/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

mars 2012

Tusen takk

Publisert:
29.03.2012
22:29

Det hele startet en dag i November, da jeg og ei venninne besøkte de gamle lærerne våre på en skole vi selv synes vi forlot i forrige årtusen. Vi drakk kaffe, pratet om nytt og gammelt, og kom inn på tema "men blir det revy i år?". Etter mye prat om vår egen forestilling, og planene for årets niendeklassinger, sier vi begge på spøk at det hadde vært morsomt å være med en gang til. Og fra spøk til alvor; i desember fikk jeg en telefon fra min lærerhelt om at han hadde pratet med rektor, og at alle var enige i at jeg skulle få jobb som instruktør for oppsetningen før påske i 2012.

Jeg følte meg beæret, men mest av alt; vettskremt. Jeg hadde ikke danset aktivt de siste fem årene, og var heller aldri spesielt god - og det var nettopp danselærer de ville at jeg skulle være. Det å grave frem kreativiteten skulle jeg jo alltids få til, og noen dansetrinn skulle jeg da klare å presse frem. Men her var det ikke bare snakk om å koreografere et par nummer. Det innebar å jobbe ansikt til ansikt med godt over tretti jenter på femten år. Den skumle alderen der de kule jentene har makt, alt er drama, ingen har funnet seg selv, lærere er generelt tragisk teite, og folk som ikke er der fra før - passer rett og slett ikke inn. Det var ihvertfall det jeg trodde, og det alle andre sa til meg da jeg takket ja til denne jobben.

Etter flere uker med jobbing måtte jeg bite ordene i meg. Det viste seg at den gjengen med jenter jeg fikk lov til å jobbe med, var de snilleste tenåringene jeg noen gang har møtt. Det var litt frem og tilbake med både positive og negative kommentarer på det jeg hadde laget - men de gjorde som jeg sa, og at jeg i det hele tatt klarte å få hønseflokken til å holde munn, og få alle til å gjøre det samme samtidig, viste meg at femtenåringer er ikke så verst, likevel. Og det som kanskje har imponert meg mest, er at fra dag én, kunne jeg forlate dem i et klasserom med beskjed om å koreografere noe selv. Slik jeg husker ungdomsskolen, benyttet vi enhver anledning der læreren snudde ryggen til, for å prate om hva vi gjorde forrige helg, og hva vi skulle gjøre den neste. Men ikke med disse jentene. Her har det vært øving i gangen, og kreative hjerner som har stått på, og sammen har de gjort denne forestillingen hundre ganger bedre enn jeg noen gang kunne fått til på egen hånd.

Nå er min tid på rosenborg ferdig, men jeg håper dere vet at jeg kommer til å tenke tilbake på dette i lang tid fremover. Det ligger mye tid og arbeid bak forestillingen, både fra min side, og deres - men det er ingen tvil om at jeg lett hadde gjort det igjen (og igjen, og igjen og igjen). Jeg håper dere vil ta med dere roger og kuzco videre, og at alle fortsetter å øve på "øl, øl, øl, øl..."

Jeg skal ikke skrive så mye mer, og jeg blir imponert hvis halvparten av dere i det hele tatt har klart å lese dere frem til hit, men jeg vil gjerne si tusen takk. Tusen takk til: Kristin, Alem, Vilde, Maja, Stine, Siren, Maren, Ane, Christine, Åshild, Maria, Marianne, Isabelle, Iris, Linea, Reno, Anna, Henriette, Julie, Helene, Sanne, Mari, Luna, Tonje, Nayana, Andrine, Stine og Ronja.

Tusen takk for at dere er så fantastiske! Tusen takk for at dere har holdt ut uten, eller med feil navn de første ukene. Tusen takk for at dere ikke har klikka i vinkel etter flere timer med småpirking på armer og bein. Tusen takk for at dere har vært på plass. Tusen takk for at dere overlevde en sliten Rebecca etter siste gjennomgang før generalprøven. Tusen takk for alle smil på scenen. Tusen takk for at dere har vært i rolle. Tusen takk for at dere har gitt alt!
Jeg kommer til å savne dere, og jeg er veldig glad i dere alle sammen.

hits