så etter orddelingsfeil i hermetikkavdelingen. Flere timer gikk. Rundt middagstider så jeg Tove i den andre enden av påleggsdisken. Hun var sammen med den gulhårede mannen, igjen. Ingen av dem så meg. De travet rundt i butikken og skulle åpenbart ikke ha mye. De hadde ingen vogn, men "Arve" bar på en handlekurv. De tok seg ikke god tid, og visste nok hva de skulle ha. Etter noen minutter trakk Tove kortet i kassa, og de spaserte mot de elektroniske dørene. 

Nok en kveld ble jeg sittende alene. Alene og undrende. Hvorfor ville hun heller være sammen med ham enn med meg? Jeg tenkte på den blonde Arve. Jeg visste at jeg hadde sett ham før. Før caféen. Mon tro om det ikke var i et bryllip, sist sommer. Jo, det måtte det være. Bryllipet til Toves søster. Han hadde spradet rundt i hvit dress og rosa slips. Han hadde jobbet med planleggingen, tror jeg. 

Søndag ålte seg sakte forbi, og det ble mandag. Fire dager igjen til treårsjubileumet. Hadde hun glemt det? Eller ville hun bare ikke? Brått ringte telefonen. Det var Tove. "Hei! Jeg er snart ferdig med prosjektet vi har jobbet med de siste ukene, på fredag. Har du lyst til å komme over?" Så hadde hun ikke glemt det likevel. "Ja, det kan jeg godt", svarte jeg kort. Vi avsluttet samtalen der. Jeg kunne høre på stemmen hennes at hun var stresset. Jeg lente meg tilbake i stolen. Skulle hun gjøre det slutt på freadag? Bryte forlovelsen? Eller skulle vi feire som vanlig? Tidligere i høst hadde hun spurt hva jeg ønsket meg til fødselsdagen min. "En ny Leatherman" hadde jeg svart. Men denne gangen ville jeg ha et annet merke. En "Gerber". Ikke at det var noe galt med min gamle. Den hadde en kraftig tang og en skarp kniv. Jeg bare likte den nye modellen til Gerber. 

De neste dagene kom, og de gikk. Aldri har tiden gått så sakte. Alt jeg foretok meg gikk i sakte film. Kun en gang hadde jeg sett Tove. Hun hadde sittet i forsetet til en rød volvo. Arve hadde sittet bak rattet. Hun hadde ringt meg flere ganger gjennom hele uka. Jeg hadde ikke svart på noen av samtalene. Fredag ettermiddag var kommet. Det var på tide å dra til Tove.

Her står jeg. Regnet øser ned. Jeg står i gata utenfor huset der Tove bor. Jeg står og betrakter en rød volvo, og lurer på om jeg skal ringe på døren, eller bare gå min vei. Hun venter meg ikke ennå. Det er over en time til jeg skal være her. Jeg har min gamle, trofaste Leatherman i min høyre hånd. Bildet flimrer for øynene mine. Jeg føler meg ikke som meg selv. Med små skritt beveger jeg meg mot trappeansatsen foran inngangsdøra. Føttene mine kjennes som bly. Et bein foran det andre. Sakte klatrer jeg opp de tre trappetrinnene. Jeg forsøker å titte gjennom det mattslipte glasset i koøyet i døra. Hånden min vil ikke rikke seg. Jeg må tvinge den opp. Det tar flere minutter, men til slutt hører jeg dørklokka ringe på innsiden. Jeg hører skritt der inne. Et blondt hode står på den andre siden av døren og fikler med sikkerhetslenker og låser av diverse slag. Det blonde hodet får blodet til å koke inne i meg. Adrenalinet stiger. Jeg ser ikke klart. Tenker ikke klart. Brått blir alt svart. Jeg har ingen kontroll. Døren åpnes, og i det jeg ser et blondt hode stikke ut av døren, hever jeg hånden min og hugger til. Kniven farer gjennom luften, og jeg hører et skrik. En kropp faller om foran meg på bakken. Trappesatsen blir rød. Alt blir rødt. Tusen tanker farer hjennom hodet mitt. Jeg ser på den livløse kroppen foran bena mine. Et par mørke, brune øyne ser opp på meg. Festet i et hode som knapt henger fast i kroppen. Det er Tove. Jeg kjenner det går kaldt nedover min. Jeg blir kald og stiv, og føler meg helt apatisk. Jeg skrever over liket med kun én tanke i hodet. Arve. Jeg kommer inn i dagligstuen. Alt er mørkt. Jeg ser ingenting, men hører at det er noen her. Brått tennes lyset, og jeg hører lyden av minst femti mennesker som roper; "SURPRISE!"

collage
(Tekst fra skrivedag uten forberedelser på vg1 2008. Oppgaven var "vendepunkt", fikk karakter 5)

Bursdagsfeiring

Publisert:
17.08.2009
00:17

Det blå går så fint i eitt med himmelen og den kvite stjerna lyser opp. Eg er veldig fin i dag. Eg har på meg dei beste finkleda og skoa er nypussa. Mor er ikkje med, eg er aleine, men likevel er eg ikkje redd. "Det er bursdag i dag" hadde ho sagt, "bursdag" tenkte eg. Det er jammen ikkje lengje til eg har bursdag! Eg blir seks år den 6. Juni. Det er litt morosamt å tenkje på. Mor seier at eg har blomsterbursdag, det tyder at eg skal få blomstrar.  Eg liker å seie det, eg får blomstrar om tre veke, for då har eg blomsterbursdag!

 

Alle dei andre borna i klassa er her, dei ropar og bråkar. Eg står mest for meg sjølv. Eg kjenner ikkje så mange enno. Dei har pynta seg dei og. Gutane ser litt ut som meg, det er bra, da kjenner eg meg ikkje så aleine. Alle jentene har på seg fine kjolar med smykker i sølv og gull. Dette må jammen vere ein viktig bursdag, sjå så fine alle saman er! Ei dame kommer bort til meg, ho har eit kamera i den eine handa, og ho spør om eg vil vere med å ta eit bilete. Sjølvsagt vil eg det, enda mor hadde tatt bilete før eg gjekk. Eg likar å ta bilete, særskild når eg er så fin. Det er fleire som skal ta bilete, heile klassa. Alle saman stillar seg opp. Ein stor gut med raudt hår stillar seg foran meg, eg prøver å gå litt til side så eg skal synas, men det nyttar ikkje, uansett kva eg gjer så stiller han seg foran meg. Kvifor gjør han det? Eg har aldri gjort noko mot han. Etter vi har tatt biletet snur han seg mot meg og seier; "det der passar ikkje inn her!" så går han. Kva meinte han? Passar ikkje eg inn? Eller var det noko anna?

 

Dei andre borna ser rart på meg, kva er det for noko? Eg ser inn i eit vindauge, spegelbiletet mitt tittar tilbake på meg. Eg ser akkurat ut som eg gjor då eg gjekk heimafrå. Ingenting er annleis. Korkje buksa eller jakka er krølla, og håret er fint. "No skal vi gå!" høyrer eg ein mann rope. Eg spring etter dei andre og stillar meg opp. Ei dame kjem etter meg, "skal du ha den der med deg?" spør ho meg, og peikar på den kvite stjerna. "ja, det skal eg" svarar eg medan eg smiler til ho. Ho ser ikkje særskild glad ut, og tar fatt i handa mi og leiar meg heilt bak i rekka. "Ikkje gjer noko ut av deg" seier ho kjapt, og går. Eg forstår ikkje noko, eg trudde alle var glade i dag, kva har eg gjort? Vi byrjar å gå, alle ropar og hoiar, og mange vaksne står og ser på oss. Kvar skal vi? Brått vil eg berre heim til mamma, ikkje vere her. Ikkje feire bursdag.

 

Vi går langt, kjempelangt. Eg kan høyre musikk, glad musikk. Alle smilar og er glade, men mange ser framleis rart på meg, fleire pekar. Eg kjenner ei trist kjensle, eg veit jo ikkje kva som er gale. Vi går framleis, går og går. Kva for bursdag er dette? Vi går ikkje så mykje i min bursdag. No stoppar vi, vi berre står her. Eg trur vi ventar på noko. Eg kan sjå guten med det raude håret lengre framme. Han snur seg og kikar stygt på meg.

 

Vi byrjar å gå igjen, vi ska opp ei lang gate, i enden av gata ser eg eit kjempestort hus. Det er nesten kvitt. Kanskje det er dit vi ska? Kanskje det er der bursdagen er? Nokon står på ein balkong og vinkar, dei ser glade ut. Det er nok dei som har bursdag. Ein mann kjem inn i rekka vår. Han tar meg på skuldra og seier, "du passar ikkje inn her. Slik får du ikkje lov til å gå", og så tek han meg ut av klassa og leiar meg ut til sida. Eg forstår framleis ikkje kvifor alle er så sinte på meg. Eg har ikkje gjort noko gale. Eg gjorde som frøken sa, "alle saman må pynte seg og ta med seg eit flagg, for i morgon er det bursdag!" Eg ser klassa min gå vidare forbi det store huset, alle viftar med flagga sine og ropar "hurra, hurra, hurra!"


bursdagsfeiring
(nynorsk tentamen i 10. klasse. Oppgaven var å skrive en tekst om kultur, jeg valgte tema ut i fra debatten om fritt valg av flagg i 17. mai-toget. Fikk karakteren 6)

tittel

Publisert:
11.08.2009
00:42
Høyre. Høyre kan funke. Nei. Ikke venstre heller. Magen? Jeg vrir meg rundt i senga, prøver å ligge stille, tømme hodet. Jeg har sett på tv, funker ikke. Jeg har hørt på musikk, funker ikke. Jeg har prøvd å lese, funker ikke. Gamle lydbøker fra barndommen, pensum i naturfag, telle sauer, ingenting funker. Jeg skrur av tastelåsen igjen, 04:57. Et minutt er gått siden sist, tre timer og femtifire minutter siden jeg først så på klokka. Sove, sove, sove, tenker jeg. Likevel sovner jeg ikke. 

Jeg går igjennom diverse soveteknikker i hodet mitt. Lag en liste over det du tenker på. Alt jeg skal rekke å gjøre i morgen havner på lista. Komme meg i tide på skolen, henge med i alle timene, gjøre det bra på dansing, spille pent, gjøre lekser, rydde og øve. Lista ble lang nok, men det er overkommelig. Nå kan jeg sove. Likevel ligger jeg og grubler. 

05:12, vannkokeren brøler, og snart ser jeg det varme vannet sakte trekke til seg farge fra teposen. Det går bra, sier jeg til meg selv. Du klarer det fint, ingen grunn til bekymring. Drikk opp teen, kryp til køys igjen og så tar du deg av alle tankene i morgen når du våkner.

Hele kroppen verker. Jeg er så sliten, jeg greier såvidt å holde øynene åpne. Jeg famler meg frem til dyna, kryper godt inn mellom putene, og legger meg for å sove. Åtti minutter til du må stå opp, tenker jeg, sov nå. Tiden snegler seg forbi, og jeg har null tidsperspektiv. Jeg greier såvidt å lirke opp et øye, 05:59, men øynene nekter å holde seg oppe. Hodet kan ikke lengre tenke tanker, øynene ligger som klistret, kroppen er for sliten til å løfte en finger, og det siste jeg ser av klokka før jeg sovner er 06:53.

Jeg våkner brått av et stikk i magen - noe er galt, tenker jeg. Jeg spretter opp, ser på klokka. 10:15. Faen, nok en dag har jeg forsovet meg. Det er to timer siden jeg skulle vært på skolen, og jeg er der tidligst om en halv time. Skal jeg nok en gang si "he, he, jeg forsov meg bare", eller ta enda en sykedag? Orker ikke spørsmålene, "når sovna du da? har det skjedd noe? vil du prate?". Nei, det har ikke skjedd noe, bare det samme gamle, jeg får ikke sove, og når jeg endelig sovner, burde jeg helst ha stått opp og gjort meg klar.


IKKE FERDIG ...

Sjakk matt

Publisert:
10.08.2009
20:56
(siden dette er en skriveblogg fyrer jeg opp noe jeg skrev for lenge siden, bare for å få litt fler tekster til å starte med. Ikke en steinbra tekst, men helt ok. Skoleoppgave i 10.)

Bonde til D6. Jeg hadde overgått meg selv denne gangen. To stykker, samtidig. En sort, og en hvit. De så på meg mens jeg spilte partiet. En finger på første rekke, på hver rute, fra A til H. En tå på andre rekke, på hver rute, fra A til H. Jentene gråt. De hadde ikke grått da jeg tok frem avbiteren, og heller ikke da jeg "bet av 2de små lemmene deres, de hadde bråket mye, men nå, nå gråt de. Jeg spilte langefingeren til B4, etterfulgt av en utslagning fra lillefingeren. "Sjakk matt" og nok en seier til det sorte partiet. 

Jeg har alltid foretrukket sort. Da kan man overvåke. Følge med på hva motstanderens neste trekk er, istedenfor å spille hvitt og alltid være jaget, tvunget til å gjøre det første trekket, ingen frihet. Jeg liker å ha kontroll, følge med på hva den andre gjør, før jeg kan bestemme meg for mitt neste trekk. Hva skulle mitt neste trekk bli? Jeg kjente noe kaldt mot brystet og vendte meg mot den hvite jenta, "taperen går først" sa jeg til henne. Jeg tok kniven ut gjennom skjortekragen, og kuttet strupen hennes med et raskt trekk. Den sorte jenta skrek, hun visste nok hva hun hadde i vente. Som en løper som skyter frem på sjakkbrettet, kastet jeg meg rundt og stakk knivbladet inn i magen hennes, det ble helt stille. Noen svake åndedrag før pulsen stanset, og jenta falt om. Jeg forlot spillet og spillebrikkene mine, tilfreds og fornøyd. 

Sjakk har bestandig vært min store lidenskap. Helt siden første gangen jeg holdt en dronning i min hånd, har jeg visst at; dette er kvinnen i mitt liv. Disse brikkene er barna mine, og jeg verdsetter dem høyere enn alt annet i hele verden! Sjakkbrettet er også et kapittel for seg selv. Dets mystiske ruter fascinerer meg, et intrikat nettverk av firkanter skjuler de mest dramatiske kamper, sort mot hvitt, "det gode mot det onde". Jeg rett og slett elsker sjakk. Og nå hadde jeg også fått spilt med levende brikker, en dobbel tilfredsstillelse av sjakk og mord. 

Da jeg kom hjem etter hendelsen med jentene, gikk jeg direkte bort til sjakkbrettet. Det brant i fingertuppene, og jeg hadde sommerfugler i magen, da jeg endelig kunne krysse av rute nummer 61 og 62. Bare to ruter igjen nå. Hvem skulle den neste bli? Brettet var nesten komplett, og jeg kan fremdeles huske hvem og hvordan hvert eneste kryss står for. Spesielt godt husker jeg den første gangen. Første gangen man går vekk fra et livløst menneske, første gangen man hugger til med all sin iver, det er som første gangen man opplever ekte kjærlighet, første gangen man elsker med en person, første gangen man kjenner en sjokoladebit smelte mot tungen eller første gangen man får holde sjakkbrikkene i hånden, sette dem opp og lære reglene og strukturen.. Følelsen er fantastisk, ubeskrivelig og uforglemmelig. 

Regndråpene tappet mot taket. Harde, tunge nedslag, som en bisarr parodi på min egen tapping av fingre mot et bord. Vinden blåste meg i nakken, og jeg skyndte meg gjennom parken. Det var da jeg så henne. Damen som satt og matet duene. Hun satt der så uskyldig, som et lite tårn, der borte på benken og kastet brød til de få fuglene som hadde kommet den kvelden. Jeg kunne med en gang se, at dette var nummer 63. Jeg måtte samle tankene, fokusere, handle raskt. Mitt verk var nesten fullført. Jeg nærmet meg damen sakte, bakfra, og plukket med meg en stein på veien. Da jeg var like bak henne hevet jeg hånden, og slo til med all makt. Hun falt om i det våte gresset, og jeg løftet henne opp og bar henne med meg. Jeg bar henne med meg til bilen, og kjørte til utkanten av byen, hvor jeg tok av henne klærne og hang henne etter armene opp mot en vegg og la sammen ved og andre trematerialer under henne. Da hun kom til seg selv igjen, tente jeg bålet. Jeg kunne se redselen i øynene hennes, og det frydet meg mer enn et barn som får servert sin første jordbæris en varm sommerdag i slutten av juli. All røyken gjorde henne uklar. Etter en stund kunne jeg nesten ikke skimte konturene av kroppen hennes, hun skrek av smerte og jeg kunne se huden smelte av knoklene hennes, i varmen fra bålet. Ville hun kveles av gassene, eller ville hun brenne i hjel? Hun begynte å få store svarte merker på bena, som raskt spredte seg til resten av kroppen. Brått endte all lyd, og jeg kunne ikke høre damen skrike noe mer, var hun død? Jeg satt og beundret bålet mitt til det slukket. Det svartbrente liket som hang der opp mot veggen hadde ikke lengre noen tydelige tegn på at det en gang hadde vært et menneske. Jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. Da jeg tok frem den røde kulepennen og krysset ut den nest siste ruten, rute nummer 63, tenkte jeg for meg selv at dette var slutten. Dette var hvordan det skulle ende, og det er her jeg sitter nå. Jeg vet hvem den 64. spillebrikken er. Jeg er ikke lenger en samler, men en innehaver. Jeg skal gå ned sammen med min høyst elskede samling, som den beste og mest beryktede sjakkspilleren i historien. Dette blir det siste jeg skriver, før jeg krysser ut den aller siste ruten, og samlingen er komplett. Sjakk matt, spillet er over.

www.uinteressant.blogg.no

Publisert:
09.08.2009
14:40
"Hvorfor?" spør jeg meg selv ofte. "Hvorfor?" - Du lurer kanskje på hva, og det finnes ikke noe enkelt svar på det. Jeg stiller "hvorfor?" ved ganske mye. "Hvorfor skal det være sludd i desember og snø i mars? Hvorfor skal vi ha 60 kanaler, men ingenting å se på? Hvorfor skal de som stiller seg bakerst i køa, havne fremst når de åpner en ny kasse? Hvorfor funker det alltid dårlig å ha dype samtaler i fylla, og hvorfor greier ikke jeg å dusje på fem minutter?" mange av disse spørsmålene stiller jeg meg selv flere ganger daglig, og i dag fikk jeg et nytt spørsmål. Jeg så igjennom topplista av blogger på blogg.no, og det slo meg hvor uinteressante jeg synes omtrent 90 prosent av dem er. Så dagens spørsmål å tilføye på lista er, "hvorfor i alle dager ligger disse totalt uinteressante bloggene på topplista?"

Hvis du tar for deg ti av "hverdagsbloggene" med flest besøkende om dagen, kan jeg banne på at alle kunne vært skrevet av samme person. Det er ingen oppfinnsomme tanker, meninger, verdier eller synspunkt i bloggene, det er ene og alene en neverendig story av "i dag sto jeg opp ganske tidlig, dro til byen for å møte per og kari, for så å bruke mange tusen på klær jeg såvidt kommer til å bruke. Etter det var jeg hos frisøren, og så dro vi på cafe og drakk caffe latte." (nei, de drikker aldri vanlig kaffe). Dette er såklart bare et bittelite eksempel, på den egentlig fem avsnitt lange teksten om deres givende dag. Og for å toppe det hele, avsluttes det med fem bilder. #1: her er bilde av meg, per og kari i byen #2: her er bilde av alle klærne jeg kjøpte #3: her er bilde av meg hos frisøren (tatt i speilet) #4: her er bilde av kaffen vi drakk på kafeen #5: (dette er den beste av alle) DAGENS OUTFIT! noe som sjeldent er mer enn ei oversminka blondine med store øredobber, og masse hårspray som kan fortelle oss at hun har på seg en svart tights fra gina tricot og en hvit singlett og hvite sokker fra Hennes og Mauriz. Jenter: dagens outfit slår ikke an med mindre dere har en særegen stil, lagt litt arbeid i antrekket og går i noe ingen andre går med.

Det som faktisk er enda bedre enn bildene av "dagens antrekk" og de uhyre spennende gjenfortellingene av den så fantastisk spennende dagen deres, er filmene om det: videoblogg! Av alle videobloggene jeg har sett, er flertallet ganske ubrukelige, enten det nå handler om sminketips, hårtips, hva du har gjort i dag eller dine tanker om noe. Jeg velger å dele disse inn i fire kategorier. Dødskjedelige filmer om dagen, brukbare hår- og sminketips, ubrukelige hår- og sminketips, og de filmene som er så latterlige at det faktisk blir underholdning av det.

Kategori 1: dødskjedelige filmer om dagen deres.
Du strekker deg, gjesper og gnir deg godt i øynene, for å skape et mer personlig preg på det hele, som for eksempel at du akkurat har stått opp. "ømhhh, hei. Jeg er en videoblogger. Jeg videoblogger en gang i uka. Emh. Og i dag har jeg ikke noen tyggis i munnen!" og så kommer det ei lang regle, gjerne på 6-10 minutter som handler om omtrent ingenting, hvor minimum to av disse minuttene går med til å plukke opp noe som ramla ned, fikse litt på sminke, klø seg i øyet og bare knise søtt inn i kameraet fordi du "glemte hva du skulle si". 

Kategori 2: brukbare hår- og sminketips.
Legg merke til at dette er en kategori veldig få filmer havner i, men dette er altså jenter som har litt peiling på hva de driver med, og som legger ut en instruksjonsvideo av noe som faktisk er litt vanskelig å få til. For eksempel å legge en jevn og fin hudsminke, sote øyne, tips og triks til å unngå å få maskara i hele ansiktet og hvordan få fine krøller med rettetang. Jeg har ennå ikke funnet en eneste video av bloggerne på blogg.no som hører hjemme i denne kategorien, men ellers i verden finnes det dem som har lagt ut filmer på youtube, hvor blant annet Michelle Phan har mye interessant å komme med, og har et veldig ryddig og oversiktlig video- og "forteller"-oppsett. 

Kategori 3: ubrukelige hår- og sminketips.
Disse kan til tider være ganske morsomme, for det er helt fantastisk hvordan noen kan gå inn for å lage en instruksjonsvideo for noe som helst, uten å vise hva man egnetlig skal gjøre. Særlig når de skal lære deg noe alle i utganspunktet kan. For eksempel: "nå skal jeg vise dere hvordan dere lager en sommerflette" (altså, en araberflette som ligger over panna for å få håret vekk fra ansiktet). "Først tar du litt hår, og så fletter du det! Og så fester du en spenne". Punkt en, kan du ikke å flette hår er det lite håp, og du kommer nok ikke til å lære noe av å se en film. Punkt to; hvis du skulle være så heldig å lære noe av denne instruksjonsvideoen, hjelper det fint lite når "læreren" faktisk aldri viser hvordan man gjør det, men kun forteller hva det er du skal få til å egen hånd. Den beste av alle må være filmene hvor du skal lære å sette opp håret i en hestehale. "Da tar du bare hendene dine sånn, trekker det gjennom håret og samler alt på baksiden, og fester med et strikk. Jeg pleier å bruke et svart strikk, men du kan ha den fargen du liker best! Håper dette hjalp" - Ja, fy søren! Livet mitt er redda, takk og pris for at jeg lærte å sette håret mitt i hestehale av denne fantastiske tretten år gamle bloggeren.

Kategori 4: de filmene som er så latterlige at det faktisk blir underholdning av det.
Denne kategorien er jeg glad i. Det er ikke mange som får plass i den, men av mine to favoritter har jeg Heidi Alexandra og hennes planer om å redde verden (forresten er det ikke bare videobloggene hennes som rocker, hele bloggen er god underholdning på en rolig kveld), og den alltid så kjære Eli med Elis dagbok. Disse prater oppriktig om sine tanker og hva de driver med, og det er ikke for å være slem - ærlig talt synes jeg synd på dem, men det er underholdning! Rakt gjennom idiotiske planer for å redde verden, for eksempel, å sende penger til u-land! Hvorfor har ikke noen tenkt på det før? Og ja - Heidi - jeg er helt sikker på at de familiene som sulter føler seg ille når de ikke får mat, nesten like ille som du føler deg når du ikke får sminka deg. Det triste med denne kategorien er at de som havner i den; vi ler ikke med deg, vi ler av deg. 

Så, ja. Mange av disse bloggene ikke bare irriterer meg, men fascinerer meg. Jeg synes det er helt sinnsykt at jenter og gutter landet over kan få faste lesere når de aller fleste av dem lider av skrivefeil som "når jeg var liten" eller "jeg tørr å være meg selv". Det fascinerer meg at tusenvis av norges befolkning daglig følger med på hva disse små fjortisjentene tar for seg, hvordan de kan tjene penger på de beint gjennom normale livene sine, og det fascinerer meg, at tilogmed jeg, som sier "hvorfor?" ved disse bloggene, kan greie å skrive en hel tekst som kun omhandler dem! Jeg kan nok for mange virke som en sjalu drittsekk som gjerne skulle hatt flere lesere selv, men i virkeligheten er jeg kun en kynisk og hissig liten trønder som i stedenfor å skrive smålige kommentarer i kommentarfeltet til disse stakkars menneskene (som kanskje burde bruke livet sitt til noe annet enn å oppdatere bloggen), lager et innlegg på min egen blogg, for å få ut litt av den innestengte frustrasjonen.

to gode venner, Ana og Mia

Publisert:
07.08.2009
01:48
"Du klarer en time til" sier stemmen til meg. "En time til, du har allerede holdt 10, da klarer du 11". Jeg titter matt ut i rommet, hører dialogen fra fjernsynet og pakker ullteppet ennå tettere rundt meg. En time går, og jeg strekker de iskalde hendene mine ut av pleddet. "Du greier da fint ennå en time, du greide denne!" roper stemmen til meg, men nå er det nok. Jeg går forsiktig ut på kjøkkenet "nei, nei, nei" roper stemmen til meg. "Jo, jeg må" sier jeg tilbake. Jeg ser meg rundt, selv om jeg vet at det ikke er noen hjemme, og titter såvidt inn i kjøleskapet. "100 gram vare gir 46 kcal" står det på siden av lettmelka. Jeg gransker resten av kjøleskapet. Epler, gulrøtter, sukkererter og pizzarester. Frukt og grønt er for mye å dele, orker ikke tanken på å finne frem skjærefjøla. Pizza blir for mye, jeg vil ha, magen roper "pizza!". Hodet svarer "nei". Nok en gang vinner hodet, og jeg trekker forsiktig ut melkekartongen før stemmen rekker å si noe.

Jeg sjenker meg selv et lite glass melk, og finner frem sjokoladepulveret. "Ikke les på siden" sier jeg til meg selv. "Unødvendig" svarer stemmen. "Rundt 350". Jeg finner frem en teskje og blander pulveret inn i melken. Rundt, rundt, rundt. Røre, røre, røre. "Slutt å rør, drikk!" sier jeg til meg selv og tar en rask slurk. Det er godt, jeg liker det. Så kommer stemmen "hva gjør du?". Jeg dunker meg selv i hodet og tar ennå en rask slurk. "46 kcal per 100 gram 2 dl blir 92 pluss minimum 35 blir 127 rundet opp til 130 og vi sier 150 for å være sikker" raser stemmen. Ord og tall om hverandre. Jeg ser bedrøvet ned i glasset, "jeg skal drikke opp", sier jeg mens jeg løfter glasset, reiser meg, og skynder meg å skylle alt sammen ut i vasken, setter alt i oppvaskmaskina - skjuler alle spor, og løper tilbake til ullteppet. 

"150" sier stemmen. "Nei!" svarer jeg. Det ble jo ikke 150, to raske slurker av et to dl glass. Jeg er sikker på at jeg kan regne ti slurker per dl, det blir tjue slurker på to dl, og jeg drakk to, noe som tilsvarer to tyvedeler eller en tidel. 150 delt på ti er femten. "femten!" sier jeg høyt, ennå det ikke er noen der. "femten!" sier jeg en gang til, litt lavere. "femten, femten, femten" mumler jeg for meg selv, mens jeg legger meg ned på sofaen. 

Jeg blunker hardt et par ganger, og greier ikke helt å bestemme meg for om jeg i det hele tatt har åpnet øynene. Etter et par minutter har øynene vendt seg til mørket, og det går opp for meg at jeg har sovet hele dagen. "Hva er klokka?" tenker jeg mens jeg famler etter lysbryteren. Halv elleve. Jeg setter meg opp, hodet verker og magen roper. "Vann kan du få" sier hun. Jeg reiser meg og går inn på kjøkkenet, igjen. Før jeg i det hele tatt rekker å komme til døra blir alt svart, og jeg må støtte meg mot veggen for ikke å falle. "Er det bare mørkt igjen?" spør jeg meg selv - men jeg vet godt svaret. 

Jeg setter på vasken, finner frem et glass, og drikker raskt både en og to dl. "Du har det i deg" hører jeg inne i hodet mitt. Jeg setter glasset hardt fra meg på benken og sier irritert tilbake "det er vann!" "Ja, denne gangen er det vann, null kalorier, men det kunne like gjerne vært melk." Jeg blir sint på meg selv, sint på stemmen, hvorfor tenker jeg sånn? Alt renner over. Det er gått for lang tid. For lang tid med et godt innøvd smil og et "bra" hver gang noen har spurt. Greier ikke prate, greier ikke fortelle. Fra utsiden går det jo bra, jeg smiler og er fornøyd, har ikke besvimt på lenge, gitt opp den destruktive atferden og vekta er stabil. "Vekta går ikke ned fordi du spiser for mye!" roper hun. Tårene triller nedover kinnene mine, og jeg setter meg ned på gulvet. Den fornuftige delen av hodet forteller meg "grunnen til at vekta ikke rører seg er at du har ødelagt forbrenninga. Lite mat, mye mat, oppkast og uregelmessige måltider har satt en stopp". 

Det svartner igjen. Jeg skyver den ropende stemmen langt bak i hodet og finner frem toro kyllingsuppe. 40 kcal per ferdig dl. Jeg hører surret fra stemmen bak i hodet, men ignorerer den. Suppa blir ferdig, og jeg spiser både en, to og tre skåler. Det føles som om magen fyller hele rommet, og så slipper stemmen til. "Tre skåler! Hver og en fylt av to øser suppe. En øse er en dl, to ganger tre er seks, seks ganger førti er 240! Og du kan helt sikkert regne med at det ble 300 på den middagen. Er det rart du er stor?" Jeg setter med ned og raser igjennom kontaktlista på telefonen. Jeg trenger å prate, trenger at noen hører, jeg trenger noen. "De vil ikke tro deg. Det blir for pinlig. Hvordan kan du, som ser ut som du gjør, fortelle noen at du har problemer? De vil tro du dikter det opp, at du kun er ute etter oppmerksomhet." Jeg stirrer på navnene, gode venner alle sammen. Skjermen blir svart, og jeg legger vekk telefonen. Jeg greide ikke si i fra denne gangen heller. 

Piano duo yoghurt, yoplait vaniljeyoghurt, risengrynsgrøt med kanel og sukker. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste en så stor frokost. Jeg kasta alt i meg, og den eneste grunnen til at stemmen ikke prøvde å si meg i mot var at hun hele tiden lå der og hvisket "dette er bare greit fordi du skal kaste opp etterpå." - "Og hva om jeg ikke gjør det?" spør jeg tilbake. "Det ikke snakk om ikke å gjøre det, for du kommer til å gjøre det, det er jeg som bestemmer". Jeg skraper den siste skjea med grøt ut av skåla, og går ut på kjøkkenet for å rydde vekk alt sammen. Etter å ha ryddet inn i oppvaskmaskina kjenner jeg føttene mine trekker meg sakte mot badet. "Nei, nei, nei" sier jeg til meg selv, "det går helt fint". Likevel går bena bestemt mot badet, jeg klipper neglene, skyller hendene og bøyer meg forsiktig over toalettet. Kontrollert og i en innøvd rytme beveger jeg to fingre langt bak i halsen. Frem og tilbake. Frem og tilbake - helt til siste del av frokosten melder sin ankomst. Slik står jeg lenge, mange brekninger, ingenting kommer. Øynene og nesa begynner og renne, og ut av munnen min kommer det mer slim enn det kommer mat. Det verker i hele kroppen, og til slutt må jeg gi opp, jeg klarer ikke mer. Jeg reiser meg, tørker hendene og fjeset og skyller ned for å vaske hendene. Jeg gnir hendene inn med såpe, og ser inn i et par rødskutte øyne mens jeg vasker dem godt. Noe rødt. Mye rødt, det er blod. Jeg går gjennom logiske løsninger til at jeg skal blø neseblod. Kanskje jeg dunka hodet i noe? Hun vil ikke gi meg noe svar, men jeg vet godt hva som har skjedd. "Det er ikke farlig, det er bare litt neseblod" hører jeg i bakhodet. Jeg godtar dette svaret, tørker det vekk og setter meg på stua, for så å få den dårlige samvittigheten veltende over meg. "En skål tar 200g grøt, 111 kcal per 100 blir 222. Piano duo er 200 og yoplait er sikkert 150. 577, med sikkert 100 i sukker blir 677 - 700 kcal og bare til frokost!" Jeg kjenner tårene strømme på. "Jeg fikk jo kasta opp noe" hvisker jeg. "Det telles ikke. Ikke for fem flate øre. For alt du vet kan kaloriene ha blitt sugd opp i kroppen din før du rakk å kaste opp noe som helst". Uten at jeg egentlig vet hvorfor, går jeg ned på badet. Trekker frem vekta, og stiller meg på. 500 gram har jeg gått opp, siden før frokost. Et halvt kilo! Jeg kjenner jeg blir kald nedover ryggen. "Der kan du se" hører jeg. "Tenk om du skulle spist sånn til hvert måltid, fire måltider om dagen, som blir to kilo om dagen. Det er ikke verd det!" Jeg kryper sammen på stua. "Unnskyld" hvisker jeg. "Det skal ikke skje igjen, jeg skal ikke spise mer i dag, jeg skal veie opp. Jeg stoler på deg, jeg skal ikke gi opp". 

Etter fire år har det gått opp for meg. Dette er ikke lenger en usunn slankekur eller en rask måte å gå ned et par kilo på. Det er en sykdom, og den spiser meg opp. Jeg hater det. Hater at jeg ikke kan spise mat uten å tenke at maten består ene og alene av kalorier. At jeg ikke greier å sitte i en stor forsamling og kose meg med maten. At med en gang jeg putter noe annet enn frukt og grønnsaker inn i munnen får en bitende trang til å kaste opp. Jeg har ingen energi, jeg er helt ødelagt av vonde tanker, og selv om jeg presser kroppen min til å gjøre alt dette, greier jeg likevel ikke det jeg virkelig prøver på, å bli tynnere. Dette er ikke uvant for kroppen, den vet at den får lite mat, eller mister det den får i seg. At jeg vet dette får samvittigheten til å bite ennå hardere når jeg spiser vanlig mat. For å gå mer ned nå, kan jeg kun leve på et par hundre kalorier om dagen. Jeg greier ikke komme ut av dette alene, og jeg greier ikke å innrømme for noen at jeg er syk, at jeg trenger hjelp for å takle denne sykdommen. Det er for flaut å la noen høre det. Jeg tenker som en anorektiker, og oppfører meg som en anorektiker, men jeg ser ikke ut som en anorektiker, og derfor vil ingen tro meg.
hits