/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

januar 2011

F. For(virra?)... Forelska!

Publisert:
27.01.2011
22:22

Shakespeares Prins Hamlet står i skuespillet (egentlig ikke, dette er en vanlig misforståelse, men det fyller ut setningen) med en hodeskalle i hendene, og uttaler det kjente sitatet; å være, eller ikke være? Jeg har tenkt mye på dette, og funnet ut at det nesten stemmer. For min del. Jeg føler at jeg står her med hjertet i hendene (å Gud, skyt meg for klisjeen!), og spør meg selv; å vite, eller ikke vite? Ville alt vært annerledes hvis jeg ikke visste, og ville det vært verre eller bedre? Jeg er glad for å vite. Glad for å vite at alt du sier, alt jeg skulle ønske betydde noen ting, ikke betyr noe. Ikke på den måten jeg vil, ihvertfall.

Hvis noen der ute sitter på oppskriften til "hvordan komme over noen", må de gjerne dele den med meg. Jeg betaler gjerne! En skulle tro at kunnskapen, erfaringene, smerten, gleden - rett og slett et håndfast ja eller nei skulle endre hele situasjonen. Nei takk - neivel. Uheldigvis er det ikke så simpelt.

På den andre siden viste det seg å være nettopp så simpelt. Nei takk - men vi er fortsatt venner. Say wh0t!? - er dette virkelig noe som lar seg kombinere? Skal det ikke bli kleint? Ubehagelig? Skal vi ikke unngå hverandre en stund først? Og så kanskje prøve å bli venner? Dette er et nytt aspekt ved kjærligheten. Noe jeg aldri har opplevd før. Muligheten til å være åpen, satse alt, men ikke tape noe. Ikke tape det jeg var så redd for å satse: vennskapet vårt.

Så selv om jeg har vært sint. Mest på meg selv, og hvordan jeg alltid skal analysere. Og selv om jeg har vært trist. Mest på grunn av ordene du sier, som jeg så inderlig skulle ønske hadde den betydningen jeg ønsker de skal ha. Jeg har vært forvirra. Når ordene du sier betyr en ting, men i mitt hode betyr noe annet. Og når den kleinheten jeg så lenge hadde forberedt meg på, aldri kom. Men mest av alt har jeg vært glad. Glad for at jeg endelig fikk fortalt det, og endelig kunne konsentrere meg om andre ting, igjen. Glad for at du ikke synes det gjorde meg til den siste i verden du ville prate med. Og glad for at vi er like gode, om ikke bedre, venner som vi var før jeg ble et surrehode.

Så hvis du noen gang leser dette, skal du ikke trenge å svare, for vi har på sett og vis allerede hatt denne samtalen. Men sånn i tilfelle du skulle glemme det, og i det hele tatt gidder å lese bloggen min, så har du det her. Svart på hvitt - og du vet at jeg synes du er et av de kuleste (dog, mest forvirrende) menneskene på denne kloden. Og jeg er veldig glad i deg. Uansett.

Fadder, forbilde, mentor og sånt

Publisert:
15.01.2011
12:12

Du er som en pakke sigaretter. Vet du det? Jeg klarer meg helt fint en dag uten, men fy faen så værdde det blir dagen derpå, da. Jeg er kanskje ikke fysisk avhengig av røyken - men åh, så psykisk. Jeg kan si at jeg på mange måter ikke fungerer uten røyk. Sånn er det med deg også.

Suget etter nikotinen er egentlig ikke så stort før du ikke har muligheten til å få det. Innestengt med familien hele jula, eller bare det at det ikke ligger en pakke i jakkelomma. Og så står du der da - uten røyk, og alle butikkene er stengt. Hva gjør du da? Jo - du må klare deg uten. Og du har klart deg uten før, men akkurat nå når du ikke en gang har muligheten, da blir kallet så mye større.

Etter en stund går det ganske mye bedre. Den første dagen er mest preget av følelsen av at noe mangler. De kommende dagene har du irriterende lyst på nikotin, og når en uke nærmer seg, har du så lyst til å trekke røyk i vinterlufta, at du vet rett og slett ikke hvor du skal gjøre av deg. Men når den første uka har gått, og du innser at sigarettpakken ikke kommer til å ligge i jakkelomma på en stund, da er ikke abstinensene like store, selv om savnet likevel er der.

Heldigvis kan jeg trøste meg med at det blir røyk om noen uker, og selv om det føles lenge, vil det bli tidenes bra. Samtidig utsetter man seg selv for en ny uke med abstinenser, fortumlethet og overganger. Og er det verd det? Ja. For selv om den røykpakken kanskje ikke er så avhengig av meg, så er jeg veldig avhengig av røykpakken, og når man får sjansen til å ta en sigarett eller to - da tar man en hel pakke.





Når ein lukkar auga

Publisert:
10.01.2011
11:38

Hva er vel skrivemaskin 2011 uten en skoletekst? Dette er nynorsktentamen fra i høst. (Nå husker jeg ikke den ikke ordrett, men) Oppgaven var "hvordan føler du deg når du ikke er deg selv? - som en farget strek gjennom stummende mørke?"

Blått, raudt, kvitt.
Alt susar framfor meg. Grønt! Meir blått. Det er så fint. Så vakkert. Så trygt. "Henrik! Ta deg saman!". Eg kan høyre henne. Eg høyrer henne godt, men eg later som ingenting. Gult! Om eg pressar hardere, så kjem det fleire fargar, men pressar eg for hardt blir det svart. Om eg ikkje pressar, så blir det mest raudt, men litt gult også. "Henrik! Kom igjen!". Eg vil ikkje høyre. Eg kan ikkje. Eg vil ikkje.

Som om det var i går, hugsar eg godt den dagen eg vakna i senga. Eg visste at eg var vaken, men likevel var det gult og raudt eg såg. "Stå opp!" ropte Karin. Svart! Eg kunne høyre at ho kom inn i rommet. Ho løfta dyna av hovudet mitt, tende taklampa og strauk meg på kinnet. Rosa. "Eg veit du er vaken", sa ho. Det visste eg også, men eg ville ikkje. Kunne ikkje.

Når eg tenkjer meg om, så var det i dag. Det var i dag ingenting begynte, og ingenting vart avslutta. Likevel var det i dag alt skjedde, og i dag at ingenting skjedde. Det var hennar eigen feil. Ikkje min. I dag får eg straffa for det. No får eg straffa for det. Svart. Eg vil ikkje. Orkar ikkje tenke. Kva er meninga? Kvifor? Kva gjer eg her? "Henrik, det er ikkje farlig. Og vi er ikkje sinte, men eg vil gjerne at du skal seie det". Seie det. Kvifor? Kva er meninga? Kva nytte gjer det? Eg vil ikkje sei det. Kan ikkje sei det.

Oransje. Om det er ein ting eg har lært her i livet, så er det at tida går. Uansett kva eg gjer. Uansett kor høgt eg ropar ?stopp?. Uansett kor mykje eg vil at tida skal stå stille, så gjer den ikkje det. For kvart ord som blir sagt, kvart andedrag eg trekkjer, kvar farge eg ser og kvart blunk eg blunkar, så nærmar vi oss alle slutten. Det er derfor eg sparar på dei. Eg sparar på alt, og gjev ikkje bort noko gratis. Dette er mi tid, mi verd, mine ord. Det einaste eg ikkje sparar på er fargane, men heller ikkje dei vil eg dele med nokon. Lilla. Brun. Gul.

"Du må lære", seier Karin. Grått. "Det er derfor du er her". Svart. 'Derfor eg er her', du liksom. Eg er her fordi eg ikkje har noko val. Og er det noko eg har lært her, så er det at livet er farlig. Uansett kva ein gjer, uansett kor ein går, og uansett kor mykje ein sparer, så tar det slutt. Livet er farleg ? ein dør av det. Eg bestemde ikkje sjølv å vere her, eg bestemde ikkje sjølv at den jenta kom for nære. Det var hennar feil at eg slo. Det var hennar val å gråte. Eg sa ikkje at ho skulle grine. Eg sa ikkje at ho skulle komme så nære at eg kunne slå. Det var ikkje min feil. Eg kunne ikkje stoppe. Ville ikkje stoppe. 

"Sjå på meg", seier Karin. Grønt. Eit lite sekund ser eg på henne. Eit blunk mindre. Eit blunk nærare slutten. Eg vonar ho veit kva det betyr. Eg har gitt henne noko. Noko av meg sjølv. Kan eg kanskje få gå no? Slippe å sitte her meir? "Det er fint, Henrik". Lilla. "Så ser du på Charlotte, og så seier du det". Svart. Kan dei ikkje forstå at eg ikkje vil? At det ikkje blir nokon skilnad? Eg bryr meg ikkje. Eg tvilar også på at ho bryr seg. Ho kjenner meg ikkje. Eg kjenner ikkje ho. Eg kan ikkje seie det. Eg vil ikkje seie det.

Kvitt. "Henrik, du må forstå at ikkje alt blir bra, berre du lukkar auga". Korleis kan ho si noko sånt? Sjølvsagt blir alt bra berre eg lukka auga. Eller, kanskje ikkje alt, og kanskje ikkje heilt bra, men det meste blir i alle fall betre! Det veit eg. Det er eg sikker på. Som når eg ser noko skummelt i ein film. Då kan eg lukke auga, sjå alle dei fine fargane, og når eg åpnar dei igjen, så er det ikkje skummelt meir. Eller då eg såg dei store gutane som sparka den lille. Alt berre skjer, og det var i alle fall ikkje min feil. Det var ikkje min feil, og derfor var det heller ikkje noko eg kunne gjere, og då eg åpna auga, så var det ingen der. Altså gjekk det over. Altså blei det bra.

Blått, raudt, kvitt. Alt susar framfor meg. Grønt! Meir blått. Det er så fint. Så vakkert. Så trygt. "Henrik! Ta deg saman!". Karin gjentar alltid seg sjølv. Eg høyrer henne godt, men eg latar som ingenting. Gult! Om eg pressar hardere, så kjem det fleire farger, men pressar eg for hardt blir det svart. Om eg ikkje pressar, så blir det mest raudt, men litt gult også. "Henrik! Kom igjen! Be om orsak!". Eg vil ikkje høyre. Eg kan ikkje be om orsak. Eg vil ikkje de om orsak. Og om eg berre lukkar auga - så kommer det til å gå over av seg sjølv.



Karakter: 5
Kommentar: Fin tekst som passar godt til oppgåva

Forkjøla

Publisert:
01.01.2011
22:51

Selv om du ber meg slutte å hoste, så er det ikke så enkelt når halsen er sår, og hostekulene kommer på løpende bånd. Om det klør i nesa, må jeg til slutt nyse, selv om du helst ikke vil at jeg skal gjøre det. Når nesa etterpå renner, kan jeg ikke stoppe det. Jeg kan snyte meg, gjøre det bedre, og til slutt blir jeg nok frisk igjen, men du kan ikke be meg gjøre det .

Det er mye man kan gjøre for å forebygge. Huske å bruke skjerf i kulda, og ikke gå ut uten lue. Generelt bør man ha på seg mye klær, drikke tran til krampa tar deg, utruste kroppen med nok vitaminer, og unngå å bruke for mye tid med andre syke mennesker. Jeg har tatt flere av disse forhåndsreglene, men det hender jeg har sluntra litt, og noen ganger kan man rett og slett ikke forklare, eller begrunne hvorfor man ble så syk akkurat nå.

Forkjølelser kommer alltid i forskjellig grad. Noen ganger blir du sengeliggende lenge, og andre dager kan du lett gå på skolen - selv om det blir litt slitsomt. Har du først vært syk, får du lett tilbakefall, hvorpå snørra og hosten sniker seg innpå når du minst venter det.

Når du først har blitt syk, er det lite av forebyggende midler som hjelper. Du kan benytte deg av dem for å unngå å bli sykere, men er du syk, så er du syk. Noen dager er det kanskje best å bli hjemme. Mest fordi kroppen er sliten og trenger hvile, men også fordi du skal slippe å se meg i elendig form. Du skal slippe hosteanfallene, den snørrete nesa, og faren for å bli smittet selv.

Hadde det bare eksistert en medisin mot forkjølelse. En pille man kunne ta, så man ble frisk med en gang. Slippe unna de slitsomme dagene hvor man bare vil stenge seg inne. Dessverre finnes det ikke slike piller, og det tar tid å bli frisk. Å mase hjelper ikke. Støttende ord gjør meg heller ikke frisk, men de får meg til å smile når kroppen har innstilt seg i dvalemodus. Jeg ber deg ikke synes synd på meg. Det er ikke min skyld at jeg ble forkjøla, men jeg kunne garantert ha gjort noe annerledes. Selvfølgelig er det synd, men det kommer ikke til å vare livet ut, og jeg vil ikke at du skal synes synd på meg.

Jeg vil ikke at du skal gjøre noe fordi du føler at du må. Jeg drikker gjerne te og knasker halspastiller, og hvis du vil være med, synes jeg det er veldig fint. Jeg vil at du skal være der, jeg vil at du skal trøste, jeg vil at vi skal være venner. Men du må være der fordi du vil, ikke fordi noen eller noe i deg sier at du .

Det jeg prøver å si, er at selv om jeg er forkjøla, så er jeg fortsatt den samme. Jeg liker de samme tingene, og jeg vil at vi skal kunne møtes uten at hosten skal ødelegge alt. Jeg prøver å bli frisk, men alt ligger dessverre ikke i min makt å kontrollere. Til slutt blir jeg nok frisk igjen, men du kan ikke be meg gjøre det akkurat nå med en gang.

Skjønner du hva jeg mener?




hits