/FORSIDEN /SPRSML /OPPDATERINGER /BOKLISTE

april 2010

871

Publisert:
27.04.2010
19:41
Snart kan jeg like gjerne dpe om bloggen til www.daria.blogg.no - for jeg skriver (utrolig nok) ikke noe mer enn alle andre (p vg2). Uansett, vi hadde skrivedag sist onsdag, og for holde "skrivemaskin" i live, legger jeg ut (nok...) en skolestil. Oppgaven var skrive en nasjonalromantisk novelle.

Fader vr. Du som er i himmelen. Aldri hadde han sett noe s vakkert. La ditt navn holdes hellig. S naturlig. S strlende. La ditt rike komme. Se p meg, bad han. La din vilje skje.. s hvitt et ansikt. P jorden som i himmelen. S lysende.. Gi oss i dag.. bl yne! Vrt daglige brd. Se p meg, bad han igjen. Forlat oss vr skyld. Alt for et blikk, tenkte han. Som vi og forlater vre synder. Tykt, gult hr. Led oss ikke inn i fristelse. Hvorfor bli fristet nr man ikke kan f? Men frels oss fra det onde. Ja, frels meg, fra denne pinefulle lengsel. For riket er ditt. Hun snudde seg.. Og makten og ren.. lftet blikket, I evighet. Og mtte hans. Amen.

Andreas!, han ble brtt frt tilbake i tilvrelsen. Flger du ikke med?. Joda, Pastor Backer. Jeg flger med, svarte han, og rettet seg opp p stolen. Eller er det kanskje noe annet du finner mer interessant enn Guds ord?, Joseph Backer s strengt p ham. , nei, Pastor. Det er ingenting jeg finner mer interessant enn Herrens ord! Det var noe med et brd, svarte han fort, uten egnetlig tenke over hva det var han sa. Pastor Backer rynket yenbrynene enda et par hakk, og var usikker p om gutten gjorde narr. Uansett tok han seg ikke tid til fortsette skjenneprekenen. Ut i fra guttens ansiktsuttrykk dmme, skammet han seg nok allerede, s Pastoren gikk videre. Nuvel, i aften skal vi lre om hagen i Eden... Pastorens stemme ble til en lav summing i det fjerne, og selv om Andreas gjorde sitt beste for flge med, ble oppmerksomheten hans gang p gang fanget av den vakre piken. Sigrid Backer ryddet i salmebkene, og idet hun rettet seg opp og smilte til ham, kjente Andreas et vindkast ved det hyre kinnet. Les! sa Backer strengt, og smalt bibelen i bordet foran ham.

Sigrid Backer var egentlig datter av klokkeren i kirken. Da klokkeren dde, og moren forlengst hadde forlatt barnet, tok presten til seg piken som om hun var hans egen. Hun bodde hos presten, og s p ham som sin far, selv om hun mtte hjelpe til i kirken fr gudstjenestene. Alle i bygda s p presten som en Guds engel for ha hjulpet det fattige barnet, men hadde det ikke vrt for at han nettopp var prest, ville de nok ha sett p ham med like mye forakt som de gjorde med pikebarnet og hennes foreldre. ta til seg en fattig lausunge var ikke noe man gjorde uten videre, og ihvertfall ikke uten sette det i skikkelig arbeid. Pastor Backer derimot stod for sin sak ved ha tatt henne til seg, og mente at Gud ikke ville skapt noe s vakkert om ikke noen skulle ta hnd om det. Og det hadde han rett i. Enda s uren folk mente at hun var, hadde ikke noen sett maken til skjnnhet s lenge det hadde bodd folk i bygda.

Vren kom, og vren gikk, og da det ble Sigrid sin tur til st til konfirmasjon, skte Andreas arbeid som kirketjener hos Pastor Backer. Etter som mnedene gikk ble det vanskeligere og vanskeligere holde blikket unna, og en dag holdt Backer en alvorspreken for Andreas. Jeg har sett hvordan du begjrer min Sigrid, og jeg vil du skal vite at du br holde ynene dine for deg selv. Du vet godt at din far ikke vil godkjenne forholdet, og du gjr best i ikke lengte etter hennes kjrlighet. Hun er bare barnet, og nr du selv overtar grden etter din far, gjr du godt i finne en smmelig hustru. Raseriet ilte i Andreas, og selv om presten hadde rett i at far aldri ville godkjenne deres kjrlighet, kunne han ikke tenke seg en mer smmelig hustru dele livet med. Jeg vil du skal bre mine barn! ropte han sint, etter presten hadde gtt, og han var alene ved alteret. Hvem vil du skal bre dine barn?, hrte han en myk stemme sprre bak seg. S yndig og vakker. S ren og uskyldig. Det blonde hret blget seg ned over skuldrene hennes, og de bl ynene strirret dypt inn i hans brune. Ingen, sa han raskt, og gikk for samle salmebkene etter dagens gudstjeneste. Ż, hrte han Sigrid si skuffet, mens hun gikk langsomt mot dren. Vent! sa Andreas. Han s p henne noen sekunder, fr han ga henne en av bkene fra stabelen. Jeg synes du br lese denne inne p vrelset ditt, sa han, og smilte. Fjeset hennes endret mine, og hun sa strengt til ham at, hvis presten ikke synes jeg leser nok salmer p dagtid, og atptil ber deg om f meg til lese enda flere, kan du hilse ham og si at... Andreas avbrt henne. Kjre Sigrid. Ingen er s flink som du til lese. Din far ville aldri be meg fortelle deg lese flere. Tvert imot ville han nok heller at jeg skulle brukt mer tid i bkene. Men denne boken, Sigrid. Denne boken vil du lese! Og jeg ber deg om lese den, i kveld. For min skyld. Hun tok boken i hendene, gav ham et undrende blikk, og gikk ut av kirken. Andreas la fra seg bkene, og tok fatt p veien hjem selv. Undrende p hva Sigrid ville si.

Sigrid bladde raskt gjennom salmeboken, og ble ganske sint da hun ikke fant noe annet enn de gamle salmene. En gang til vendte hun boken, litt saktere denne gangen, og stanset da hun kom til salme nummer 871, la oss vandre i lyset. Let under benkene i vpenhuset, stod det skrevet i blekk under det frste verset av salmen. Var det dette han mente? Sigrid lp ut i vpenhuset, og lette under alle benkene. Under en av dem var der festet en lapp.

Lik som eplene ikke kan vokse uten trrne, kan ikke elven renne uten utlp. Lik som fuglene ikke kan fly uten vinger, kan ikke skyggene skygge uten lys. Lik som blomstene ikke kan leve uten nring og kjrlighet, kan ikke jeg livnre meg uten kjrligheten til deg, og fra deg. Sigrid, jeg vil du skal bre mine barn, og jeg vil rope det ut. Aldri har jeg vrt s sikker p noe i mitt liv, og selv om de ser p oss som barn, vet jeg at du er den jeg vil leve og d med. Sigrid, jeg elsker deg. Din Andreas.

Andreas. Kom inn hit. Far hrtes streng ut, og hadde nok sittet i stuen og ventet p at han skulle komme hjem. Ja, far!, svarte Andreas, og mens han lurte p hva galt han hadde gjort, gikk han inn. Tor Lnke var far til Andreas, og eide den strste grden og mesteparten av skogene i bygda. Presten kom i dag. Han ville advare meg. Er dette sant, Andreas?. Andreas kjente et stikk i magen, og visste godt hva presten hadde fortalt. Jeg vet ikke hva du mener, far, svarte han, og tvinnet tomlene. Du vet godt hva jeg snakker om!, svarte Tor sint, og gikk mot snnen sin. Jeg kan ikke for at jeg elsker henne! Og selv du, med all din makt, kan ikke ta fra meg den kjrligheten!, grt Andreas. Aldri fr hadde han trosset sin far. Det du fler er ikke kjrlighet, men en barnslig forelskelse. En dag skal du ta over grden etter meg, og bde du og din bror har finne dere skikkelige koner av ekte familie. Du har legge fra deg denne elskoven, og se fremover. Heretter skal du fokusere p studiene, og jeg forbyr deg mte denne jentungen. Andreas forkte protestere, men Tor avbrt ham; det var det hele, fr han forlot rommet.

Dagen derp gikk Andreas til kirken for arbeide. Han visste han ikke ville f se sin Sigrid denne dagen, men han orket ikke tanken p vre hjemme og arbeide p grden. Han gikk inn i vpenhuset, og ville se om Sigrid hadde funnet lappen, fr han gikk inn. Under benken var lappen fortsatt festet. Trodde hun han hadde holdt henne for narr? Hadde hun ikke funnet sitatet i salmeboken? Han brettet opp lappen, men ble forblffet da det ikke var hans egen hndskrift han s, men en pen krlleskrift i bltt blekk. For meg er du som luft, jeg kan ikke puste uten. For meg er du som vann, jeg fr ikke slukket trsten uten. For meg er du som svn, jeg blir sliten uten. For meg er du som kjrlighet, kan ikke leve uten. Andreas, jeg vil bre dine barn. Jeg vil leve, og jeg vil d, trofast ved din side. Din Sigrid.

Mnedene og rene gikk, og Andreas og Sigrid kunne bare mtes i skjul. De sendte hemmelige beskjeder til hverandre, hvor de fortalte om deres nsker og begjr som de s alt for sjelden fikk oppfylt. Med begge fedrene p vakt, mtte de vre mer varsome, og avstanden ble strre jo lengre tiden gikk. I takt med avstanden kte kjrligheten for hverandre, og lengselen etter hverandre ble uutholdelig. Et r ble Tor Lnke svrt syk, og da man visste at han snart ville ligge for dden, ble han enda mer iherdig p holde de elskende fra hverandre.

Er dette blitt en hobby for deg, far?, ropte Andreas. Det holde oss fra hverandre, er det et prosjekt? Se p bror, Jrgen. Han er ogs blitt forelsket! I ei tjenestejente!, far hadde nettopp fortalt at han hadde inngtt en avtale med en av de andre storbondene i bygda om inng gifteml med hans datter. Du vet jeg kan gjre deg arvels om du ikke adlyder meg, svarte Tor med fatning. Og du tror jeg bryr meg?, svarte Andreas. Tror du jeg vil gi opp det jeg setter hyest i livet for noen trr? Aldri i livet. Min kjrlighet til Sigrid er hyere enn nsket om penger. Tor s forskrekket p ham, reiste seg, og skyndet seg ut i vinterlufta. Og hva gjr du hvis Jrgen ogs gifter seg med sin kjrlighet? Da har du ingen til ta over grden!, ropte Andreas etter ham, og bestemte seg for at nok er nok. I morgen henter jeg henne, og sammen reiser vi langt bort, s ingen kan finne oss

Tor visste nok hva Andreas hadde i tanke, og gikk med raske skritt ned sen foran grden. Ikke fanden om han skal f trosse meg, tenkte han for seg selv, og siktet p kirkegrden nede ved sendammen. Inne i kirken tente Sigrid lys, og oppe p galleriet hrte han de lyse tonene fra de minste pipene i orgelet. Sigrid skvatt da hun s ham, og spurte uten en mine, hva vil du meg?. Jeg vil du skal bli med meg ut. Jeg vil snakke med deg, svarte han, og viste vei mot dren. Hva vil du fortelle meg som ikke kan bli sagt her? spurte hun, uten vise tegn til g ut. Det vi skal prate om kan lett fre til en krangel jeg ikke vil holde i Guds hus. Bli med ut n. Sigrid s sint p ham, men ble motvillig med ut. Uten si noe, gikk de side om side, men etter en stund brd Tor stillheten. Det er en vakker natt. Mnen lyser opp fjellet s vakkert, og trrne kaster skygger over snen. Ser du ogs at vannet glitrer?. Sigrid stanset, og s sint p ham. Jeg hper ikke du er kommet hit for fortelle meg om naturen? Den kan jeg se selv, takk. Tor gikk mot henne. Nei, jeg er ikke kommet for fortelle deg om mnen. Jeg er kommet for be deg holde deg langt unna min Andreas. Hvis ikke vil du angre. Sigrid lo. Tror du at du kan gjre noe for holde oss adskilt? Han elsker meg, og jeg elsker ham, og vi vil gjre hva enn det m til for at vi skal kunne vre sammen. Tor sukket. Jeg var redd du skulle si det, og fr Sigrid rakk reagere, la han armen om strupen hennes, og presset henne bakover. Hun forskte hyle, men hadde ikke luft nok til rekke til. Sigrid sparket og slo, og kunne knapt puste da hun kjente en kulde spre seg i bena. De stod tvers overfor hverandre med isende kaldt vann til livet, og Tor presset henne ned under vannet. Andreas! Hvor er du? tenkte Sigrid, og kjempet til siste sekund. Ingen trosser meg, tenkte Tor, og forlot den livlse kroppen i vannet.

Tiden gikk, og Sigrid ble gravlagt utenfor kirkegrden p stedet. Kan du ikke f gravlagt henne p innsiden, du som er prest? hadde Andreas bnnfalt Pastor Backer, men ingenting hadde nyttet. Det ble sagt at Sigrid hadde druknet seg selv i elven, og selvmordere ble ikke under noen omstendigheter gravlagt i viet jord. Andreas var fortvilet. Ikke bare hadde han mistet den han elsket mest av alle i hele verden, han hadde ogs mistet henne p verst tenkelig mte, og n var hun gravlagt side om side med forbrytere og kriminelle. Livet hadde ikke lengre noen mening, og han visste at det bare var en mte han kunne tilbringe sine dagers ende med sin kjre.

Jeg vil vre hos Sigrid, hadde han sagt, far. Skjnner du n hva du har gjort?, Jrgen satt inne hos Tor, begge med rde yne. Da Sigrid druknet seg i sjen, inns han at de ikke en gang ville mtes i himmelen. Hvordan kunne du forby deres kjrlighet, nr ikke en gang Gud var nok til fre dem sammen igjen? Skjnner du at du fikk ham til ta sitt eget liv?. For frste gang flte Tor kjrlighet overfor sine barn, og p sitt eget ddsleie angret han s srt p alt han hadde gjort i snnenes liv. Jrgen s at Tor tenkte, men forstod at han ikke ville si noe. Skal jeg vre ndt til trosse min avdde far, uten min bror, nr jeg n vil gifte meg med min kjre?. Tor trakk pusten dypt, og sa;
Nei, Jrgen. Det skal du ikke. Dere har min velsignelse.




Karakter: 6
Kommentar:
+ Godt skrevet og veldig bra arbeid. Skulle tro det var skrevet av Bjrnson!
(!! omg. Merk denne setningen, jeg gikk nesten i taket)
- Du kunne lagt mer vekt p Norge og alt det nasjonale.

Av dette kan man lre at; hvis man vil ha en god karakter i norsk, gjelder det f en oppgave man ikke liker - og levere en oppgave man ikke er srlig fornyd med.

EDIT: Og tusen takk til min sster, Ingrid, for god hjelp med valg av navn p hovedpersonene i teksten!

Det hadde jeg aldri forventet

Publisert:
22.04.2010
00:00
Hola! Lenge siden sist n, men jeg drukner i skolearbeid. Rotet gjennom gamle mapper i dag, og fant en norskstil fra 8. klasse. Jeg synes dette var ustyrtelig morsomt, srlig siden jeg hadde glemt hele teksten - og for de som kjenner meg, vil dette kanskje ogs underholde dem. Sprket er litt s som s - men hva tar du meg for? Jeg var 14 r. Skummelt tenke p at dette er fire r siden, og at jeg i flge teksten bare har to r igjen. Unnskyld til dere som synes dette blir litt for internt.

?Jeg kan ikke fatte det! Jeg har faktisk klart det!? Tankene raste gjennom hodet mitt, som en rd Mercedes p en tysk motorvei. Jeg var i et enormt lykkerus. Aldri hadde jeg flt en slik glede over f til noe. Dette hadde jeg ikke forventet.

Pappa kom lpende etter meg, ?du klarte det! Hva var det jeg sa?? Jeg s p ham og smilte. Jeg kunne se at han var stolt. Jeg var stolt jeg og, stolt av det jeg hadde ftt til. P det tidspunktet fltes det som om jeg kunne klare hva som helst i hele verden! Tenk det, etter alle disse rene hadde jeg endelig greid overvinne frykten min.

Det hele startet i femte klasse. Det var 16. mai og jeg hadde vrt p besk hos min venninne, Stine, da det hele kom mot meg som en mrk skygge fra intet. Jeg kan huske at jeg falt over p siden, og ble liggende der helt til en dame kom og hjalp meg hjem. Jeg kom fra ulykken uten varige mn, men en skadet albue gjorde at jeg ikke kunne spille den 17. mai. ?Aldri mer?, sa jeg til meg selv, da jeg marsjerte av sted i barnetoget, i full uniform, men uten noe instrument.

Jeg holdt meg unna, de neste rene, fant p unnskyldninger, sa at jeg ikke kunne, men en dag i ttende klasse hadde jeg ikke noe valg. Vi fikk beskjed om at vi skulle p klassetur til Klbu. Den beskjeden var som om en tung stein falt i magen min. Jeg visste at denne gangen hadde jeg ikke noe valg. Fem ganger, p vei til skolen, og minst fem ganger til p vei til Lerkendal. Til slutt ble jeg sendt hjem, nok en gang. Hvorfor kan ikke jeg vre som de andre barna?

Lrerne burde ha lrt av hendelsen med Klbu, synes jeg, det er jo ikke min feil. Men nok en gang planla de en ekskursjon, denne gangen til Rotvollfjra. Jeg holdt meg bakerst, sammen med noen klassekamerater. Men likevel skulle det skje igjen. Enda jeg tok det rolig og pent. Jeg kan ikke huske om det var jeg som braste mot treet, eller om det var treet som braste mot meg, men noe skjedde i den svingen nederst i bakken. En barnehage var ogs p tur, en skulle tro at barnehagetantene ville hjelpe, jobben deres er jo ta seg av barn, men nei, de lo. Barnehagetantene lo av meg, og jeg var nok en gang p egen hnd. Jeg ville bare hjem, ville ikke vre ute i naturen mer. Men enda noen timer skulle det g fr jeg var hjemme hos mor, med blflekker p steder jeg ikke visste at jeg hadde.

Men den 16. April 2012, min 20-rsdag skulle min verden snus opp ned. Jeg bestemte meg for at den dagen var dagen da alt skulle endres. Jeg kom hjem til mamma og pappa og sa ?pappa, i dag skal det skje. Jeg skal klare det!? Han stilte med hjelm og vi gikk til den nrliggende parken. Jeg festet hjelmen med skjelvende hender og satt meg p sykkelen. Som om jeg var et lite barn, holdt pappa i bagasjebrettet og lp bak meg. Han benyttet seg av den klassiske ?ikke slipp meg!? metoden, uten tenke p at jeg faktisk ikke var seks r, men tjue. Men etter alle disse rene, klarte jeg holde meg oppe. Jeg presset inn bremsen etter om lag hundre meter, og kunne hre pappa komme lpende mot meg. ?Jeg kan sykle, ropte jeg lykkelig ut!? Det hadde jeg aldri forventet.


Fornuftig?

Publisert:
13.04.2010
23:25
Det var en gang ei jente som holdt p bli gal. Jenta het Rebecca.
Rebecca gikk, som s mange andre, p videregende skole,
og hadde (som s mange andre...) alt for mye gjre.

Rebecca hadde ikke lenger tid til noe annet enn det hun mtte gjre.
Ikke tid til skrive, ikke tid til sove, ikke tid til gjre ingenting.
Ikke tid til danse, ikke tid til spille det hun ville, ikke tid til synge.
Ikke tid til vre syk, ikke tid til lese, knapt nok tid til leve.

En uke fr attenrsdagen fikk Rebecca brennkopper. I utgangspunktet
en harmls sykdom - som skulle vise seg vre en venneskremmer.
N var Rebecca alene. Alle lp - ingen turte vre med henne.
Rebecca var alene med Chopin, Brahms, Sannsynlighet, Jan Johansen,
Trollmor, Gamle Gunnleik, Dmitri Kabalevsky, Bo Kasper, Eva Andersen,
Arne Sande, Befolkningspyramide, Martin Luther, Mr. Kvintsirkel og fru
Melodisk Moll, og alle andre hun har glemt og fortrengt.

Rebecca er lei, sur, trtt og drit hakke lei av pugge til historieprve.
Derfor tyr hun som alle andre til klagekanalen - blogg.no
Om mulig den nettserveren med flest klager, nest etter fuckmylife.

S unnskyld. Unnskyld til dere f som liker at jeg skriver, og som
savner lese. Unnskyld til dere som vil at jeg skal oppdatere, men
frst og fremst; unnskyld, Rebecca. Unnskyld for at du m vre
fornuftig og gjre det du skal, og ikke det du vil. Men snn er det.
- akkurat n.

som om ikke brannkopper var nok
- s skulle den ene sette seg MIDT p nesa.

hits