/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

februar 2010

Da jeg var ung...

Publisert:
22.02.2010
15:13
Takk for all inspirasjon, folkens. Jeg har definitivt gode ideer til en tekst nå, men for å oppdatere med noe, har jeg valgt å skrive ferdig (til en viss grad, ihvertfall) en av de tekstene jeg allerede hadde begynt på. 

Hver dag raser en hel rekke spekulasjoner gjennom hodene på verdens befolkning, og alle stiller vi oss selv en del (tilsynelatende) unødvendige spørsmål (jeg kanskje flere enn andre). Hvorfor er vann vått? Hvordan er det mulig å overleve en hel episode av paradise hotel? Hva er forskjellen på indigo og fiolett? Når ble det greit for små barn og banne? Og selvfølgelig det nyankomne spørsmålet, jeg litt for ofte stiller meg selv: er verden fylt av "små" voksne eller "store" barn?

En av de sjeldne gangene jeg faktisk befinner meg i byen (enten med min mor, jeg til en forandring har penger, eller ei venninne greier å overtale meg) kan dette spørsmålet, som lyn fra klar himmel, slå ned i meg når som helst. Jeg vandrer rundt i butikken, ber til de høyere makter om at de skal spille noe hørbar musikk og prøver å finne frem et eller annet plagg (gjerne en kjole) med blomster på. Sjenert og stille aner jeg fred og ingen fare, og så: BOM! Jeg strekker halsen i en lite behagelig posisjon, beveger meg unormalt sakte, og gjør mitt beste for å virke interessert i den knallrosa hettegenseren bak denne mystiske jenta. Hun smiler forsiktig til meg, og det slår meg at jeg kanskje har stått litt for lenge og fundert på om dette er en kortvokst nittenåring eller en oversminka niåring. 

Det er ikke lett å skille mellom disse typen mennesker, til tross for at det er en aldersforskjell på ti år mellom dem (og jeg ville ikke likt å være i noen av de par skoene vi har fremfor oss), men som regel lar det seg avgjøre. En rosa plysjbukse, en hettegenser merket med "UCLA" og et blondt kråkereir man kan lukte "H&Ms proffs" av på ti meters avstand tilsier alltid at dette er snakk om et veslevoksent barn. Mens et pent sminket fjes, anstendige klær og et normalt luktende hår hinter mer om ei jente som nærmer seg tyveårene. Men det blir stadig vekk vanskeligere å skille de "små" fra de "store". Barna blir flinkere til å sminke seg, de skaffer seg skikkelige produkter og tilogmed mødrene er behjelpelige når det gjelder kosmetikk og utseende blant barna i dagens samfunn. Jenta i butikken var et slikt tilfelle, og det var nok derfor rolige bevegelser og diskret betraktelse utviklet seg til en Rebecca grodd fast i bakken med øyne så store som tinntallerkener. 

Med mine 174 cm rager jeg over de fleste jeg møter, selv om jeg langt i fra er høyest i vennegjengen. Uansett hvor jeg går, treffer jeg jenter som er kortere enn meg, og jeg vet ikke om det er mine pumps, ren innbilning eller det faktum at de faktisk er korte, som gjør dem så små. Selv om jeg trives best som den jeg er, og jeg helt ærlig ikke ville vært noen av den typen jenter jeg tar for meg i denne teksten, ville jeg nok foretrukket "jente type to". Slik jeg ser det må det være mye bedre å sitte i en liten kropp (til tross for at man blir forvekslet med en avganselev fra barneskolen) og tenke tilbake på dagene som barn, der man lekte frisør og flyvertinne, fremfor å være et barn som knapt kan holde øynene oppe under vekten av all mascaraen som preger øyevippene, og som bruker all sin tid i sminkedisken på cubus, desperat etter tre nyanser for mørk "dream matte mousse" på 30% salg. 

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil frem til med denne teksten. Som regel pleier jeg å ha et høydepunkt, en dramatisk endring eller i det minste et poeng, men akkurat nå er jeg helt blank. Kanskje vil jeg nå ut til denne delen av befolkningen? Ikke de kortvokste, normale jentene, de er flotte akkurat slik de er, men de små jentene som har det alt for travelt med å vokse opp. Jentene som nettopp har begynt på ungdomsskolen, og tror de er kulest i verden. 

Kanskje vil jeg at nettopp disse barna skal lese denne teksten. Lese, og få en åpenbaring. Dog, dette siste ønsket er nok ganske uoppnåelig. For å veie opp for alle disse ordene, må jeg nok laste opp alt som finnes av bilder på webben, for en tekst skal definitivt ha flere bilder enn setninger. 

Forresten har jeg alltid synes at min lillesøster, Ingrid, har vært ei oppegående jente. I perioder kan jeg merke at språket hennes blir i litt for stor grad påvirket av menneskene (les: fjortisene) hun omgås, og valget av musikk (les: lyd laget for å gi hjernedøde gnagsår i ørene) er kanskje ikke alltid helt på topp, men i bunn og grunn synes jeg hun har klart seg ganske bra. Men, ikke en gang hun kom seg gjennom julekalenderen min, fordi det ble for mye tekst (dette er snakk om et avsnitt per dag). Ingrid kommer ikke en gang til å bli fornærmet av denne delen av teksten, rett og slett fordi hun aldri kommer til å komme så langt. 

Så det jeg vil frem til, jenter. Les lange tekster, det gir hjernebarken deres en god stimulering. Nyt barndommen, den er over før dere vet ordet av det. Ikke drukne de pene fjesene deres i feil sminke, og for all del, lær dere å hate sånne teite mennesker som meg 
- som tror at alt var så mye bedre "da jeg var ung".


(for ikke å ta sjansen på å tråkke på noens tær, plukket jeg litt fra mine egne album. 
Jeg har aldri vært fjortis, dah, seriously!)



Inspirasjon

Publisert:
05.02.2010
14:28
Jeg mangler inspirasjon. Jeg har en idé i hodet, men den er for ensidig til å kunne bli noe enda. 
Jeg vil så gjerne skrive. Skrive noe jeg kan være fornøyd med, skrive noe noen vil lese. 

Så hvis noen leser dette, og denne noen tror de kan hjelpe meg, så vær så snill. Skriv noe!
En idé, en tanke, en sang, en farge. Hva som helst! 

Inspirer meg.
hits