/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Julekalender

24. desember

Publisert:
24.12.2011
09:45

"Hei! Vent! Kai!" ropte en stemme bak ham. Kai tenkte at nå var det kanskje like greit å hoppe i det, men da han skulle til å ta sats, rev Isaksen tak i ham, og Kai våknet på taket.

23. desember

Publisert:
23.12.2011
16:57

Kai bråbremset, og forsøkte å få igjen pusten. Foran ham var det store dypet, og hadde han ikke stanset akkurat det sekundet, ville han ha falt nedi. Hjertet dunket, og han hadde ingen sted å vende seg. De ville komme, og det var ingen ting han kunne gjøre. Setningen han hadde tenkt de siste dagene ljomet inne i hodet hans. "De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg."

22. desember

Publisert:
22.12.2011
12:57

Kai lå i sengen sin, da han hørte rare lyder utenfor vinduet. Som om noen forsøkte å klatre opp langs veggen. "Nå må du løpe", var det en stemme inni ham som sa. Han rev av seg dynen, og løp ut. Det føltes som om han gikk i sirkler, og plutselig sto han innestengt i en hule. Foran utgangen lå det mange ting i veien, og disse måtte han flytte. Han kastet rundt seg, og til slutt var han fri. Bak ham kunne han høre en stemme, og Kai løp alt han maktet. Han måtte opp, og helt til topps. Han måtte slippe unna. Bena føltes som tunge sekker, men til slutt var han oppe. Han fortsatte å løpe, fremover, bortover, langt vekk. Ikke langt unna så han at bakken kom til å forsvinne under ham, men han kunne ikke stoppe.

21. desember

Publisert:
21.12.2011
19:20

De hadde tatt Katt, og nå ville de ta ham. Kai satt på gulvet i stuen, med alle møblene blokkert foran døren, og turte ikke gå ut. Alle gardinene var trukket for, og han forsøkte å sitte helt stille, uten å lage en eneste lyd. Hadde han i det minste hatt Katt, eller en kjeks, så hadde han hatt noen, eller noe, å kose seg med. Men, nei. Kai var helt alene.

20. desember

Publisert:
20.12.2011
09:10

Kai hadde hatt en gretten dag, og hadde ikke kunnet ta seg til å gjøre noe. Nå var det uansett for sent å gjøre noe ut av dagen, og han trakk på seg pyjamasbuksene før han krøp til sengs. I stolen ved sengen hans lå Katt i en pose. Han hadde hatt lyst til å gi ham en ordentlig begravelse, men hadde ikke turt å bevege seg utenfor døren. Kanskje han bare skulle putte ham i søpla. Men nei. Katt fortjente mer enn som så. En dag han turte å gå ut av huset, da skulle han lage en skikkelig grav til katt. Kanskje ikke med en sten, men han skulle ihvertfall få ligge i jorden, slik at han kunne besøke noe annet enn søppelbøtta hvis han noen gang skulle få lyst til å hilse på.

19. desember

Publisert:
20.12.2011
09:08

"De har vært her", tenkte han skremt for seg selv, og gikk ut på kjøkkenet for å hente en kjeks for å roe nervene. Der ble han sittende en stund, og da han tenkte at dagen ikke kunne bli noe verre, oppdaget han til sin forferdelse at Katt var borte. Uten helt å vite hvor han skulle gjøre av seg, begynte han å riste nervøst på bena. Da han forsøkte å stanse disse sporadiske bevegelsene, merket han at pyjamasen hans var dekket av jord og søle. "Ikke bare har de vært her. De har forsøkt å begrave meg mens jeg sov!", tenkte Kai. Selv om det siste han kunne tenke seg denne dagen var å bevege seg uten for døren, kjente han at noe normalt måtte skje, så han listet seg ned trappen for å hente avisen. Da han åpnet ytterdøren fant han ut at dagen definitivt kunne bli verre. I blomsterbedet ved trappen var det gravd et hull, og nede i hullet lå en død katt. Hans katt, Katt.

18. desember

Publisert:
18.12.2011
16:48

Kai våknet med en stikkende følelse i hele kroppen. Særlig i ryggen og i armene slo smerten ham som etter en hard treningsøkt, men Kai kunne ikke huske sist han hadde trent, så det kunne ikke være av den grunn. Han tittet ned på kroppen sin under dyna, og oppdaget at han var dekket av jord. "De har vært her igjen", tenkte han. Og denne gangen måtte de nesten ha klart å begrave ham, ettersom det var så mye møkk over alt. Hvorfor han våknet i sengen og ikke ute i et hull, kunne han ikke forklare, men de som ville ta ham hadde nok gitt opp og lagt ham tilbake, slik at de kunne prøve på nytt ved en senere anledning. Selv om de ikke hadde tatt ham, hadde de tatt noe annet. Posen i stolen ved soveromsdøren var borte. Den hadde de tatt.

17. desember

Publisert:
18.12.2011
16:38

Kai lå i sengen sin, og fikk ikke sove. I morgen var det luciadagen, men Katt ødela døgnrytmen hans ved å mjaue så gjennomtrengende at uansett hvor mange lag med puter han la over ørene, kunne han ikke stenge lyden ute. Hadde det ikke vært fordi Katt var det eneste levende vesenet i livet hans, kunne han sikkert ha slått ham hardt i hodet med en lysestake, bare for å få en slutt på alt bråket. På bordet ved siden av ham sto glasset med sovepiller som legen hadde skrevet ut, men Kai likte ikke å bruke medikamenter, så han tok heller et halvt brett med reisesyketabletter, før han sovnet for kvelden.

16. desember

Publisert:
18.12.2011
16:37

Det nærmet seg julaften med stormskritt, og Kai følte seg ikke trygg noe sted. Minst av alt i sin egen leilighet, og særlig hvis han skulle prøve å sove. Nå satt han ute i bakgården, og så menneskene haste forbi ham. Hvem av dem var ute etter ham? Noen av naboene han sa hei til? Isaksen? Dag? Guro? Eller noen av de han aldri hilste på? Kanskje var det mannen fra seven eleven? Eller kanskje jenta som hadde løpt sin vei den dagen han kom inn for å kjøpe avisen? Kai merket en stor uro vokse opp inne i seg, og han hatet at han ikke kunne sette fingeren på hvem som var ute etter ham.

15. desember

Publisert:
15.12.2011
18:02

Etter å ha hentet avisen, som stort sett ikke sa annet enn «dette er lussekattene du bør bake i dag» og «her finner du de beste luciakonsertene», kunne ikke Kai trenge tankene bort lenger. Han måtte skaffe hjelp. "112, nødsentralen", ljomet en damestemme i telefonrøret. "De kommer! De har vært her! De har tatt Katt, og de har forsøkt å ta meg!", ropte Kai. "Forsøk å ro deg ned", svarte damen. "Hvem er det som har vært hos deg? Vil du anmelde et innbrudd?". Kai tok en liten pustepause, før han fortalte hva som hadde skjedd. "Viser inngangsdøren din noen tegn til innbrudd?", spurte damen. "Neida. Sikkerhetslenken var på, og døren var låst, slik den alltid er". Etter en lengre samtale, som stort sett gikk ut på at Kai måtte senke stemmen, endte de diskusjonen med at damen skulle sende en betjent over for å se på stedet. Kai la på røret, og satte seg på gulvet med knærne under haken.

14. desember

Publisert:
15.12.2011
18:00

Kai hadde endelig fått sove for kvelden, men sov ikke særlig godt, og ble liggende i halvsøvne med en forferdelig drøm. Han var en liten, redd hund som listet seg rundt i fellesgården, med den konstante følelsen av at noen fulgte etter ham. Med ett sto han under sitt eget soveromsvindu, og da han så ned på kroppen sin, merket han at han ikke lenger var en hund, men en voksen mann. Ved siden av ham lå en stabel med murstein, og oppe i soverommet hans kunne han se skygger som bevegde seg. "Kai må våkne! Han må rømme!" tenkte mannen, men visste ikke hvordan han skulle få varslet ham. "De kommer! De kommer for å ta ham!"

13. desember

Publisert:
15.12.2011
17:59

Det var luciadagen, og Kai våknet med et ønske om å spise en lussebolle. Han var ikke særlig flink til å bake, så det ble nok til en lussekjeks, noe som egentlig ikke var så ille. Med bena godt plassert i hver sin tøffel, trasket han ut av soverommet for å møte en stue som så mer ut som en krigssone enn et oppholdsrom. "De har vært her", tenkte han skremt for seg selv, og gikk ut på kjøkkenet for å hente en kjeks for å roe nervene. Der ble han sittende en stund, og da han tenkte at dagen ikke kunne bli noe verre, oppdaget han til sin forferdelse at Katt var borte.

12. desember

Publisert:
12.12.2011
23:49

På samme måte som lørdagen kom og gikk, utgjorde ikke søndagen noen forskjell. Riktignok hadde nabojenta Guro løpt i vill panikk forbi ham, før han tråkket i hundedritt, men bortsett fra det hadde dagen vært en helt normal søndag. I morgen var det mandag, noe Kai satte pris på, da det betydde en mer normal morgenrutine. Klokken nærmet seg midnatt, og han burde egentlig ha lagt seg for en stund siden, men han kunne ikke legge seg før han hadde gjort noe med den rumlende magen. Kjøleskapet var som vanlig fylt til randen med mat han ikke orket tanken på, og kvelden endte med at han gikk til sengs, selv om magen skrek etter mat.

11. desember

Publisert:
11.12.2011
22:52

Kai våknet søndag morgen og hentet gårsdagens avis fra postkassen. Til frokost forsøkte han å nyte lørdagens nyheter, men det føltes ikke helt riktig, så han valgte å gå til seven eleven, og kanskje spise en frokost nummer to. Da han ankom butikken vinket han til den velkjente jenta bak kassen, som umiddelbart løp sin vei. Ut fra en sidedør kom en voksen mann, som så strengt på ham. Kai plukket med seg aftenposten, og gikk for å betale. "Det var det hele?" spurte mannen bak kassen. "Ja", svarte Kai. Mannen tok seg god tid før han slo den inn, og disse sekundene brukte han til å studere Kai fra topp til tå. Kai syntes dette var nok en merkelig oppførsel fra folk han ikke kjente, og undret et øyeblikk på om det kanskje var ham som hadde kastet en stein gjennom soveromsvinduet hans, men valgte å ikke tenke mer over saken, og gikk hjem til sin frokost nummer to.

10. desember

Publisert:
10.12.2011
19:09

"De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg." Kai kunne ikke tenke på annet. Han hadde holdt seg inne hele dagen, og ettersom han ikke hadde noen avis å lese, kunne han heller ikke spise frokost. Katt hadde fått mat, mest fordi det var noe han uansett gjorde før han hentet avisen, men også fordi det ville vært ubarmhjertig å ikke mate ham. Hvem som skulle ta han, visste han fortsatt ikke, men noen måtte det være. Antageligvis en av naboene, ettersom de hadde gitt ham så merkelige blikk den siste tiden.

9. desember

Publisert:
09.12.2011
15:04

Det var fredag, og Kai våknet av en kald vind som blåste ham i nesa. Han åpnet øynene, forberedt på nok en dag, med kjeks, avis og kjedelig frokost. Han kastet av seg dyna, og satte seg opp for å stikke føttene inn i tøflene ved sengekanten, da han holdt på å falle bakover i sjokk. Rett foran tøflene hans lå en murstein, antageligvis fra en av stablene i fellesgården. Vinduet på veggen var knust, noe som forklarte den kalde snoen han hadde våknet av, og det første Kai tenkte var "de kommer for å ta meg". Hvem som skulle ta ham, var han ikke sikker på, og hvorfor de var ute etter ham kunne han ihvertfall ikke forklare.

8. desember

Publisert:
09.12.2011
14:57

Torsdag morgen hadde Kai stått opp, matet Katt, og var på vei ned trappen for å hente dagens fangst fra posten; avisen. Han hadde ikke flere kjeks igjen, men tenkte at det kunne vente til i morgen. Ved postkassene møtte han Trond Isaksen, en av de mange naboene hilste på når han måtte. "Du er faen meg syk i hodet", sa Trond, og plukket sin avis ut av postkassen. Kai sa vanligvis ikke mer enn "hallo" til naboene, om han så sa noe i det hele tatt, så han valgte å ikke svare. Han plukket avisen ut av postkassa, vendte på hæla og skulle til å gå tilbake, da Trond tok tak i armen hans. "Hei! Ikke gå! Du kan ikke bare skremme dattera mi sånn, rett og slett ved å drite seg ut foran henne". Kai visste fortsatt ikke hva han skulle svare, så han sa fortsatt ingenting. Trond tok et hardere grep om armen hans. "Jeg vet at du ikke er helt god i hodet, og kjenner jeg Guro rett, var hun nok overstadig beruset - men det er ikke grunn nok til at hun skal ha sett for seg det hele, og bare fordi du har en skrue løs, aksepterer jeg ikke slik oppførsel. Bare pass deg!", så marsjerte han forbi Kai, som ble ståene med avisen mellom hendene.

7. desember

Publisert:
07.12.2011
13:10

Til tross for marerittene og mangelen på tiltrengt opplading, kom Kai seg opp og ut, og hentet avisen - i dag uten å tråkke i noe ubehagelig, eller noen ubehagelige møter med en av naboene. Tirsdagsavisen hadde sjelden noe å oppdatere, men Kai er en stor elsker av agurknytt, så det passer ham ypperlig. Denne tirsdagen kunne avisen opplyse om et barn som ville bygge verdens største snømann, enda det såvidt var kommet noen flak fra himmelen, og en mann som hadde lagt igjen strykejernet på finskjorta, fordi han hadde det travelt på vei til julebord. Politiloggen inneholdt småkrangler fra søndag kveld, og ikke minst, en morsom nyhet om en sjokoladetyv på 7/11. "Mannen ble funnet i et hjørne, omringet i sjokoladepapir, med en halvspist stratos i hånden. Mannen er i tredveårene, men virker harmløs. Jenta i butikken var alene på jobb, og vet hvem han er. Hun er lettere oppskaket, men sier at det ikke er nødvendig med en anmeldelse, og mannen blir fraktet hjem."

6. desember

Publisert:
06.12.2011
09:57

Tirsdag morgen var dagen tilbake til det normale. Kai var sulten, men hadde ikke lyst på noe å spise, og Katt mjauet i glippen til soverommet. Kai hadde ikke sovet særlig godt denne natten, men var fast bestemt på å holde de daglige rutinene sine. Faktisk hadde han generelt ikke sovet særlig godt i det siste, noe som ødela den daglige rutinen. Søvn hadde alltid vært en viktig del av det å være en opplagt Kai, noe som i det siste hadde blitt ødelagt av mareritt om lange løpeturer, mørke skikkelser bak hvert hjørne, eller det å være en redd liten hund, alene i en mørk skog.

5. desember

Publisert:
05.12.2011
14:23

Mandag morgen våknet Kai som vanlig, vel vitende om at han skulle hente en kjeks, spasere ned trappen, og hente dagens avis som han skulle lese under en lang og kjedelig frokost. Bortsett fra i dag. Han hadde en kvalmende følelse av metthet, og kunne ikke en gang få seg til å sette tøflene på bena. Kai hadde aldri våknet som dette før, og det skremte ham. Kai er et vanedyr med faste rutiner, og alle måltider blir holdt til faste tidspunkt, slik at han ikke skal behøve å våkne uten matlyst. Han kunne ikke forstå hva årsaken til den oppblåste magen var, men det føltes som om han hadde stappet i seg flere kilo med slikkerier.

4. desember

Publisert:
04.12.2011
16:54

Lørdagen kom og gikk, og Kai våknet nok en gang i det hvite sengetøyet, funderende på hva han burde ta seg til å gjøre. Kvelden før hadde han sørget for å fylle matskålen til Katt, så det burde ikke være noe problem med det første. Han visste hva han hadde i kjøleskapet, men kunne ikke ta seg til å spise noe før han hadde tatt turen ned til postkassene. Han var fullstendig klar over at det ikke var kommet hverken post eller avis, ettersom det var søndag, men det var noe med den lille utflukten som bare måtte skje før han kunne få seg noe mat i livet.

Ikledd tøfler og morgenkåpe tuslet han ned trappen, der han møtte Guro, jenta til Isaksen. Hun så ut som om hun kom rett fra en lang kveld på byen, noe som antageligvis ikke var så langt i fra sannheten, og han løftet dagens kjeks til pannen for å hilse henne hallo. Guro bråbremset i trappen da hun fikk øye på ham, og et lite øyeblikk så det ut som om hun skulle snu og løpe ut døren, men etter et lite sekund, spurtet hun forbi ham opp trappen, istedenfor. Kai skjønte ikke helt hva som gikk av naboene for tiden, men trasket ut hoveddøren, hvor han tråkket i det største ekskrementet han noen gang hadde sett på åpen gate. «Jævla hund», ropte han for seg selv, før han gikk sint bort til den tomme postkassen sin.

3. desember

Publisert:
03.12.2011
12:04

Kai våknet med skoene på, men tenke ikke mye mer over den saken. Katt sto i døren med et sultent blikk, mens Kai stirret i taket og lurte på om det var mest humant å fôre seg selv eller katten først. I brosjyrene på flyet står det "hjelp deg selv før du hjelper andre", men Kai tenker at han får mer tid til å "hjelpe seg selv", hvis han gjør unna alle andre først. Derfor sto han opp og fylte matskålen til Katt, før han puttet nesa inn i et overfylt kjøleskap, uten noe å spise i. Med en tørr kjeks i hånden, stakk Kai føttene ned i et par tøfler, og løsnet sikkerhetslenken fra ytterdøren på vei mot en av dagens utflukter; ned til postkassene for å hente dagens avis. I trappen møtte han Dag, naboen som bor vegg i vegg med ham selv, og gjorde seg klar til dagens første "morn". Kai løftet kjeksen til pannen for å gjøre en hilsen, men Dag så bare veldig rart på ham, og skyndte seg raskt forbi.

2. desember

Publisert:
02.12.2011
12:10

Kai er en mann som snart må smake på tallet 30. Han trives fremdeles best som 20, men har nå innsett at det er sant som de sier; etter fylte 25 går det bare nedover. Han bor i andre etasje i en av mange høyblokker i et borettslag, og har ikke mange venner. Naboene er greie nok de, han hilser på dem, men ikke oftere enn han må - eventuelt ikke oftere enn de føler at de må. Kai har også en katt, et labert forsøk på å dele livet med noen, noe som ikke gikk helt som forventet. Derfor heter den bare katt.

1. desember

Publisert:
01.12.2011
13:59

Kai bråbremset, og forsøkte å få igjen pusten. Foran ham var det store dypet, og hadde han ikke stanset akkurat det sekundet, ville han ha falt nedi. Hjertet dunket, og han hadde ingen sted å vende seg. De ville komme, og det var ingen ting han kunne gjøre. Setningen han hadde tenkt de siste dagene ljomet inne i hodet hans. "De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg."

24. desember

Publisert:
24.12.2010
10:14

Maria og Peter hadde spist middag i stillhet, og satt nå i stuen med en av de mange julefilmene surrende i bakgrunnen. Under treet lå det mange presanger, men nesten ingen av dem var til Maria eller Peter. Maria pakket livløst opp en pakke fra en eller annen obskur slektning. Nok en kokebok. Maria krøp inntil Peter. «Jeg orker ikke flere gaver», sa hun sliten, og lukket øynene. «En gave til skal du få», svarte Peter. «Men den er ikke her, så hvis du venter litt, skal jeg hente den».

Maria satte seg opp i sofaen, og selv om hun ikke brydde seg, lurte hun på hva det kunne være. Uansett var det ingenting i verden som kunne gjøre henne glad i kveld. Minuttene gikk, og så kom han tilbake. Og der - i døråpningen - stod han. Og bak han - stod Amanda. «God jul!» sa de begge i kor. Marias ansiktsuttrykk kunne ikke beskrives, og Peter ble brått veldig usikker.

«Men jeg trodde det var dette du ønsket».

23. desember

Publisert:
23.12.2010
10:45

«Burde vi ikke sette i gang med middagen?». Peter stod i kjøkkendøra og så på Maria som kjevlet pepperkakedeig. «Kanskje det..», svarte hun, og plukket frem hjerteformene. «Egentlig er jeg ikke særlig sulten». Peter så oppgitt på henne. «Men bør vi ikke likevel prøve å holde motet oppe? Og hvorfor pepperkaker nå?». Maria svelget noen tårer, før hun svarte «det er julaften. Og vi har ikke bakt en eneste pepperkake i hele desember. Tenk hvis Amanda skulle komme hjem til et hus uten pepperkaker?» Peter smilte. «Du har helt rett. Men kan ikke du begynne med middagen? Så kommer jeg straks».

22. desember

Publisert:
22.12.2010
11:25

Amanda prøvde å få den ene foten ned i lakkskoen, og kjente duften av pepperkaker velte inn i rommet. Han hadde tatt med en helt ny kjole til henne. Den var i blå silke med hvitt bånd rundt magen, og knapper i ryggen. «I dag må du være fin, vet du. I dag er det julaften», sa han, mens han trakk den hvite genseren over hodet hennes. Hun hadde sett på julemorgen hele dagen, og sovnet under tre nøtter til askepott. Nå var hun nesten klar til å dra, og begge to synes hun så ut som en prinsesse.

21. desember

Publisert:
21.12.2010
11:25

«Jeg kjeder meg!» sa Amanda sint, da han kom inn gjennom kjellerdøra. «Kan jeg få dra nå?», Amanda gikk mot døra. «Nei, du kan ikke det. Ikke helt enda», svarte han. «Men jeg savner mamma», Amanda kjente at tårene presset på, enda hun var den jenta som aldri gråt. «Så, så», trøstet han. «I morgen skal du få komme hjem».

20. desember

Publisert:
20.12.2010
10:53

Fremdeles ingen nyheter. Eilif kunne ikke få det sjokkerte fjeset til Erika ut av hodet. «Det er vel ikke du?», hadde hun spurt. Eilif hadde blitt så satt ut at han gikk ut døra, og siden hadde de ikke snakket noe om det. Nå satt de her, han og Erika, og han skjønte nok hva hun ville.

«Jeg vet at du vet hvor sterkt jeg ønsker meg et barn, og hvor misunnelig jeg har vært på Maria, enda hun er en av mine beste venner». Eilif svarte ikke, bare fiklet med en løs tråd i sofaputen. Erika fortsatte. «Og du vet at du kan si alt til meg? Jeg er ikke sikker på om jeg vil forstå, men sammen vil vi finne ut av det». Eilif orket ikke høre alle beskyldningene, og kunne ikke holde tårene tilbake. Han løftet blikket. «Jeg er ikke syk, Erika».

19. desember

Publisert:
19.12.2010
10:26

Peter orket snart ikke mer. Kona gråt, ungene var enten døde eller borte, og selv gråt han nesten like mye som Maria. Ikke bare gråt han på grunn av ungene, men fordi Maria var så ufattelig lei seg. Han hadde innsett at han ville gjøre hva som helst for henne, og kunne ikke annet enn tenke på og glede seg til hvor glad hun ville bli når hele denne store tragedien var over. Det var kanskje best som hun sa? At det ville være best om Stein ikke ble født i det hele tatt, hvis han bare skulle dø? Han ønsket seg også tilbake til den første julen.

18. desember

Publisert:
18.12.2010
10:10

Erika tenkte på den dagen i døråpningen, etter hun hadde pratet med Maria på telefonen. «Jeg skulle så gjerne kunne gi deg et barn, Erika», hadde han sagt. Tanken om at Eilif kunne ha tatt Amanda slo ned i henne allerede da, men han hadde ikke svart da hun spurte. Bare sett forferdet på henne, snudd i døren, og gått ut av huset. Erika var skyld i det selv. Det var hun som hadde lagt opp til det ved hvert eneste bursdags- og julegaveønske. Skulle hun spørre igjen, eller håpe på at gal kunne han vel ikke være?

17. desember

Publisert:
17.12.2010
16:15

Maria og Peter spiste middag i stillhet, slik de hadde gjort de siste dagene. «Går det bra med deg?», spurte Maria. Peter tittet opp fra tallerkenen. Hva mente hun? «Ikke noe bedre enn med deg, vil jeg tro», svarte han omsider. Maria kunne ikke holde tårene tilbake. «Unnskyld», sa Peter. Det var ikke meningen å si det på den måten. Maria tok seg sammen før hun fortsatte. «Du vet at Erika alltid har vært misunnelig på oss? Hun ønsker seg så gjerne et barn, men de får ingen». Peter skjønte ikke helt hvor hun ville. Maria fortsatte. «Eilif har jo vært innlagt på psykiatrisk, og han er kanskje ikke helt frisk enda?». Hun rotet rundt i potetene. «Jeg skjønner hvor du vil», svarte Peter. «Men jeg tror ikke det. Kunne han? Ville han? Hva skulle de isåfall gjort?»

16. desember

Publisert:
16.12.2010
09:51

Peter visste ikke hva han skulle gjøre. Han visste ikke hvordan han skulle trøste Maria, hvordan han skulle forklare henne at alt kom til å gå bra, hvordan han skulle overbevise henne om at det ikke ville gå med Amanda som med Stein. Hun gråt hver kveld. Han orket ikke se henne slik, noe som resulterte i at han jobbet mye. Mesteparten av dagen ble brukt på kontoret, ettermiddagen på kjøkkenet, middagen i stillhet, og for så å krype tidlig til køys, mens Maria satt og stirret ut vinduet et par timer til. Sjefen syntes han burde ta noen uker fri. Men han orket ikke. «Bare det ikke vekker mistanke? Ingen kan da vel tro at jeg?.. Nei, det blir for dumt», Peter gnagde på blyanten, men kastet tanken fra seg og lente seg tilbake over tastaturet.

15. desember

Publisert:
15.12.2010
16:10

«Ja, det er Erika». Erika løftet av røret, og Maria sa hallo i den andre enden. «Har du hørt noe nytt?», Erika var håpefull. Hvis Maria ringte hadde det nok skjedd noe, og forhåpentligvis var det positive nyheter. Foreløpig hadde hun ikke sagt noe om Eilif. Han kunne jo ikke ha gjort det, og hvis han hadde gjort det, ville hun ikke legge mistanke på ham før det var nødvendig. «Nei, ikke noe nytt». Erika ventet tålmodig på at Maria skulle fortelle hva hun hadde å si. «Peter har ikke vært seg selv i det siste». Erika ventet. Det kom ingenting. «Å. Men det er jo ikke så rart. Akkurat som du har han mistet en sønn, og nå ei datter. Tenk på hvordan du selv har det. Slik er nok han og».

14. desember

Publisert:
14.12.2010
08:59

Erika la røret på, og måtte sette seg ned et øyeblikk. Eilif kom inn i rommet. Han så at hun gråt. Han gråt han også. Han orket ikke se henne slik. Han ville jo bare at hun skulle være lykkelig. «Jeg skulle så gjerne kunne gi deg et barn, Erika», sa han fra døråpningen. Noe slo ned i henne, og hun tittet opp. «Det er vel ikke du?», sa hun, og stirret sjokkert på mannen sin.

13. desember

Publisert:
13.12.2010
07:42

«Jeg vil hjem!» ropte hun. «Jeg vil til mamma!», fremdeles ingen svar. Han hadde nettopp servert henne middag. Pølser og potetmos med masse ketchup ? det beste hun visste. Hun hadde spist opp begge pølsene, og nesten all potetmosen, og nå satt hun og så på barnetv. Det var egentlig ikke så stor forskjell på å være her, og å være hjemme. Bortsett fra mamma. Hjemme var mamma, og Amanda savnet henne veldig.

12. desember

Publisert:
12.12.2010
10:19

«Hvordan går det? Har du hørt nye nytt?». Maria holdt hardt om telefonrøret, og anstrengte seg for å holde tårene tilbake. Erika ventet i den andre enden. «Maria?». Hun svelget et par ganger, før hun svarte. «Nei. Ingenting enda. Vet du noe?». For et idiotisk spørsmål. Selvfølgelig visste hun ingenting. «Nei, dessverre», svarte Erika.

11. desember

Publisert:
11.12.2010
08:59

«Tror du det er min feil», Erika gråt. «Din feil? Hva da?», Eilif holdt rundt henne. «Jeg har vært så misunnelig på Peter og Maria. Hvorfor skulle de få to barn, når jeg ikke kan få noen? Og nå er de begge borte». Eilif klemte henne. «Selvfølgelig er det ikke din feil. Du har ikke gjort noen ting. Alt er bare uheldige tilfeldigheter, og Amanda kommer tilbake. Bare vent».

Han orket ikke se henne slik. Han visste at Erika var glad i Amanda, nærmest som sin egen datter. Han skulle så gjerne gi henne et barn. Hvis han bare kunne.

10. desember

Publisert:
10.12.2010
07:36

Peter holdt rundt Maria, og ingen av dem sa noe. De var tilbake i sofakroken. Hun hikstet og han trøstet. «Ikke nå. Ikke meg. Ikke oss. Ikke henne», Maria gråt, og Peter prøvde alt han kunne å holde tårene tilbake. Han orket ikke se henne slik. Ikke nå igjen. Denne julen skulle jo bli så bra. Det kom den til å bli også, når bare Amanda kom tilbake.

9. desember

Publisert:
09.12.2010
08:43

«Hun er borte». «Hvem er borte?»
Erika forstod ingenting da hun løftet av røret, og hørte den gråtkvalte stemmen til Maria. «Hvem er borte?», spurte hun, men fikk ikke noe svar, bare noen høye hikst. «Maria, pust rolig. Hvem er borte?». «Amanda! Amanda er borte!». Erika klarte ikke si noe. Hun og Maria hadde vært gode venner siden de flyttet inn i nabohuset, og hun hadde passet Stein og Amanda flere ganger. De var de barna hun selv ikke fikk, og hun var svært glade i dem.

De hadde ikke snakket mye sammen etter at Stein døde, men hun ville gi Maria litt rom for å komme seg videre. «Har du snakket med Peter?», spurte hun, og prøvde å beholde roen. «Jeg har forsøkt å ringe ham, men han svarer ikke». «Har du kontaktet politiet?», Erika merket tårene presse på, men ville ikke gjøre situasjonen verre enn den var. Kanskje hadde Peter hentet henne? «Ja, men de tror Peter kan ha hentet henne, og sier jeg skal ringe om han ikke kommer hjem med henne i løpet av kvelden».

8. desember

Publisert:
08.12.2010
07:30

Han var ikke slem, og Amanda var ikke redd. Hun var egentlig ganske fornøyd, for hun hadde fått mange nye ting å leke med. Hun hadde hatt med seg bamsen i barnehagen, og den hadde hun fortsatt. I tillegg til den hadde hun en gammel kasse med lego, og i hjørnet stod et helt nytt dukkehus med både møbler og en liten familie. Ved madrassen hadde han satt inn et fjernsynsapparat, og der kunne hun se både film og barnetv. Likevel savnet hun mamma veldig, og nå syntes hun det var på tide å møte vennene sine i barnehagen. «Kan jeg få dra hjem nå?» ropte hun, men fikk ikke noe svar.

7. desember

Publisert:
07.12.2010
09:09

Maria lukket porten bak seg, og gikk over gårdsplassen i barnehagen. Hun kunne ikke se noen, men så var det også ganske sent på ettermiddagen, og de fleste hadde nok blitt hentet. Maria ble litt stresset av dager som denne, der hverken hun eller Peter egentlig hadde tid til å rekke barnehagen før arbeidsslutt.

«Hallo!». Maria ropte fra yttergangen, og ventet å se Amanda komme hoppende mot henne, men ingen kom. Inne i lekearealet sto to av tantene og pratet sammen, og begge så skremt på henne da hun kom inn. «Hei, jeg skal bare hente Amanda», sa Maria. Begge de to damene nølte, men etter en stund sa den ene av dem; «vi har ikke sett henne på en stund, men noen av barna fortalte at en mann hadde hentet henne. Vi tenkte kanskje at det kunne være Peter som har plukket henne opp?»

6. desember

Publisert:
06.12.2010
07:41

«Enda litt høyere!», Amanda lente seg tilbake, og strakk bena ut. Hun hadde jobbet i hele dag for å få stor nok fart, men hun hadde ennå ikke greid å komme helt rundt. Litt til nå. «Amanda?», noen ropte navnet hennes, og Amanda mistet farten. Noen vinket til henne på den andre siden av gjerdet, og hun hoppet ned fra husken og løp over lekeplassen. «Skulle ikke mamma hente meg?», tenkte hun for seg selv, men smatt ut gjennom porten da han sa at hun skulle bli med. Det var flere dager mamma ikke hadde tid til å komme, så det var ikke noe problem.

5. desember

Publisert:
05.12.2010
09:27

Der borte, i huskene, bak sandkassen. Amanda svingte frem og tilbake så det lange, mørke håret vaiet i vinden. Hun var så vakker. Så nydelig. Så perfekt. Alt en mor kunne ønske seg. Han ville ikke gå inn i barnehagen, ville ikke at tantene skulle se ham. Hun måtte komme ut selv. Men hvordan? «Amanda?», han ropte over porten, og heldigvis var det ingen andre som reagerte. Amanda senket farten, og så ut over lekeplassen. Hvis hun bare kunne komme, nå. Han vinket, og signaliserte med hånden at hun skulle komme. Amanda hoppet av husken, og hoppet over gårdsplassen. «Mamma kunne ikke hente deg i dag, så bli med meg du», sa han og smilte. Hun viste ingen tegn til bekymring, og smatt ut gjennom porten. «Forhåpentligvis har ingen sett oss», tenkte han for seg selv, og sammen gikk de hånd i hånd nedover gaten.

4. desember

Publisert:
04.12.2010
10:13

De hadde jo prøvd alt. Fertilitetsbehandling, homeopati, meditasjon og hypnose. Adopsjonsbyrået hadde meldt avslag, ettersom Eilif hadde en bakgrunn på psykiatrisk avdeling. Men alt det var jo over nå! Han var frisk. Alt var bra. Alt var ihvertfall nesten bra. De merket begge to at det manglet noe. Et barn. En grunn til å leve videre, føre familien videre. Være et bindeledd. Ikke bare enden på lenka. Han ville så gjerne gi henne et barn. Hvis han bare kunne.

3. desember

Publisert:
03.12.2010
09:29

«Hva ønsker du deg til jul?», Eilif så på Erika. Han visste nok hva hun ønsket mest, og angret litt på at han hadde spurt. Det enkleste hadde nok vært å kjøpe en ny kaffetrakter. Kanskje en av disse moderne med patroner, og espresso i koppen med bare et knappetrykk? Erika så på Eilif. Han visste nok hva hun ønsket mest. De hadde lenge forsøkt å få et barn. Et lite nurk å tilføye familien. Det var ingens feil, det bare gikk ikke. De hadde prøvd alt, og likevel kom det ingen. Aller helst ville hun svare «et barn», men visste at det bare ville gjøre vondt verre. Dessuten trengte de en ny kaffetrakter. Det ville nok sette en stopper for samtalen. «Kaffetrakteren er ødelagt», sa hun med et smil. «Vi kunne ha bruk for en ny».

2. desember

Publisert:
02.12.2010
09:08

«Hva ønsker du deg til jul?», Peter så på Maria. Hun hadde ikke sagt noe på en stund, bare sett med tomme øyne ut i rommet. «Maria?», Peter tok hånden hennes. De hadde sittet mye slik den siste tiden. De to sammen. Men nå var det gått flere måneder, og det var på tide å komme seg videre. «Maria? Hva ønsker du deg til jul?». Peter ventet tålmodig, men tenkte innerst inne at han synes ting burde bli som de var før den store tragedien. Etter en lang pause svarte hun omsider. «Jeg ønsker at ting var slik de var før. Da du, og jeg, og Amanda og Stein var her. Alle fire. Eller helt tilbake til den julen Amanda ble født. Jeg sier ikke at jeg ikke er glad for tiden vi fikk med Stein, men jeg skulle ønske han aldri ble født, hvis det måtte ende slik».

1. desember

Publisert:
01.12.2010
08:46

«Hvor er jeg?» Amanda våknet på en madrass på gulvet. «Fargene ser kjente ut, men jeg kjenner meg ikke igjen. Her har jeg ikke vært før». Det var lyst i rommet, og flere av lekene hennes lå på gulvet. «Hvorfor er jeg her? Og hvorfor ble jeg ikke hentet av mamma i barnehagen?». Hun satte seg opp, og tok bamsen til seg. «Mamma?», ingen svarte. Hun ropte igjen, litt høyere denne gangen. «Mamma?». Fortsatt ingen svar. Det eneste hun kunne høre var hennes egen pust, midt i stillheten i det lille rommet.

24. desember

Publisert:
24.12.2009
09:44
Johannes var fortsatt ganske døsig, og hadde det ikke vært for at han hadde lagt igjen jakken hjemme og bilen var iskald etter å ha stått urørt i flere dager, hadde han nok sovnet bak rattet. «Hold ut, Ina», sa han om og om igjen, og selv om det kanskje ikke hadde skjedd noe, hadde hun vært nær flere ganger tidligere, og han var for glad i henne til å ta sjansen på ikke å dra. «Fy søren, det er glatt», sa han til seg selv, og måtte jobbe som en gud for å holde bilen på veien. Han kjørte midt i gata for å minske sjansen for å havne i grøfta, og ettersom det eneste kjøretøyet som kunne komme motsatt vei, var bussen, tenkte han at den var stor nok til å oppdage den i tide, og svinge unna. 

Han byttet mellom å kjøre med høyre og venstre hånd, mens han blåste varm luft inn i den andre. «Jeg kommer nå» sa han til seg selv, og håpet at kjæresten var ok, mens han tråkket enda hardere på gassen. Han la seg på rattet, og kom seg såvidt rundt svingen, da buss nummer 9 kom ut av intet. Johannes ble svimmel av synet med bussen så tett på, men klarte å vrenge bilen unna, og unngå å kollidere. «Fy faen» sa han til seg selv, og klarte ikke ta øynene fra bussen som bråstoppet. Sekundene føltes som minutter, og innen han klarte å vende blikket frem, var det for sent. Noe, eller noen, kom mot ham i det øyeblikket han svingte ut på siden av bussen, og før han rakk å se hva det var, krasjet de, og tingen ble ute av syne. Johannes stoppet bilen og løp ut. På veien foran bilen lå diverse matvarer, og halvveis under fronten lå en livløs kropp. Han grep seg i håret; 

«hvis bare...»

23. desember

Publisert:
23.12.2009
20:48
«Herregud, er det mulig å bruke så sinnsykt lang tid!?» Ane var ilende sint, og kastet nøklene på Julian da han kom på døra. «Unnskyld», svarte han, og prøvde seg på en klem, men Ane presset seg forbi ham og løp ut porten. «Lås, da!» ropte hun, og vinket mens hun løp ned langs veien. 

Nærbutikken lå rett ved busstoppet, og siden det kun var nummer 5 som stod og ventet, tenkte Ane at hun rakk å stikke innom og kjøpe de etterlengtede kamferdropsene. Etter å ha raset rundt i butikken, rasket med seg varene hun skulle ha og stilt seg i kø for å betale, så hun bussen svinge inn på holdeplassen. «Svarte» sa hun til seg selv, la igjen penger for minst dobbelt så mange varer og løp ut på gata. «Vent!» ropte hun, og veivet med handleposen, mens hun sprang etter bussen. Plutselig bråstoppet den, og Ane satte opp farten. «Flaks for deg at jeg rakk bussen, Julian», tenkte Ane for seg selv, men selv om bussen hadde senket farten, kom aldri Ane seg på nummer 9 til Vilde og Marius.

22. desember

Publisert:
23.12.2009
20:21
«Hvordan går det?», Vilde kom inn på stua med to kopper rykende varm kakao, og slo seg ned foran peisen sammen med Marius. «Bedre», svarte han, og trakk ullpleddet tett om seg. «Skulle ikke Ane vært her nå?» spurte han, og blåste på kakaoen. «Jo... Bussen kommer vel hit rundt fem på, og nå er den hel. Håper hun ikke mista bussen, da er hun ikke her før om flere timer». Vilde puttet koppen på teppet, og gikk ut på kjøkkenet for å hente telefonen. «Ringer du?» ropte Marius, og lot den varme kakaoen pleie den såre halsen hans. «Ja, men hun svarer ikke», ropte Vilde ute fra kjøkkenet. «Jeg venter litt, og prøver en gang til». Vilde ventet litt, ringte. Ventet litt mer og ringte en gang til, men etter flere runder med venting og ringing, ga hun opp, og tenkte at Ane hadde sikkert en god unnskyldning, og ville ringe snart. Kanskje hun bare hadde sovnet?

21. desember

Publisert:
22.12.2009
13:13
Dette skulle bli en deilig kveld. En helt rolig kveld, bare han, en pils og 20 spørsmål på radio. Han satt i den store stolen, og var like ved å døse av, da det vibrerte i den høyre bukselomma hans. Han fiklet fram mobilen, og «Ina» blinket på displayet. Han pustet tungt ut, men tok telefonen og sa «hei, du», med en kjærlig stemme. Han hørte pusten hennes gikk fortere. Hun gråt, og hikstene kom tettere og tettere. «Ina, pust rolig», sa han, og holdt seg helt rolig. Det var ikke første gangen hun ringte i en slik tilstand, og han visste godt hva som skulle til for å roe henne ned. «Pust inn med nesen og ut med munnen. Jeg vet du klarer det. Gjør det for min skyld», sa han, og etter hvert klarte Ina å gjøre som han sa. Johannes pustet lettet ut, «fint». «Nå, hva er det som skjer?». Det ble en lang pause, men til slutt svarte hun med en lav stemme «Jeg er bare så sliten. Jeg er så redd». Pusten hennes begynte å gå raskere, men Johannes fikk roet henne ned, igjen. «Nei, pust rolig nå. Det er helt greit, det. Vi kan prate». «Har det skjedd noe?», spurte han, og Ina trakk pusten dypt. Hun hvisket inn i telefonrøret, og Johannes kunne såvidt høre henne si, «Jeg er så alene, jeg er så redd». Pusten hennes økte, igjen, «slapp av, lille venn», sa Johannes. «Pust rolig nå, dette går helt fint», men han fikk ikke noe svar. «Ina!», sa han høyt, men forbindelsen ble brutt. «Faen», sa han til seg selv, og slo i bordet. «Jeg må dra dit, hun trenger meg nå. Hva hvis det skjer noe?». Johannes løp ut i gangen, rasket med seg bilnøklene og fikk på seg et par sko, og forsvant ut i den kalde vinterlufta.

20. desember

Publisert:
21.12.2009
00:43
«Ullpledd» sang Julian til seg selv, mens han rotet rundt i leiligheten. «Ullpledd, ullpledd, ullpledd.. Hvor er dere?». Klokken tikket, og han hadde vanskelig for å finne alle tingene han måtte ha med. Ti på, han burde ha vært ute av døra nå, men han kunne ikke stille uten mat og drikke. Og dessuten kom de til å fryse ihjel dersom han ikke fant noen tepper snart. «Senga!» ropte han, og knipset. At han kunne være så fjern, de siste nettene hadde han nærmest tatt på seg parkdressen for å få nok varme om nettene. Etter fem minutter var alt pakket og klart, og klokka nærmet seg hel. Han slengte på seg det store, fargerike skjerfet, sko og en varm jakke, og fløy ut av døra for å rekke Ane. «Bare hun ikke stikker», tenkte han for seg selv. Han visste at hun måtte rekke denne bussen, hvis ikke måtte hun vente en evighet, og kom han for sent denne gangen, skulle det nok mye til for å gjøre det godt igjen.

19. desember

Publisert:
20.12.2009
00:19
Med skjelvende hender tok hun frem mobilen, og skrev inn nummeret til Johannes. Hun satt lenge og stirret på skjermen, leste navnet og nummeret om, og om igjen, planla hva hun skulle si, og prøvde å ignorere stemmen som sa at hun var en drittsekk som plaget ham med dette. Fingeren hennes trykket på den grønne knappen, og like etter hadde hun summetonen i øret. «Legg på» ropte stemmen. «Nei», svarte hun. Jeg trenger å snakke. «Legg på!» ropte den igjen, og da hun skulle til å gjøre som den sa, hørte hun et «hei, du», i den andre enden. Hun stivnet fullstendig, og klarte ikke å få fram et eneste ord mellom alle hikstene. «Ina, pust rolig», sa en varm stemme i den andre enden. «Pust inn med nesen og ut med munnen. Jeg vet du klarer det. Gjør det for min skyld». Ina gjorde som han sa. «Fint», svarte Johannes. «Hva er det som skjer?». Dette var ikke første gangen hun ringte slik, og Johannes visste godt hva som skulle til for å roe henne ned. «Jeg er bare så sliten. Jeg er så redd», svarte Ina, og tårene meldte seg igjen. «Nei, pust rolig nå. Det er helt greit det. Vi kan prate» svarte han, og nok en gang trakk hun pusten dypt. «Har det skjedd noe?» spurte han, men nå kunne ikke Ina holde seg lengre. «Jeg er så alene, jeg er så redd», hvisket Ina, og pulsen gikk raskere. Alt ble svart, og stemmen til Johannes hørtes bare som en mørk brumming i telefonrøret. Ina ble helt varm i hodet, og midt oppi allt tårene og svimmelheten mistet hun telefonen på gulvet og krøllet seg sammen i den store stolen.

18. desember

Publisert:
20.12.2009
00:09
Smerten i bena rev i Ina, men likevel satt hun i den store stolen med knærne trukket opp under haka, og armene i kors, mens hun grov neglene inn i leggene. «Dette går bra» prøvde hun å lure seg selv til å tro, midt oppi de korte åndedrettene og de svarte prikkene som svimlet foran øynene hennes. «Jeg vil ikke være alene. Vil ikke bli glemt. Vil ikke...» tenkte Ina, og knep øynene sammen mens tårene presset seg vei gjennom, og rant ned over kinnene i store elver. «Slapp av», hvisket Ina til seg selv. «Du er alene!» ropte stemmen tilbake.

17. desember

Publisert:
17.12.2009
11:26
Nina satt med telefonen i hånden. Hun fortjente helt klart dette, måtte hun si til seg selv et par ganger. Dessuten kunne hun jo bare ringe Johannes, hvis hun skulle føle seg ensom. «Faen, dette må bli bra», sa hun til seg selv, og lurte på hva de skulle. Kjenningsmelodien til Friends brakte løs i venstrehånden hennes. «Hei, du», sa en varm stemme. «Gjett hva vi skal i kveld». Nina turte ikke gjette, men foreslo peiskos og rødvin, da hun fikk beskjed om at hun måtte tippe noe. «Feil», sa han muntert, og Nina ilte av glede da han til slutt avslørte at han hadde fått tak i en båt, og at de skulle tilbringe kvelden under åpen himmel, innepakket i varme ullpledd. «Jeg stikker og henter nøklene nå, så kommer jeg innom og henter deg etterpå». Nina kunne ikke få sagt nok hvor mye hun gledet seg, og etter å ha lagt på hadde hun overhodet ingen dårlig samvittighet for at Ina måtte være hjemme alene en kveld.

16. desember

Publisert:
16.12.2009
07:58
Ane stod med vinglass i den ene hånda, telefonen i den andre og kurven foran seg mens hun tenkte «Jaja, ingen båttur i kveld». Hun begynte å pakke ut igjen, men så kom hun på «Julian! Da kan han jo låne den likevel». Hun slo nummeret hans, og tenkte at hun måtte være tidenes beste lillesøster. «Hei, Julian! Gjett hvem som har tidenes beste date i kveld!», sa hun og forventet et gledeshyl. Ingenting skjedde. Hadde han tatt telefonen? «Hallo? Er du der?», spurte hun. «Jada, jeg er her», svarte Julian, og hørtes egentlig ikke så glad ut. «Vær litt glad, da! Du får låne båten, Marius er syk, så vi blir inne i kveld», og da først kom reaksjonen hun hadde ventet, «kødder du!?» ropste han inn i røret, og Ane måtte holde telefonen en halv meter fra hodet for å unngå at trommehinnene sa takk og farvel. «Nei, jeg kødder ikke», lo hun, «Men du må komme litt fort, for jeg skal ta bussen til Vilde om ikke så lenge». «Jeg kommer med en gang!», ropte han, og la på med et smell.

15. desember

Publisert:
15.12.2009
11:10
«Trøste og bære, hvor lang tid skal han bruke?» tenkte Ane for seg selv, mens hun bladde i bussruta til nummer 9. Den idiotiske bussen gikk annenhver time, og hvis hun skulle rekke å dra innom butikken først burde han virkelig kjappe seg. «Håper det ikke har skjedd noe», sa hun til seg selv, men tenkte på hva Julian pleide å si; «vi bor på den mest gudsforlatte plassen jeg kan tenke meg, hva i alle dager skulle skje her?». Han hadde forsåvidt rett i det. Her kom både biler og busser så sjelden, at ikke en gang småbarna brydde seg med å se seg for, før de gikk over gata. «Jeg tror jeg har sett flere hester enn biler i denne bygda», tenkte Ane oppgitt for seg selv, men ble mer og mer stressa av å se klokka på kjøkkenet tikke.

14. desember

Publisert:
14.12.2009
07:56
Julian satt i sofaen og tenkte så det knakte, og skvatt i været da Nokias kjenningsmelodi brølte mens hele stuebordet ristet. «Hei, Julian! Gjett hvem som har tidenes beste date i kveld!». Herregud, for en drittunge, tenkte han. Her satt han og tenkte på hva han skulle finne på, og så skulle hun gni inn i trynet på han hvor fint hun skulle ha det. «Hallo? Er du der?», spurte hun. «Jada, jeg er her», svarte Julian, og var litt småsur. «Vær litt glad, da! Du får låne båten, Marius er syk, så vi blir inne i kveld». Julian spratt i været, «kødder du!?». «Nei, jeg kødder ikke» svarte Ane, og kniste. «Men du må komme litt fort, for jeg skal ta bussen til Vilde om ikke så lenge». «Jeg kommer med en gang!» ropte Julian, og la på røret.

13. desember

Publisert:
13.12.2009
13:41
Vilde fiklet frem mobilen, «Ane kommer med kamfer i kveld», send. Stakkars liten. Han hadde nok mest lyst på pastillene med en gang, så dårlig i halsen som han var. Men hun konstruerte en slags unnskyldning i hodet sitt om at hun også risikerte å bli syk hvis hun gikk utenfor huset, derfor var det nok best å la vær. «Herregud, så lenge vi har kjent hverandre nå», lo Vilde og satte seg i den store stolen. Hun husket at Ane og Marius var bestevenner til å begynne med, og de var egentlig ganske ekle mot henne. Uansett hvor ekle de var, kunne hun ikke hjelpe for at hun hadde hatt et godt øye til Marius, og da de kom på ungdomsskolen la de fra seg barnslighetene, og ble bestevenner alle tre. Det var helt utrolig at de hadde holdt sammen så lenge. Både Vilde og Marius hadde vært bekymret for at ting ville falle fra hverandre da de ble kjærester, men Ane hadde vært fast bestemt på at «jeg driter da vel i hva dere gjør, så lenge vi er venner og dere ikke gjør det foran meg».

12. desember

Publisert:
12.12.2009
20:19
Vilde leste meldingen en gang til. «Kamfer», sa hun til seg selv. Det skulle da bare mangle. Kamfer hadde de da alltid i huset. Etter å ha ransaket hele kjøkkenet, og hjørneskapet så ut som hiroshima etter atombombene, måtte hun gi seg med at de ikke hadde halsdrops. Den sure, kalde vinterlufta fristet ikke særlig, og siden de likevel ikke skulle ut den kvelden, orket hun heller ikke å gå ut for å kjøpe. «Ane kan kjøpe», sa hun til seg selv, og fant frem nummeret hennes. «Hei, Ane» sang hun, og tenkte at en munter åpning på samtalen ville gjøre susen. «Jeg vet vi har planlagt denne turen lenge, men Marius er ikke helt i form, og jeg tror ikke sjøsprøyt og kuldegrader vil gjøre saken noe bedre», fortsatt hun, ganske skuffa ? men også litt glad for at hun slapp kuldegradene. «Æsj, så kjedelig» svarte Ane, «men det går fint, jeg kan komme på sykebesøk, så tar vi båten en annen dag. Det finnes mange kvelder å fryse ihjel på!». Vilde lyste opp, «flott! Og er du en engel, så stikker du innom butikken og kjøper med kamferdrops». Det var helt greit for Ane. «Da snakkes vi i kveld, da».

11. desember

Publisert:
11.12.2009
08:32
«Hei, Ane. Kan jeg låne båten din i kveld?» sa Julian, og satte opp de største dådyrøynene han kunne få til. «Du står i telefonen, dust» sa en stemme inne i hodet hans, men Julian hadde på følelsen at det ville virke. «Du vet jeg ikke kan se dådyrblikket, Julian...» sa Ane, og hørtes ganske oppgitt ut. Julian smilte, og tenkte på hvor glad han var i søsteren sin, og at det var ingen andre her i verden som kjente han så godt som henne. «Det er jeg fullstendig klar over», svarte han. «Men det funker likevel, ikke sant?». Han kniste litt, og Ane svarte «du kan å spille på de rette strengene», hun lo hun også. «Men i kveld skal jeg ha den selv, dessverre». Julian sukket så høyt at kunne, «æsj, dette som var slik en fantastisk plan», sa han til seg selv, før han svarte Ane, «søren, og. Jeg som hadde tidenes beste date! Jaja, vi snakkes senere snuppa», sa han og la på røret.

10. desember

Publisert:
10.12.2009
08:04
«Hva skal jeg finne på?» sa Julian til seg selv, mens han gikk frem og tilbake på stuegulvet. «Middag blir litt kjedelig, kaffe blir for kompis, og når er man egentlig for gammel til å gå på kino?» han hadde mange spørsmål, men ingen å spørre. Jenta var jævlig fin, og han hadde lovet henne en helt spesiell date. Skulle det bli noe, måtte det jo være spesielt, sånn er det med jenter nå til dags. «Båten» sa han, og knipset. «Jeg må ringe Ane».

9. desember

Publisert:
09.12.2009
11:04
Summetonen klang i øret hennes. «Svar, da», tenkte Nina, og like etter sluttet pipingen. Ikke noe svar, bare en rask pust. «Hei, Ina», sa hun. Det tok lang tid før hun fikk noe svar, men etter en stund hørte hun et svakt «mmhm». Nina hadde ikke noe særlig lyst til å si det hun skulle si. Hun visste godt at dette var en barriére for Ina, men en gang måtte være den første, og hun selv fortjente dette. «Jeg kommer ikke hjem i kveld, jeg så du trenger ikke sitte oppe». Nå kom svaret med en gang. «Hva? Hvorfor?». Det var da måte på å være paranoid, tenkte Nina, og lo litt for å vise henne at alt var greit. «Kjære deg, slapp av, jeg har en date. Jeg vet ikke hva eller hvor enda, men jeg vet at han er jævlig fin, og at jeg er jævlig kåt. Derfor kommer jeg nok mest sannsynlig ikke hjem i kveld. Går det greit?». Det ble en lang pause, igjen, men da svaret først kom, så kom det som en foss. «Selvfølgelig går det greit er det noen grunn til at det ikke skulle gå greit jeg klarer meg selv såklart det går greit». Nina skjønte at hun ikke bare kunne legge på nå, og brukte flere minutter på å roe henne ned, få henne til å puste normalt, og etter noen gode ord klarte hun å overbevise både seg selv og Ina om at dette skullle gå fint, og en natt hjemme alene skulle ikke være noe problem. Etter å ha lagt på, tenkte hun «det er lenge siden jeg har hatt en date. Jeg fortjener dette».

8. desember

Publisert:
08.12.2009
08:48
«Ane kommer med kamfer i kveld» lyste det opp på displayet. Mer enn det kunne han vel ikke forlange, selv om halsen verket etter de søte kamferdropsene akkurat nå. «Hvorfor i dag?» sa Marius oppgitt, og la seg på senga. Han og Ane hadde vært bestevenner siden barneskolen, og sammen hadde de terget Vilde, for å være så jentete. Han lo og dro fingrene gjennom håret. Hvem hadde trodd at de som var fiender som små, skulle ende opp som kjærester i dag? Når han tenkte seg om, kom han forresten på at Ane hadde vel egnetlig bestemt at de skulle erte Vilde, mens Marius selv alltid hadde syntes hun var ei søt jente. Uansett ble de bestevenner fra ungdomsskolen av, og vennskapet var like sterkt selv om Vilde og Marius hadde blitt sammen.

7. desember

Publisert:
07.12.2009
08:03
«Dette går fint», sa Ina til seg selv, og lo en nervøs latter mens hun tok seg til pannen. «Det er jo bare snakk om en kveld. Det er ikke noe stress», løy hun ut i luften. «Jeg kan ikke belage meg på at Nina, eller noe andre, bestandig vil være her. En gang må være den første. Hvorfor ikke i kveld?», hun svelget, og ville vel egentlig at i kveld ikke skulle bli den kvelden. «Hun kunne ha sagt i fra tidligere», sa hun. «Fått bedre tid til å forberede meg». Men, nei. De knappe ''forberedelsestimene'' ville ha gått med til noen timer ekstra med å grue seg til kvelden. Det var ikke annet å gjøre enn å bite det i seg. Dette skulle gå kjempebra.

6. desember

Publisert:
06.12.2009
18:34
Ane pakket kopper, glass og varme ullpledd ned i den store kurven da telefonen ringte. «Hei, Ane», sang Vilde i den andre enden. Alltid like blid, tenkte Ane for seg selv. «Jeg vet vi har planlagt denne turen lenge, men Marius er ikke helt i form, og jeg tror ikke sjøsprøyt og kuldegrader vil gjøre saken noe bedre» sa hun, ikke like blid denne gangen. «Æsj, så kjedelig» sa Ane, som hadde gledet seg til denne turen. «Men det går fint, jeg kan komme på sykebesøk, så tar vi båten en annen dag. Det finnes mange kvelder å fryse ihjel på!» sa Ane, og så for seg hvor glad Julian ville bli. «Flott!» sa Vilde, og spurte om hun ville kjøpe med en pose kamferdrops til den stakkars kjæresten. «Det er vel klart jeg kan!» svarte Ane, og bestemte seg for å stikke innom nærbutikken på vei til bussen. «Da snakkes vi i kveld da».

5. desember

Publisert:
05.12.2009
09:39
«Du skulle lagt inn båten for lenge siden» var det mange som sa, men det brydde ikke Ane seg om. «De fineste båtturene har du jo på sene desemberkvelder, med gløgg og rødvin, varme tepper og fin musikk», og derfor tok hun heller aldri inn båten. I kveld skulle bli akkurat en slik kveld. Ane, Vilde og Marius. Bare de tre, deilig jazzmusikk, og den friske vinterlufta.

4. desember

Publisert:
04.12.2009
10:17
Vilde satt langt inne i sine egne tanker og planla kveldens spilleliste. Miles Davis, Adderly, Jan Johansson og mange av de andre store. De hadde ventet mange uker for å finne en kveld som passet dem alle, men denne lørdagskvelden skulle bli fantastisk. Hun smilte til seg selv mens hun tenkte over hvor glad hun er i kjæresten og bestevenninna, men så skvatt hun til da hun hørte et brøl fra naborommet. «Prosit» ropte hun, og tenkte at det var ikke bare bare å bo med en multiallergiker, og det var vel på tide å støvsuge igjen. Skritt fra en lodden ullsokk gikk ned trappa til soverommet, og fra ekkoet i trappa kunne hun høre et «dakk», før døra gikk igjen med et smell. «Æsj, jeg håper ikke han er blitt syk», sa hun til seg selv, da det lyste på displayet. Det var en kortfattet, men presis melding; «kjøp kamfer» - lenge leve latskapen lo hun for seg selv, men skjønte at planene for kvelden måtte omrokkeres.

3. desember

Publisert:
03.12.2009
08:46
Ina spratt et par meter opp i lufta da telefonen ringte. I den andre enden kunne hun høre Nina, «Hei, Ina». Hun brukte et par sekunder på å samle seg, før hun ga lyd fra seg for å vise at hun hadde tatt telefonen. «Jeg kommer ikke hjem i kveld, jeg, så du trenger ikke sitte oppe», Ina fikk en klump i halsen, «hva? Hvorfor?». Nina lo en betryggende latter, «kjære deg, slapp av, jeg har en date. Jeg vet ikke hva eller hvor enda, men jeg vet at han er jævlig fin, og at jeg er jævlig kåt. Derfor kommer jeg nok mest sannsynlig ikke hjem i kveld. Går det greit?», det prikket for øynene til Ina, og hun måtte sette seg ned igjen før hun kunne svare. «Selvfølgelig går det greit er det noen grunn til at det ikke skulle gå greit jeg klarer meg selv jeg såklart går det greit», fosset det ut av munnen hennes, og Nina brukte et par minutter på å forsikre seg om at alt var i orden. «Drikk kakao, tenk fine tanker og les en god bok under dyna, så går dette kjempefint, Ina. Jeg vet at du greier dette!» Til slutt klarte Ina å overbevise både Nina og seg selv om at dette skulle gå fint, og en natt hjemme alene skulle ikke være noe problem. Det var lenge siden Nina hadde hatt en date. Hun fortjente dette.

2. desember

Publisert:
02.12.2009
08:32
«Hei, Ane. Kan jeg låne båten din i kveld?» Julian lød likt et barn som ber pent etter sjokolade i matvarebutikken, og Ane kunne formelig høre hvordan han blunket med de store dådyrøynene sine. «Du vet jeg ikke kan se dådyrblikket, Julian...» sa Ane, og tenkte på hvor glad hun var i broren sin. «Det er jeg fullstendig klar over. Men det funker likevel, ikke sant?», Julian lo i den andre enden. «Du kan å spille på de rette strengene» svarte Ane, og lo tilbake, «men i kveld skal jeg ha den selv, dessverre». Hun hørte et overdrevet sukk i telefonrøret, «søren, og. Jeg som hadde tidenes beste date! Jaja, vi snakkes senere, snuppa», sa han og la på røret.

1. desember

Publisert:
01.12.2009
07:54
Hvis Marius ikke hadde blitt syk. 
Hvis Ina ikke var så husredd. 
Hvis Julian ikke hadde vært så romantisk. 
Hvis Vilde hadde hatt kamferdrops. 
Hvis Johannes ikke hadde vært verdens beste kjæreste. 
Hvis Nina ikke hadde vært så kåt. 
Hvis Ane hadde vært presis.
hits