/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

april 2010

871

Publisert:
27.04.2010
19:41
Snart kan jeg like gjerne døpe om bloggen til www.daria.blogg.no - for jeg skriver (utrolig nok) ikke noe mer enn alle andre (på vg2). Uansett, vi hadde skrivedag sist onsdag, og for å holde "skrivemaskin" i live, legger jeg ut (nok...) en skolestil. Oppgaven var å skrive en nasjonalromantisk novelle. 

«Fader vår. Du som er i himmelen». Aldri hadde han sett noe så vakkert. «La ditt navn holdes hellig». Så naturlig. Så strålende. «La ditt rike komme». Se på meg, bad han. «La din vilje skje..» så hvitt et ansikt. «På jorden som i himmelen». Så lysende.. «Gi oss i dag..» blå øyne! «Vårt daglige brød». Se på meg, bad han igjen. «Forlat oss vår skyld». Alt for et blikk, tenkte han. «Som vi og forlater våre synder». Tykt, gult hår. «Led oss ikke inn i fristelse». Hvorfor bli fristet når man ikke kan få? «Men frels oss fra det onde». Ja, frels meg, fra denne pinefulle lengsel. «For riket er ditt». Hun snudde seg.. «Og makten og æren..» løftet blikket, «I evighet». Og møtte hans. «Amen».

«Andreas!», han ble brått ført tilbake i tilværelsen. «Følger du ikke med?». «Joda, Pastor Backer. Jeg følger med», svarte han, og rettet seg opp på stolen. «Eller er det kanskje noe annet du finner mer interessant enn Guds ord?», Joseph Backer så strengt på ham. «Å, nei, Pastor. Det er ingenting jeg finner mer interessant enn Herrens ord! Det var noe med et brød», svarte han fort, uten egnetlig å tenke over hva det var han sa. Pastor Backer rynket øyenbrynene enda et par hakk, og var usikker på om gutten gjorde narr. Uansett tok han seg ikke tid til å fortsette skjenneprekenen. Ut i fra guttens ansiktsuttrykk å dømme, skammet han seg nok allerede, så Pastoren gikk videre. «Nuvel, i aften skal vi lære om hagen i Eden...» Pastorens stemme ble til en lav summing i det fjerne, og selv om Andreas gjorde sitt beste for å følge med, ble oppmerksomheten hans gang på gang fanget av den vakre piken. Sigrid Backer ryddet i salmebøkene, og idet hun rettet seg opp og smilte til ham, kjente Andreas et vindkast ved det høyre kinnet. «Les!» sa Backer strengt, og smalt bibelen i bordet foran ham.

Sigrid Backer var egentlig datter av klokkeren i kirken. Da klokkeren døde, og moren forlengst hadde forlatt barnet, tok presten til seg piken som om hun var hans egen. Hun bodde hos presten, og så på ham som sin far, selv om hun måtte hjelpe til i kirken før gudstjenestene. Alle i bygda så på presten som en Guds engel for å ha hjulpet det fattige barnet, men hadde det ikke vært for at han nettopp var prest, ville de nok ha sett på ham med like mye forakt som de gjorde med pikebarnet og hennes foreldre. Å ta til seg en fattig lausunge var ikke noe man gjorde uten videre, og ihvertfall ikke uten å sette det i skikkelig arbeid. Pastor Backer derimot stod for sin sak ved å ha tatt henne til seg, og mente at Gud ikke ville skapt noe så vakkert om ikke noen skulle ta hånd om det. Og det hadde han rett i. Enda så uren folk mente at hun var, hadde ikke noen sett maken til skjønnhet så lenge det hadde bodd folk i bygda.

Våren kom, og våren gikk, og da det ble Sigrid sin tur til å stå til konfirmasjon, søkte Andreas arbeid som kirketjener hos Pastor Backer. Etter som månedene gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å holde blikket unna, og en dag holdt Backer en alvorspreken for Andreas. «Jeg har sett hvordan du begjærer min Sigrid, og jeg vil du skal vite at du bør holde øynene dine for deg selv. Du vet godt at din far ikke vil godkjenne forholdet, og du gjør best i å ikke lengte etter hennes kjærlighet. Hun er bare barnet, og når du selv overtar gården etter din far, gjør du godt i å finne en sømmelig hustru». Raseriet ilte i Andreas, og selv om presten hadde rett i at far aldri ville godkjenne deres kjærlighet, kunne han ikke tenke seg en mer sømmelig hustru å dele livet med. «Jeg vil du skal bære mine barn!» ropte han sint, etter presten hadde gått, og han var alene ved alteret. «Hvem vil du skal bære dine barn?», hørte han en myk stemme spørre bak seg. Så yndig og vakker. Så ren og uskyldig. Det blonde håret bølget seg ned over skuldrene hennes, og de blå øynene strirret dypt inn i hans brune. «Ingen», sa han raskt, og gikk for å samle salmebøkene etter dagens gudstjeneste. «Å», hørte han Sigrid si skuffet, mens hun gikk langsomt mot døren. «Vent!» sa Andreas. Han så på henne noen sekunder, før han ga henne en av bøkene fra stabelen. «Jeg synes du bør lese denne inne på værelset ditt», sa han, og smilte. Fjeset hennes endret mine, og hun sa strengt til ham at, «hvis presten ikke synes jeg leser nok salmer på dagtid, og atpåtil ber deg om å få meg til å lese enda flere, kan du hilse ham og si at...» Andreas avbrøt henne. «Kjære Sigrid. Ingen er så flink som du til å lese. Din far ville aldri be meg fortelle deg å lese flere. Tvert imot ville han nok heller at jeg skulle brukt mer tid i bøkene. Men denne boken, Sigrid. Denne boken vil du lese! Og jeg ber deg om å lese den, i kveld. For min skyld». Hun tok boken i hendene, gav ham et undrende blikk, og gikk ut av kirken. Andreas la fra seg bøkene, og tok fatt på veien hjem selv. Undrende på hva Sigrid ville si.

Sigrid bladde raskt gjennom salmeboken, og ble ganske sint da hun ikke fant noe annet enn de gamle salmene. En gang til vendte hun boken, litt saktere denne gangen, og stanset da hun kom til salme nummer 871, la oss vandre i lyset. «Let under benkene i våpenhuset», stod det skrevet i blekk under det første verset av salmen. Var det dette han mente? Sigrid løp ut i våpenhuset, og lette under alle benkene. Under en av dem var der festet en lapp.

«Lik som eplene ikke kan vokse uten trærne, kan ikke elven renne uten utløp. Lik som fuglene ikke kan fly uten vinger, kan ikke skyggene skygge uten lys. Lik som blomstene ikke kan leve uten næring og kjærlighet, kan ikke jeg livnære meg uten kjærligheten til deg, og fra deg. Sigrid, jeg vil du skal bære mine barn, og jeg vil rope det ut. Aldri har jeg vært så sikker på noe i mitt liv, og selv om de ser på oss som barn, vet jeg at du er den jeg vil leve og dø med. Sigrid, jeg elsker deg. Din Andreas».

«Andreas. Kom inn hit». Far hørtes streng ut, og hadde nok sittet i stuen og ventet på at han skulle komme hjem. «Ja, far!», svarte Andreas, og mens han lurte på hva galt han hadde gjort, gikk han inn. Tor Lånke var far til Andreas, og eide den største gården og mesteparten av skogene i bygda. «Presten kom i dag. Han ville advare meg. Er dette sant, Andreas?». Andreas kjente et stikk i magen, og visste godt hva presten hadde fortalt. «Jeg vet ikke hva du mener, far», svarte han, og tvinnet tomlene. «Du vet godt hva jeg snakker om!», svarte Tor sint, og gikk mot sønnen sin. «Jeg kan ikke for at jeg elsker henne! Og selv du, med all din makt, kan ikke ta fra meg den kjærligheten!», gråt Andreas. Aldri før hadde han trosset sin far. «Det du føler er ikke kjærlighet, men en barnslig forelskelse. En dag skal du ta over gården etter meg, og både du og din bror har å finne dere skikkelige koner av ekte familie. Du har å legge fra deg denne elskoven, og se fremover. Heretter skal du fokusere på studiene, og jeg forbyr deg å møte denne jentungen». Andreas forøkte å protestere, men Tor avbrøt ham; «det var det hele», før han forlot rommet.

Dagen derpå gikk Andreas til kirken for å arbeide. Han visste han ikke ville få se sin Sigrid denne dagen, men han orket ikke tanken på å være hjemme og arbeide på gården. Han gikk inn i våpenhuset, og ville se om Sigrid hadde funnet lappen, før han gikk inn. Under benken var lappen fortsatt festet. Trodde hun han hadde holdt henne for narr? Hadde hun ikke funnet sitatet i salmeboken? Han brettet opp lappen, men ble forbløffet da det ikke var hans egen håndskrift han så, men en pen krølleskrift i blått blekk. «For meg er du som luft, jeg kan ikke puste uten. For meg er du som vann, jeg får ikke slukket tørsten uten. For meg er du som søvn, jeg blir sliten uten. For meg er du som kjærlighet, kan ikke leve uten. Andreas, jeg vil bære dine barn. Jeg vil leve, og jeg vil dø, trofast ved din side. Din Sigrid».

Månedene og årene gikk, og Andreas og Sigrid kunne bare møtes i skjul. De sendte hemmelige beskjeder til hverandre, hvor de fortalte om deres ønsker og begjær som de så alt for sjelden fikk oppfylt. Med begge fedrene på vakt, måtte de være mer varsome, og avstanden ble større jo lengre tiden gikk. I takt med avstanden økte kjærligheten for hverandre, og lengselen etter hverandre ble uutholdelig. Et år ble Tor Lånke svært syk, og da man visste at han snart ville ligge for døden, ble han enda mer iherdig på å holde de elskende fra hverandre.

«Er dette blitt en hobby for deg, far?», ropte Andreas. «Det å holde oss fra hverandre, er det et prosjekt? Se på bror, Jørgen. Han er også blitt forelsket! I ei tjenestejente!», far hadde nettopp fortalt at han hadde inngått en avtale med en av de andre storbondene i bygda om å inngå giftemål med hans datter. «Du vet jeg kan gjøre deg arveløs om du ikke adlyder meg», svarte Tor med fatning. «Og du tror jeg bryr meg?», svarte Andreas. «Tror du jeg vil gi opp det jeg setter høyest i livet for noen trær? Aldri i livet. Min kjærlighet til Sigrid er høyere enn ønsket om penger». Tor så forskrekket på ham, reiste seg, og skyndet seg ut i vinterlufta. «Og hva gjør du hvis Jørgen også gifter seg med sin kjærlighet? Da har du ingen til å ta over gården!», ropte Andreas etter ham, og bestemte seg for at nok er nok. «I morgen henter jeg henne, og sammen reiser vi langt bort, så ingen kan finne oss»

Tor visste nok hva Andreas hadde i tanke, og gikk med raske skritt ned åsen foran gården. «Ikke fanden om han skal få trosse meg», tenkte han for seg selv, og siktet på kirkegården nede ved Åsendammen. Inne i kirken tente Sigrid lys, og oppe på galleriet hørte han de lyse tonene fra de minste pipene i orgelet. Sigrid skvatt da hun så ham, og spurte uten en mine, «hva vil du meg?». «Jeg vil du skal bli med meg ut. Jeg vil snakke med deg», svarte han, og viste vei mot døren. «Hva vil du fortelle meg som ikke kan bli sagt her?» spurte hun, uten å vise tegn til å gå ut. «Det vi skal prate om kan lett føre til en krangel jeg ikke vil holde i Guds hus. Bli med ut nå». Sigrid så sint på ham, men ble motvillig med ut. Uten å si noe, gikk de side om side, men etter en stund brød Tor stillheten. «Det er en vakker natt. Månen lyser opp fjellet så vakkert, og trærne kaster skygger over snøen. Ser du også at vannet glitrer?». Sigrid stanset, og så sint på ham. «Jeg håper ikke du er kommet hit for å fortelle meg om naturen? Den kan jeg se selv, takk». Tor gikk mot henne. «Nei, jeg er ikke kommet for å fortelle deg om månen. Jeg er kommet for å be deg holde deg langt unna min Andreas. Hvis ikke vil du angre». Sigrid lo. «Tror du at du kan gjøre noe for å holde oss adskilt? Han elsker meg, og jeg elsker ham, og vi vil gjøre hva enn det må til for at vi skal kunne være sammen». Tor sukket. «Jeg var redd du skulle si det», og før Sigrid rakk reagere, la han armen om strupen hennes, og presset henne bakover. Hun forsøkte å hyle, men hadde ikke luft nok til å rekke til. Sigrid sparket og slo, og kunne knapt puste da hun kjente en kulde spre seg i bena. De stod tvers overfor hverandre med isende kaldt vann til livet, og Tor presset henne ned under vannet. «Andreas! Hvor er du?» tenkte Sigrid, og kjempet til siste sekund. «Ingen trosser meg», tenkte Tor, og forlot den livløse kroppen i vannet.

Tiden gikk, og Sigrid ble gravlagt utenfor kirkegården på stedet. «Kan du ikke få gravlagt henne på innsiden, du som er prest?» hadde Andreas bønnfalt Pastor Backer, men ingenting hadde nyttet. Det ble sagt at Sigrid hadde druknet seg selv i elven, og selvmordere ble ikke under noen omstendigheter gravlagt i viet jord. Andreas var fortvilet. Ikke bare hadde han mistet den han elsket mest av alle i hele verden, han hadde også mistet henne på verst tenkelig måte, og nå var hun gravlagt side om side med forbrytere og kriminelle. Livet hadde ikke lengre noen mening, og han visste at det bare var en måte han kunne tilbringe sine dagers ende med sin kjære.

«Jeg vil være hos Sigrid, hadde han sagt, far. Skjønner du nå hva du har gjort?», Jørgen satt inne hos Tor, begge med røde øyne. «Da Sigrid druknet seg i sjøen, innså han at de ikke en gang ville møtes i himmelen. Hvordan kunne du forby deres kjærlighet, når ikke en gang Gud var nok til å føre dem sammen igjen? Skjønner du at du fikk ham til å ta sitt eget liv?». For første gang følte Tor kjærlighet overfor sine barn, og på sitt eget dødsleie angret han så sårt på alt han hadde gjort i sønnenes liv. Jørgen så at Tor tenkte, men forstod at han ikke ville si noe. «Skal jeg være nødt til å trosse min avdøde far, uten min bror, når jeg nå vil gifte meg med min kjære?». Tor trakk pusten dypt, og sa; 
«Nei, Jørgen. Det skal du ikke. Dere har min velsignelse».



  

Karakter: 6 
Kommentar: 
+ Godt skrevet og veldig bra arbeid. Skulle tro det var skrevet av Bjørnson! 
(!! omg. Merk denne setningen, jeg gikk nesten i taket)
- Du kunne lagt mer vekt på Norge og alt det nasjonale.

Av dette kan man lære at; hvis man vil ha en god karakter i norsk, gjelder det å få en oppgave man ikke liker - og levere en oppgave man ikke er særlig fornøyd med. 

EDIT: Og tusen takk til min søster, Ingrid, for god hjelp med valg av navn på hovedpersonene i teksten! 

Det hadde jeg aldri forventet

Publisert:
22.04.2010
00:00
Hola! Lenge siden sist nå, men jeg drukner i skolearbeid. Rotet gjennom gamle mapper i dag, og fant en norskstil fra 8. klasse. Jeg synes dette var ustyrtelig morsomt, særlig siden jeg hadde glemt hele teksten - og for de som kjenner meg, vil dette kanskje også underholde dem. Språket er litt så som så - men hva tar du meg for? Jeg var 14 år. Skummelt å tenke på at dette er fire år siden, og at jeg i følge teksten bare har to år igjen. Unnskyld til dere som synes dette blir litt for internt.

?Jeg kan ikke fatte det! Jeg har faktisk klart det!? Tankene raste gjennom hodet mitt, som en rød Mercedes på en tysk motorvei. Jeg var i et enormt lykkerus. Aldri hadde jeg følt en slik glede over å få til noe. Dette hadde jeg ikke forventet.

Pappa kom løpende etter meg, ?du klarte det! Hva var det jeg sa?? Jeg så på ham og smilte. Jeg kunne se at han var stolt. Jeg var stolt jeg og, stolt av det jeg hadde fått til. På det tidspunktet føltes det som om jeg kunne klare hva som helst i hele verden! Tenk det, etter alle disse årene hadde jeg endelig greid å overvinne frykten min.

Det hele startet i femte klasse. Det var 16. mai og jeg hadde vært på besøk hos min venninne, Stine, da det hele kom mot meg som en mørk skygge fra intet. Jeg kan huske at jeg falt over på siden, og ble liggende der helt til en dame kom og hjalp meg hjem. Jeg kom fra ulykken uten varige mén, men en skadet albue gjorde at jeg ikke kunne spille den 17. mai. ?Aldri mer?, sa jeg til meg selv, da jeg marsjerte av sted i barnetoget, i full uniform, men uten noe instrument.

Jeg holdt meg unna, de neste årene, fant på unnskyldninger, sa at jeg ikke kunne, men en dag i åttende klasse hadde jeg ikke noe valg. Vi fikk beskjed om at vi skulle på klassetur til Klæbu. Den beskjeden var som om en tung stein falt i magen min. Jeg visste at denne gangen hadde jeg ikke noe valg. Fem ganger, på vei til skolen, og minst fem ganger til på vei til Lerkendal. Til slutt ble jeg sendt hjem, nok en gang. Hvorfor kan ikke jeg være som de andre barna?

Lærerne burde ha lært av hendelsen med Klæbu, synes jeg, det er jo ikke min feil. Men nok en gang planla de en ekskursjon, denne gangen til Rotvollfjæra. Jeg holdt meg bakerst, sammen med noen klassekamerater. Men likevel skulle det skje igjen. Enda jeg tok det rolig og pent. Jeg kan ikke huske om det var jeg som braste mot treet, eller om det var treet som braste mot meg, men noe skjedde i den svingen nederst i bakken. En barnehage var også på tur, en skulle tro at barnehagetantene ville hjelpe, jobben deres er jo å ta seg av barn, men nei, de lo. Barnehagetantene lo av meg, og jeg var nok en gang på egen hånd. Jeg ville bare hjem, ville ikke være ute i naturen mer. Men enda noen timer skulle det gå før jeg var hjemme hos mor, med blåflekker på steder jeg ikke visste at jeg hadde.

Men den 16. April 2012, min 20-årsdag skulle min verden snus opp ned. Jeg bestemte meg for at den dagen var dagen da alt skulle endres. Jeg kom hjem til mamma og pappa og sa ?pappa, i dag skal det skje. Jeg skal klare det!? Han stilte med hjelm og vi gikk til den nærliggende parken. Jeg festet hjelmen med skjelvende hender og satt meg på sykkelen. Som om jeg var et lite barn, holdt pappa i bagasjebrettet og løp bak meg. Han benyttet seg av den klassiske ?ikke slipp meg!? metoden, uten å tenke på at jeg faktisk ikke var seks år, men tjue. Men etter alle disse årene, klarte jeg å holde meg oppe. Jeg presset inn bremsen etter om lag hundre meter, og kunne høre pappa komme løpende mot meg. ?Jeg kan sykle, ropte jeg lykkelig ut!? Det hadde jeg aldri forventet. 


Fornuftig?

Publisert:
13.04.2010
23:25
Det var en gang ei jente som holdt på å bli gal. Jenta het Rebecca. 
Rebecca gikk, som så mange andre, på videregående skole, 
og hadde (som så mange andre...) alt for mye å gjøre.

Rebecca hadde ikke lenger tid til noe annet enn det hun måtte gjøre.
Ikke tid til å skrive, ikke tid til å sove, ikke tid til å gjøre ingenting. 
Ikke tid til å danse, ikke tid til å spille det hun ville, ikke tid til å synge.
Ikke tid til å være syk, ikke tid til å lese, knapt nok tid til å leve

En uke før attenårsdagen fikk Rebecca brennkopper. I utgangspunktet
en harmløs sykdom - som skulle vise seg å være en venneskremmer.
Nå var Rebecca alene. Alle løp - ingen turte være med henne.
Rebecca var alene med Chopin, Brahms, Sannsynlighet, Jan Johansen, 
Trollmor, Gamle Gunnleik, Dmitri Kabalevsky, Bo Kasper, Eva Andersen, 
Arne Sande, Befolkningspyramide, Martin Luther, Mr. Kvintsirkel og fru
Melodisk Moll, og alle andre hun har glemt og fortrengt.

Rebecca er lei, sur, trøtt og drit hakke lei av å pugge til historieprøve.
Derfor tyr hun som alle andre til klagekanalen - blogg.no
Om mulig den nettserveren med flest klager, nest etter fuckmylife.

Så unnskyld. Unnskyld til dere få som liker at jeg skriver, og som 
savner å lese. Unnskyld til dere som vil at jeg skal oppdatere, men
først og fremst; unnskyld, Rebecca. Unnskyld for at du må være 
fornuftig og gjøre det du skal, og ikke det du vil. Men sånn er det.
- akkurat nå.

som om ikke brannkopper var nok
- så skulle den ene sette seg MIDT på nesa.

hits