/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

mai 2011

Light milk og diet coke

Publisert:
14.05.2011
21:22

Da er tiden kommet for den siste norsktentamen jeg skriver ved trondheim katedralskole, men frykt ikke! Jeg skal ha eksamen både i bokmål og nynorsk, så minst to tekster til kan dere forvente. Etter det må jeg begynne å bli kreativ på egen hånd - noe jeg for tiden ikke er særlig flink til. Nuvel, here it is: 
 

Neglisjering av nynorsken, borttauing av det norske språk og innføring av engelsk i hverdagens små og store begivenheter - alt dette er sentrale tema i dagens språkdebatt. Burde Norge slenge seg på trenden som en død laks, og innføre engelsk som morsmål, eller bør vi holde tritt med alle våre varianter av det norske språk - som de stabeisene vi er?

Meisen skriver et debattinnlegg i Aftenposten, hvor han som lektor, mener at vi bør legge alt som heter norsk i én mappe, og deretter legge denne i papirkurven. Overgangen til engelske lærebøker blir for mange studenter et hardt møte, og i en verden med færre og færre landegrenser - mener han at det blir for gammeldags å holde fast ved vårt fagre morsmål.

I sitt innlegg om språkdebatten kommer det frem at Meisen synes at det norske språk er problematisk og ineffektivt - og at det finnes mange andre gode alternativer, som for eksempel engelsk. Likevel står han ikke bastant bak påstanden om at engelsk er best, ettersom han i første avsnitt også nevner at "hvilket språk det blir, er for meg underordnet" - noe som høres ut som en litt vanskelig løsning. Skulle vi først ha byttet ut Aasens og Welhavens hjertesaker, hadde det vært merkelig, synes jeg, om vi skulle tatt til oss et språk som for eksempel tysk eller fransk. Særlig hvis disse også er på vei ut, når søreuropeerne en dag finner ut at de også vil gå over til verdensspråket, og vi i Norge måtte gått gjennom enda et språkskifte.

Underveis nevner Meisen også viktige internasjonale punkter, som handel, kultur, politikk og vitenskap. Men er ikke nasjonaliteten i disse punktene minst like viktige som internasjonaliteten? Er ikke Arbeiderpartiets politikk vanskelig nok å forstå som den er, om ikke Jens Stoltenberg skulle stått på talerstolen og stotret den frem på sin særdeles dårlige engelsk? Og jeg tør ikke en gang tenke på hvordan det ville høres ut dersom kjente slagere fra DDE og Åge Aleksandersen ble fremført på engelsk. Og for å nevne en viktig sak på internasjonalt nivå; tenk på den hærskaren av skuffa italienere som har lært seg norsk, bare så de skal kunne forstå sangtekstene til svartmetallband som Satyricon og Triosphere.

Riktignok har Meisen noen gode poeng, særlig med tanke på betydningen av landegrenser i dagens samfunn. Jeg kan forstå at land som ligger tett på engelskspråklige land ser nytten av å beherske språket godt, men vi i Norge ligger allerede høyt oppe på listen over nasjoner som behersker engelsk som andrespråk over gjennomsnittlig bra, og med tanke på at vårt land grenser til Sverige og Russland, vet jeg ikke hvor nødvendig det er å være så latterlig gode i et språk som vi uansett behersker bedre enn våre naboer. Dessuten er jo halve moroa med å snakke et språk som bare noen knappe millioner forstår, all baksnakkingen man kan tillate seg i engelskspråklige utland - og likevel oppfatte all den engelske baksnakkingen de bedriver på vår bekostning. Da jeg først kastet blikk på teksten til Meisen, kom jeg til å tenke på en språkdebatt med Sylfest Lomheim og Are Kalvø i Studentersamfundet, for noen måneder tilbake. Kalvø kom, med sitt humoristiske jeg, og påsto at vi burde bytte ut norsk med engelsk, rett og slett fordi det er mye kulere, og avsluttet med å gi ordet til "Sylparty Pockethome", som på den annen side hadde noen saftige argument å servere. Han nevnte blant annet at det er viktig å være gode i engelsk, slik at vi kan henge med på bølgen i det internasjonale samfunn, men også at statistikk viser at land som behersker flere språk, er de som stiller sterkest, på stort sett alle punkter (bortsett fra fotball, høydehopp og løping). Og her har nok Lomheim et godt poeng. Ja - det er viktig at den gjennomsnittlige nordmann behersker engelsk godt, men rundt et gjennomsnitt ligger det alltid noen over og under, og selv om vi kanskje ikke kan sende Ola Nordmann til debatt i generalforsamlingen til FN, så får vi heller sende Jack Norwegianman, som kan sette et godt eksempel for det sterkt engelskspråklige Norge.

Tidligere nevnte jeg Ivar Aasen og Johann Welhaven, og deres kamp for å trekke det norske språk i forskjellige retninger. De ville nok begge ha snudd seg i graven, om vi byttet ut alt de har kjempet for, med noe alle andre også gjør, og for Ivar Aasen ville det å ha vandret gjennom Norges land til ingen nytte, være som å løpe kattarunden uten at læreren din har fulgt med på tiden. Jeg kan også nok en gang nevne Norges kulturelle betydning på verdensbasis, og blant annet var vi en ledende nasjon i modernismens tidlige fase. For eksempel har vi forfattere som Garborg, Ibsen og Hamsun. Tenke seg til om Hamsun hadde publisert "Hunger", noe som høres mer ut som en dårlig skrekkfilm, enn en banebrytende bok i norsk litteraturhistorie. Eller "A Dollhouse" av Ibsen, hvor tittelen minner mer om en salig blanding av en typisk, amerikansk komedie og en lavbudsjetts pornofilm (som i og for seg også tilsvarer en dårlig skrekkfilm).

Noe som også kjennetegner modernismen er de tre f-ene, fornuft, frihet og framskritt. Det ville ikke være særlig fornuftig å, som sagt, oversette Åge eller DDE til engelsk, eller å la Stoltenberg legge frem valgkampanjen sin på et språk han ikke kan. Og hva ville vel livet vært uten uttrykk som "harry trønder" eller "i kveld skal jeg kose meg"? Det ville også være lite frihet i å presse et helt land til å snakke ett annet språk enn deres eget morsmål, og hva med framskrittet Norge gjorde da vi ikke bare fikk ett, men to norske språk?

Modernismen står også for fremmedfølelse og meningstap; ja jøss - utbytting av språk må vel være selve definisjonen av fremmedfølelse, og det ville definitivt være meningsløst å oversette Henrik Ibsen og Andre Bjerkes fagre rim til noe annet enn originalspråket. Og modernismen står for frihet og mangfold; friheten til å kunne prate som man vil, og mangfoldet i det å ha to skriftspråk, oseaner av dialekter, og et samfunn hvor mange kommuniserer med både ett og to fremmedspråk.

Men tilbake til språkdebatten og Sylparty Pockethome. Det å fjerne det norske språk er nok langt i fra et faktum på det stadiet vi er i dag - men nynorsken blir stadig mer og mer lik bokmål, og det strides heftig rundt saken om vi i det hele tatt skal fortette å praktisere nynorsk. Finn Takvam skrev i 2009 et kåseri til Bergens Tidene, Surne over spilt mjølk, hvor han skriver om hvor synd det er at TINE bytter ut lett- og heilmjølk til lett- og helmelk. Mot slutten resonerer han med at problemet ikke ligger i selve utskiftingen av navnet på produktet, men at ingen kjempe for å bevare "mjølka" i den vestlige landsdelen, og at det fra nå av bare er kulturmjølka, sur og sta som den er, som får bevare sin nynorske emballasje. Her vil jeg i hvert fall si at det er snakk om frihet og fremmedfølelse. Min bestemor i Ulsteinvik, som utelukkende prater, skriver og leser nynorsk, vil nok alltid føle en fremmedfrykt når hun går på nærbutikken for å kjøpe melk, og burde ikke vestlendingene ha frihet til å drikke melk på sitt eget morsmål? Jommen sa jeg smør. Tenk hvis også melkeproduktene blir oversatt til engelsk! Vil vi da også miste smaken av den gode, norske melken, og heller gå over til langtidsholdbar "light milk", fra engelsktalende kyr? I verste fall blir dette "lightproduktet" tilsatt aspartam og andre kunstige søtningsstoffer, og satt ved siden av diet Coke i kjøledisken, med bare en kalori per desiliter.

Så hvilken side veier mest? Fordelene ved å utslette det norske språk, eller ulempene ved å kvitte oss med det? Hvis det i samme omgang betyr innføring av engelske matpriser og tilnærmet døgnåpent alkoholsalg, stiller kanskje saken seg annerledes. Men vil vi risikere å kaste bort vår kulturarv, baksnakkingsmuligheter og nasjonalt samhold -for å bli mer inkludert i det engelsktalende verdenssamfunn? Og risikerer vi da samtidig å bli statistisk svakere på alle andre punkter enn fotball, høydehopp og løping?





Karakter: 5

Kommentar: Bortsett fra at tonen er kåseripreget, heller enn essay, får du det meste på plass her, inkludert norskfaglig innhold og en rekke bra momenter. Sjangerfritt (tror jeg det står, selv om det ser ut som han har skrevet sjangerdritt) kan ha avgjørende effekt på hva du får på eksamen 

hits