/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Ferdig tekst

TUSEN TAKK (VOL. 3)

Publisert:
21.03.2014
14:05

I motsetning til tidligere år hvor jeg har blitt spurt om å være med på Rosenborgrevyen,
tok jeg det i år som en selvfølge. De siste to årene var så fantastisk morsomme, og i år
kunne da vel ikke bli noe dårligere? Nei. Snarere tvert imot! Hvert år har jeg sagt:
"nå kan det ikke bli noe bedre", og i år sitter jeg igjen med følelsen av at dette er det
beste jeg har vært med på noen sinne. (!)

Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbet med steingode sangere, dyktige musikere,
herlige skuespillere - og først og fremst (for min del) fantastiske dansere!  Siden januar
har fredag etter lunsj vært et høydepunkt i uka, og de to siste ukene vi har hatt sammen
nå i mars har vært uforglemmelige. Det har vært knising og bråking, og jeg har måttet ta
fram strengstemmen både en og to ganger, men ikke én gang har jeg fått en klage, en
sur mine eller en sint elev. Alle dere minner meg på hvorfor det er lærer jeg vil bli.
For fy faen! Det er verdens beste jobb. 

Jeg skal ikke skrive så alt for mye - men jeg vil dere skal vite hvor utrolig stolt jeg er.
Hver og en av dere har gjort denne forestillingen til et heidundranes sceneshow av en
annen verden. Alle jeg har snakket med både under øvingsdagene, og før og etter
forestillingene har ikke gjort annet enn å skryte - og folk flest er sjokkert over at det er
en ungdomsskole som har produsert denne forestillingen, og ikke musikk- og danselinja
et eller annet sted. Jeg håper dere har hatt det like gøy som meg - og at selv om min tid
sammen med dere på Rosenborg er over for denne gang, så sees vi igjen. 

Jeg vil gjerne si tusen takk til dere alle sammen. Tusen takk til de ultrakule skuespillerne
som har vært med og danset. Tusen takk til de megatøffe guttene som danset i høye
hæler og tettsittende kjoler. Men først og fremst; tusen takk til:

Anna, Emma, Erle, Inger, Julie, Lea, Linda,
Maline, Maria, Marianne, Monica, Noor,
Signe, Thea, Torunn, Una og Yngvild.

Dere er så fantastisk flinke, jeg er veldig glad i dere alle sammen,
og jeg kommer til å savne dere masse! 

Tusen takk (vol. 2)

Publisert:
27.03.2013
19:38

I år som i fjor spurte min gamle musikklærer meg om jeg ville være med på oppsetningen for 9. trinn,
noe jeg selvfølgelig takket ja til med en gang! I oktober ga jeg klar beskjed om at jeg måtte få musikk
og tema tidlig, slik at jeg kunne være godt forberedt til første øvelse, og selv om jeg ikke fikk vite noe
som helst før det var to dager til første trening, hadde jeg allerede fikset permisjon fra jobb, og alt lå til
rette for at jeg skulle ha tid til dette.

På dag én fikk jeg møte store og små personligheter, beskjedne jenter og høylydte blondiner
(og brunetter, for den del). Dårlig forberedt som jeg var, forsøkte jeg å ro det hele i land med å trekke
ut deres kreative side - noe jeg raskt forstod at var lettere sagt enn gjort. Derfor måtte jeg heller trekke
i mine egne tråder, og klarte å grave frem hvor kreativ jeg selv kan klare å være.  

Selv om 2013 på rosenborg var noe helt annet enn 2012, kan jeg ikke klare å sammenligne det, for
begge oppsetningene ble til slutt så awesome og roger som det går an å få blitt! Det eneste jeg kan
trekke litt ekstra frem i år, er at det var ekstra gøy å bli kjent med sangerene og dramagruppa i tillegg
til dansejentene mine. For det er dere! Dere er mine dansejenter. Det liker jeg ihvertfall å tro selv.
Og som Gøran sa; selv om det er dyktige elever på alle trinnene, så kommer 2013 til å bli husket for
humøret. For fy søren! Det har vært god stemning fra A til Å! Til og med den mandagen jeg satt og
rev av meg halvparten av håret i skrekk og gru over hvordan dette skulle gå.

Vi knuste også caférekorden med tre timer i år, noe som tilsvarer dobbelt så mye sladder og babling
som det vi greide i fjor. Og for min egen del har jeg funnet ut at, ja; jeg vil bli ungdomsskolelærer!
Så får vi bare håpe at jeg får praksisplass på Rosenborg til neste år :-)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om disse fantastiske jentene mine, for jeg har faktisk ikke ord
(noe jeg så å si alltid har). Men jeg vil gjerne få sagt: Tusen takk!
Tusen takk til Maiken, Nora, Hennie, Benedicte, Annbjørg, Aurora, Tuva, Ingvild, Madde, Nathalie,
Karoline, Mina, Julie, Maria, Mari, Pia, Isa-Lill, Ylva, Lise, Nora, Veslemøy, Maja, Nora og Amalie!

Tusen takk for at jeg fikk lov til å jobbe med dere. Tusen takk for at dere har vært så positive.
Tusen takk for all skryt jeg har fått. Tusen takk for alle klemmer dere har delt ut.
Tusen takk for at dere har vært i rolle. Tusen takk for at dere har vært tålmodige.
Tusen takk for at dere har vært på plass. Tusen takk for at dere har tålt snus og kaffepauser.
Tusen takk for at dere har smilt. Tusen takk for at dere har pugga tekst og sunget av full hals. 
Tusen takk! Dere er så roger og pernille og awesome som det går an å få blitt!

Jeg kommer til å savne dere, og håper det blir mange turer innom choco boco. Og jeg håper at vi sees igjen!
Jeg er veldig glad i dere, alle sammen.  

 

Gråsteinmodus

Publisert:
07.10.2012
21:00

Det sies at det eneste småunger gjør er å spise, drite og sove. Det er nå godt over 19 år siden jeg var på stadiet før jeg
lærte meg å gå, men nå som jeg tenker over det, kan jeg ikke legge annet til på lista enn at jeg jobber og snuser.

Nå må du ikke misforstå meg; jeg er ikke suicidal, men jeg føler rett og slett (som min gode venninne sa det) at jeg er på gråsteinstadiet. Kanskje det bare er den uunngåelige høstdepresjonen som setter inn? Og selv om det heldigvis ikke regner like mye som sommeren hadde å tilby, så er det mørkt og kaldt - og jeg føler på et vis at hvis jeg ikke snart finner en mening med livet, så nærmer jeg meg faktisk tundrastadiet.

Hverdagen min består nå av å stå opp grisetidlig, komme meg i ørska på jobb (helst med litt frokost i magen), lage kaffe til Trondheims befolkning, for så å gå hjem og svime av med en ulovlig nedlastet serie på Mr. Mac (aka. Totoro). Når helga kommer skal jeg helst prøve å være litt sosial, som gjerne ender med storfylla og en slapp søndag, med mindre jeg har arbeidshelg
- og da i motsetning til resten av verden lengter til det skal bli mandag.

Nok en gang; ikke misforstå meg her. Jeg elsker jobben min - ettersom jeg er for egosentrisk til å gidde å gjøre noe for noen andre med mindre jeg finner en glede i det selv. I tillegg til å ha en fantastisk jobb med en knallgod gjeng medarbeidere - har jeg også nå funnet meg et eget lite krypinn, 27 sekunder unna caféen - så jeg har i praksis ingenting å sutre for.

Men likevel slår tanken meg, i slike filiosofiske høstdager; hvorfor? Hvorfor skal man leve, når alle sammen likevel er A4? Hva er det jeg strekker meg til? Hva er det jeg vil? Og hva får jeg ut av å oppnå det jeg vil? Hvorfor føles det ikke som om det er nok med en fantastisk jobb, en dritfin leilighet, og en håndfull med gode venner rundt meg?
Jeg tror kanskje jeg trenger litt kjærlighetssorg, eller noe i den duren - slik at jeg kan kjenne på hvor godt jeg egentlig har det.



 

Tusen takk

Publisert:
29.03.2012
22:29

Det hele startet en dag i November, da jeg og ei venninne besøkte de gamle lærerne våre på en skole vi selv synes vi forlot i forrige årtusen. Vi drakk kaffe, pratet om nytt og gammelt, og kom inn på tema "men blir det revy i år?". Etter mye prat om vår egen forestilling, og planene for årets niendeklassinger, sier vi begge på spøk at det hadde vært morsomt å være med en gang til. Og fra spøk til alvor; i desember fikk jeg en telefon fra min lærerhelt om at han hadde pratet med rektor, og at alle var enige i at jeg skulle få jobb som instruktør for oppsetningen før påske i 2012.

Jeg følte meg beæret, men mest av alt; vettskremt. Jeg hadde ikke danset aktivt de siste fem årene, og var heller aldri spesielt god - og det var nettopp danselærer de ville at jeg skulle være. Det å grave frem kreativiteten skulle jeg jo alltids få til, og noen dansetrinn skulle jeg da klare å presse frem. Men her var det ikke bare snakk om å koreografere et par nummer. Det innebar å jobbe ansikt til ansikt med godt over tretti jenter på femten år. Den skumle alderen der de kule jentene har makt, alt er drama, ingen har funnet seg selv, lærere er generelt tragisk teite, og folk som ikke er der fra før - passer rett og slett ikke inn. Det var ihvertfall det jeg trodde, og det alle andre sa til meg da jeg takket ja til denne jobben.

Etter flere uker med jobbing måtte jeg bite ordene i meg. Det viste seg at den gjengen med jenter jeg fikk lov til å jobbe med, var de snilleste tenåringene jeg noen gang har møtt. Det var litt frem og tilbake med både positive og negative kommentarer på det jeg hadde laget - men de gjorde som jeg sa, og at jeg i det hele tatt klarte å få hønseflokken til å holde munn, og få alle til å gjøre det samme samtidig, viste meg at femtenåringer er ikke så verst, likevel. Og det som kanskje har imponert meg mest, er at fra dag én, kunne jeg forlate dem i et klasserom med beskjed om å koreografere noe selv. Slik jeg husker ungdomsskolen, benyttet vi enhver anledning der læreren snudde ryggen til, for å prate om hva vi gjorde forrige helg, og hva vi skulle gjøre den neste. Men ikke med disse jentene. Her har det vært øving i gangen, og kreative hjerner som har stått på, og sammen har de gjort denne forestillingen hundre ganger bedre enn jeg noen gang kunne fått til på egen hånd.

Nå er min tid på rosenborg ferdig, men jeg håper dere vet at jeg kommer til å tenke tilbake på dette i lang tid fremover. Det ligger mye tid og arbeid bak forestillingen, både fra min side, og deres - men det er ingen tvil om at jeg lett hadde gjort det igjen (og igjen, og igjen og igjen). Jeg håper dere vil ta med dere roger og kuzco videre, og at alle fortsetter å øve på "øl, øl, øl, øl..."

Jeg skal ikke skrive så mye mer, og jeg blir imponert hvis halvparten av dere i det hele tatt har klart å lese dere frem til hit, men jeg vil gjerne si tusen takk. Tusen takk til: Kristin, Alem, Vilde, Maja, Stine, Siren, Maren, Ane, Christine, Åshild, Maria, Marianne, Isabelle, Iris, Linea, Reno, Anna, Henriette, Julie, Helene, Sanne, Mari, Luna, Tonje, Nayana, Andrine, Stine og Ronja.

Tusen takk for at dere er så fantastiske! Tusen takk for at dere har holdt ut uten, eller med feil navn de første ukene. Tusen takk for at dere ikke har klikka i vinkel etter flere timer med småpirking på armer og bein. Tusen takk for at dere har vært på plass. Tusen takk for at dere overlevde en sliten Rebecca etter siste gjennomgang før generalprøven. Tusen takk for alle smil på scenen. Tusen takk for at dere har vært i rolle. Tusen takk for at dere har gitt alt!
Jeg kommer til å savne dere, og jeg er veldig glad i dere alle sammen.

Ting som irriterer meg

Publisert:
06.02.2012
16:43

 

  • Is på bakken - det er glatt 

 

  • Snø - det er kaldt 

 

  • Is på bakken med snø oppå - det er kaldt og umulig å se hvor det er glatt 

 

  • Tørr hud - fordi det er kaldt 

 

  • Henge opp klær til tørk 

 

  • Brette klærne når de har tørket - særlig hvis min romkamerat også skal tørke klær, og har slengt alle mine i en haug på benken, når jeg hadde hengt dem opp slik at det skulle gå fort å legge sammen 

 

  • Kaste papir og papp 

 

  • Tanken på at jeg snart må gå med papir og papp, ettersom haugen bare vokser og vokser 

 

  • At jeg sa ja til nytt abbonoment på adressa, ettersom dette er den største kilden til papirsøppelhelvete 

 

  • Melissa Horn - som klarer å snike seg inn i alle spillelistene vi har på jobb 

 

  • Dumme spørsmål på jobb 

 

  • Det faktum at jeg nå har innsett at jeg er et svært positivt menneske, og at jeg antageligvis blir nødt til å skrive et innlegg med ting som gjør meg glad. (Særlig med tanke på at det kommer til å bli minst dobbelt så langt)

 

 

Søtt eller salt

Publisert:
28.11.2011
22:28

En tradisjon er en tradisjon, og tradisjoner skal man holde. Men skal man virkelig stappe i seg det pinnekjøttet hvis pappa har forveksla salt med sukker? Eller skal man da improvisere og finne på noe annet? Jul blir det jo uansett, og det er kanskje ikke verdt det å spise den grusomme ribba, hvis den ble totalt mislykka.

Trist for far, er det jo selvfølgelig. Han er jo egentlig flink til å lage mat. Det ble bare ikke helt topp stemning akkurat denne gangen. Vi rundt bordet tar noen biter, og prøver så godt vi kan å finne noe positivt ved denne middagen. "Du prøvde jo, ihvertfall", sier mamma, og klapper ham på kinnet. Joda, han prøvde, tenker jeg. Men det gikk tross alt til helvete. Kanskje han bare burde ha kasta hele sulamitten i søpla, før den i det hele tatt rakk å komme på bordet? Men nei - da ville noe vesentlig ha manglet ved middagen.

I fjor brukte jeg sukker i stedet for salt i mitt pinnekjøtt. Ikke at jeg noen gang lager pinnekjøtt, det tar pappa seg av -og tro det eller ei, det er han sabla god på. Men det pinnekjøttet jeg referer til, er julekalenderen. Det er en morsom, og litt annerledes tradisjon, og i utgangspunktet synes jeg det er en god ide. Men når jobb, jobb og jobb tar over all fritid, og jeg ikke rekker å gjennomføre ting slik jeg ønsker selv - da må jeg sette spørsmålstegn ved hele prosjektet.

Riktignok ødelegger ikke jeg jula til noen ved å servere en dårlig gjennomført julekalender - men på samme måte som pappa vil føle seg dersom han legger sauen i sukker, føler jeg meg når mitt juleprosjekt får feil krydder. Folk flest har heldigvis andre julekalendere å kose seg med - men som sagt, for min del, er det kjipt å gjøre noe dårlig.

Dette er med andre ord et slags spørsmål til dere som eventuelt kommer til å pine seg gjennom 24 dager med tekst. Jeg har en plan, et helt a4-ark fylt med notater, piler, frampek, kruseduller og ideer. Spørsmålet er om jeg nok et år skal prøve å formidle disse tankene i 24 små avsnitt, satse på at noen orker å lese det, og at noen forhåpentligvis vil sette pris på det. For min del vet jeg ikke hva som er verst; ingen skrivekalender, eller en halvveis gjennomført skrivekalender. Så for første gang fra skrivemaskin;

Hva synes du?
 

EDIT 1. desember: folket har riktignok ikke talt, men Malin har ihvertfall talt, og folk var ikke supernegative. Tradisjonen tro blir jo julekalenderen litt halvveis, og som Stine så fint sa i forrige innlegg; øvelse gjør mester, vetdu. Så ja - det blir julekalender. Embrace yourselves!

Ganske liten. Ganske stor.

Publisert:
03.10.2011
02:46

Veldig ivrig etter å gjøre det hun har mest lyst til. Å skrive.
Så ivrig at hun ikke vet hvor hun skal begynne,
og det ender med at hun begynner litt over alt.

Veldig opptatt av å være bra nok. Skrive bra nok. Tenke bra nok.
Ikke publisere noe på nett før det er bra nok til å ligge der.
Gudene vet hvem som kan lese det. Kritisere.

Veldig forkjøla, og full av brannkopper. Full av kopper man
vanligvis ikke får etter man er fylt tolv år. Bare et lite år etter
at tolvårsjekslene tittet frem. Bak de resterende melketennene.

Veldig flink til å besøke legen ved symptomer på sykdom.
Sykmelde seg. Sørge for å få penger, selv om hun er sperret
inne i huset til hun er utenfor smittefare. Flink til å ta medisin.

Veldig god til å finne dårlige unnskyldninger om hvorfor hun kan
få lov være våken til sent på kveld, og slippe å legge seg.
Sånne grunner som å tenke på det å bli stor.

Veldig god til å finne gode unnskyldninger om hvorfor hun kan gi
seg selv lov til å være våken til sent på kveld, og ikke legge seg.
Sånne grunner som å skrive om det å være liten. (Og stor).

Update

Publisert:
15.07.2011
19:58

Både boklisten og oppdateringer-siden er nå. øh. oppdatert. 
Og jeg skriver det her, ettersom det ikke kommer noen info til noen av dere om at det er oppdatert, når jeg oppdaterer. Men så vet dere det; det er oppdatert. (Dette innlegget tror jeg forresten jeg skal slette - da det ikke gir mening. Med mindre jeg får noen forrykende morsomme kommentarer, såklart).



Slik ser forresten livet mitt ut, for tiden. Enten har jeg det fint, og lager BH av rubik's twist. 
Ellers er det trøndersommer, og jeg jobber. 










Gutejenter og Jentegutar

Publisert:
01.07.2011
12:50

Her kommer min siste skoletekst fra Trondheim Katedralskole, eksamen i nynorsk 2011.
Oppgaven var å skrive et kåseri basert på en overskrift fra en avis:
"foreldre foretrekker jenter som gjør gutteting, fremfor gutter som gjør jenteting - begrenser våre fordommer barna våre?" 

Heilt sidan vi menneske busette oss langs Nilen for nokre tusen år sidan, har familietilhøvet vore basert på ein sterk mann som arbeidar for familien, og ei kvinne som står heime og passar born og lagar mat. Då denne utviklinga gjekk av skaftet, og jorda tok til å bli for full av folk, greip vår Herre inn og plukka ut nokon til å forelske seg i ein av same kjønn. Dette var på mange måtar det perfekte prevensjonsmiddel, då folk framleis kunne vere lukkelege og framleis ha samleie, men utan den uheldige konsekvensen av eit uventa svangerskap. Eg er sikker på at dei satt der oppe i himmelen og gnei seg godt i henda, ettersom dei hadde kome opp med ei så god løysing på problemet, men det dei ikkje tenkte på var instinkta og mattekunnskapane mennesket hadde opparbeida seg. Om ein tar som utgangspunkt at ei feminin kvinne og ein maskulin mann er ei perfekt balanse, kan ein regne seg fram til at to maskuline kvinner vil tilsvare om lag det same. To feminine menn, derimot, vil ikkje fylle opp kvota, og dimed ikkje vere i balanse.

Ein seinare konsekvens av legningsendringa er alle moglegheitene i pornoindustrien. Både gutar og jenter ser gjerne filmar med samleie mellom gut og jente, eller jente og jente, men ikkje alle er så interesserte i dei filmane som omhandlar gut og gut. Mi erfaring er at gutar særlig tykkjer om porno der det er fleire enn ei jente inne i biletet, medan homseporno berre er laga for homsane sjølv. Ein kan altså seie at både feminine og maskuline jenter gagnar alle, medan feminine gutar ikkje gagnar andre enn dei feminine gutane sjølv.

Altså er det ikkje så rart at foreldre er meir positive til jenter som gjer guteting, enn gutar som gjer jenteting, då vi alle ynskjer å vere til nytte for samfunnet, og at ungane våre òg skal bli det. Dette gjeld kanskje berre om foreldra ynskjer at ungane deira skal bli pornostjerner, men det fins også andre fordelar med ei maskulin jente framfor ein feminin gut. Det er ikkje ein løyndom at jenter er mykje dyrare å finansiere enn gutar; med sminke, sko, klede, timevis av telefonprat, okkupasjon av badet og tom varmvasstank. Når ein som forelder fyrst har fått ein gut, kan eg forstå at dei har gleda seg til ei økonomisk oppvekst, og viss dei hadde fått ei jente, som i ung alder viser interesse for å bli ei mindre utgift, så er det ikkje rart at foreldra er positive til dette. Mange ser på dette som fordommar mot feminine gutar, men eg trur det fyrst og fremst er ein utspekulert teori om å spare mest mogleg tid og pengar.

Spørsmålet er om dette økonomiske budsjettet, eller "fordommane", avgrensar utviklinga til ungane våre. Kanskje det, men eg trur det er større fare for utviklinga med tanke på at mange foreldre ikkje berre syr puter under armane på borna sine, men heller spikrar dundyner under både armar og bein på dei. Eg, til dømes, jobbar i skulekorps med om lag femti born, der foreldra kjem springande dersom ungen deira ikkje har på seg lue, og gradestokken har tippa under femten grader. Det er ikkje snakk om å vere ute dersom det skulle kome ein regnskur, og viss eg fyrst får lurt dei alle til å marsjere hundre meter, står foreldra klare til å bere instrumentet, dersom det skulle bli for tungt å bere det sjølv. Det er dessutan viktig at ungane får tisse kvar halvtime, og ei vaffelplate minst ein gong i timen. Det er mykje å hugse på om ein er skulekorpsinstruktør omkrinsa av paranoide foreldre, og det sjokkerar meg kor sarte borna i dag er vorte.

Når vi fyrst er inne på skulekorps og skal diskutere kjønnsroller, vil eg seie at det fins ikkje ein stad med mindre rom for personlig uttrykk enn nettopp skulekorps. Gutane skal gå i bukse og sjå ut som ein tropp i militæret, og det same skal jentene. Alt hår skal stappas inn i hatten, og øyrepynt, eller andre ting som tilseier at du er ei jente, skal også gøymes vekk. Det heile dekkjast av ei diger jakke, som er sydd slik at midje, hofte og bryst ikkje skal vere mogleg å oppdage, med mindre du har med deg eit portabelt røntgenapparat. Den einaste måten å vise at du er jente i korpset, er om du får utdelt ei rolle som drillar eller dansar. Dei penaste, tynnaste jentene med størst puppar får lov til å gå fram føre resten av korpset, og drille med flagg og høye beinløft. Uniforma deira er sjølvsagt eit skjørt som så vidt dekker rumpa, og som er festa slik at midja får den timeglasfiguren den fortener. Det er gjerne disse same jentene som blir plukka ut til å danse på konsertar, og då blir miniskjørtet bytta ut med høye helar, korsett og nettingstrømpebukser. Dette er nok ein måte å understreke det faktum at jenter er til for å sjå bra ut for gutar og andre jenter, eller å rett og slett sjå ut som gutar, då det ikkje fornærmar nokon. Gutane derimot skal sjå ut som gutar, og eg trur ikkje vi hadde trekt til oss mykje publikum om dei blei sendt ut på scenen i hotpants og stor utringing.

Kanskje har skulekorpset eit poeng. Kanskje hadde det ikkje vore rom for fordommar, mobbing og utestenging, viss berre alle var heilt like. Alle gjekk i den same blå jakka, utan å vise om dei var tjukke eller tynne. Alle gøymde unna alt håret, slik at det ikkje skulle vere mogleg å sjå kven som var gutar og kven som var jenter. Gutane kunne gjere jenteting, i den forstand at dei gjorde dei same gutetinga som jentene gjer. Og berre for å spice opp denne nøytrale vera, kunne nokon ha plukka ut dei vakraste, mest perfekte jentene til å gå fram føre alle andre, nesten utan klede, berre for at vi andre skulle ha noko fint å sjå på.



Karakter: 6

Min kommentar: jeg hater at vi ikke får tilbakemelding på eksamenstekster - men kjære norsklærer-Arne,
jeg håper at jeg fikk som fortjent!












VG

Publisert:
23.06.2011
15:42

Det er litt småpinlig å legge ut dette, men jeg har lova så mange å få se det - så heller her enn å ta med avisa til land og strand. Dette er vel den ene gangen at det er digert bilde og nesten ingen tekst. Også en tekst jeg ikke har skrevet selv. Også en tekst som kanskje ikke er nøyaktig det jeg faktisk sa. Nuvel. Jeg var i VG, og det er litt kult.







Light milk og diet coke

Publisert:
14.05.2011
21:22

Da er tiden kommet for den siste norsktentamen jeg skriver ved trondheim katedralskole, men frykt ikke! Jeg skal ha eksamen både i bokmål og nynorsk, så minst to tekster til kan dere forvente. Etter det må jeg begynne å bli kreativ på egen hånd - noe jeg for tiden ikke er særlig flink til. Nuvel, here it is: 
 

Neglisjering av nynorsken, borttauing av det norske språk og innføring av engelsk i hverdagens små og store begivenheter - alt dette er sentrale tema i dagens språkdebatt. Burde Norge slenge seg på trenden som en død laks, og innføre engelsk som morsmål, eller bør vi holde tritt med alle våre varianter av det norske språk - som de stabeisene vi er?

Meisen skriver et debattinnlegg i Aftenposten, hvor han som lektor, mener at vi bør legge alt som heter norsk i én mappe, og deretter legge denne i papirkurven. Overgangen til engelske lærebøker blir for mange studenter et hardt møte, og i en verden med færre og færre landegrenser - mener han at det blir for gammeldags å holde fast ved vårt fagre morsmål.

I sitt innlegg om språkdebatten kommer det frem at Meisen synes at det norske språk er problematisk og ineffektivt - og at det finnes mange andre gode alternativer, som for eksempel engelsk. Likevel står han ikke bastant bak påstanden om at engelsk er best, ettersom han i første avsnitt også nevner at "hvilket språk det blir, er for meg underordnet" - noe som høres ut som en litt vanskelig løsning. Skulle vi først ha byttet ut Aasens og Welhavens hjertesaker, hadde det vært merkelig, synes jeg, om vi skulle tatt til oss et språk som for eksempel tysk eller fransk. Særlig hvis disse også er på vei ut, når søreuropeerne en dag finner ut at de også vil gå over til verdensspråket, og vi i Norge måtte gått gjennom enda et språkskifte.

Underveis nevner Meisen også viktige internasjonale punkter, som handel, kultur, politikk og vitenskap. Men er ikke nasjonaliteten i disse punktene minst like viktige som internasjonaliteten? Er ikke Arbeiderpartiets politikk vanskelig nok å forstå som den er, om ikke Jens Stoltenberg skulle stått på talerstolen og stotret den frem på sin særdeles dårlige engelsk? Og jeg tør ikke en gang tenke på hvordan det ville høres ut dersom kjente slagere fra DDE og Åge Aleksandersen ble fremført på engelsk. Og for å nevne en viktig sak på internasjonalt nivå; tenk på den hærskaren av skuffa italienere som har lært seg norsk, bare så de skal kunne forstå sangtekstene til svartmetallband som Satyricon og Triosphere.

Riktignok har Meisen noen gode poeng, særlig med tanke på betydningen av landegrenser i dagens samfunn. Jeg kan forstå at land som ligger tett på engelskspråklige land ser nytten av å beherske språket godt, men vi i Norge ligger allerede høyt oppe på listen over nasjoner som behersker engelsk som andrespråk over gjennomsnittlig bra, og med tanke på at vårt land grenser til Sverige og Russland, vet jeg ikke hvor nødvendig det er å være så latterlig gode i et språk som vi uansett behersker bedre enn våre naboer. Dessuten er jo halve moroa med å snakke et språk som bare noen knappe millioner forstår, all baksnakkingen man kan tillate seg i engelskspråklige utland - og likevel oppfatte all den engelske baksnakkingen de bedriver på vår bekostning. Da jeg først kastet blikk på teksten til Meisen, kom jeg til å tenke på en språkdebatt med Sylfest Lomheim og Are Kalvø i Studentersamfundet, for noen måneder tilbake. Kalvø kom, med sitt humoristiske jeg, og påsto at vi burde bytte ut norsk med engelsk, rett og slett fordi det er mye kulere, og avsluttet med å gi ordet til "Sylparty Pockethome", som på den annen side hadde noen saftige argument å servere. Han nevnte blant annet at det er viktig å være gode i engelsk, slik at vi kan henge med på bølgen i det internasjonale samfunn, men også at statistikk viser at land som behersker flere språk, er de som stiller sterkest, på stort sett alle punkter (bortsett fra fotball, høydehopp og løping). Og her har nok Lomheim et godt poeng. Ja - det er viktig at den gjennomsnittlige nordmann behersker engelsk godt, men rundt et gjennomsnitt ligger det alltid noen over og under, og selv om vi kanskje ikke kan sende Ola Nordmann til debatt i generalforsamlingen til FN, så får vi heller sende Jack Norwegianman, som kan sette et godt eksempel for det sterkt engelskspråklige Norge.

Tidligere nevnte jeg Ivar Aasen og Johann Welhaven, og deres kamp for å trekke det norske språk i forskjellige retninger. De ville nok begge ha snudd seg i graven, om vi byttet ut alt de har kjempet for, med noe alle andre også gjør, og for Ivar Aasen ville det å ha vandret gjennom Norges land til ingen nytte, være som å løpe kattarunden uten at læreren din har fulgt med på tiden. Jeg kan også nok en gang nevne Norges kulturelle betydning på verdensbasis, og blant annet var vi en ledende nasjon i modernismens tidlige fase. For eksempel har vi forfattere som Garborg, Ibsen og Hamsun. Tenke seg til om Hamsun hadde publisert "Hunger", noe som høres mer ut som en dårlig skrekkfilm, enn en banebrytende bok i norsk litteraturhistorie. Eller "A Dollhouse" av Ibsen, hvor tittelen minner mer om en salig blanding av en typisk, amerikansk komedie og en lavbudsjetts pornofilm (som i og for seg også tilsvarer en dårlig skrekkfilm).

Noe som også kjennetegner modernismen er de tre f-ene, fornuft, frihet og framskritt. Det ville ikke være særlig fornuftig å, som sagt, oversette Åge eller DDE til engelsk, eller å la Stoltenberg legge frem valgkampanjen sin på et språk han ikke kan. Og hva ville vel livet vært uten uttrykk som "harry trønder" eller "i kveld skal jeg kose meg"? Det ville også være lite frihet i å presse et helt land til å snakke ett annet språk enn deres eget morsmål, og hva med framskrittet Norge gjorde da vi ikke bare fikk ett, men to norske språk?

Modernismen står også for fremmedfølelse og meningstap; ja jøss - utbytting av språk må vel være selve definisjonen av fremmedfølelse, og det ville definitivt være meningsløst å oversette Henrik Ibsen og Andre Bjerkes fagre rim til noe annet enn originalspråket. Og modernismen står for frihet og mangfold; friheten til å kunne prate som man vil, og mangfoldet i det å ha to skriftspråk, oseaner av dialekter, og et samfunn hvor mange kommuniserer med både ett og to fremmedspråk.

Men tilbake til språkdebatten og Sylparty Pockethome. Det å fjerne det norske språk er nok langt i fra et faktum på det stadiet vi er i dag - men nynorsken blir stadig mer og mer lik bokmål, og det strides heftig rundt saken om vi i det hele tatt skal fortette å praktisere nynorsk. Finn Takvam skrev i 2009 et kåseri til Bergens Tidene, Surne over spilt mjølk, hvor han skriver om hvor synd det er at TINE bytter ut lett- og heilmjølk til lett- og helmelk. Mot slutten resonerer han med at problemet ikke ligger i selve utskiftingen av navnet på produktet, men at ingen kjempe for å bevare "mjølka" i den vestlige landsdelen, og at det fra nå av bare er kulturmjølka, sur og sta som den er, som får bevare sin nynorske emballasje. Her vil jeg i hvert fall si at det er snakk om frihet og fremmedfølelse. Min bestemor i Ulsteinvik, som utelukkende prater, skriver og leser nynorsk, vil nok alltid føle en fremmedfrykt når hun går på nærbutikken for å kjøpe melk, og burde ikke vestlendingene ha frihet til å drikke melk på sitt eget morsmål? Jommen sa jeg smør. Tenk hvis også melkeproduktene blir oversatt til engelsk! Vil vi da også miste smaken av den gode, norske melken, og heller gå over til langtidsholdbar "light milk", fra engelsktalende kyr? I verste fall blir dette "lightproduktet" tilsatt aspartam og andre kunstige søtningsstoffer, og satt ved siden av diet Coke i kjøledisken, med bare en kalori per desiliter.

Så hvilken side veier mest? Fordelene ved å utslette det norske språk, eller ulempene ved å kvitte oss med det? Hvis det i samme omgang betyr innføring av engelske matpriser og tilnærmet døgnåpent alkoholsalg, stiller kanskje saken seg annerledes. Men vil vi risikere å kaste bort vår kulturarv, baksnakkingsmuligheter og nasjonalt samhold -for å bli mer inkludert i det engelsktalende verdenssamfunn? Og risikerer vi da samtidig å bli statistisk svakere på alle andre punkter enn fotball, høydehopp og løping?





Karakter: 5

Kommentar: Bortsett fra at tonen er kåseripreget, heller enn essay, får du det meste på plass her, inkludert norskfaglig innhold og en rekke bra momenter. Sjangerfritt (tror jeg det står, selv om det ser ut som han har skrevet sjangerdritt) kan ha avgjørende effekt på hva du får på eksamen 

Vonbroten

Publisert:
27.04.2011
23:34

Da var det på tide med nok en tentamenstekst. Oppgaven var vel noe sånt som å skrive et essay basert på to vedlagte dikt. 

Å skrive eit essay med mine eigne meininger om kjærleik, er i utgangspunktet ei ganske sjølmotsigende oppgåve, då punkt fem på sjekklista for essay er å unngå eigne meiningar, og punkt fire er å unngå klisjéaktige tankar - noko som er umogleg, ettersom kjærleiken i seg sjølv er ein klisjé. Eg skal likevel gjere mitt beste, og sjølv om det kan bli både personleg og klisjéaktig, skal det nok kunne klassifiserast som eit essay, likevel.

Kjærleik.Mange meiner at ordet kjærleik er det vakraste nynorskordet, og generelt det vakraste ordet i vera. Sjølv likar eg betre ord som kling godt i munnen, slik som kaktus eller jaktkniv. Ikkje berre liker folk ordet kjærleik, men også det kjærleiken representerer - og særskild på nynorsk, då kjærleiken vert så mykje djupare enn i "kjærligheten" hjå bokmålskrivarane. 

For meg vil det å skrive ein tekst om kjærleik få eit negativt utfall, uansett korleis eg går til åtak på oppgåva. Men heldigvis for meg er vi vorte servert to riktig så negative tekstar i utgangspunktet, så då er det kanskje like greitt at eg følgjer opp sorga til Wergeland, og kor oppgjeven Elster er. 

Henrik Wergeland ser ut til å ha gått på ein real smell i kjærleiken, når ein les dette diktet. Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst, at det ei sprænges af jublende Lyst! Himmel! med Uheld, Helved! med Qvaler tæmmer dets Bølger! Thi der har hun hvilt! Fiendenag. Eg er glad for å lese at ein romantikar som Wergeland kan skrive om den vonde sida av kjærleiken, og eg kjenner meg mykje igjen i dette diktet, då eg i likskap med Wergeland, ikkje har særskild gode erfaringar med kjærleiken. Heldigvis for meg har eg aldri opplevd å kjenne ho på Brystet, hvor Hun hvilede elskovsbedøvt, men alle ord om "sorger som knuar mitt bryst - som ikkje lengre sprengest av jublande lyst", kan eg kjenne meg igjen i. Eg trur ikkje Wergeland hatar kjærleiken, og eg trur ikkje eg gjer det heller (i alle fall ikkje enno), men det er kanskje greitt for både min eigen og Wergeland si utkåra, at ingen av oss har korkje ein kaktus eller ein jaktkniv for handa, i kampens hete. 

Medan Wergeland ber preg av å vere knust og hemnlysten, er Erklæring av Magli Elster eit paradoks i framstillinga av korleis jenter uttrykkjer kjærleik. Jeg gikk på hendene for deg rundt hele stuen og bortover veien og slo kollbøtter for og baklengs og spiste tyve boller uten saft og vann eller brus og hinket til Drammen på ett ben - da ville du vel forstå at jeg elsket deg? Dette er eit kjent fenomen for jenter. Ein skal aldri seie "eg er forelska i deg", då blir det veldig dumt for deg om han ikkje er forelska tilbake. Det er mykje betre å hinke frå Zagreb til Drammen, slå salto til alle kantar, og gå på hendene kring om i stua. Om ikkje det skrik "EG ELSKAR DEG", så veit ikkje eg. 

Føremonen med denne måten å uttrykkje kjærleik på, er at om din utkåra seier, "hei, eg veit at du gjer alt dette for å imponere meg, men eg er faktisk ikkje forelska i deg", kan du til forsvar svare, "trur du verkeleg at eg er forelska i deg? Fy Fabian så overflatisk du er. Her prøver eg å få ein god treningsrunde, og så kjem du og påstår at eg elskar deg? Du trur verkeleg for mykje om deg sjølv". Brått er ikkje du den som har dumma deg ut, men heller han du er forelska i, og du kan, uten å ha vorte flau, byrje på prosessen med å komme over guten. Det paradoksale i diktet til Elster, er den strofa der ho skriv; og spiste tyve boller uten saft og vann eller brus, då det er stikk motsett av kva ei jente gjer for å imponere ein gut. I alle fall her i Noreg. Kanskje er det stas med tjukke jenter i Tyrkia, men det fins ikkje ei norsk jente som ville stappa i seg alle dei kaloriane for å imponere ein gut. Kjærleik byggjer trass alt på utsjåande, og då kan ein ikkje risikere å sjå ut som om ein har ete tjue bollar. 

Den første omfavnelse og Erklæring, er ikkje dei einaste dikta skrive om kjærleik, og det er nok med god grunn at nettopp kjærleik er det mest (opp)brukte tema for dikt og songtekstar i vera. Eg skal ikkje seie i mot at kjærleiken (truleg) er noko av det vakraste som fins på jord, ettersom det gjer så utruleg vondt når det ikkje går bra. Likevel er sjansen for at det skal gå bra minimal, så om det skal vere verd å ta risken, bør premien vere latterleg bra. Det er heller ingen løyndom at det vanlegvis ikkje går bra. Det kan ein sjå av dei tallause tekstane som er skrive om kjærleikssorg, "eg saknar deg", og "kvifor kan ikkje du elske meg?". Men aldri så vondt at det ikkje er godt for noko! - Hadde det ikkje vore for at kjærleikssorg er slikt eit allment problem, hadde ikkje Wergeland fått særleg stor suksess med dette diktet, og Akon hadde måtte syngje "lonely", ironisk nok, heilt aleine. 

Då dette er eit essay, kan eg ikkje no komme med ein konklusjon - noko som kanskje er like greitt, ettersom det ikkje eigentleg er mogleg å konkludere med noko i kjærleiken. Likevel kan eg kanskje oppsummere litt av det eg no har skrive. Henrik Wergeland, som eigentleg er ein håplaus romantikar, har sanneleg fått smake på den bitre sida av kjærleiken, og Magli Elster har oppfylt (nesten) alle kriterium for å vere ei riktig "jentete" jente. Sjølv har eg kanskje gitt uttrykk for å vere vonbroten, og kronisk negativ til alt som har med raude roser og dans på rosa skyer å gjere, men eg vel sjølv å sjå det som at eg er realistisk, og ser vera slik som den er, framfor å vere romantikar, som skal idyllisere og fargelegge all vondskapen som fins
i vera.



Karakter: 5

Kommentar: (Ikkje skriv om at du sit og skriv dette her). Som vanleg frå deg, ikkje kjedeleg å lese. Du reflekterer rundt omgrepet med utgangspunkt i tekstane og eigne tankar. Til vanleg i eit essay bør du opne opp den kulturelle horisonten meir. Det går bra med nynorsken. Håper du får som fortent til eksamen.

Min kommentar til kommentaren: Herlighet, det heter da vel ikke rundt, men kring, på nynorsk!
Og takk for det. Jeg håper også at jeg får som fortjent (eller bedre) på eksamen.



Don't Worry

Publisert:
17.04.2011
14:54

Image and video hosting by TinyPic

 

Keep Breathing

Publisert:
11.04.2011
01:18

Image and video hosting by TinyPic

 

Condorcet, we have a problem

Publisert:
15.03.2011
18:34

Det er med en viss fare for egen sikkerhet jeg publiserer dette (med tanke på alle miljøforkjempere og NU-glade mennesker der ute) - men det er jo en skoleoppgave, og da må den ut (det er ihvertfall det som er trenden). Forhåpentligvis har dere forstått, enten fordi dere har lest noen av tekstene mine før, eller rett og slett kjenner meg, at jeg er litt kynisk og sarkastisk av meg. Sånn av og til. Oppgaven var ihvertfall å skrive et essay med utgangspunkt i et sitat av en franskmann.

Helt siden den industrielle revolusjonen slo til i Europa på 1700-tallet, har vi mennesker utviklet teknologien i en rasende fart. Hadde du på den tiden sagt at "en dag, omkring 200 år fra nå, vil vi kunne sende mennesker til månen i en lynrask metallklump, mens alle de som ikke får være med, kan følge med på hele greia hjemme i stua, ved å se på en lysende blikkboks" - ville nok ikke mange trodd på deg, og i verste fall ville du bli stemplet som gal, og innlagt med elektrosjokkbehandling på nærmeste asyl. Nei - ingen i dag ville vel, for femti år siden, i sine villeste drømmer kunne se for seg den vitenskapen og teknologien vi har til rådighet nå. Vi mennesker har tross alt lært oss å temme naturen, og kan nå styre moder jord nøyaktig dit vi vil. Eller?

I 1780 sa franskmannen Condorcet her vil med alt vårt strev vera villmannskap i livet, til dess vi har lagt under oss all naturkraft, så vi får henne til å gjere for oss det tyngste og grøvste arbeid, så berre vi går og ser etter som oppsynsmenn. Det Condorcet mente med dette, var vel at før vi klarer å temme naturkreftene, vil naturen alltid slå tilbake på oss som den sterkeste, og det er vi mennesker som må gjøre det tyngste arbeidet - selv om vi gjerne skulle vært observatører, og sittet i vår høye stol og sørget for at alt gikk rett for seg.

Til tross for alle fordelene utviklingen av teknologien har ført med seg, ser vi nå også mange ulemper ved det hele. Helt siden våre forfedre bestemte seg for å droppe nomade-trenden, og heller slå seg ned langs ei elv hvor de kunne dyrke frem den maten og de råvarene de trengte, har vi bevist at hvis du tukler med moder jord, tukler hun med deg.

Med menneskene samlet på ett sted, ble det brått mye lettere å produsere avkom - ettersom de ikke var avhengige av å dra dem med seg på ryggen, på vandring fra sted til sted, med en liten bjørnejakt i ny og ne. Flere mennesker tilsvarer mer bitching, sladder og småkrangler - omtrent som på ungdomsskolen, hvor man går fra en klasse på tretti elever, til et trinn på godt over hundre - og med alle disse fjortisfaktene, er det naturlig at den, eller de, sterkeste og mest overlegne utnevner seg selv som ledere av "flokken".

For å utøve makt, er du nødt til å vise at du har den, og neandertalertidens fyrster og konger viste denne makten ved å bygge og lage seg ting de andre elvesamfunnsbeboerne ikke hadde. Jeg tror det ligger i menneskets natur å hige etter noe bedre enn man er, og dette førte til en evig ond sirkel av undersåtter som ville bli større og bedre, og den overlegne lederen deres som alltid skulle være best. Dette er kanskje ikke revolusjonerende for klimakatastrofen vi alle prater om i dag - men det var her ballen begynte å trille, og det er vel ganske selvsagt at de ikke hadde kunnet bygge damplokomotiv under den industrielle revolusjonen, om ikke våre x-antall-tippoldefedre hadde oppdaget både hjulet og ilden. Og hadde vi ikke hatt damplokomotiv, nei da hadde vi nok ikke hatt biler eller busser i dag, heller.

Som sagt mente Condorcet at naturen alltid vil være sterkest, innen vi lærer oss å bli sterkere enn den. Jordskjelv, flodbølger og vulkanutbrudd, har nok eksistert i alle de tider - men det er ikke vanskelig å forstå at en ristende undergrunn brått blir et mye større problem hvis man setter et par kilometerhøye hus på toppen. Og noen bølgeskvulp, i større eller mindre grad, kan sikkert være både hyggelig og nyttig, hvis alt de treffer er grantrær og grønne enger - men ikke en hel by med asiatere som må svømme for livet.

Nei - det er ikke rart at naturens krefter påvirker oss i mye større grad, når vi i utgangspunktet har påvirket den. Og ikke bare rammer den befolkningen på Haiti! Den rammer også resten av verden, som dag ut og dag inn blir oppdatert gjennom den berømmelige, lysende blikkboksen. Månelandingen var sikkert morsom å se i sin tid, den -men jeg skulle gjerne vært foruten den daglige påminnelsen om at alle vi idioter som vandrer rundt på jordens overflate, til stadighet klarer å gjøre ting enda verre enn de allerede er.

Noe som er litt komisk med hele opplegget rundt teknologi, naturkatastrofer, den sterkeste overlever og det faktum at moder jord alltid vil være sjefen - er at vi nå vet sammenhengen mellom fabrikkutslipp og sur nedbør. Vi i den vestlige verden har kjørt hæla i taket for å forbedre det som forbedres kan innen elektroniske dupeditter, mens alle de som sitter i sør og tvinner tommeltotter, de må betale for våre feil. Okei - dette var ikke særlig komisk. Heller mer tragisk, men det som er komisk, er at vi til stadighet prøver å finne opp nye dupeditter som skal være mer miljøvennlige enn de vi har fra før. For all del: det er sikkert deilig for samvittigheten å kjøre rundt i en av de nyeste hybridbilene, som bare bruker halvparten så mye bensin som din gamle! Men den gamle bilen eksisterer jo fremdeles, du har solgt den til en annen idiot, som fremdeles forurenser E6 sammen med Bjarne Brønnboe. Og selv om den nye bilen er mer miljøvennlig å kjøre, har den sikkert forurenset mer enn et helt liv med folkevogner, under selve produksjonen.

Nei, kanskje bør vi alle ta til oss Condorcets noe sarkastiske undertone, og innse at vi aldri vil kunne råde over naturkreftene, og at de en dag vil slå hardt tilbake på oss. Kanskje burde vi alle kutte ut industri, vitenskap og teknologi - og heller gå tilbake til å løpe nakne rundt på Afrikas savanner på jakt etter mat. Eller kanskje vi bare skal holde på mens leken er god. Jeg har hørt at "skal du gjøre noe galt, må du gjøre det med overbevisning" - og kanskje er det like greit å kjøre på løpet ut, og ikke gi seg på halvveien. Jeg tenker i hvert fall å anskaffe meg et par privatjetter og en UFO, og heller trøste meg med det at innen alt faktisk går til helvete, vil jeg være long gone, og ikke trenge å bekymre meg for en ny istid, eller flammeregn fra oven.



Karakter: 5

Kommentar: Her merker man med en gang en viss selvsikkerhet, intelligens og skriveglede (!) Jeg liker stilen, spørsmålet er om det er helt på topp som essay eller om det blir et skikkelig OK kåseri. En uskrevet regel er å prøve å flette inn noe norskfaglig innhold. Hvor er essayets kulturhistoriske referanser? I det minste noe om Det Moderne Prosjektet og feks. om jord og jern av Rolf Jacobsen.

Min kommentar til kommentaren: jeg liker godt at han merker en "viss intelligens", og en "viss skriveglede". Det sistnevnte er kanskje sant, ettersom jeg vanligvis har en stor skriveglede - men på denne skrivedagen var blottet for kreativitet og raska sammen dritten på en time. Jeg tror også at et essay av Rebecca må bli et "ok kåseri", ettersom et essay skal være personlig, og jeg er som jeg er. Nuvel - jeg skal ikke sutre; norsklæreren min gir meg gode karakterer uansett for bra/dårlig jeg skriver.

Er det noen hjemme?

Publisert:
08.03.2011
20:03

Hallo?
Hun banket på
Hvor er du?
Ikke noe svar

Er det noen der?
Stillheten roper
Hvor ble du av?
Stillheten skriker

Ingen er hjemme.

Først forsøkte hun å tømme tomheten
Men ingen kan tømme et glass uten vann
Ut av tomheten kom mer tomhet
Og vannglasset føltes som et endeløst hull

Hallo?
Hun banket tilbake
Hvor er jeg?
Ikke noe svar

Er jeg her?
Stillheten roper
Hvor ble jeg av?
Stillheten skriker

Ingen er hjemme.

Så forsøkte hun å fylle tomheten
Men ingen kan fylle et endeløst hull
Ut av tomheten kom ingenting
Og ingenting ville fylle tomheten

Er det noen hjemme?

F. For(virra?)... Forelska!

Publisert:
27.01.2011
22:22

Shakespeares Prins Hamlet står i skuespillet (egentlig ikke, dette er en vanlig misforståelse, men det fyller ut setningen) med en hodeskalle i hendene, og uttaler det kjente sitatet; å være, eller ikke være? Jeg har tenkt mye på dette, og funnet ut at det nesten stemmer. For min del. Jeg føler at jeg står her med hjertet i hendene (å Gud, skyt meg for klisjeen!), og spør meg selv; å vite, eller ikke vite? Ville alt vært annerledes hvis jeg ikke visste, og ville det vært verre eller bedre? Jeg er glad for å vite. Glad for å vite at alt du sier, alt jeg skulle ønske betydde noen ting, ikke betyr noe. Ikke på den måten jeg vil, ihvertfall.

Hvis noen der ute sitter på oppskriften til "hvordan komme over noen", må de gjerne dele den med meg. Jeg betaler gjerne! En skulle tro at kunnskapen, erfaringene, smerten, gleden - rett og slett et håndfast ja eller nei skulle endre hele situasjonen. Nei takk - neivel. Uheldigvis er det ikke så simpelt.

På den andre siden viste det seg å være nettopp så simpelt. Nei takk - men vi er fortsatt venner. Say wh0t!? - er dette virkelig noe som lar seg kombinere? Skal det ikke bli kleint? Ubehagelig? Skal vi ikke unngå hverandre en stund først? Og så kanskje prøve å bli venner? Dette er et nytt aspekt ved kjærligheten. Noe jeg aldri har opplevd før. Muligheten til å være åpen, satse alt, men ikke tape noe. Ikke tape det jeg var så redd for å satse: vennskapet vårt.

Så selv om jeg har vært sint. Mest på meg selv, og hvordan jeg alltid skal analysere. Og selv om jeg har vært trist. Mest på grunn av ordene du sier, som jeg så inderlig skulle ønske hadde den betydningen jeg ønsker de skal ha. Jeg har vært forvirra. Når ordene du sier betyr en ting, men i mitt hode betyr noe annet. Og når den kleinheten jeg så lenge hadde forberedt meg på, aldri kom. Men mest av alt har jeg vært glad. Glad for at jeg endelig fikk fortalt det, og endelig kunne konsentrere meg om andre ting, igjen. Glad for at du ikke synes det gjorde meg til den siste i verden du ville prate med. Og glad for at vi er like gode, om ikke bedre, venner som vi var før jeg ble et surrehode.

Så hvis du noen gang leser dette, skal du ikke trenge å svare, for vi har på sett og vis allerede hatt denne samtalen. Men sånn i tilfelle du skulle glemme det, og i det hele tatt gidder å lese bloggen min, så har du det her. Svart på hvitt - og du vet at jeg synes du er et av de kuleste (dog, mest forvirrende) menneskene på denne kloden. Og jeg er veldig glad i deg. Uansett.

Fadder, forbilde, mentor og sånt

Publisert:
15.01.2011
12:12

Du er som en pakke sigaretter. Vet du det? Jeg klarer meg helt fint en dag uten, men fy faen så værdde det blir dagen derpå, da. Jeg er kanskje ikke fysisk avhengig av røyken - men åh, så psykisk. Jeg kan si at jeg på mange måter ikke fungerer uten røyk. Sånn er det med deg også.

Suget etter nikotinen er egentlig ikke så stort før du ikke har muligheten til å få det. Innestengt med familien hele jula, eller bare det at det ikke ligger en pakke i jakkelomma. Og så står du der da - uten røyk, og alle butikkene er stengt. Hva gjør du da? Jo - du må klare deg uten. Og du har klart deg uten før, men akkurat nå når du ikke en gang har muligheten, da blir kallet så mye større.

Etter en stund går det ganske mye bedre. Den første dagen er mest preget av følelsen av at noe mangler. De kommende dagene har du irriterende lyst på nikotin, og når en uke nærmer seg, har du så lyst til å trekke røyk i vinterlufta, at du vet rett og slett ikke hvor du skal gjøre av deg. Men når den første uka har gått, og du innser at sigarettpakken ikke kommer til å ligge i jakkelomma på en stund, da er ikke abstinensene like store, selv om savnet likevel er der.

Heldigvis kan jeg trøste meg med at det blir røyk om noen uker, og selv om det føles lenge, vil det bli tidenes bra. Samtidig utsetter man seg selv for en ny uke med abstinenser, fortumlethet og overganger. Og er det verd det? Ja. For selv om den røykpakken kanskje ikke er så avhengig av meg, så er jeg veldig avhengig av røykpakken, og når man får sjansen til å ta en sigarett eller to - da tar man en hel pakke.





Når ein lukkar auga

Publisert:
10.01.2011
11:38

Hva er vel skrivemaskin 2011 uten en skoletekst? Dette er nynorsktentamen fra i høst. (Nå husker jeg ikke den ikke ordrett, men) Oppgaven var "hvordan føler du deg når du ikke er deg selv? - som en farget strek gjennom stummende mørke?"

Blått, raudt, kvitt.
Alt susar framfor meg. Grønt! Meir blått. Det er så fint. Så vakkert. Så trygt. "Henrik! Ta deg saman!". Eg kan høyre henne. Eg høyrer henne godt, men eg later som ingenting. Gult! Om eg pressar hardere, så kjem det fleire fargar, men pressar eg for hardt blir det svart. Om eg ikkje pressar, så blir det mest raudt, men litt gult også. "Henrik! Kom igjen!". Eg vil ikkje høyre. Eg kan ikkje. Eg vil ikkje.

Som om det var i går, hugsar eg godt den dagen eg vakna i senga. Eg visste at eg var vaken, men likevel var det gult og raudt eg såg. "Stå opp!" ropte Karin. Svart! Eg kunne høyre at ho kom inn i rommet. Ho løfta dyna av hovudet mitt, tende taklampa og strauk meg på kinnet. Rosa. "Eg veit du er vaken", sa ho. Det visste eg også, men eg ville ikkje. Kunne ikkje.

Når eg tenkjer meg om, så var det i dag. Det var i dag ingenting begynte, og ingenting vart avslutta. Likevel var det i dag alt skjedde, og i dag at ingenting skjedde. Det var hennar eigen feil. Ikkje min. I dag får eg straffa for det. No får eg straffa for det. Svart. Eg vil ikkje. Orkar ikkje tenke. Kva er meninga? Kvifor? Kva gjer eg her? "Henrik, det er ikkje farlig. Og vi er ikkje sinte, men eg vil gjerne at du skal seie det". Seie det. Kvifor? Kva er meninga? Kva nytte gjer det? Eg vil ikkje sei det. Kan ikkje sei det.

Oransje. Om det er ein ting eg har lært her i livet, så er det at tida går. Uansett kva eg gjer. Uansett kor høgt eg ropar ?stopp?. Uansett kor mykje eg vil at tida skal stå stille, så gjer den ikkje det. For kvart ord som blir sagt, kvart andedrag eg trekkjer, kvar farge eg ser og kvart blunk eg blunkar, så nærmar vi oss alle slutten. Det er derfor eg sparar på dei. Eg sparar på alt, og gjev ikkje bort noko gratis. Dette er mi tid, mi verd, mine ord. Det einaste eg ikkje sparar på er fargane, men heller ikkje dei vil eg dele med nokon. Lilla. Brun. Gul.

"Du må lære", seier Karin. Grått. "Det er derfor du er her". Svart. 'Derfor eg er her', du liksom. Eg er her fordi eg ikkje har noko val. Og er det noko eg har lært her, så er det at livet er farlig. Uansett kva ein gjer, uansett kor ein går, og uansett kor mykje ein sparer, så tar det slutt. Livet er farleg ? ein dør av det. Eg bestemde ikkje sjølv å vere her, eg bestemde ikkje sjølv at den jenta kom for nære. Det var hennar feil at eg slo. Det var hennar val å gråte. Eg sa ikkje at ho skulle grine. Eg sa ikkje at ho skulle komme så nære at eg kunne slå. Det var ikkje min feil. Eg kunne ikkje stoppe. Ville ikkje stoppe. 

"Sjå på meg", seier Karin. Grønt. Eit lite sekund ser eg på henne. Eit blunk mindre. Eit blunk nærare slutten. Eg vonar ho veit kva det betyr. Eg har gitt henne noko. Noko av meg sjølv. Kan eg kanskje få gå no? Slippe å sitte her meir? "Det er fint, Henrik". Lilla. "Så ser du på Charlotte, og så seier du det". Svart. Kan dei ikkje forstå at eg ikkje vil? At det ikkje blir nokon skilnad? Eg bryr meg ikkje. Eg tvilar også på at ho bryr seg. Ho kjenner meg ikkje. Eg kjenner ikkje ho. Eg kan ikkje seie det. Eg vil ikkje seie det.

Kvitt. "Henrik, du må forstå at ikkje alt blir bra, berre du lukkar auga". Korleis kan ho si noko sånt? Sjølvsagt blir alt bra berre eg lukka auga. Eller, kanskje ikkje alt, og kanskje ikkje heilt bra, men det meste blir i alle fall betre! Det veit eg. Det er eg sikker på. Som når eg ser noko skummelt i ein film. Då kan eg lukke auga, sjå alle dei fine fargane, og når eg åpnar dei igjen, så er det ikkje skummelt meir. Eller då eg såg dei store gutane som sparka den lille. Alt berre skjer, og det var i alle fall ikkje min feil. Det var ikkje min feil, og derfor var det heller ikkje noko eg kunne gjere, og då eg åpna auga, så var det ingen der. Altså gjekk det over. Altså blei det bra.

Blått, raudt, kvitt. Alt susar framfor meg. Grønt! Meir blått. Det er så fint. Så vakkert. Så trygt. "Henrik! Ta deg saman!". Karin gjentar alltid seg sjølv. Eg høyrer henne godt, men eg latar som ingenting. Gult! Om eg pressar hardere, så kjem det fleire farger, men pressar eg for hardt blir det svart. Om eg ikkje pressar, så blir det mest raudt, men litt gult også. "Henrik! Kom igjen! Be om orsak!". Eg vil ikkje høyre. Eg kan ikkje be om orsak. Eg vil ikkje de om orsak. Og om eg berre lukkar auga - så kommer det til å gå over av seg sjølv.



Karakter: 5
Kommentar: Fin tekst som passar godt til oppgåva

Forkjøla

Publisert:
01.01.2011
22:51

Selv om du ber meg slutte å hoste, så er det ikke så enkelt når halsen er sår, og hostekulene kommer på løpende bånd. Om det klør i nesa, må jeg til slutt nyse, selv om du helst ikke vil at jeg skal gjøre det. Når nesa etterpå renner, kan jeg ikke stoppe det. Jeg kan snyte meg, gjøre det bedre, og til slutt blir jeg nok frisk igjen, men du kan ikke be meg gjøre det .

Det er mye man kan gjøre for å forebygge. Huske å bruke skjerf i kulda, og ikke gå ut uten lue. Generelt bør man ha på seg mye klær, drikke tran til krampa tar deg, utruste kroppen med nok vitaminer, og unngå å bruke for mye tid med andre syke mennesker. Jeg har tatt flere av disse forhåndsreglene, men det hender jeg har sluntra litt, og noen ganger kan man rett og slett ikke forklare, eller begrunne hvorfor man ble så syk akkurat nå.

Forkjølelser kommer alltid i forskjellig grad. Noen ganger blir du sengeliggende lenge, og andre dager kan du lett gå på skolen - selv om det blir litt slitsomt. Har du først vært syk, får du lett tilbakefall, hvorpå snørra og hosten sniker seg innpå når du minst venter det.

Når du først har blitt syk, er det lite av forebyggende midler som hjelper. Du kan benytte deg av dem for å unngå å bli sykere, men er du syk, så er du syk. Noen dager er det kanskje best å bli hjemme. Mest fordi kroppen er sliten og trenger hvile, men også fordi du skal slippe å se meg i elendig form. Du skal slippe hosteanfallene, den snørrete nesa, og faren for å bli smittet selv.

Hadde det bare eksistert en medisin mot forkjølelse. En pille man kunne ta, så man ble frisk med en gang. Slippe unna de slitsomme dagene hvor man bare vil stenge seg inne. Dessverre finnes det ikke slike piller, og det tar tid å bli frisk. Å mase hjelper ikke. Støttende ord gjør meg heller ikke frisk, men de får meg til å smile når kroppen har innstilt seg i dvalemodus. Jeg ber deg ikke synes synd på meg. Det er ikke min skyld at jeg ble forkjøla, men jeg kunne garantert ha gjort noe annerledes. Selvfølgelig er det synd, men det kommer ikke til å vare livet ut, og jeg vil ikke at du skal synes synd på meg.

Jeg vil ikke at du skal gjøre noe fordi du føler at du må. Jeg drikker gjerne te og knasker halspastiller, og hvis du vil være med, synes jeg det er veldig fint. Jeg vil at du skal være der, jeg vil at du skal trøste, jeg vil at vi skal være venner. Men du må være der fordi du vil, ikke fordi noen eller noe i deg sier at du .

Det jeg prøver å si, er at selv om jeg er forkjøla, så er jeg fortsatt den samme. Jeg liker de samme tingene, og jeg vil at vi skal kunne møtes uten at hosten skal ødelegge alt. Jeg prøver å bli frisk, men alt ligger dessverre ikke i min makt å kontrollere. Til slutt blir jeg nok frisk igjen, men du kan ikke be meg gjøre det akkurat nå med en gang.

Skjønner du hva jeg mener?




F. For(elska?)... Forivirra!

Publisert:
03.11.2010
22:00

Forelska? Eller forelska i å være forelska?
Forelska i personen, eller i følelsen av å være forelska i personen?
Du vet du har brent deg på den før. Du vil være forelska. Det er jo så deilig - akkurat den følelsen. Mystikken, spenningen, gleden. Men er du egentlig så veldig interessert i at noe skal skje? Interessert i å ta kontakt? Interessert i å bli kontaktet? Nei.. Ikke egentlig.

Egentlig vil du bare være i fred. Være glad, og tenke. Drømme.
Og etter en kort stund - så går det faktisk over.
For du er jo tidenes ekspert i det å være forelska i forelskelsen. Da er det nok slik denne gangen også.

Men, neida! In your face. Back at ya. Lurte deg! Det er nemlig ikke slik denne gangen. Eller?
Følelsene er jo de samme som før. De samme som de alltid er. Eller?
Å nei du - denne gangen er det ti ganger større! Ti ganger bedre. Ti ganger verre..

Hvem definerer det å være ordentlig forelska? Hvem bestemmer sånt? Og hvor går grensa?
For hvis det å være ordentlig forelska, og ikke bare forelska i å være forelska, skal være mer forvirrende, ta mer tid, ta mer fokus, drømme deg mer bort eller gi deg mer glede
- så kan jeg ikke forstå at folk overlever.

Og når man skjønner at dette ikke er forelska i forelskaheten.
At dette ikke kommer til å gå over.

Hva gjør man da?

Ola og Kari (og Muhammad) Nordmann

Publisert:
11.10.2010
20:23

SJOKK! Nok en skolestil - hurra hipp.
Norsk skrivedag; skriv et kåseri eller et essay om hva det vil si å være norsk
.

Vi nordmenn liker å se på oss selv som patriotiske, nasjonalistiske og særegne når det gjelder tradisjoner og kulturarv. Med feiende flotte folkedrakter i et mangfold av farger, munter musikk og hoiende "hurra!" på nasjonaldagen, og ikke minst; den verdenskjente og særs nødvendige ostehøvelen - liker vi å omtale oss selv som spesielt spesielle, og helt klart et av de landene som står høyest på lista av de med noe typisk, nettopp for sin kultur.

Men hva er egentlig typisk norsk? Og hvor langt kan språket amerikaniseres før det rett og slett slutter å være norsk? Og hvem av oss er egentlig nordmenn? Dette er spørsmål som ofte settes ut i dagens lys - men slapp av, det er ingen grunn til bekymring. For vi nordmenn er tross alt veldig typisk norske, uansett.

Som du sikkert tidligere har forstått, eller i det minste vil forstå etter å ha lest deg gjennom disse sidene, er at vi nordmenn rett og slett er en stor attraksjon på verdensbasis. Heldigvis for oss, er landet plassert såpass langt nord at vi kan trekke turister for det ene og det andre. Vi har blant annet verdens nordligste katedral, verdens nordligste tre av sorten "apens skrekk", og verdens nordligste sykkelheis. Ja, vi er til og med så langt nord at folk kommer i flokker for å hoppe frem og tilbake over polarsirkelen. (Som forresten stort sett er humbug, da polarsirkelen flytter seg hele tiden - og vi lurer disse stakkars japanerne til "polarsenteret", når den berømte sirkelen egentlig ligger fire mil sør, akkurat på den tiden).

Nei, at vi nordmenn er av de fagreste folkene du finner her i verden, er ikke vanskelig å forstå. Og Åsmund Vinje er virkelig inne på noe i "Dølen" fra 1860, hvor han sier; "Vi meiner og trur det gjævaste er å vera ein Noregs mann". Å nei, du Åsmund, det er på ingen måte noe vi mener og tror. Det er noe vi vet. Og da er det heller ikke så rart at pakistanere, svensker, og stort sett alle andre flytter inn i hytt og gevær. Vi er jammen blitt så populære at folk står i kø for å få boplass, og noen blir sannelig sendt tilbake fordi det er så trangt om plassen her i landet. Og med så mange tilflyttende kommer spørsmålet; hva er egentlig en nordmann?

Svein Nestor mener for eksempel at "en pakistaner som bosetter seg i Norge blir ikke en nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner. Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe". Ordboka derimot definerer nordmann som en "person fra Norge". Og her ligger det helt klart et dilemma det gjerne blir debatt om. For som Nestor sier; en pakistaner er en pakistaner, og han blir på ingen måte norsk om han flytter hit, og det er for så vidt greit nok. Men hva hvis denne pakistaneren får en sønn? I følge ordboka vil han da være norsk, men i følge Nestor og resten av samfunnet vil han være en pakistansk nordmann, pakistaner født i Norge, eller en annen definisjon, der pakistaner definitivt må være med i setningen.

Så denne gutten, la oss for ordens skyld kalle ham for Muhammad, er altså ikke norsk. Men så er han kanskje ikke helt pakistansk heller? Muhammad er foreløpig en ingenting (med mindre man tar en titt i ordboka, og finner ut at han faktisk er norsk). La oss da ta dette scenarioet et hakk videre. Muhammads far har flyttet til Norge og mottatt norsk statsborgerskap. Her forelsker han seg i Kari, og sammen får de Muhammad. Nå er Muhammad halvt norsk. Gjør det ham til en halv nordmann? Eller kanskje bare "mann?" Hvis han nå i tillegg heter Ola, og ikke Muhammad, da er han vel så norsk som du kan få blitt?

Nei, for han er fortsatt dels neger, eller mulatt, om du vil (hvis man nå kan kalle en pakistaner neger eller mulatt). Men! Hvis Ola (eller Muhammad?) nå også får en sønn, med ei norsk jente, vil da denne sønnen bli norsk? Jeg tror ikke Nestor er særlig enig i det, selv om Ola (sin sønn) nå kanskje begynner å få en mer samfunnsbasert aksept. (Man skal forresten være forsiktig med slike utsagn - diskriminering er en stygg sak). Hvis jeg noen gang møter hr. Svein Nestor, skal jeg jammen huske å spørre om hvor mange barnebarn Ola må få før familien treffer et punkt der de kan kalle seg for nordmenn.

Men når vi er inne på definisjoner og diskriminering, som for eksempel neger eller nordmann. Begge disse ordene blir sett på som diskriminerende fordi de begge har en sterk historie. Det er ingen som rynker på nesa om jeg kaller dem hvite. Det ville helt klart vært ganske sørgelig å være helt hvit, men historisk sett, så har det alltid blitt sett på som høy status å være hvit. Det betyr for eksempel at du slipper å bli stekt av sola mens du jobber i en åker, ettersom du har penger nok til å få noen andre til å gjøre det. Negre, mørkhudede eller svarte, derimot, har i mange hundre år vært slavearbeidere, og rett og slett ikke hatt så mye de skulle ha sagt her i livet. Derfor har neger blitt en negativt ord, selv om du personlig kanskje ikke mener det slik. At de selv kan kalle hverandre internt "niggah brothah", er en annen sak. Det handler om selvironi, og den gjelder kun når man snakker med en likesinnet.

Men før jeg prater meg helt bort her, så kan vi komme til poenget med nordmann. Norge var jo, som alle andre land, sterkt preget av et mannsdominert samfunn. Dette gikk heldigvis sakte men sikkert fremover, og på et par hundre år har vi gått fra å være et land der det var en sensasjon at jenter fikk gå på skole og stemme ved valget - til i dag hvor vi nesten er mannsdiskriminerende i forsøket på å være likestilte. Det heter ikke lenger stuntman, men stuntmann og stuntkvinne. Minst en eller annen prosentdel av regjeringen, Stortinget og andre store foretak skal være kvinner, og jenter får ekstrapoeng i hytt og gevær for å gjøre "gutteting", for eksempel innen forsvaret og i utdanning. Og nå har vi til og med gått dit hen og brukt flere millioner på å bytte ut skiltene i overgangsfeltene, bare fordi bildet viste en mann som gikk over gata (noe som tydeligvis skapte stor forvirring blant kvinner som skulle over til den andre siden). Forresten synes jeg dette prosjektet har vært noe dødfødt. Mannen med hatt er byttet ut med en strekmann, som liksom skal være nøytral. Hadde vi bare byttet ut halvparten av skiltene med ei dame med skjørt, ville det vært bedre likestilt, og vi hadde brukt halvparten så mye penger.

Uansett. Det jeg ville frem til, er at definisjonen er ikke bare diskriminerende for innflyttede pakistanere som Ola eller Muhammad. Den er også diskriminerende for halvparten av Norges befolkning; kvinner! Jeg er da ingen mann. Ikke er jeg førstemann til mål, og ikke er jeg nordmann. Jeg er førstekvinne (eller som regel sist, for å være helt ærlig) til mål, og jeg er innfødt og oppvokst nordkvinne.

Så; vi kan kanskje konkludere med at selv om vi ikke er av de mest inkluderende knivene i skuffen, så er vi særegne, og veldig typisk norske. Vi har mange høye fjell, i motsetning til for eksempel Sveits, og vi har flotte folkedrakter, i motsetning til for eksempel Russland. Og la oss for all del ikke glemme den spesielt for Norge, norske folkemusikken - hvor vi praktisk talt har oppfunnet tretakt, kvintharmonikk og resonansstrenger i strykeinstrumentene. Og selv om det er vanskelig med denne definisjonen av nordmann, nordkvinne, fremmedkulturell eller blandingsrase - så kunne det kanskje være greit å forkorte alt ned til en regel med noen holdepunkter?

For eksempel; så lenge du spiser brunost til frokost, og har både binders og ostehøvel (og aller helst en bunad) i huset - så kan du per definisjon kalle deg en nordmann (/kvinne)!




Karakter: 5
+ Svært bra skrevet, en god tekst!
- Sammenhengen med Vinjes dikt bør være tydeligere - hans tema er
at vi trenger (tross alt) verdens kultur

Dumpa

Publisert:
08.10.2010
15:00

Har du noen gang hatt den følelsen? Den følelsen av å være alene? Alene og forlatt. 
Har du noen gang hatt den følelsen? Den følelsen av å være alene og forlatt? Alene, forlatt og dumpa.

Dumpa. Det er et stygt ord. Et stygt ord som aldri forbindes med noe positivt.
Du har dumpa på skolen, du må gå om et år
Du har dumpa søpla, kasta den der den hører hjemme
Du har blitt dumpa av en date, du sitter igjen alene.

Alene i mørket, uten så mye som en beskjed. Ikke en melding, ikke en telefon, ikke en gang ei brevdue.
Ikke ring oss - vi ringer deg. Yeah, right. Er du ekstra heldig får du beskjed langt på natt, hostet opp med en eller annen unnskyldning, når det selvfølgelig er blitt for sent.

Så nå, Sofie, nå vet du hvordan det føltes! Alene i mørket, uten kaffe, ene og alene med blodige tårer.



Neida. Det var faktisk ikke så ille. Det var ikke en gang "ikke ring oss..", det var vel heller en "send meg melding når du slutter på skolen!". Det var vel også en sofs uten mobil og uten internett. Og kanskje tilogmed en sofs uten ei brevdue? Det har jeg glemt å spørre om, men det er nærliggende å tro.

Uansett hadde jeg tidenes produktive dag, takket være fraværet, for i ventetiden kunne jeg jo få gjort unna alt jeg egentlig burde gjøre. Altså gikk torsdagen med til idémyldring til årets julekalender (hvis folk fortsatt er gira på at det skal bli noe av), sammendrag av kapittel tre i historie med alle tilhørende spørsmål, en god time med saxofonøving, ferdigskriving av en sang vi har i mufoppgave, lesing av flere kapittel i boka til norsksæremnet, OG disposisjon til særemne i mip. Dessuten hadde jeg kaffe hjemme også, så konklusjonen min blir:

Sofie - vi bør avtale å møtes mye oftere, jeg blir nemlig veldig produktiv av det.

Slik er det

Publisert:
03.09.2010
20:40
Spontanskriveøkt i norsk, 3 timer. Oppgave: VERD(I)(AR)

Han er meir verd enn meg. Eg veit det. Han er meir verd enn meg. Dei har sagt det. Folka i dei kvite kleda. Dei har sagt; «me veit ikkje kva meir me kan gjere». Eg veit kva dei kan gjere! Dei kan reparere meg. Reparere meg, og ikkje guten i den andre senga.

Eg veit at dei likar han best. Han, ikkje meg. Ikkje meg, berre han. Kanskje det måles i håp? Dess meir håp du har, dess meir hjelp får du. Kanskje hadde det hjelpt om familien min kom, og dei hadde håpa med meg? Men, nei. Mamma og pappa vil ikkje komme. Dei kvite folka seier at dei ikkje kan komme, men eg veit at dei eigentleg ikkje vil komme. Eg må håpe aleine, medan guten får håp frå alle.

Det gjeld å vere målmedviten. Eg skal bli frisk. Eg skal reise heim. Eg skal gå på skulen, og eg skal gifte meg med Einar. Uansett om guten i senga får hjelp, så skal eg klare det. Det er ikkje rettferdig at han skal få leve, og eg må døy. Det er berre ikkje rettferdig.

Vonleg er dette berre ein vond draum. Eit mareritt som snart vil ta slutt, og eg vil vakne i senga mi heime.

«Åse?» Noko varmt tar meg i handa, og eg ser inn i auga på ein framand mann. «Slipp meg!», skrik eg, og drar handa til meg. Hugs kva mamma sa, ikkje snakk til framande.

Eg trekk dyna over hovudet så han ikkje kan sjå meg. Vil ikkje sjå, vil ikkje høyre. «Åse? Det er berre meg, Einar. Hugsar du?». Einar. Eg likar det namnet. Det gjer meg glad. «Eg skal gifte meg med Einar», kviskrar eg under dyna. «Me er gift», seier mannen utanfor. Kanskje er det Einar? Kanskje eg såg feil? Eg tør ikkje ta vekk dyna, men eg pratar til han likevel. «Eg meiner ikkje i hagen då me var små. Eg meiner på ordentleg». Det er stille ei stund, men så seier han, «hugsar du ikkje?». «Jau», svarar eg. Eg hugsar det! «Eg hugsar at me gifta oss. Me gifta oss i hagen foran huset. Kan me ikkje gifte oss på ordentleg?». Einar svarar ikkje. I alle fall ikkje til meg. «Det er ein sånn dag», seier han til ein av dei kvite folka. Eg kan høyre at det er dei. «Kan me?», spør eg ein gong til. «Jau», sukkar han. 
«Det kan me».

«Eg skal døy, skal eg ikkje?». Ikkje noko svar. «Eg skal døy. Eg veit det. Eg skal døy, og guten i senga får leve». Einar tek tak i handa mi. «Men så svar, då! Sei at eg skal døy!». No stryk han meg på handa. «Eg veit at det ikkje er rettferdig, men det er sånn det må vere», kviskrar han. «Nei!», skrik eg, og riv dyna vekk frå hovudet. Eg vil tilbake til skulen, eg vil gifte meg, og eg vil få ungar. «Det er ikkje rettferdig, det ikkje vere slik, og han er ikkje meir verd enn meg!» Eg kjenner at eg blir varm, og tårene pressar på. Einar ser dypt inn i auga mine. «Jau. Det er sånn det må vere. Han er åtte, og du er åtti. 
Slik er det».


Karakter: 6
Kommentar: Svært bra skrive, og sjølv om angjer frampeik, har avslutninga verknad

- nok en gang, det gjelder å være stressa over oppgaven og misfornøyd med teksten, 
så går det rette veien!

www.ordspill.no

Publisert:
13.08.2010
23:12
Som tidligere nevnt er jeg en person som lett lar meg inspirere, fascinere og irritere. Nå er jeg en god del av alle tre, men merkelig nok ikke med overvekt på irritasjon, noe en skulle tro var et dominerende moment akkurat denne kvelden. I skrivende stund er jeg hos min bestemor i Stavern, og for å få tiden til å gå, går det mye i brettspill. Med min lidenskap for språk og ord er selvfølgelig scrabble et must i brettspillsjangeren, men siden vi ikke eier scrabble i dette huset, har jeg endt opp med spillforumet på www.ordspill.no. Det er nettopp her den nylig påførte inspirasjonen, fascinasjonen og irritasjonen er kommet fra, og nå tenker jeg å fortelle dere litt om min kveld med det kjente kryssordspillet. 

www.ordspill.no fungerer slik: man lager en profil, velger hva man vil fortelle om seg selv og får utdelt "rankingpoeng", noe som til å begynne med starter på 600, eller noe i den duren. Poengene stiger hver gang man vinner et spill, og synker tilsvarende om man taper. Dette er forsåvidt en fin måte å se hvordan du ligger an i forhold til andre spillere, og det var slik jeg kom i kontakt med "ballemaster", som i følge profilen var en dame på 90 år ved navn "SENSUR Balle". 

Ballemaster var til å begynne med en trivelig fyr. Han var helt ok i scrabble, og pratet ikke overdrevent mye i den lille samtaleruta til høyre. Etterhvert ble gutten litt småflørtete, noe som i og for seg også var helt ok, selv om lange utredelser om hvor vakker jeg er (husk, han har aldri sett snurten av meg) kanskje ble litt for dumt. Til slutt klarte han å grave frem facebookprofilen min, og spurte om jeg ville "spre bena for ham". (Note to self: ikke skriv didriksen som etternavn på forumsider). "Herregud for en patetisk taper" tenkte jeg for meg selv, men da han sendte en veneførespurnad kunne jeg ikke svare nei. Jeg måtte jo se hvordan denne ballemasteren så ut. 

Ballemasteren, som egentlig heter SENSURERT NAVN (nei, jeg har null dårlig samvittighet for å publisere navnet hans, han kan få be meg sensurere det om det plager ham), var en smålubben, mørkøyd fyr med kviser og et griseaktig utseende, men som samtidig så ut som en brukandes kar med et godt lynne. Teit som han er sitter han på scrabble og flørter med småjenter, men hey, no need to be rude - tenkte jeg, og sa ingenting om griseassosiasjonene mine. 

Etter et par vellagte ord i spillet vårt, sender han nok en melding. "Du var ikke så veldig pen..." 
OH EM GEE, tenkte jeg, og sperret øynene opp. Er det mulig? Nei, greit nok. Jeg er ingen supermodell, og kunne nok vært høyere, tynnere, hatt større pupper, lengre hår og penere ansikt - men hallo! Jeg er da vel ikke så stygg at det skal være nødvendig å si i fra?

"Ikke synk ned på hans nivå", sa jeg til meg selv, og stod ved mitt om at selv om han så ut som ei svineribbe, så var det ikke noe jeg skulle trenge å si i fra om. "Harsh", sa jeg og la neste ord. "Hva betyr det?", spør han meg. "Strengt", svarer jeg, og venter på at han skal legge neste ord, noe han ikke gjør. Etter et par sekunder svarer han; "å. Unnskyld. Vil du fortsatt spre bena dine for meg?". Herregud, hva er det som skjer med verden? Jeg forteller gutten at jeg først og fremst ikke sprer bena for hvem som helst, og ihvertfall ikke fyrer jeg møter på forumsider på nett. Dessuten er det absolutt ikke noe sjekketriks å fortelle meg at jeg ikke er pen, men kanskje han er vant til jenter med en sinnssykt lav standard og null selvrespekt? 

SENSUR goes on med at han trodde at jeg kanskje var ei sånn jente, og vi glemmer fort spillet og hiver oss ut i en endeløs diskusjon. SENSUR tror selv han er tidenes kjekkas, men med et vokabular lik en meitemark finner han fort ut at dette er et spill han aldri kan vinne. Til slutt legger han seg så lavt som man kan gjøre i en ordkamp, og ramser opp "Slapp av! Skaff deg et liv!" på de to språkene han kan, for så å være rask om å logge av når jeg forteller han at han jammen er en eksemplarisk utgave av ungdom i globaliseringsprosessen. 

Så kjære SENSURERT NAVN, om du noen gang leser dette, så håper jeg du forstår at det ikke finnes mange jenter med utseende og hjerne. Uheldigvis for deg er jeg av den sistnevnte typen. 



Tentamen

Publisert:
27.05.2010
23:25
Jeg fant enda en tekst fra gamledager! Dette var todelt tentamen i 10.klasse, om jeg ikke tar feil.
Oppgave: Skriv et essay eller leserinnlegg om en aktivitet, husk at tema skal være livsstil. 
- Jeg har valgt å skrive om tentamen. 

Tentamen, disse dagene i året hvor vi får beskjed om å sitte stille, ikke si noen ting og bare skrive i ett sett i fem timer. Fem timer! Det er lenge det. Men likevel er det jo ikke noen av oss som blir ferdige. Det siste kvarteret skriver vi så det ryker av tastaturet. Og det er helst da man har fått den laptopen hvor mellomromstasten ikke virker. Tentamen har etter tre år på ungdomsskolen blitt en slags livsstil, og nå sitter jeg her nok en gang, med min siste norsktentamen på Rosenborg skole! Tenk det, den siste. Når jeg tenker meg om har jeg skrevet åtte tentamener, minst. Åtte forskjellige historier og artikler, på nynorsk og på bokmål. Det er nok det som er grunnen til at jeg har gått tom for tema, fantasien er brukt opp, og derfor skriver jeg nå noe så oppfinnsomt som en tentamen om tentamen. Ganske genialt når jeg tenker meg om! Leserinnlegg eller essay, kan det bli enklere? Men teksten skal jo bli bra og? Jeg skal gjøre mitt beste!

Jeg kan fortsatt huske den første tentamenen vi hadde, det var i åttende klasse, og vi skrev kun på bokmål. Vi var vel ikke egentlig klar over hva nynorsk er. Nynorsk? En bisarr parodi på det norske språk? Men man skal kanskje være litt forsiktig med å tenke sånn. I hvert fall med å skrive det, i tilfelle tentamenen blir rettet av en psykopat nynorskforkjemper av en norsklærer. Nynorsk viste jo seg egentlig å være helt ok. Jeg har forresten ikke noe vondt å si om det andre skriftmålet, jeg er jo tross alt i nynorskgruppa.

Apropos nynorskgruppa, nå kom jeg på den første tiden min i nynorskklassen. To elever var borte og vi skulle ha gruppearbeid. Det pleier vel for så vidt ikke å spille noen rolle om to elever er borte, men i dette tilfellet utgjorde det 1/3 av hele klassen. Vi skulle dramatisere Romeo og Julie av Shakespeare, og vi var to på hver gruppe - dvs. to grupper. Fordelen var vel at vi slapp å krangle om hovedrollene, ingen trengte å føle seg utenfor siden de måtte spille rollen som hest, eller noe sånt.

Men tilbake til tentamen! Dette ble noen rotete avsnitt, når jeg tenker meg om, la oss si at det er en del av uttrykket! Jeg snakket med en venninne i går, hun fortalte om en norskeksamen hun hadde hatt. Null inspirasjon førte til skildring av innholdet i pennalet og været utenfor. Det er vel omtrent slik jeg sitter nå? La oss bare håpe at jeg består. Og når vi snakker om eksamen. Hvorfor er vi som er født i 92 blitt prøvekaniner for det meste? Her har vi siden vi var 13 år øvd oss på å skrive en bokmålstekst en dag, og en nynorsktekst en annen dag. Alle starter halv ni, og idémyldringen starter ni. Klokken elleve får vi mulighet til å få respons på det vi skriver fra andre elever i klassen og fra en lærer. Dette er en super måte å skrive tekst på. Men nei, rett før vi har eksamen så blir det bestemt at vi skal skrive begge tekstene på samme dag, og ingen får prate med hverandre. Si meg, hvor mange forfattere skriver to historier på fem timer? Og i tillegg på to målformer? Noe som minner meg om at jeg må starte med nynorskteksten snart. Men det nytter ikke å syte, er det bestemt så er det bestemt. Jeg bare synes at de skulle brukt den gamle skrivemåten for de som har begynt med det.

Æsj, druene mine smakte ikke så godt som de burde. De slapp liksom taket i stilken for lett. De aller beste druene er de du må sloss litt mot, men likevel ikke er umodne. Men uansett er druer godt på tentamen, for da har man noe å gjøre i tilegg til skrivingen, druer er kjedemat. Omtrent som nonstop, bare sunnere! (Nå kom det forresten en god drue). Men tenkes at det skal være så kjedelig å skrive tentamen! Ikke har jeg lov til å prate med sidemannen heller, by henne på en drue, for eksempel. Men når vi snakker om kjedelig, tenk å rette alle tentamenene! I en klasse på 45 elever er det vel maks tre gode tekster, litt over halvparten er midt på treet, og den gjenværende delen har man mest lyst til å rive fra hverandre og hive på et bål (tekstene altså). La oss håpe at det er tre gode tekster i nynorskklassen og, da blir det ikke så ille, for da er jo halvparten av klassen kvalifisert til karakteren 5 eller mer.

Det desidert verste med å skrive tekster er å finne en god avslutning. Spesielt i sakpregede tekster, da skal man trekke noen konklusjoner, nevne noen av poengene sine en gang til og kanskje stille et spørsmål. Da er det mye enklere men skjønnlitterære tekster, da kan hovedpersonen bare dø, og så sier det seg selv at alt er slutt! Kanskje det lureste er hvis jeg bare legger meg ned og dør nå? Da må jo teksten være slutt. Avrunde hele essayet mitt med "og så døde jeg". En ikke så god slutt på et ikke så godt essay. Kanskje jeg skal bestikke noen med druer, for å få dem til å finne på en slutt til meg? Kristina pleier å få 6 på tekstene sine, kanskje jeg kan overtale henne? Eller bare avslutte med, "TENTAMEN ER TEIT".

Neida, neida, neida. Fra spøk til alvor, tentamen er egentlig ikke et så dumt opplegg. Det trener oss i å jobbe under press og under en "deadline", eventuelt dødslinje, for å si det på godt norsk. Hjernebarken får virkelig en velfortjent mosjon, og stemmebåndene en enda mer velfjortjent pause. Det eneste jeg savner under en tentamen er en printer, så jeg får sett over det jeg har skrevet. Men så er det en gang slik her i verden at man kan ikke få i pose og sekk! Uansett er tentamen blitt en av mine aktiviteter, om ikke annet så på lik høyde med fotball eller annen sport (ettersom det ikke skjer så ofte), og det er jammen meg en livsstil som jeg mildt sagt gleder meg til å bli ferdig med.



Slikt å gjøre på tentamen

Publisert:
07.05.2010
15:37
Man har slikt å gjøre når man leverer del én på mattetentamen, og etterpå får vite at man ikke kan gjøre del to før klokken 11... Om jeg ikke blir forfatter, så skal jeg satse på en karriere der jeg skriver limerick til lørdagskryssordet i ukeadressa!

En vakt for tentamen i matte
Kom egentlig hit for å pjatte
Men noen sa "hysst!
Vi'kke høre et knyst,
Vær stille, det må du da fatte!"

En rødhåra Thunfisk, så go'
Hun må hele tiden på do
Men blir matten gjort?
Når hun alltid går bort
Husk! Det skal leveres til to

En lurvete larve så søde
Er nær ved å kjedes til døde
Tentamen kan dø!
Hu vil heller spis brød
Nå er det på tide med føde



- forhåpentligvis er det noen som ser tanken bak disse

871

Publisert:
27.04.2010
19:41
Snart kan jeg like gjerne døpe om bloggen til www.daria.blogg.no - for jeg skriver (utrolig nok) ikke noe mer enn alle andre (på vg2). Uansett, vi hadde skrivedag sist onsdag, og for å holde "skrivemaskin" i live, legger jeg ut (nok...) en skolestil. Oppgaven var å skrive en nasjonalromantisk novelle. 

«Fader vår. Du som er i himmelen». Aldri hadde han sett noe så vakkert. «La ditt navn holdes hellig». Så naturlig. Så strålende. «La ditt rike komme». Se på meg, bad han. «La din vilje skje..» så hvitt et ansikt. «På jorden som i himmelen». Så lysende.. «Gi oss i dag..» blå øyne! «Vårt daglige brød». Se på meg, bad han igjen. «Forlat oss vår skyld». Alt for et blikk, tenkte han. «Som vi og forlater våre synder». Tykt, gult hår. «Led oss ikke inn i fristelse». Hvorfor bli fristet når man ikke kan få? «Men frels oss fra det onde». Ja, frels meg, fra denne pinefulle lengsel. «For riket er ditt». Hun snudde seg.. «Og makten og æren..» løftet blikket, «I evighet». Og møtte hans. «Amen».

«Andreas!», han ble brått ført tilbake i tilværelsen. «Følger du ikke med?». «Joda, Pastor Backer. Jeg følger med», svarte han, og rettet seg opp på stolen. «Eller er det kanskje noe annet du finner mer interessant enn Guds ord?», Joseph Backer så strengt på ham. «Å, nei, Pastor. Det er ingenting jeg finner mer interessant enn Herrens ord! Det var noe med et brød», svarte han fort, uten egnetlig å tenke over hva det var han sa. Pastor Backer rynket øyenbrynene enda et par hakk, og var usikker på om gutten gjorde narr. Uansett tok han seg ikke tid til å fortsette skjenneprekenen. Ut i fra guttens ansiktsuttrykk å dømme, skammet han seg nok allerede, så Pastoren gikk videre. «Nuvel, i aften skal vi lære om hagen i Eden...» Pastorens stemme ble til en lav summing i det fjerne, og selv om Andreas gjorde sitt beste for å følge med, ble oppmerksomheten hans gang på gang fanget av den vakre piken. Sigrid Backer ryddet i salmebøkene, og idet hun rettet seg opp og smilte til ham, kjente Andreas et vindkast ved det høyre kinnet. «Les!» sa Backer strengt, og smalt bibelen i bordet foran ham.

Sigrid Backer var egentlig datter av klokkeren i kirken. Da klokkeren døde, og moren forlengst hadde forlatt barnet, tok presten til seg piken som om hun var hans egen. Hun bodde hos presten, og så på ham som sin far, selv om hun måtte hjelpe til i kirken før gudstjenestene. Alle i bygda så på presten som en Guds engel for å ha hjulpet det fattige barnet, men hadde det ikke vært for at han nettopp var prest, ville de nok ha sett på ham med like mye forakt som de gjorde med pikebarnet og hennes foreldre. Å ta til seg en fattig lausunge var ikke noe man gjorde uten videre, og ihvertfall ikke uten å sette det i skikkelig arbeid. Pastor Backer derimot stod for sin sak ved å ha tatt henne til seg, og mente at Gud ikke ville skapt noe så vakkert om ikke noen skulle ta hånd om det. Og det hadde han rett i. Enda så uren folk mente at hun var, hadde ikke noen sett maken til skjønnhet så lenge det hadde bodd folk i bygda.

Våren kom, og våren gikk, og da det ble Sigrid sin tur til å stå til konfirmasjon, søkte Andreas arbeid som kirketjener hos Pastor Backer. Etter som månedene gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å holde blikket unna, og en dag holdt Backer en alvorspreken for Andreas. «Jeg har sett hvordan du begjærer min Sigrid, og jeg vil du skal vite at du bør holde øynene dine for deg selv. Du vet godt at din far ikke vil godkjenne forholdet, og du gjør best i å ikke lengte etter hennes kjærlighet. Hun er bare barnet, og når du selv overtar gården etter din far, gjør du godt i å finne en sømmelig hustru». Raseriet ilte i Andreas, og selv om presten hadde rett i at far aldri ville godkjenne deres kjærlighet, kunne han ikke tenke seg en mer sømmelig hustru å dele livet med. «Jeg vil du skal bære mine barn!» ropte han sint, etter presten hadde gått, og han var alene ved alteret. «Hvem vil du skal bære dine barn?», hørte han en myk stemme spørre bak seg. Så yndig og vakker. Så ren og uskyldig. Det blonde håret bølget seg ned over skuldrene hennes, og de blå øynene strirret dypt inn i hans brune. «Ingen», sa han raskt, og gikk for å samle salmebøkene etter dagens gudstjeneste. «Å», hørte han Sigrid si skuffet, mens hun gikk langsomt mot døren. «Vent!» sa Andreas. Han så på henne noen sekunder, før han ga henne en av bøkene fra stabelen. «Jeg synes du bør lese denne inne på værelset ditt», sa han, og smilte. Fjeset hennes endret mine, og hun sa strengt til ham at, «hvis presten ikke synes jeg leser nok salmer på dagtid, og atpåtil ber deg om å få meg til å lese enda flere, kan du hilse ham og si at...» Andreas avbrøt henne. «Kjære Sigrid. Ingen er så flink som du til å lese. Din far ville aldri be meg fortelle deg å lese flere. Tvert imot ville han nok heller at jeg skulle brukt mer tid i bøkene. Men denne boken, Sigrid. Denne boken vil du lese! Og jeg ber deg om å lese den, i kveld. For min skyld». Hun tok boken i hendene, gav ham et undrende blikk, og gikk ut av kirken. Andreas la fra seg bøkene, og tok fatt på veien hjem selv. Undrende på hva Sigrid ville si.

Sigrid bladde raskt gjennom salmeboken, og ble ganske sint da hun ikke fant noe annet enn de gamle salmene. En gang til vendte hun boken, litt saktere denne gangen, og stanset da hun kom til salme nummer 871, la oss vandre i lyset. «Let under benkene i våpenhuset», stod det skrevet i blekk under det første verset av salmen. Var det dette han mente? Sigrid løp ut i våpenhuset, og lette under alle benkene. Under en av dem var der festet en lapp.

«Lik som eplene ikke kan vokse uten trærne, kan ikke elven renne uten utløp. Lik som fuglene ikke kan fly uten vinger, kan ikke skyggene skygge uten lys. Lik som blomstene ikke kan leve uten næring og kjærlighet, kan ikke jeg livnære meg uten kjærligheten til deg, og fra deg. Sigrid, jeg vil du skal bære mine barn, og jeg vil rope det ut. Aldri har jeg vært så sikker på noe i mitt liv, og selv om de ser på oss som barn, vet jeg at du er den jeg vil leve og dø med. Sigrid, jeg elsker deg. Din Andreas».

«Andreas. Kom inn hit». Far hørtes streng ut, og hadde nok sittet i stuen og ventet på at han skulle komme hjem. «Ja, far!», svarte Andreas, og mens han lurte på hva galt han hadde gjort, gikk han inn. Tor Lånke var far til Andreas, og eide den største gården og mesteparten av skogene i bygda. «Presten kom i dag. Han ville advare meg. Er dette sant, Andreas?». Andreas kjente et stikk i magen, og visste godt hva presten hadde fortalt. «Jeg vet ikke hva du mener, far», svarte han, og tvinnet tomlene. «Du vet godt hva jeg snakker om!», svarte Tor sint, og gikk mot sønnen sin. «Jeg kan ikke for at jeg elsker henne! Og selv du, med all din makt, kan ikke ta fra meg den kjærligheten!», gråt Andreas. Aldri før hadde han trosset sin far. «Det du føler er ikke kjærlighet, men en barnslig forelskelse. En dag skal du ta over gården etter meg, og både du og din bror har å finne dere skikkelige koner av ekte familie. Du har å legge fra deg denne elskoven, og se fremover. Heretter skal du fokusere på studiene, og jeg forbyr deg å møte denne jentungen». Andreas forøkte å protestere, men Tor avbrøt ham; «det var det hele», før han forlot rommet.

Dagen derpå gikk Andreas til kirken for å arbeide. Han visste han ikke ville få se sin Sigrid denne dagen, men han orket ikke tanken på å være hjemme og arbeide på gården. Han gikk inn i våpenhuset, og ville se om Sigrid hadde funnet lappen, før han gikk inn. Under benken var lappen fortsatt festet. Trodde hun han hadde holdt henne for narr? Hadde hun ikke funnet sitatet i salmeboken? Han brettet opp lappen, men ble forbløffet da det ikke var hans egen håndskrift han så, men en pen krølleskrift i blått blekk. «For meg er du som luft, jeg kan ikke puste uten. For meg er du som vann, jeg får ikke slukket tørsten uten. For meg er du som søvn, jeg blir sliten uten. For meg er du som kjærlighet, kan ikke leve uten. Andreas, jeg vil bære dine barn. Jeg vil leve, og jeg vil dø, trofast ved din side. Din Sigrid».

Månedene og årene gikk, og Andreas og Sigrid kunne bare møtes i skjul. De sendte hemmelige beskjeder til hverandre, hvor de fortalte om deres ønsker og begjær som de så alt for sjelden fikk oppfylt. Med begge fedrene på vakt, måtte de være mer varsome, og avstanden ble større jo lengre tiden gikk. I takt med avstanden økte kjærligheten for hverandre, og lengselen etter hverandre ble uutholdelig. Et år ble Tor Lånke svært syk, og da man visste at han snart ville ligge for døden, ble han enda mer iherdig på å holde de elskende fra hverandre.

«Er dette blitt en hobby for deg, far?», ropte Andreas. «Det å holde oss fra hverandre, er det et prosjekt? Se på bror, Jørgen. Han er også blitt forelsket! I ei tjenestejente!», far hadde nettopp fortalt at han hadde inngått en avtale med en av de andre storbondene i bygda om å inngå giftemål med hans datter. «Du vet jeg kan gjøre deg arveløs om du ikke adlyder meg», svarte Tor med fatning. «Og du tror jeg bryr meg?», svarte Andreas. «Tror du jeg vil gi opp det jeg setter høyest i livet for noen trær? Aldri i livet. Min kjærlighet til Sigrid er høyere enn ønsket om penger». Tor så forskrekket på ham, reiste seg, og skyndet seg ut i vinterlufta. «Og hva gjør du hvis Jørgen også gifter seg med sin kjærlighet? Da har du ingen til å ta over gården!», ropte Andreas etter ham, og bestemte seg for at nok er nok. «I morgen henter jeg henne, og sammen reiser vi langt bort, så ingen kan finne oss»

Tor visste nok hva Andreas hadde i tanke, og gikk med raske skritt ned åsen foran gården. «Ikke fanden om han skal få trosse meg», tenkte han for seg selv, og siktet på kirkegården nede ved Åsendammen. Inne i kirken tente Sigrid lys, og oppe på galleriet hørte han de lyse tonene fra de minste pipene i orgelet. Sigrid skvatt da hun så ham, og spurte uten en mine, «hva vil du meg?». «Jeg vil du skal bli med meg ut. Jeg vil snakke med deg», svarte han, og viste vei mot døren. «Hva vil du fortelle meg som ikke kan bli sagt her?» spurte hun, uten å vise tegn til å gå ut. «Det vi skal prate om kan lett føre til en krangel jeg ikke vil holde i Guds hus. Bli med ut nå». Sigrid så sint på ham, men ble motvillig med ut. Uten å si noe, gikk de side om side, men etter en stund brød Tor stillheten. «Det er en vakker natt. Månen lyser opp fjellet så vakkert, og trærne kaster skygger over snøen. Ser du også at vannet glitrer?». Sigrid stanset, og så sint på ham. «Jeg håper ikke du er kommet hit for å fortelle meg om naturen? Den kan jeg se selv, takk». Tor gikk mot henne. «Nei, jeg er ikke kommet for å fortelle deg om månen. Jeg er kommet for å be deg holde deg langt unna min Andreas. Hvis ikke vil du angre». Sigrid lo. «Tror du at du kan gjøre noe for å holde oss adskilt? Han elsker meg, og jeg elsker ham, og vi vil gjøre hva enn det må til for at vi skal kunne være sammen». Tor sukket. «Jeg var redd du skulle si det», og før Sigrid rakk reagere, la han armen om strupen hennes, og presset henne bakover. Hun forsøkte å hyle, men hadde ikke luft nok til å rekke til. Sigrid sparket og slo, og kunne knapt puste da hun kjente en kulde spre seg i bena. De stod tvers overfor hverandre med isende kaldt vann til livet, og Tor presset henne ned under vannet. «Andreas! Hvor er du?» tenkte Sigrid, og kjempet til siste sekund. «Ingen trosser meg», tenkte Tor, og forlot den livløse kroppen i vannet.

Tiden gikk, og Sigrid ble gravlagt utenfor kirkegården på stedet. «Kan du ikke få gravlagt henne på innsiden, du som er prest?» hadde Andreas bønnfalt Pastor Backer, men ingenting hadde nyttet. Det ble sagt at Sigrid hadde druknet seg selv i elven, og selvmordere ble ikke under noen omstendigheter gravlagt i viet jord. Andreas var fortvilet. Ikke bare hadde han mistet den han elsket mest av alle i hele verden, han hadde også mistet henne på verst tenkelig måte, og nå var hun gravlagt side om side med forbrytere og kriminelle. Livet hadde ikke lengre noen mening, og han visste at det bare var en måte han kunne tilbringe sine dagers ende med sin kjære.

«Jeg vil være hos Sigrid, hadde han sagt, far. Skjønner du nå hva du har gjort?», Jørgen satt inne hos Tor, begge med røde øyne. «Da Sigrid druknet seg i sjøen, innså han at de ikke en gang ville møtes i himmelen. Hvordan kunne du forby deres kjærlighet, når ikke en gang Gud var nok til å føre dem sammen igjen? Skjønner du at du fikk ham til å ta sitt eget liv?». For første gang følte Tor kjærlighet overfor sine barn, og på sitt eget dødsleie angret han så sårt på alt han hadde gjort i sønnenes liv. Jørgen så at Tor tenkte, men forstod at han ikke ville si noe. «Skal jeg være nødt til å trosse min avdøde far, uten min bror, når jeg nå vil gifte meg med min kjære?». Tor trakk pusten dypt, og sa; 
«Nei, Jørgen. Det skal du ikke. Dere har min velsignelse».



  

Karakter: 6 
Kommentar: 
+ Godt skrevet og veldig bra arbeid. Skulle tro det var skrevet av Bjørnson! 
(!! omg. Merk denne setningen, jeg gikk nesten i taket)
- Du kunne lagt mer vekt på Norge og alt det nasjonale.

Av dette kan man lære at; hvis man vil ha en god karakter i norsk, gjelder det å få en oppgave man ikke liker - og levere en oppgave man ikke er særlig fornøyd med. 

EDIT: Og tusen takk til min søster, Ingrid, for god hjelp med valg av navn på hovedpersonene i teksten! 

Det hadde jeg aldri forventet

Publisert:
22.04.2010
00:00
Hola! Lenge siden sist nå, men jeg drukner i skolearbeid. Rotet gjennom gamle mapper i dag, og fant en norskstil fra 8. klasse. Jeg synes dette var ustyrtelig morsomt, særlig siden jeg hadde glemt hele teksten - og for de som kjenner meg, vil dette kanskje også underholde dem. Språket er litt så som så - men hva tar du meg for? Jeg var 14 år. Skummelt å tenke på at dette er fire år siden, og at jeg i følge teksten bare har to år igjen. Unnskyld til dere som synes dette blir litt for internt.

?Jeg kan ikke fatte det! Jeg har faktisk klart det!? Tankene raste gjennom hodet mitt, som en rød Mercedes på en tysk motorvei. Jeg var i et enormt lykkerus. Aldri hadde jeg følt en slik glede over å få til noe. Dette hadde jeg ikke forventet.

Pappa kom løpende etter meg, ?du klarte det! Hva var det jeg sa?? Jeg så på ham og smilte. Jeg kunne se at han var stolt. Jeg var stolt jeg og, stolt av det jeg hadde fått til. På det tidspunktet føltes det som om jeg kunne klare hva som helst i hele verden! Tenk det, etter alle disse årene hadde jeg endelig greid å overvinne frykten min.

Det hele startet i femte klasse. Det var 16. mai og jeg hadde vært på besøk hos min venninne, Stine, da det hele kom mot meg som en mørk skygge fra intet. Jeg kan huske at jeg falt over på siden, og ble liggende der helt til en dame kom og hjalp meg hjem. Jeg kom fra ulykken uten varige mén, men en skadet albue gjorde at jeg ikke kunne spille den 17. mai. ?Aldri mer?, sa jeg til meg selv, da jeg marsjerte av sted i barnetoget, i full uniform, men uten noe instrument.

Jeg holdt meg unna, de neste årene, fant på unnskyldninger, sa at jeg ikke kunne, men en dag i åttende klasse hadde jeg ikke noe valg. Vi fikk beskjed om at vi skulle på klassetur til Klæbu. Den beskjeden var som om en tung stein falt i magen min. Jeg visste at denne gangen hadde jeg ikke noe valg. Fem ganger, på vei til skolen, og minst fem ganger til på vei til Lerkendal. Til slutt ble jeg sendt hjem, nok en gang. Hvorfor kan ikke jeg være som de andre barna?

Lærerne burde ha lært av hendelsen med Klæbu, synes jeg, det er jo ikke min feil. Men nok en gang planla de en ekskursjon, denne gangen til Rotvollfjæra. Jeg holdt meg bakerst, sammen med noen klassekamerater. Men likevel skulle det skje igjen. Enda jeg tok det rolig og pent. Jeg kan ikke huske om det var jeg som braste mot treet, eller om det var treet som braste mot meg, men noe skjedde i den svingen nederst i bakken. En barnehage var også på tur, en skulle tro at barnehagetantene ville hjelpe, jobben deres er jo å ta seg av barn, men nei, de lo. Barnehagetantene lo av meg, og jeg var nok en gang på egen hånd. Jeg ville bare hjem, ville ikke være ute i naturen mer. Men enda noen timer skulle det gå før jeg var hjemme hos mor, med blåflekker på steder jeg ikke visste at jeg hadde.

Men den 16. April 2012, min 20-årsdag skulle min verden snus opp ned. Jeg bestemte meg for at den dagen var dagen da alt skulle endres. Jeg kom hjem til mamma og pappa og sa ?pappa, i dag skal det skje. Jeg skal klare det!? Han stilte med hjelm og vi gikk til den nærliggende parken. Jeg festet hjelmen med skjelvende hender og satt meg på sykkelen. Som om jeg var et lite barn, holdt pappa i bagasjebrettet og løp bak meg. Han benyttet seg av den klassiske ?ikke slipp meg!? metoden, uten å tenke på at jeg faktisk ikke var seks år, men tjue. Men etter alle disse årene, klarte jeg å holde meg oppe. Jeg presset inn bremsen etter om lag hundre meter, og kunne høre pappa komme løpende mot meg. ?Jeg kan sykle, ropte jeg lykkelig ut!? Det hadde jeg aldri forventet. 


Fornuftig?

Publisert:
13.04.2010
23:25
Det var en gang ei jente som holdt på å bli gal. Jenta het Rebecca. 
Rebecca gikk, som så mange andre, på videregående skole, 
og hadde (som så mange andre...) alt for mye å gjøre.

Rebecca hadde ikke lenger tid til noe annet enn det hun måtte gjøre.
Ikke tid til å skrive, ikke tid til å sove, ikke tid til å gjøre ingenting. 
Ikke tid til å danse, ikke tid til å spille det hun ville, ikke tid til å synge.
Ikke tid til å være syk, ikke tid til å lese, knapt nok tid til å leve

En uke før attenårsdagen fikk Rebecca brennkopper. I utgangspunktet
en harmløs sykdom - som skulle vise seg å være en venneskremmer.
Nå var Rebecca alene. Alle løp - ingen turte være med henne.
Rebecca var alene med Chopin, Brahms, Sannsynlighet, Jan Johansen, 
Trollmor, Gamle Gunnleik, Dmitri Kabalevsky, Bo Kasper, Eva Andersen, 
Arne Sande, Befolkningspyramide, Martin Luther, Mr. Kvintsirkel og fru
Melodisk Moll, og alle andre hun har glemt og fortrengt.

Rebecca er lei, sur, trøtt og drit hakke lei av å pugge til historieprøve.
Derfor tyr hun som alle andre til klagekanalen - blogg.no
Om mulig den nettserveren med flest klager, nest etter fuckmylife.

Så unnskyld. Unnskyld til dere få som liker at jeg skriver, og som 
savner å lese. Unnskyld til dere som vil at jeg skal oppdatere, men
først og fremst; unnskyld, Rebecca. Unnskyld for at du må være 
fornuftig og gjøre det du skal, og ikke det du vil. Men sånn er det.
- akkurat nå.

som om ikke brannkopper var nok
- så skulle den ene sette seg MIDT på nesa.

Alt om min bror

Publisert:
17.03.2010
09:24
Hva gjør en gutt så spesiell at ei jente vil skrive ei hel bok til han - enda hun ikke har tid eller ferdigheter nok til å gjøre det? - spør dere kanskje dere selv når dere leser mine utkast til de første kapitlene i "Børge og Bjarne". Jo! Det skal jeg fortelle dere. Hadde dere bodd med en gutt, så fin som broren min, er jeg sikker på at dere alle hadde gjort det samme. 

Haakon Didriksen ble født den 28. desember i det herrens år 1999. I utgangspunktet skulle han bli årets nyttårsbarn, med termin 1. januar, men jeg synes han er heldig som rakk å oppleve 90-tallet (dog, han husker kanskje ikke så mye av det). Den første tiden med lillebror husker jeg ikke så mye av, annet enn at jeg var veldig stolt, og at han var akkurat like liten som dukkene jeg og min søster, Ingrid Andrea, fikk i presang da vi feiret jul hos bestemor og bestefar i Ulsteinvik.  (Apropos de dukkene, husker jeg en gang mamma holdt på å få hjerteinfarkt og hjerneblødning på samme tid. Ingrid var på denne tiden litt over fire år, og dro den stakkars spedbarnsdukka rundt i huset etter foten. Som tidligere nevnt var Haakon nøyaktig samme størrelse, og mamma fikk selvfølgelig for seg at Ingrid var i full gang med å lemleste sin bror).

Haakon vokste med tiden til, og i motsetning til sine forgjengere raste han rundt på gulvet i ung alder, og tasset rundt med rumpa som ballast i en alder av 9 måneder. Jeg tror aldri han selv helt forstod hvor liten han var, for med en gang han skjønte at det kom lyd ut av munnen, skulle han begynne å prate. Dette har resultert i en ganske omfattende liste med "gullkorn fra barnemunn", og jeg kan nevne noen eksempel;
# "Haakon, si snø" - "snø" - "Haakon, si mann" - "mann" - "Haakon, si snømann" - "ohall" - "nei, Haakon, snøøø-maaannn - "oooohaaaaalllll."
# "Hva heter mamma sin mamma?" - "Betlemoj" - "Hva heter pappa sin mamma?" - "Bibba bobba" - "Hva heter byggmester bob?" - "Bibba bobba"
# "Hva heter søstrene dine?" - "Aja baja og dlladll" (som skal bety Rebecca og Ingrid)

Det ble med andre ord ganske komplisert å kommunisere med denne gutten, men vi i familien Didriksen ble etter hvert eksperter i haakonsk, og mine venner stod som spørsmålstegn da han kom inn på kjøkkenet for å få "pleple te plaska" eller "momo". 

De fleste barn går gjennom en del faser her i livet, og min bror er intet unntak. Han har på to plan gått gjennom fire faser; film og mat. Innen film har det vært bambi, per pusling, de utrolige og biler. Innen mat var det dessertglass, litago bananyoghurt, tomatsuppe og polarbrød med nugatti. Del det på de ti årene han har levd, så blir det ganske ensidig opp gjennom årene. - Ingen barn er vanedyr, tenker du kanskje nå. Men jo, Haakon er et vanedyr. Det er ikke lenge siden han begynte å spise med oss på julaften, fremfor "polar me' sjoko", og da har han gått så langt at han spiser en mårpølse og den ene halve poteten pappa tvinger på fatet hans.

Jeg ser ikke så mye av meg selv i Haakon, kanskje bortsett fra at han er litt teit. Jeg synes å huske at jeg var ganske teit, hvis jeg ser tilbake på årene fra barneskolen. Jeg kunne lese fra jeg var fire, mens han har vel så og si nettopp lært det. Men han har noen ting han er god i, og det er han veldig god i. 

Han er sinnsykt god til å tegne dinosaurer, og han har i mange år fått i oppdrag å tegne dinosaurer på bursdagskort til mine venner. Han er også veldig god til å spille trommer, og kanskje den eneste tiåringen jeg kjenner som kan lese noter. Han er (har blitt) flink til å lese, og sitter hver dag med en eller annen bok (det er nettopp derfor jeg må få ræva i gir og skrevet ferdig min bok, før han vokser fra den). Han er flink til å være snill. Ja, han er nok den snilleste gutten jeg kjenner. Det er aldri noe bråk, ingen ubehersket løping, ingen skriking og skråling. 

Når jeg tenker meg om, så er han kanskje ikke så ekstraordinær som jeg vil ha det til. Når jeg tenker meg godt om, så er han nok bare en helt vanlig gutt, som absolutt ikke er forelska, synes rosa er en teit farge, og som vet akkurat hvordan han vil at håret skal ligge. Men han er spesiell. Han er spesiell for meg, nettopp fordi han er min lillebror. Min lille lillebror, som alltid vil hjelpe til når jeg baker, selv om han som regel bare er i veien. Min lillebror, som spør om jeg vil bli med å se film, selv om han vet at han får bestemme hvilken film hvis han ser den alene. Min lillebror som er så fin og god. Og nettopp derfor er han så spesiell at jeg har tenkt til å skrive en hel bok, bare til han. 
- Nå gjenstår det bare å skrive den ferdig. 





Da jeg var ung...

Publisert:
22.02.2010
15:13
Takk for all inspirasjon, folkens. Jeg har definitivt gode ideer til en tekst nå, men for å oppdatere med noe, har jeg valgt å skrive ferdig (til en viss grad, ihvertfall) en av de tekstene jeg allerede hadde begynt på. 

Hver dag raser en hel rekke spekulasjoner gjennom hodene på verdens befolkning, og alle stiller vi oss selv en del (tilsynelatende) unødvendige spørsmål (jeg kanskje flere enn andre). Hvorfor er vann vått? Hvordan er det mulig å overleve en hel episode av paradise hotel? Hva er forskjellen på indigo og fiolett? Når ble det greit for små barn og banne? Og selvfølgelig det nyankomne spørsmålet, jeg litt for ofte stiller meg selv: er verden fylt av "små" voksne eller "store" barn?

En av de sjeldne gangene jeg faktisk befinner meg i byen (enten med min mor, jeg til en forandring har penger, eller ei venninne greier å overtale meg) kan dette spørsmålet, som lyn fra klar himmel, slå ned i meg når som helst. Jeg vandrer rundt i butikken, ber til de høyere makter om at de skal spille noe hørbar musikk og prøver å finne frem et eller annet plagg (gjerne en kjole) med blomster på. Sjenert og stille aner jeg fred og ingen fare, og så: BOM! Jeg strekker halsen i en lite behagelig posisjon, beveger meg unormalt sakte, og gjør mitt beste for å virke interessert i den knallrosa hettegenseren bak denne mystiske jenta. Hun smiler forsiktig til meg, og det slår meg at jeg kanskje har stått litt for lenge og fundert på om dette er en kortvokst nittenåring eller en oversminka niåring. 

Det er ikke lett å skille mellom disse typen mennesker, til tross for at det er en aldersforskjell på ti år mellom dem (og jeg ville ikke likt å være i noen av de par skoene vi har fremfor oss), men som regel lar det seg avgjøre. En rosa plysjbukse, en hettegenser merket med "UCLA" og et blondt kråkereir man kan lukte "H&Ms proffs" av på ti meters avstand tilsier alltid at dette er snakk om et veslevoksent barn. Mens et pent sminket fjes, anstendige klær og et normalt luktende hår hinter mer om ei jente som nærmer seg tyveårene. Men det blir stadig vekk vanskeligere å skille de "små" fra de "store". Barna blir flinkere til å sminke seg, de skaffer seg skikkelige produkter og tilogmed mødrene er behjelpelige når det gjelder kosmetikk og utseende blant barna i dagens samfunn. Jenta i butikken var et slikt tilfelle, og det var nok derfor rolige bevegelser og diskret betraktelse utviklet seg til en Rebecca grodd fast i bakken med øyne så store som tinntallerkener. 

Med mine 174 cm rager jeg over de fleste jeg møter, selv om jeg langt i fra er høyest i vennegjengen. Uansett hvor jeg går, treffer jeg jenter som er kortere enn meg, og jeg vet ikke om det er mine pumps, ren innbilning eller det faktum at de faktisk er korte, som gjør dem så små. Selv om jeg trives best som den jeg er, og jeg helt ærlig ikke ville vært noen av den typen jenter jeg tar for meg i denne teksten, ville jeg nok foretrukket "jente type to". Slik jeg ser det må det være mye bedre å sitte i en liten kropp (til tross for at man blir forvekslet med en avganselev fra barneskolen) og tenke tilbake på dagene som barn, der man lekte frisør og flyvertinne, fremfor å være et barn som knapt kan holde øynene oppe under vekten av all mascaraen som preger øyevippene, og som bruker all sin tid i sminkedisken på cubus, desperat etter tre nyanser for mørk "dream matte mousse" på 30% salg. 

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil frem til med denne teksten. Som regel pleier jeg å ha et høydepunkt, en dramatisk endring eller i det minste et poeng, men akkurat nå er jeg helt blank. Kanskje vil jeg nå ut til denne delen av befolkningen? Ikke de kortvokste, normale jentene, de er flotte akkurat slik de er, men de små jentene som har det alt for travelt med å vokse opp. Jentene som nettopp har begynt på ungdomsskolen, og tror de er kulest i verden. 

Kanskje vil jeg at nettopp disse barna skal lese denne teksten. Lese, og få en åpenbaring. Dog, dette siste ønsket er nok ganske uoppnåelig. For å veie opp for alle disse ordene, må jeg nok laste opp alt som finnes av bilder på webben, for en tekst skal definitivt ha flere bilder enn setninger. 

Forresten har jeg alltid synes at min lillesøster, Ingrid, har vært ei oppegående jente. I perioder kan jeg merke at språket hennes blir i litt for stor grad påvirket av menneskene (les: fjortisene) hun omgås, og valget av musikk (les: lyd laget for å gi hjernedøde gnagsår i ørene) er kanskje ikke alltid helt på topp, men i bunn og grunn synes jeg hun har klart seg ganske bra. Men, ikke en gang hun kom seg gjennom julekalenderen min, fordi det ble for mye tekst (dette er snakk om et avsnitt per dag). Ingrid kommer ikke en gang til å bli fornærmet av denne delen av teksten, rett og slett fordi hun aldri kommer til å komme så langt. 

Så det jeg vil frem til, jenter. Les lange tekster, det gir hjernebarken deres en god stimulering. Nyt barndommen, den er over før dere vet ordet av det. Ikke drukne de pene fjesene deres i feil sminke, og for all del, lær dere å hate sånne teite mennesker som meg 
- som tror at alt var så mye bedre "da jeg var ung".


(for ikke å ta sjansen på å tråkke på noens tær, plukket jeg litt fra mine egne album. 
Jeg har aldri vært fjortis, dah, seriously!)



Olivers reise til bakvendtland

Publisert:
19.01.2010
20:27
Regnet trommet hardt mot vindusruta, og Oliver la enda en kubbe på peisen. Mens han satt på kne og rev avispapir hørte han vignetten til Skavland, og skyndte seg tilbake til sofaen for ikke å gå glipp av noe. Etter å ha satt seg godt til rette i hjørnet, hoppet hunden deres, Trulte, en gråsvart labrador de hadde hatt de siste ti årene, opp ved siden av ham. Oliver var for oppslukt til å merke noe, men etter at Fredrik hadde ønsket ham en god kveld, oppdaget han den varme hårdotten som holdt på å døse av halvveis oppå fanget hans. «Nei», sa han strengt, og dyttet henne ned på gulvet igjen. «Bli der».

Mot slutten av fredagens gullrekke ble rommet fylt av nokias kjente «bip-bip», og stuebordet ristet så lysekrona holdt på å falle i gulvet. «Jeg blir sen, husk å kast ut katten for natta, og mat fisken». Melding fra Turid. Oliver reiste seg og gikk bort til akvariet. Eller, et akvarium var nok litt å ta i, det var knapt nok en bolle, og ikke så veldig mye større enn de nye vannglassene de hadde kjøpt, tenkte han og så på fisken som ikke hadde skjønt dette med å svømme rundt og rundt, men heller svømte opp og ned. «Skal du ha litt mat, da?» sa han, og slapp nedi noen flate fiskematflak, mens han tenkte at det måtte være veldig deprimerende å spise det der. «One down, one to go», sa han til seg selv, og gikk mot peisen.

Etter en liten slosskamp bak vedkurven, fikk han til slutt fisket frem katten. Gregor, den rekordgamle, pjuskete skogkatten, klorte seg fast i genseren hans, og visste nok hva han hadde i vente. «Kom an, gutt! Det er deilig vær ute i kveld», løy han, og lirket opp døren så han fikk kastet ut katten uten å bli våt selv. «Mon tro om detektimen går i kveld», tenkte han, og snek seg tilbake til den gode varme sofakroken. Andre episode av sporløst forsvunnet hadde nettopp begynt, og på skjermen hadde Jack og Sam en lang samtale om hva motivet for mordet kunne være. Oliver tok en liten powernap, og tenkte at Trulte straks skulle få kveldsturen sin.

Regnet pisket mot ansiktet, og Oliver ble våt over hele ryggen, selv om han hadde tatt på seg regnjakke. Trulte hoppet fornøyd til høyre for ham, og fanget regndråper i de mange sølepyttene i Storgata. Oliver hadde ingen planer om å ta seg tid til å snuse på alt han så, så han trakk hardt i båndet, og Trulte lusket etter. Halvveis ute i løypa begynte Trulte å løpe, båndet strakk seg flere meter, og Oliver rykket henne til seg. «På plass» ropte han strengt ut i høstregnet, og Trulte stoppet. Han tok henne igjen, og da de gikk videre holdt han båndet på knappe en meter, så hun måtte gå pent inntil ham. «Gå fint», sa han hver gang hun prøvde å gå unna, men det han ikke så var at veien snart tok slutt. Oliver var så opptatt med å dressere hunden, at han ikke la merke til kumlokket foran seg. Eller rettere sagt, kumhullet, og da han nok en gang rykket i båndet var det for sent. Oliver mistet taket i Trulte, og så henne bli mindre og mindre. Han falt ned i et tynt rør, og vannet fosset rundt ham. Over seg kunne han ikke lengre se Trulte, bare en lys prikk som ble mindre og mindre, jo lengre han falt. «Kommer jeg til å dø nå?» tenkte han for seg selv, og synes at denne kloakken lå lengre ned enn han trodde. «Det blir jo som å treffe asfalt fra denne høyden», sa han til seg selv, mens han knep øynene sammen.

PLASK. Oliver gned seg i øynene. «Jeg lever», sa han lettet, og klatret opp på en kant. Over seg så han en stige, og hullet som førte ut var mye nærmere enn han hadde trodd. «Jeg må ha innbilt meg høyden i sjokket», mumlet han, og begynte å klatre opp den sleipe stigen. Vel oppe på land igjen hadde det sluttet å regne, og sola skinte. Oliver ropte etter Trulte, og klødde seg forundret i hodet. «Var det ikke nettopp sent på kvelden?». Han så seg rundt, og speidet opp Storgata. «Og var ikke jeg i enden av denne gaten?», han skjønte ingenting, men ropte en gang til.

Utenfor en av butikkene satt en mann. «Kanskje han har sett Trulte?», tenkte Oliver for seg selv, og gikk bort for å spørre. «Unnskyld, men du har ikke sett en grålig labrador løpe forbi her?». Mannen svarte ikke. Han skjønte nok ikke hva Oliver mente, så han gikk litt nærmere og spurte en gang til. «Jeg falt ned i kloakken, og nå kan jeg ikke finne hunden min. Har du sett den?». Mannen reiste seg, og grep etter Oliver. Han skvatt bakover, og mannen fikk ikke tak i ham, men Oliver kjente en brennende smerte ved det ene øyet, og hånden hans ble dekket med blod, da han tok seg til ansiktet. «Hva faen?» ropte Oliver, men tenkte at det var best å gå.

Til høyre for seg så han Borggården, en stor park som lå midt i sentrum. «Selvfølgelig», sa Oliver og følte seg dum som ikke hadde tenkt på det før. De gikk alltid tur i denne parken, og Trulte likte seg særlig godt der på grunn av alle de andre hundene hun kunne leke med. «Jeg mener da å huske at denne parken ligger i den andre enden av gata», sa Oliver til seg selv da han gikk gjennom den store jernporten, og tenkte at han holdt på å bli gal. «Trulte», ropte han en gang til, men ingen hund å se denne gangen heller.

Inne i parken løp en liten gutt i sikksakk på den store plenen, og bak ham kom en schäfer hakk i hæl. Gutten så ut til å more seg, og Oliver tenkte, «Endelig begynner ting å se normale ut», mens han speidet etter Trulte. En dame kom løpende i full fart mot ham, men før han rakk å spørre om hun hadde sett en hund uten eier, raste hun forbi. Oliver snudde seg for å se hva hun skulle, men i samme øyeblikk løp hun tilbake samme vei som hun hadde kommet. «Herregud, med dagens slankehysteri kan man ikke en gang få stoppet disse tynne damene fra intervalltreninga si for å stille et spørsmål», sukket Oliver, og gikk videre inn i parken for å finne hunden sin.

Ved Småskogen stod det en mann med ryggen til, og Oliver skulle til å spørre ham også, hadde det ikke vært for at han stod og tisset mellom trærne. «Det er nok best å la ham være i fred», sa Oliver, og ropte en gang til på Trulte. Ikke noe svar denne gangen heller. Han tok fatt på bena, men skvatt til da en hvit tennisball nesten traff ham midt i skallen. «Det må da være mulig å se seg for», ropte han, og i det fjerne kunne han se noen komme løpende. «Slapp av, du traff meg ikke», sa han beroligende. Det var den samme damen som holdt på å løpe ham ned noen minutter tidligere. Oliver smilte til henne, men damen bare plukket opp ballen og løp tilbake, igjen.

«Det var ikke måte på morgengretne folk i dag», sa Oliver oppgitt til seg selv. Han forsikret seg om at ingen hadde tenkt å kaste noe på ham denne gangen, og hadde han ikke blitt lamslått av noe han fikk øye på, hadde han nok gått videre. Bare et steinkast fra ham, mellom to små busker satt ei jente. Ikke noe usedvanlig ved henne, i utgangspunktet, bare ei vanlig jente med blont hår og mye sminke. «Fyllikene som pisser er da en ting», sa Oliver og himlet med øynene, «men dette her går over stokk og stein», sa han og lurte på om han skulle le eller gråte. Jenta som så ut til å være i tenårene, satt med buksa på knærne og gjorde sitt fornødende, midt i parken, midt på lyse dagen. Oliver var ganske sjokkert, men tenkte at det var nok best å gå videre.

Etter en drøy halvtime bestemte han seg for at Trulte ikke var å finne i parken. Hadde hun vært der, ville hun ha funnet ham, og siden ingen av dem hadde funnet hverandre, var det nok best å lete andre steder. På vei mot den andre porten møtte han på ei lita jente. Jenta ville åpenbart ikke la ham passere, og mens hun prøvde å få oppmerksomheten hans kjente han noe bak seg. Noe som så ut som en klone av den lille jenta stod rett bak ham, med ansiktet i baken hans, og Oliver visste ikke annet enn å løpe. Ved porten møtte han på en jevnaldrende mann, og en hund. I forbifarten så det ut som om hunden leide mannen i bånd, men Oliver skjønte at det ble for dumt, og skyndte seg ut gjennom porten.

I gaten på den andre siden var det stille. «Trulte», ropte Oliver nok en gang. Han trasket langs fortauet, og tittet inn mellom husene. Det var overraskende mange hus av glass i denne gaten. «Herregud, så moderne alt er blitt», sa han til seg selv, og synes at det å bo i et drivhus kanskje ikke var helt optimalt. En mann så på ham. Han gjorde ingenting, bare stod og så på ham. Oliver gikk litt nærmere, og betraktet mannen på den andre siden av glassveggen. Da han kun stod et par skritt unna huset oppdaget han noe nytt. Huset han hadde trodd var et glasshus, var egentlig et gigantisk svømmebasseng. Han regnet ihvertfall med at det var et svømmebasseng, da han så at huset var fylt med vann. Mannen inne i huset, derimot, var ikke i bassenget. Han stod inne i noe som lignet på et syltetøyglass, sett bort i fra at syltetøyglasset var like stort som en gjennomsnittlig kjellerbod. Oliver banket på glasset, og ropte «hallo!». Mannen skvatt unna, og begynte å gå i sirkel inne i glasset. Etter å ha gått et par runder stoppet han igjen, og gikk bort til veggen der Oliver stod. Oliver forsøkte å vinke denne gangen. Mannen på den andre siden ga fortsatt ikke noe tegn til at han skjønte hva som foregikk, og brått ble oppmerksomheten hans fanget av noe annet. Fra et eller annet sted der inne regnet det nå små pappbiter. Mannen løp bort, og løftet opp et som han puttet i munnen. «Flatbrød?», sa Oliver forvirret, men gikk videre da han skjønte at dette var ganske nytteløst.

Det begynte å bli mørkt, og i tillegg til å lete etter Trulte, hadde Oliver begynt å se etter veien hjem. «Jeg må ha blitt riv ruskende gal», tenkte Oliver for seg selv, og synes det var foruroligende at han hverken kunne finne hunden eller huset sitt. «Kanskje jeg kan ringe på hos noen og spørre», sa han idet han gikk forbi en stor hage. Inne i hagen stod to hus, og Oliver bestemte seg for å ringe på det til høyre. «Hei, jeg har på en måte gått meg bort», begynte Oliver, men oppdaget at det stod en hund i døra. «Neimen hei, du», sa han og strakte ut en hånd, men hunden snudde og gikk inn i huset. Etter et par minutter kom den tilbake med et glass vann. Den satte fra seg vannglasset på trappa, før døra gikk igjen med et smell. «Ikke det, altså?» sa Oliver til den rødmalte døra, og strakk halsen for å se inn gjennom vinduet. I stua satt hunden i hjørnet av en sofa, og det var fyrt i peisen. En tenåringsgutt kom slentrende over gulvet, og satte seg ned ved siden av hunden sin. Hunden så stygt på ham, og la seg ned, så gutten ble dyttet ned på gulvet. «For en oppførsel», sa Oliver mens han gikk ned fra trappesatsen. «Noe sånt hadde jeg aldri tillatt».

Etter hvert som det ble mørkere, ble også lufta fuktigere, og det tok ikke lang tid før det begynte å regne. «Faen», ropte Oliver, og sparket i gresset, «hva gjør jeg nå?». Han så seg fortvilet om, men så ingen annen utvei enn å pakke seg inn i et lite skur i enden av hagen. Skuret så ut som en eksakt kopi av husene, bortsett fra døren, og det var ikke særlig større enn at han kunne sitte der inne. «Jeg får bli her til det slutter å regne», tenkte han, og støttet hodet mot den ene veggen.

Det hadde ikke sluttet å regne, og Oliver visste ikke hvor lang tid det var gått, men han skvatt til av et skarpt lys, og skjønte at han hadde døset av. Utelykten til det andre huset var blitt tent, og på toppen av trappen ble en dør åpnet. Han kunne høre et hjerteskjærende skrik, og en gammel mann prøvde å holde balansen mens han ble dyttet ned trappen. Bak ham gikk døren igjen med et smell, og den gamle mannen kom løpende mot huset der Oliver satt. «Hei», sa Oliver da han kom frem, men han svarte ikke, bare presset seg inn ved siden av ham. Hadde det ikke vært for denne besynderlige dagen, ville nok Oliver ha prøvd å få kontakt med mannen, men han konkluderte med at det ikke var til noen nytte, og lente seg heller tilbake mot veggen, og døset av en gang til.

«Du skulle da slippe å vente på meg», sa en myk stemme og strøk ham over kinnet. Oliver åpnet øynene, og så til sin overraskelse at han halvveis lå i hjørnet av sofaen. «Hei», sa han, «jeg må ha sovnet av». Turid smilte, og fortalte litt om kvelden sin. «Så flott!», svarte Oliver, «men jeg tror jeg går og legger meg», sa han og reiste seg. «For en merkelig drøm», sa han til seg selv, mens han beveget seg mot trappen, «det ble ingen kveldstur på det stakkars dyret, men det var enda godt at jeg bare hadde sovnet». Turid fulgte etter ham, men gikk mot baderommet. «Jeg kommer straks», sa hun i døren, og sendte ham et slengkyss. «Du bør sjekke den skrammen før du legger deg, og neste gang dere er ute i regnet, kan du kanskje tørke av Trulte når dere kommer inn?»

Oliver sendte henne et spørrende blikk, før han så den rufsete hunden i hjørnet av stua. «Det var da merkelig», sa han og tok seg på kinnet, der han kunne at huden var hard og ujevn.






Oppgave i norsk, skriv en tekst inspirert av litteratur fra 1700-tallet. Karakter 5.
Kommentar: Kreativ og morsom tekst, det eneste jeg savner er den satiriske samfunnskritikken, med mindre du mener jeg ikke bør kaste ut katten før jeg legger meg i kveld? Noe samfunnskommentar finnes det, og du viser uansett skriveglede og kreativitet.


PS: Eg elskar deg

Publisert:
31.12.2009
16:34
        Eg har aldri vore særleg glad i klissete romantiske jentefilmar. Eg har alltid synest at dei er for usannsynlege, for dratt opp i skyane og for forelska til at det i noko univers kunne ha vore sant. No er eg ikkje så sikker lenger. Eg og mi åtte år gamle syster, Elisabeth, har nett sett filmen «PS: i love you», og eg er overtydd. For fyrste gong har eg gråte av ein jentefilm, for fyrste gong har eg sett ein bodskap bak alle dei rosa skyane i ein jentefilm, og no greier eg ikkje få den eine setninga heile filmer er bygga på ut av hovudet; «This may be the end of life as we know it». 

        «God morgon», kviskra mor i dørsprekken. Ho smilte og såg på meg, «korleis har du det i dag?». «Fint», svarte eg, sjølv om magesmertene hadde halde meg vaken heile natta. «Om du vil, kan du stå opp, eg og far har ei overrasking til deg i stova». Eg måtte bruke alle kreftene eg hadde, men eg klarte å setje meg opp i senga, finne fram tøflane og komme meg ut i stova. 
        Etter å ha pakka meg inn i eit ullteppe, kom mor. «Du skal sleppe å reise deg igjen, så eg har henta den for deg», sa ho med eit lurt smil. «Henta kva?», tenkte eg, og såg på ho med eit spørjande blikk. Ho heldt fram ei lita gåve, og til den gåva var det festa ein raud lapp med talet ein på. «Tullar du med meg?» sa eg, og smilte med heile kroppen. «Nei, dette er ingen spøk», svara ho og ga meg pakken. «Eg veit kor glad du er i jula, så det skulle vel bare mangle om ikkje du og skulle få ein skikkeleg julekalender. Om du vil, så kan du få julebrus og».

        Jula har alltid vore mi favoritthøgtid. Når alle dei andre i klassa har drukke julebrus frå den dagen den kjem i butikken, har eg venta. Julebrusen er heilag, og skal ikkje drikkast før den 1. desember. Sjølv om det ikkje blei heilt slik i år. Det er så mykje med jula. Ikkje berre julaftan. Julaftan er berre ein liten del av den store julefeiringa, og det er førjulsskikkane eg tykkjer mest om. 

         Frå du er liten får du banka inn at «advent» betyr «ventetid», men for meg har det alltid betydd «gledetid». Eg elskar ikkje julekalender nødvendigvis fordi eg er så glad i sjokolade. Eg elskar julekalender fordi eg kvar dag blir minna på kva for dato det er, og kor mange dagar, eller luker, det er igjen til julaftan. At du får ei overrasking kvar dag er berre ein bonus. 

         Det beste med jula er at alt er noko ein gjer berre ein gang for året. Alle tradisjonane, all spenninga, og alt det varme, fine og koselege som høyrer jula til. Eg og Elisabeth har alltid sitte klistra framfor skjermen frå 1. desember, med kvar vår julebrus og ei skål med peparkakar mellom oss. Amalies jul har alltid vore favoritten, og sist desember skaffa mor den til oss på dvd, så vi skulle sleppe å sjå «barnas ADHD-jul» (som eg likar å kalla det) på nrk. 

        Kvart år har heile familien brukt å gå ned til torget fyrste søndag i advent, for å sjå julegrana bli tent. Då er det ekstra koseleg om snøen har lagt seg, og ein kan kjenne det knirke så godt under beinda når ein går. I år kan vi ikkje sjå julelysa i byen. Pappa var lei seg, ikkje fordi han absolutt ville sjå julegrana, men fordi han veit kor glad eg er i desse tradisjonane før jul, og som den gode pappaen han er, laga han i stand julegrantenning berre for oss, heime i hagen, og eg fikk tenne lysa medan vi song «du grøne glitrande tre, goddag». 

         Dei fleste dagane i adventstida brukte eg til å sove. Eg hadde så vondt i heile kroppen at eg ikkje kan beskrive det, og eg fekk store dosar med smertestillande medisinar. Heldigvis fekk eg gode dagar og. Då kunne eg invitere nokre nære vener, og saman drakk vi gløgg, bygde pepparkakehus, hadde juleverkstad og både song og høyrde på julemusikk. Eg har alltid likt «O' helga natt» best av alle julesongar, men på det kriteriet at det må vere ein utruleg flink mann som syng den. Helst Tommy Körberg. Då får eg frysningar på heile kroppen. 

          Mange grufulle, men fantastiske, tradisjonar er og med på lista over ting eg elskar å gjere før jul. Ikkje grufulle som i slemme, men rett og slett ting ein elles i året held seg milevis unna. Som alle dei tragiske julefilmane tv3 og tv Noreg visar dei siste vekene før jul (som forresten 80% av gongane heiter noko med «hjelp, vi ...»), og den femti år lange tradisjonen med Luciakonsert i Frimurerlogen med skulekorpset. Dei sure tonane på «host og hark» opnar heile konserten (når eg tenkjer meg om heiter han vel egentleg «Hark, the herald angels sing»), og skrik ut «no er det snart jul!», etterfølgt av eit halvdårleg luciakor og ein ugjenkjenneleg versjon av ein eller annan kjend disneyfilm. Det er ikkje sikkert at eg får med meg nokon av desse «grutastiske» juletradisjonane i år, men etter kvart dukka det opp både ein og to amerikanske julefilmar i julekalenderen min. 

         Eg trur det var rundt den 20. Pappa var i gang med å feste juletrefoten, og heile huset lukta granbar. Eg låg på sofaen i over ein time, med auga lukka og berre kjente den herlege dufta av jul. Det er ikkje noko som luktar så godt som juletre. Kanskje bortsett frå pinnekjøt. Men det beste er jo blandinga! Alle luktene. Nyvaska hus, pinnekjøt, rotemos, raudkål, juletre, stearinlys, kald vinterluft, peparkakane i vindauga og alt anna vi fyller huset med i jula. 
         Uansett kva for dato det var, så hadde eg ein god dag, så eg hjelpte mor og Elisabeth med å pynte treet. «Trur du vi kan sjå hallelujakoret i Nidarosdomen?» sa Elisabeth, og festa ei stor raud kule på ei grein. Mamma fekk tårer i auga, men sa ikkje noko. Eg visste, ho visste og Elisabeth visste. «Eg veit ikkje», svara eg. «Men du skal i alle fall få sjå juleandakta! Du, mor og far, og kanskje eg». Elisabeth smila. «Det håpar eg. Det er så fint». Eg ville og gjerne sjå juleandakta. Og enda meir enn å sjp den, ville eg vere med. Høyre gjenklangen i dei tjukke murveggane, og sjå eit publikum fylt med julestemning, siste dagen før skoleslutt. 

        I går var den 24., og vi samla familien med bestemor, tantar, onklar og syskenborn for å feire julaftan. Mamma hadde kjøpt «tre nøtter til Askepott», og før vi åt julemiddag, sat vi samla kring fjernsynet med nøtter og rosiner. I julegåve frå bestemor fekk eg nye ullsokkar, og Elisabeth fekk ein film. Vi hadde ikkje lagt mykje vekt på gåver, for det er ikkje det eg tykkjer er finast med jula. Dessutan fekk eg den beste julegåva eg kunne tenkje meg; ein kveld med dei eg er glad i, i den høgtida eg liker best, utan å liggje og ha de vonst heile dagen. 

        I dag er det 25. november, «fyrste juledag», og mor har sagt at vi skal halde på julefeiringa så lenge vi kan. I kveld har eg og Elisabeth sitte på stova og prata. «Du skal feire jul med oss ein gong til, skal du ikkje?» spurde ho, og klemte meg hardt i handa. «Det veit du at vi ikkje veit», svara eg, og la armana mine kring ho. «Det er ikkje noko eg vil meir enn å få lov til å feire jul med dykk ein gong til, og gjerne mange gongar til! Men det ser ikkje slik ut, Elisabeth. Det er jo difor vi har feira jul no». Elisabeth gret, og såg opp på meg. «Vil du sjå filmen eg fekk frå mormor med meg?» spurde ho. «Det er klart eg vil», lo eg og rufsa henne i håret. Ho klatra ned og sette på filmen, før ho kom opp igjen og satt tett inntil meg. «Du veit, det kan skje eit mirakel. Det er jo tross alt jul», sa ho og klemde meg. 

        Elisabeth ligg i armane mine og søv. Skjermen er svart, og sjølv om eg høyrer musikken, greier eg ikkje lese den kvite teksta som flyg forbi. Blikket er slørete, og eg kan kjenne smaken av saltvatn mot leppane mine. «Skal eg hente medisinane dine?», spør mor som nett har komme inn i rommet. «Nei», svarar eg. Smertene er der men eg kjenner dei ikkje. Eg som så lenge har vore redd, kjennar ikkje frykt. Eg som så lenge har lengta tilbake til tida i fjor, då eg var frisk, tenkjer på kor glad eg er for den siste tida eg har hatt. «Kan du ikkje heller hente ein penn?», spør eg, og smiler til ho blant alle tårene. Når eg får penna skriv eg «this may be the end» i handa mi, og i handa til Elisabeth skriv eg «of life as we know it», før eg sovnar med syster mi i armane.





Nynorsktentamen 2. desember, oppgave: skriv en tekst om førjulstradisjoner
Jeg har hovedsaklig skrevet om mine førjulstradisjoner, og det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne hvem historien er inspirert av. Har lest korrektur før jeg la den ut her, altså færre nynorskfeil enn i den originale teksten.

Karakter: 5
Kommentar: Veldig vakkert og kjenslefylt skrive (eg har ikkje sett denne filmen). God nynorsk, men innimellom, som på fyrste og siste side, vert der ein del feil. (Det må bli færre for å ligge på 5 i vg3) 
(så fint at jeg går vg2, tenkte jeg da ... )

Han Perleif

Publisert:
16.11.2009
21:49
Skrivedag i norsk, vg2. Er ikke sikker på den korrekte definisjonen av oppgaven, men det var ihvertfall å skrive en ridderfortelling, med særlig mye vekt på trekk fra perioden, spesielt i skrivemåten. Fikk karakteren 5. (Man kan si at jeg bomma ganske grådig på oppgaven, da den er lite barokk, men det var ganske morsomt å skrive).

Han Perleif var sønn nummer to av en gullsmed
og gullsmedens navn, det var Hågen
De øvrige nevnes ikke, selv om du vil be
De har nemlig ingen plass i denne 'sogen'

Han Perleif var broren til Grine
Og mor deres hette for Møy
Men mor døde bort
Perleif gifta seg fort
I løyndom med ei fager blondine

Blondina sitt navn det var Gertrud
Av trehogger Svein og Mediste
En gang moren ble 'sjuk'
Og eggstokken, den måtte ut
Gertrud ble både den første og siste

Han Perleif og Gertrud ble gift og fikk to
små barn som var sunne og sterke
En rask liten gutt, og ei jente så go'
Og han Perleif var glad som ei lerke

Hågen gullsmed syntes ikke noen ting om
at de to hadde rømt vekk i lag
Han ble vred da han hørte om "gift i løyndom"
Og det siste han Perleif har hørt fra sin far:
"Forbannet være dere, de blir straffet en dag!"

Han Perleif, han hadde en venn
Denne vennen, han abr navnet Sven
De pleide å møtes hver dag etter solen
Til Gertrud han sa; "vi skal fiske igjen"
Og kona ble hjemme i hus med to barn
Mens han Perleif dro med Planke, den folen

En kald lørdagskveld hadde Gertrud en drøm
hvorpå hun ringte en mann i kommunen Snåsa
En ekkel følelse hun hadde etter å ha drømt denne drøm
Og hun fortalte med en stor klump i kråsa

Min mann, han er borte, jeg føler meg øm
Jeg har en dårlig følelse, kan du tyde min drøm?

"En gulvlampe lyser", sier Gertrud, så spent
Og pakker tett rundt seg nattdrakten
"Men plutselig slukker lyset! Hva er det som har hendt?
Se; støpselet står ei i stikkontakten"

"I mørket jeg skimter støpsel to
De ligger der tett mot hverandre
Men brått tennes lyset, og jeg føler en ro
og jeg ser ikke støpsel den andre"

"Mine øyne vil ikke støpselet vike i fra
Jeg holder det fanget, det får ikke dra
Men støpselet faller, selv om lys forblir tent
og støpslene blir nok en gang sammenklemt"

Nå skal du høre, jeg har tydet din drøm:
Ditt ekteskap rakner ved hver eneste søm
Jeg vil du skal vite, ja du, hør nå her
Han Perleif har vært med en mann, uten klær

Dere to ble forbannet den dag dere lovet
En budbringer send, har i kveld til deg kommet
Han varslet deg mens du i natt har vært doven
Og snart vil din elskede bryte elskoven

Men dette til svar, Gertrud skrek så det bar
Og fikk ikke natten ut sove

Ved morgengry stod han Perleif på to
og sa; "kone, har du posten ei hentet?"
Hun svarte ham ei, for sorgen var lei
Og hun visste nok godt hva som ventet

Min kone, så fin, du vet jeg er din
Jeg må ut selv om solen, den renner
Hun tenkte "aha", han vil dra her i fra
Og jeg vil aldri få røre hans hender

Han Perleif var trygg, han vendte sin rygg, og ville fra kona si dra
Gertrud skjønte at Perleif han Sven ville ha
Og snill som hun var, så lot hun ham dra
I fred og i ro, selv om hun kunne frest
Og her ender 'sogen' som du nå har lest


Kommentar: ++ Dette var kreativt og artig, og du viser her skriveglede, humor og overskudd. 
Jeg ser for meg hvordan du koser deg på toget (forresten tok jeg tog den dagen, så jeg fikk gjøre oppgaven på reisen).
- Eneste feilen er at du ikke får oppfylt oppgaven i ".. tydelige trekk fra perioden, spesielt i skrivemåten".
(Derfor, sannsynligvis lavere karakter enn om det var en eksamen)

Rebecca, Mikael og et tredje hjul

Publisert:
27.09.2009
15:10
Smerten river i meg, men jeg vet at alt vonde vil gå over om ikke lenge. Brystkassa hans er tett inntil meg, og jeg kjenner de rolige hjerteslagene hans. Dunk. Dunk. Dunk. Nøyaktig halvparten av rytmen mitt hjerte gir. Dunk-dunk-dunk. Han merker nok at jeg er nervøs, for han ser på meg og spør: "går det greit?", "jada", svarer jeg, og så fortsetter han. Jeg prøver å slappe helt av og ligge i ro uten å spenne kroppen. En radio durer i bakgrunnen, og jeg prøver å synge teksten inne i hodet mitt, mens han prøver å presse seg igjennom. Han må presse ganske hardt, og akkurat nå gjør det ufattelig vondt, men etter bare noen sekunder er han igjennom, og all smerten forsvinner. Tusen tanker strømmer gjennom hodet mitt, mens han fører den ut og inn fra forskjellige vinkler. "Slapp av, Rebecca" sier jeg til meg selv. "Det er helt greit å være nervøs, du har tross alt ikke gjort det så mange ganger, mens han derimot er kjempeerfaren. Bare lukk øynene, og la han holde på, så er alt snart over". 

Etter at alt er kommet i meg, trekker han seg ut og litt unna. "Gjorde det vondt?" spør han, med den tyske aksenten sin. "Ja, men det går fint", svarer jeg, og tenker at jeg likså godt kan være ærlig med han. "Fint", sier han og forsikrer meg om at det pleier å være ganske vondt i begynnelsen. "Ja, jeg vet jo det, da", tenker jeg for meg selv, men rekker ikke å si noe, for med ett spretter han opp og forsvinner ut av rommet. Marit Larsens 'if a song could get me you' fyller rommet, og jeg ligger som ei død sild og føler meg egentlig ganske nummen. "Går det bra?" hører jeg fra dørkarmen. Jeg vrir meg rundt og ser det søte smilet hans. "Fy søren for en hyggelig fyr" tenker jeg. Han er jo konstant opptatt av hvordan jeg har det. "Det går fint", svarer jeg og legger meg tilbake. Han setter seg tett inntil meg og legger hodet på skakke. "Da er vi vel klare for å sette igang igjen da" sier han, og snur seg bort et par sekunder. "Hva? Sette i gang?" tenker jeg, og er fortsatt paff etter forrige omgang. 

"Åpne munnen, du", sier han og kommer nærmere. "Faen, er det nå jeg burde fortalt ham om kjeveproblemene mine?", sier en liten stemme inne i hodet mitt mens jeg gaper så høyt jeg kan. Jeg kjenner med meg selv at dette er ikke noe jeg har særlig lyst til. Ikke lyst til i det hele tatt, når jeg tenker meg om, men må man - så må man, og det tar ikke lang tid før jeg har munnen full, og gjør mitt beste for å ikke kveles, men heller puste gjennom nesa. "Går det bra?" spør han for tusende gang. "Mm" svarer jeg med øynene lukket, og fokuserer på at jeg ikke skal svelge noe av det som måtte komme. Han virker fornøyd, og fortsetter med sitt. "Du må bare si i fra hvis vi skal ta en pause". "Herregud", tenker jeg for meg selv. Hvordan i alle dager skal han kunne høre forskjell på mm og m-m, når han spør hvordan det går? Ikke har jeg mulighet til å trekke meg unna heller, sånn som han presser på. "Gap litt høyere, er du snill", sier han, og jeg gaper så høyt jeg klarer, tross min fortid (og forsåvidt nåtid) med kjevelås ømme bitemuskler. 

Tiden snegler seg forbi, og selv om jeg bare har vært her femten minutter føles det som om vi har holdt på i flere timer. "Oi, har dere begynt allerede", hører jeg en stemme si, og i det jeg sperrer opp øynene får jeg se en slank brunette kledd i hvitt kommende mot oss. "Jamen det går bra. Du kan bare sette i gang med den süger" sier Mikael, og sender henne et smil. Jeg oppfattet aldri navnet til dette nye mennesket, men det er ikke tvil om at hun skal være med på moroa, og innen tre og et halvt øyeblikk er vi alle tre godt plassert på innsiden av hverandres intimgrenser. Nå skal hun også begynne; "går det bra?". Jeg får frem et "mng", og hun virker tilfreds og tolker det som et "ja". Jeg føler ikke at jeg gjør så mye i min rolle i denne sekvensen, men det er ikke tvil om at det "ikke hadde blitt noe", hadde det ikke vært for meg. Til tross for at jeg er "hovedpersonen" i dette opplegget, er jeg definitivt den som gjør minst. Kort fortalt føler jeg meg som ei død sild, mens de andre to deier seg rundt meg, og gjør alt de kan for at dette skal bli best mulig. 

Jeg merker at akten begynner å gå mot slutten. Begge de to motspillerne mine er mye roligere i alt de gjør, og Mikael setter inn sluttstøtene. Etter å ha trukket seg helt ut er han åpenbart sliten, og den mystiske damen begynner å rydde opp rundt oss. Jeg kvier meg litt i fra å lukke munnen, ettersom det føles som om jeg har skjegg på tunga og ellers ganske lugubre smaker i munnen. Mikael skjønner tegninga, og sier at jeg godt kan få spytte ut og skylle munnen, hvis jeg vil. "Da sees vi siden, så får du ringe hvis det er noe", sier Mikael mens han følger meg til døra. "Den er grei!" smiler jeg, og forsvinner ut i høstlufta.

Jeg trasker bortover den regnfulle asfalten, og trekker skinnjakka tett om meg. Hele den høyre halvdelen av kroppen min lukter sterkt av parfymen til Mikael, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvilket merke det er. Selv om de tre foregående kvarterene var smertefulle, føles det hele ganske godt nå som alt er over. Heldigvis var både Mikael og den andre damen hyggelige mennesker, men med min sterkt bedøvde leppe kan jeg ikke akkurat si at tannlegen er det beste stedet i verden å være.

dentisthorz

Det er nå det gjelder

Publisert:
23.09.2009
00:15
"Til i morgen må alle bli ferdig med bokstaven R i løkkeboka!" roper Kirsten ut i klasserommet, etter noen måneder i første klasse på Bispehaugen skole. Lille Rebecca, seks og et halvt hopper munter og glad hjem fra siste time, uten å tenke over at hun har lekser å gjøre til i morgen. Ranselen blir slengt inn i et hjørne i gangen, og den blonde lille jenta retter nesen mot øvre møllenberg for å hoppe strikk med trekløveren. Jentegjengen; Rebecca, Tonje og Ingrid Johanne morer seg med lek og dukkevogner, og tømmer sparegrisene for å sette fart ned melkebakken og kjøpe is på "nærbutikken". Timene flyr forbi, og klokken nærmer seg fem.

"Hallooo" ljomer det fra gangen, og døra går igjen med et smell. Det er pappa som har kommet hjem fra jobben, og Rebecca løper om kapp med lillesøsteren, Ingrid Andrea, for å komme først i mål, og gi den hardtarbeidene faren sin en god "velkommen-hjem"-klem. Han kysser mamma som står klar med middagen, og familien på fire samler seg rundt det blå bordet for å spise et måltid. Samtalen går sin gang som vanlig, og omhandler de mest spennende hendelsene fra dagen som er gått; Bollemester Olsen i barnehagen, hvem som begynte å blø neseblod - og hvorfor, hvem som fikk hente melk fra kantina og hvor mange runder med hoppetauet dagens rekord bestod av. Pappa har som vanlig "tenkt lure tanker" på jobb, og mamma har hatt fri etter arbeidshelg.

Fra den andre siden av bokhylla hører de plutselig den kjente og kjære kjenningsmelodien til barnetv, og Rebecca piler fra stolen sin til kurvstolen foran fjernsynet. Som den smarte jenta Ingrid Andrea er, vil hun bli akkurat som storesøster, og spretter ned fra sin stol i det øyeblikket hun ser Rebecca forsvinne. "Husk at du skal gjøre lekser når du har sett ferdig barnetv, da", sier mamma og rydder av bordet. Lekser, tenker Rebecca, som ikke egentlig har vent seg til overgangen fra barnehage med lek og moro, til å være skolejente med ting hun faktisk må gjøre. 

"R", skriver Rebecca. "R", enda en r med krøller og kruseduller føres pent inn i løkkeboka. "RRRRRRRRRRRRR" skriver gråblyanten. En hel side med R'er fører den lille hånden ned i boka. "Hvorfor skal det være nødvendig å skrive en R to hundre ganger?" tenker Rebecca, som allerede vet hvordan en R ser ut, og ikke minst hvordan den skal skrives. "Skriv ting som begynner med R" - rumpetroll, racerbil, Rebecca, rosin, rakett, skriver Rebecca med snirklete bokstaver - akkurat som de har lært på skolen. "Tegn alle tingene du skrev ned i forige oppgave". Hun liker å tegne, det er ikke dét det går på, men etter å ha gjort alle disse oppgavene med A, B, C, D, E, og alle bokstavene frem til R - begynner jenta med bollekinnene å gå lei. "Det er viktig å gjøre lekser, hvis ikke får du ikke noen jobb når du blir stor", pleier frøken å si.

17*32 - nesten syv år er gått siden Rebecca tegnet bokstaven R og nå sitter hun med oppgave nummer elleve av samme sorten: "Ganging av store tall". Først skal tallet to ganges med syv og en, og deretter skal tallet tre ganges med syv og en - alle tallene skal settes opp i en "trapp", og til slutt skal alt trekkes sammen, før du får svaret. Det er femten stk. av denne typen oppgaver, og etterpå kommer det femten nye oppgaver med tresifrede tall, før hele kapitlet avsluttes med femten oppgaver hvor man skal gange desimaltall med desimaltall. "Er det ikke noe som heter overlære?" spør Rebecca seg selv, men kommer på at "alle oppgavene skal gjøres og leveres", som Oddbjørn så strengt sa i fra om under matematikktimen på onsdag. Rebecca gjesper, og stryker ut nok en oppgave på lekseplanen. For å se hva hun har i vente blar Rebecca litt lengre frem i boka. "Tenkte jeg det ikke" - tre ganger femten oppgaver av akkurat samme slaget, bare at denne gangen skal alle tallene deles - ikke ganges. Eller divisjon og mulitplikasjon, som overskriften så fint sier. "Det er viktig å gjøre lekser, for på ungdomsskolen får dere karakterer!", pleier Oddbjørn å si.

"Nå er det snart tid for tentamen!" sier Mona, med en aldri så liten skummel undertone i utbruddet sitt. Hun har fra dag en banket inn i elevene at "Matte e artti" - men jeg skal vedde på at samtlige elever i klassen har våknet av svette mareritt hvor de blir knivstukket og drept med en passer av den mattekåte lærerinnen vår. Tentamen skal visst være årets høydepunkt - eller ihvertfall halvårets høydepunkt, og i følge Mona er det akkurat denne prøven som gir mesteparten av grunnlaget for terminkarakteren i matematikk. Hele åttende klasse snegler seg forbi, med nye bekjente, utvidelse av vennekretsen og en ny lærdom om at ungdomsskolen er starten på resten av deres liv - rekker elevene endelig frem til en velfortjent sommerferie, og alle sammen kan slappe av i to herlige måneder. 

"Det er nå det gjelder", får elevene høre fra lærerne, første skoledag i niende klasse. "91'erne" som allerede har rukket å starte på tiende trinn kan fortelle at "det er i niende det gjelder. Det er da dere lærer alt, i tiende er det nemlig bare repitisjon." Rebecca tenker for seg selv "har jeg virkelig slitt livet av meg i et helt år til ingen nytte? Alle de gode karakterene, de gode tilbakemeldingene, de lange innleveringene - teller det ikke for noe?" tydeligvis ikke. Nå er Rebecca stor niendeklassing, og har skjønt det at åttende bare var en mild start på det som skal komme. Nå er Rebecca klar for andreåret på ungdomsskolen, og det er nå hun skal suge til seg alt av lærdom for resten av livet. 

"Det er nå det gjelder", får elevene høre fra lærerne, første skoledag i tiende klasse. Vent, dette lyder kjent. Rebecca klør seg i hodet. Er dette det kjente fenomenet déjà vu, eller har dette faktisk skjedd før? Terje Frode stiller for tredje år på rad med sin klingende Rissa-dialekt, klar til å fortelle klasse 10 D at "nå går dere i tiende, og alt blir plutselig veldig seriøst. Lærerne blir strengere på anmerkninger, innleveringer og leksesjekk. Prøvene blir vanskeligere og fordypningsoppgaver blir mer krevende. Nå skal vi forberede dere på det harde livet på videregående, og ikke minst skal vi få fart på karakterene deres, slik at dere kan komme inn på den skolen dere vil til neste år". 

Her skal jeg bryte litt inn i historien og si at karakterene man får i tiende faktisk utgjør hvor du har skoleplass de neste tre årene, men karakterene på vitnemålet fra Rosenborg har ingenting med hva jeg kan og ikke. 80 % av karakterene fra ungdomsskolen er basert på hvor godt læreren liker deg, eller ikke liker deg, og vitnemålsutdelingen er nok den mest urettferdige dagen i mange elevers liv, hvor de som har slitt livet av seg i hver bidige historietime fra August til Juni, ikke oppnår noe bedre enn de "pene, morsomme, søte blondinene" på bakerste benk, som ikke har gjort noe annet enn å fjase rundt, eller knise "søtt" til faglærer. 

"Først roper vi opp musikk og dans ... Rebecca Didriksen" - et spent "ja" renner ut av munnen til en forventningsfull Rebecca, som med ett spretter opp fra den grå stolen i Aulaen og vandrer mot de smilende AKS-elevene fra andre klasse. Etter at lista er fullført, og elevene har lekt navneleker og "pølse med brød" et par dager, kommer den alltid så kjære innføringen i at "det er nå det begynner å bli seriøst". I tillegg til allmennfagene har klassen fem timer ekstra i uka med enten musikk eller dans, og i første klasse har musikkelevene to avsluttende fag: naturfag og engelsk. "Dette er fag dere bør prioritere, ettersom karakteren dere får til våren vil stå på vitnemålet deres", men her ligger det mellom linjene at ingen fag skal på noen måte nedprioriteres, og alle skal gjøre sitt beste for å oppnå en høyest mulig karakter - elevene må tross alt søke seg inn på nytt til andreåret. Rebecca fullfører førsteåret med kun én stryk (i tysk, vel og merke), og selv om veien gjennom 1md har vært tung, lang og humpete, når hun sommerferien med et smil, og klar for å begynne på et nytt år. 

"Det er nå det gjelder", får elevene høre fra lærerne, første skoledag i andre klasse. Nei, vent. Denne gangen er Rebecca sikker, hun har hørt dette før. Men er det sant denne gangen, eller er det bare tomme ord på tredje år? I år er det fem avsluttende fag; tilvalgsspråk, matematikk, piano, samfunnsfag og geografi. Fem karakterer som vil bli stående på vitnemålet - men teller disse karakterene denne gangen? Karakterene fra ungdomsskolen er glemt og fortrengt for lenge siden - og det er ganske sikkert at man kan telle på en hånd de som er hundre prosent sikker på hva de fikk i snitt da de gikk ut av tiende klasse. 

De siste mattetimene har gått med til å få klassen til å forstå titallsystemet, totallsystemet og åttetallsystemet, og hvordan man regner mellom disse. Dagens time går ut på "nå skal vi regne mellom åttetallssystemet og totallssystemet, og etterpå skal vi lære sekstentalssystemet". Hvor mange tallsystem har de tenkt å presse inn i et syttenårig hode? Og hvorfor er det så uhyre nødvendig at vi lærer om disse? Titallssystemet er kjekt å kunne, konkluderer Rebecca seg fram til - det er tross alt det mesteparten av verden bruker, og det er det alle har lært fra de skjønte at hvis "per har ett eple og kari har ett eple, har de sammen to epler". Totallssystemet går under tvil, det er for eksempel det alle datamaskiner regner med, så for den brøkdelen av klassen som vil gå videre og bli dataingeniør - kan dette være nyttig. Men åttetallssystemet, og SEKSTENTALLSSYSTEMET!? Det må være en dårlig spøk på at p-matteklassen også skal få noe å holde på med, som på et eller annet plan kan ligne på noe som er en smule avansert. 

Rebecca sitter stille ved pulten og ser det grønne taket på nidarosdomen. "Noen burde skrubbe det taket" tenker hun for seg selv, mens hun teller åtterpotenser på fingrene og kommer frem til at 1289 i titallssystemet blir 2411 i åttetallssystemet - eller det oktale tallsystemet, som det så fint heter. All denne unødvendige kunnskapen, alt dette stresset, alle disse dagene med nedbrytelse av en allerede utslitt kropp - har det noen betydning? Er andreklasse vgs rett og slett bare niende klasse på nytt? Er andre vgs nok en gang en løgn om at det du foretar deg nå vil forme din fremtid? Og har vitnemålet fra videregående skole noen som helst innvirkning på Rebeccas fremtidige liv som musiker eller forfatter (eller noe helt annet)? Alle dagene med innføring av gode arbeidsvaner og blodslit for gode karakterer, er det i bunn og grunn livets sure eple vi bare må bite i oss, så vi om noen tiår kan se tilbake på ungdomstiden, hvor alle var dumme og naive, og Rebecca i en alder av 30 kan si til seg selv: det er nå jeg må jobbe, det er det gjelder.

matte2mediumhorz

To dråper vann

Publisert:
31.08.2009
11:14
"Amanda?" spurte jeg. "Amanda!?", jeg så forskrekket rundt meg. Hvor var hun? Folk begynte å samle seg rundt meg. "Amanda!" ropte jeg ut i folkemengden. Hadde hun gått? "Hvor er du?" ropte jeg, mens tårene trillet ned over kinnene mine. En høy dame med mørkt hår tok meg i hånden, og satte seg ned på huk ved siden av meg. "Har du mistet mammaen din?" Hva var det hun pratet om? Jeg var da ikke her med mamma. Vi var da ikke her med mamma. "Nei" - sa jeg med lav stemme. "Men Amanda er borte". "Hvem er Amanda, da?" spurte hun, og fikk en sånn rynke i panna som mamma og pappa pleide å få noen ganger. "Amanda er søsteren min. Vi er tvillinger. Hun var her nå nettopp, men jeg kan ikke se henne". Damen reiste seg, løftet meg opp, og bar meg vekk. "Vi må passe på så du ikke skader bena dine, vet du. Nå skal jeg ringe mamma, så ordner alt seg". Ringe mamma? Jeg trengte da vel ikke å ringe mamma. Jeg trengte å finne Amanda! "Hva med Amanda?" spurte jeg. Men hun svarte aldri, hun bare så på meg, pustet tungt ut, og gikk videre. 

"Hanna? Amanda!" vi hørte mammas stemme helt inne fra kjøkkenet. Jeg og Amanda satt oppe i trehytta pappa hadde bygget til oss. Dette var liksom vårt sted. Vi hadde kopper og fat, et lite bord og to små stoler, et bilde vi hadde malt sammen og en liten ovn, med både knapper og lys, som vi kunne lage mat på. Hytta var ikke helt ferdig ennå, pappa hadde nettopp bygget den, men jeg synes iallefall den var blitt riktig så fin. Det tror jeg nok at Amanda syntes også. "Jenter!" mammas stemme var klarere denne gangen, hun var sikkert gått ut i hagen. "Oi, middag!" smilte Amanda, og pilte mot taustigen. "Sistemann inn er en apekatt!" lo hun, og løp av gårde. Jeg satte etter henne, men jeg hadde ikke sjans til å ta henne igjen. Ikke bare hadde hun startet før meg, men hun var uansett raskere enn meg. 

Æsj, rosenkål. Jeg hater rosenkål. "Du må spise grønnsakene dine!" sa pappa. Så urettferdig. Som om det ikke var nok at Amanda var raskere enn meg, så var hun mye flinkere enn meg til å like ekkel mat. "Men det smaker så vondt, pappa!" sa jeg, med store øyne. "Vet du hva?" smilte han. "Siden du er fire år, så skal du spise fire kålunger! Er ikke det greit?". "Vi ble faktisk fire og et halvt for to dager siden!" sa Amanda bestemt. "Fire og en halv kålunge, da", lo mor. Jeg geipet til Amanda, men gikk med på å spise fire og en halv rosenkål, det var tross alt mye mindre enn de ti som var lagt på fatet mitt. 

"Etter middag tenkte jeg vi kunne dra til dammen og fiske" sa far forventningsfullt, og så på oss. "Ja!" ropte jeg, og puttet en hel rosenkål inn i munnen. "Men jeg er så dårlig til å fiske" sutret Amanda. "Hanna får jo alltid alle fiskene". Det hadde hun rett i. Selv om hun kunne løpe raskere, og spise mer, så var jeg flinkest til å få fisk. "Men da kan jo du sitte på brua og peke på alle fiskene du ser, mens jeg og Hanna fanger dem. Hva sier du til det?" Amanda smilte. Hun var ikke så flink med fiskestang, men hun var ganske god til å få øye på ting. "Ja, da blir jeg med" sa hun fornøyd, og spiste de to siste grønnsakene sine i ett tygg. 

Jeg og pappa satt ved vannkanten og plasket med bena i vannet. Jeg fikk ikke helt til det med å kaste snøret ut i vannet, så pappa pleide å kaste sluken, og så fikk jeg holde stanga. Han sa alltid at han synes vi var et bra lag. Han likte best å kaste, men synes ikke det var så gøy å vente på fisken. Dessuten hadde jeg mye mer fiskerlykke enn ham, så fisken bet raskere på hvis jeg holdt stanga. Da pleide jeg å trøste ham, og si at selv om mine hender fikk fisken til å bite på, så var han veldig flink til å kaste der hvor det var fisk. Så smilte han alltid, og rufset meg i håret. 

Amanda satt oppe på brua. "Hvor lenge tror du hun greier å sitte stille i dag?" sa pappa, og dunket meg i armen. "Jeg vet ikke", svarte jeg. "Men ikke lenge, det er helt sikkert". Jeg fikk rett i det, for det hadde knapt gått to minutter siden pappa spurte, og så spratt hun opp og begynte å løpe etter pinner hun kunne kaste i vannet. "Hva var det jeg sa?" smilte jeg, og pappa ropte "husk å vær forsiktig nå da!". "Hvordan kan jeg glemme noe sånt? Du sier det jo hver gang vi er her!" ropte hun tilbake, mens hun kastet tre små pinner i vannet. Jeg tittet ned. En stund lurte jeg litt på om det var jeg eller Amanda som så tilbake, men så fikk jeg øye på hårbåndet. Mamma hadde kjøpt to pene sløyfer, en blå og en rød, og jeg og Amanda hadde fått en hver. "Jeg måtte kjøpe forskjellig farge" sa mamma, "ellers blir det jo rent umulig å se forskjell på dere", og så lo hun. Hun hadde rett i det, vi var like som to dråper vann, og hadde det ikke vært for at jeg hadde den blå sløyfa, kunne det like gjerne vært Amanda som stirret inn i øynene mine. "Ånei!" hørte jeg, og ble revet ut av tankene mine. Amanda stod på kne på kanten av plankebrua, og stirret fremfor seg. Noe lå og fløt i vannet foran henne. "Pass deg så du ikke faller i vannet" ropte pappa. "Men jeg må ha den! Ellers ser dere ikke forskjell på oss!" svarte hun. "Jeg har den nesten" sa hun til seg selv, og i det hun såvidt nådde den med fingertuppene, mistet hun balansen og falt uti. 

Jeg hørte et stort plask, og i lysstripa mellom brua og overflaten kunne jeg se henne sloss mot vannet, på den andre siden. Pappa spratt opp, og løp langs bredden. Idet han kom til den andre siden av rekkverket og stupte uti, kjente jeg et hardt stikk i brystet. Det kjentes som om jeg ikke kunne puste, og jeg begynte å gråte. Jeg så hodet til pappa, og hørte et høyt gisp, og så forsvant han igjen. Hvor var Amanda? Hvorfor kom de ikke opp sammen? Det gikk mange minutter, men så til slutt, klatret pappa opp i gresset, og la Amanda på bakken. "Amanda! Jenta mi! Våkne!" ropte han, og ristet hardt i henne. Han så fortvilet rundt seg, før han løftet henne og løp mot landeveien. "Vent her, Hanna! Ikke rør deg, bare sitt helt stille!" Jeg reiste meg og løp etter ham. Han så at jeg var på vei, og stoppet et øyeblikk. "Hanna, jeg vet dette er skummelt, men nå må du høre på meg. Sett deg under det treet, og ikke rør en finger, mamma kommer og henter deg nå snart!" Jeg satte meg lydig ned, tårene trillet, og jeg kunne ikke forstå hvorfor han oppførte seg slik. 

Jeg trakk føttene opp under haken, og kjente at den stikkende smerten sakte gikk vekk. Plutselig følte jeg meg veldig rolig, og pustet lettet ut. Jeg var ikke redd en gang, helt til jeg så mamma komme løpende opp stien. "Hanna, fort deg, kom her!" ropte hun. Jeg kunne høre at hun gråt. Jeg løp mot henne, og hun løftet meg opp og klemte meg. "Du skal dra og besøke besta kveld. Ok? Jeg har med tannbørsten din, så du kan sove der i natt". Jeg likte meg godt hos bestemor, og vi pleide å få karameller mens vi spilte kort, enda det bare var torsdag. "Skal ikke Amanda være med?" sa jeg, og smilte. "Nei" sa mamma, og brast ut i gråt. "I kveld blir det bare du og bestemor". 

Det var helt stille hos bestemor. Ingen sa noe, og alle stirret bare tomt ut i luften. Ingen kort, ingen karameller. "Skal vi synge noe?" spurte jeg, og pirket besta i aremen. "Jeg er ikke helt i humør", sa hun og snøt seg i et lommetørkle. "Kan ikke du gå ut på gamlerommet og leke med dukkehuset, så kan vi gjøre noe sammen senere?" sa hun, og smilte til meg med våte øyne. "Javel", sa jeg tomt, og gikk mot mammas gamle soverom. Hvorfor skulle alle være så triste i dag? De hadde vel ikke slått seg? Jeg plukket frem de gamle dukkene til mamma, og begynte å sette møbler i huset. Lise, dukken til Amanda, fikk ligge i sengen. Siden Amanda likevel ikke var her, så var det ingen som kunne styre henne, og da kunne hun bare sove. Anna, min dukke, stod på kjøkkenet og lagde mat, før hun gikk ut på tur med hunden deres, Bob. 

Det tok ikke lang tid før dukkehuset ble kjedelig, det er ikke så gøy å leke alene. Jeg fant frem fargeblyantene og tegnet to hester, tre hunder, huset vårt og hele familien, før bestemor kom og sa at det var på tide å legge seg. Jeg skiftet til pysjamas og vasket meg i fjeset, før besta kom inn og hjalp meg med å pusse tennene. Hun løsnet sløyfen min, og tvinnet hårbåndet sammen og la det på benken, før hun gredde håret mitt og fulgte meg til sengen. Bestemor pleide alltid å synge før vi sovnet, men i kveld leste hun bare opp "jeg lukker nå mitt øye", før hun lukket døren og gikk sin vei. Aldri hadde jeg sovet alene før. Jeg trykket meg tett inntil bamse og sang "måne og sol, skyer og vind", før jeg omsider sovnet. 

"Hanna". Pappa rugget forsiktig på meg, og kysset meg på kinnet. "Vi skal hjem nå". Jeg satte meg opp i sengen. "Hvor er Amanda?" spurte jeg. "Det er litt vanskelig å forklare, vennen. Vi skal prate om det når vi kommer hjem". Vanskelig å forklare? Hva mente han med det? Hadde de en overraskelse til meg? Han hadde hentet klærne mine, og jeg dro kjolen over hodet mens han tok på meg sokkene. Vi gikk ut i bilen, og kjørte hjemover, uten at jeg en gang hadde fått spise frokost. 

I stua hjemme satt mamma i sofaen. Hun gråt fortsatt, slik hun hadde gjort i går hos besta. Pappa satt seg ved siden av henne, og løftet meg opp på fanget sitt. "Dette kan nok være litt vanskelig å forstå, Hanna, men Amanda..." - "Hva er det med Amanda? Hvor er hun?", sa jeg og tok ham hardt i armen. "Hanna, hun er borte", sa mamma, og la en hånd på kneet mitt. "Borte hvor?" spurte jeg sint. "Og når kommer hun tilbake?" Pappa rynket pannen, og så bestemt på meg. "Hun kommer ikke tilbake". Jeg kjente tårene presse på. "Hvorfor er hun borte, og hvorfor kommer hun ikke tilbake?" Pappa gned seg i øynene, og sa "husker du i går ettermiddag, da vi fisket i dammen?" - "såklart husker jeg det!" sa jeg oppgitt. "Jeg fisket, og Amanda falt i vannet". Mamma hikstet, og gråt enda mer enn før. "Hanna. Etter at Amanda falt, var hun veldig lenge under vann, og fikk ikke puste. Hun kommer ikke tilbake fordi hun er død". Han la armene godt omkring meg, og jeg så spørrende på ham. "Hva betyr død?" spurte jeg. "Når man er død, er det som om man sover veldig godt" sa mamma, og prøvde å smile til meg. "Men å sove er da ikke farlig! Jeg våkner alltid når jeg har sovet". "Ikke når man er død", sa pappa. "Når man er død, så sover man veldig lenge, og våkner ikke igjen". "Nei, nå tuller dere fælt" sa jeg, og løp ut i hagen.

"Hvis Amanda sover, er hun sikkert på soverommet" sa jeg til meg selv, og løp rundt huset for å titte inn gjennom vinduet. Jeg klatret opp på blomsterkassa, og så mot vinduet, og der stod hun. Amanda var våken, og hun så tilbake på meg. "Hallo!" ropte jeg, og vinket. Hun vinket tilbake, men hun sa ingenting. "Amanda!" ropte jeg. Jeg kunne se at leppene hennes rørte på seg, men jeg kunne ikke høre hva hun sa. "Kom ned i gangen, da!" sa jeg, og hoppet ned fra kassen. Jeg åpnet døra, men kunne ikke se noen. "Hun kommer nok snart", sa jeg til meg selv, og satte meg ned ved det store skapet. Og der var hun! På motsatt side av der jeg satt, var Amanda. Hun så spørrende på meg. "Hei!" sa jeg. "Hvor har du vært?" Nok en gang så hun bare på meg. Hun sa ingen ting, bare blunket og smilte. 

Høsten kom, og høsten gikk. Vi lekte i regnet, ved kanten av sølepytter, og vi drakk kakao i vindusposten på soverommet. Da den første snøen la seg, og vinteren kom, kjørte vi spark langs butikkvinduene i storgata og pyntet speilet på badet med snøspray. Vi fylte fem år, isen smeltet og våren stod for dør. Jeg la merke til at det var mye stillere det siste året. Mamma sa ikke mye, pappa svarte ikke på spørsmålene mine, og Amanda hadde ikke sagt et ord siden i fjor sommer. Likevel hadde vi det fint, selv om jeg og Amanda var ikke like mye sammen som før. Vi kunne stå og se på hverandre i det ene øyeblikket, men gikk jeg ut i hagen var hun borte. En gang spurte jeg mamma hvorfor Amanda var blitt så stille. "Det er det som skjer når noen dør", hadde hun svart. "De blir helt stille". Jeg tenkte nok at det hadde noe med vannet å gjøre. Da Amanda falt i vannet må hun ha sovnet. Siden hun døde mens hun sov, kunne hun ikke prate da hun våknet. Det var derfor hun var så stille. 

"Jeg og Amanda går til butikken og kjøper is!" ropte jeg til mor. Hun fikk en stor stripe i pannen, så på meg og sa "det er greit, men ikke gå lengre enn til nærbutikken". Jeg likte ikke at hun rynket pannen sin på den måten. Det fikk henne til å se veldig sint ut, og i det siste hadde hun gjort det hver gang jeg nevnte navnet til Amanda. Det var en varm sommerdag, og vi hoppet barbeint langs husvinduene, mot butikken. Vi hadde nettopp kommet frem til landhandelen, og skulle til å se inn gjennom vinduet etter hva slags is vi kunne velge. "Amanda, du står i veien" rakk jeg akkurat å si, før jeg hørte et brak, og vindet foran oss gikk i tusen knas. Jeg skvatt så jeg spratt unna, og alle menneskene langs veien strømte til for å se hva som var skjedd. Jeg åpnet øynene igjen, og kjente alle øynene som stirret på meg. "Amanda?" spurte jeg. "Amanda!?", jeg så forskrekket rundt meg. Hvor var hun? "Amanda!" ropte jeg ut i folkemengden. Hadde hun gått? "Hvor er du?" ropte jeg, mens tårene trillet ned over kinnene mine. En høy dame med mørkt hår tok meg i hånden, og satte seg ned på huk ved siden av meg. "Har du mistet mammaen din?" Hva var det hun pratet om? Jeg var da ikke her med mamma. Vi var da ikke her med mamma. "Nei" - sa jeg med lav stemme. "Men Amanda er borte". "Hvem er Amanda, da?" spurte hun, og fikk en sånn rynke i panna som mamma og pappa pleide å få noen ganger. "Amanda er søsteren min. Vi er tvillinger. Hun var her nå nettopp, men jeg kan ikke se henne". Damen reiste seg, løftet meg opp, og bar meg vekk. "Vi må passe på så du ikke skader bena dine, vet du. Nå skal jeg ringe mamma, så ordner alt seg". Ringe mamma? Jeg trengte da vel ikke å ringe mamma. Jeg trengte å finne Amanda! "Hva med Amanda?" spurte jeg. Men hun svarte aldri, hun bare så på meg, pustet tungt ut, og gikk videre. 

mirror1horz

(mer fornøyd med idéen enn teksten her. Halvveis basert på en sann historie jeg leste i en avis for hundre år siden. Hele historien sitter veldig klart inne i hodet mitt, men var sykt vanskelig å formulere.)

Leatherman

Publisert:
17.08.2009
01:08
"Det var ingenting i veien. Alt var bra. Vi hadde det fint. Hva gikk galt?" Jeg kjenner regnet sildre nedover ansiktet mitt, som en parodi på at jeg burde gråte. Metallet ligger kaldt mot håndflaten min. Om noen minutter vil varmen fra huden min ha gitt det kroppstemperatur. Skal jeg ringe på? Eller burde jeg heller gå hjem? Tusen tanker spinner rundt i hodet mitt på en gang. Én klarere enn alle de andre.

Jeg husker første gangen jeg så Tove. Hun hadde mørke brune øyne, rødt hår og var hvit som melk i huden. Hun hadde endret utseende sitt opptil flere ganger. Hun var en hyppig "hårfarger". I tiden etter vi møttes hadde hun farget det naturlige, jordbærrøde håret mørk brunt, men hun var fremdeles like vakker. Det var "kjærlighet ved første blikk", som man sier. Jeg visste med en gang jeg så henne, at hun var den rette. Henne ville jeg dele livet mitt med, og slik ble det. På fødselsdagen min, for en tid tilbake, ble vi enige om at vi skulle ha "fast følge". Slik er det ikke lengre. 

Nesten tre år hadde vi holdt sammen. Vi delte alt med hverandre. Hun var både min livspartner og min beste venn. Vi var som tvillinger, eller sjelefrender. Jeg kunne føle på meg når hun var lei seg. Vi kunne holde en hel samtale uten ord, og uansett hvor jeg var, kjente jeg meg trygg. Tove var min. Bare min. Forholdet vårt var perfekt. Vi hadde et bånd de fleste kjærestepar bare kunne drømme om å ha. Hun visste alt om meg, og jeg visste alt om henne. I det minste trodde jeg at jeg gjorde det. 

I to år, elleve måneder og to uker levde jeg i nirvana. Alt var perfekt. Livet var en dans på roser, og vi var nettopp blitt forlovet. I to år, elleve måneder og to uker kunne jeg gå på gata med hodet hevet. Gå til arbeid med et smil om munnen, og stå opp klokken halv seks en mandags morgen med gnist i øynene. I to år, elleve måneder og to uker var livet mitt perfekt. Og etter to år, elleve måneder og to uker var livet mitt over. 

Hadde jeg gjort noe galt? Var det min skyld? Slike spørsmål dunket mot pannen min. Dag ut og dag inn. Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Jeg burde jo ha skjønt det. Hun jobbet sent nesten hver kveld i flere uker. Hun insisterte på å ta bussen hjem etter jobb, enda jeg pleide å hente henne hver dag. Steinen falt i bøtta den dagen hun avlyste "filmtirsdag". "Det er så mye å gjøre på jobben" sa hun. Jeg kjente jeg ble paranoid. Genseren strammet seg rundt halsen. Jeg prøvde å si til meg selv "la være å tenke på det. Det er ingenting". Jeg tvang meg selv til å gjøre noe annet. Ta en kveld på byen. Møte gamle kjente.

På vei hjem fra min lille utflukt gikk jeg forbi "Café au Lait". I vinduet så jeg Tove. Hun varmet hendene sine på en kopp. En dobbel latte med mintsjokolade, tenkte jeg for meg selv, med et lite smil i munnviken. Jeg skulle til å bevege meg i retning inngangen, da jeg så at hun ikke var alene. Hun satt sammen med noen. En mann. Han var velstelt og ganske kjekk, med blond hår og sideskill, brun dressjakke og kinnskjegg. Magen min snurpet seg. Jeg fikk ikke sove den natten.

I slutten av uken møttes vi. Vi hadde ikke sett hverandre på flere dager. Hun omfavnet meg og overøste meg med kyss. Alt var som normalt igjen. I det minste nesten som normalt. Jeg følte på henne at hun skjulte noe. Hun hadde en hemmelighet. Jeg sa ikke noe om at jeg hadde sett henne på café. Det var fredag kveld, og Tove hadde nettopp farget håret igjen. Lys brun denne gangen. Hun sa at det var en overgangsfase. Hun hadde akkurat løpt ut på badet for å skifte til noe "mer behagelig", da det vibrerte i telefonen som lå igjen på bordet. Vanligvis er jeg i mot å lese andres post, men denne gangen kunne jeg ikke dy meg. Jeg lente meg fremover og så på telefonen hva meldingen inneholdt. "Vi møtes til avtalt tid i butikken i morgen? Jeg kan plukke deg opp, hvis du vil", etterfulgt av et blunkende smilefjes. Tekstmeldingen var fra "Arve". Hjertet mitt begynte å slå. Raske, harde slag, og jeg er sikker på at hun kunne høre det, for plutselig stod hun i døren og så på meg med et undrende blikk. "Er alt ok?", spurte hun. "Ja... Jeg må gå", sa jeg, og gikk bestemt mot utgangsdøren. Hun kom trippende etter meg. "Hva har skjedd? Hvorfor må du dra?" sa hun med lys stemme. Jeg betraktet henne en stund før jeg svarte; "har du tid til å møte meg i morgen?" Hun så ned i gulvet. "Nei", sa hun tomt. "Jeg jobber sent". Med de ordene stormet jeg ut av døren.

Lørdag morgen satt jeg på kjøkkenet. Jeg stirret ned i kaffekoppen min, og tilbake på meg stirret et ansikt jeg ikke kjente igjen. Et ansikt med rødskutte øyne, og noe som kunne minne om en maske, slik medlemmene i "b-gjengen" har. Jeg må dra, sa jeg til meg selv. Jeg måtte til butikken. Det kunne bare være en buitikk. Vi bor på et lite sted, og alle som sier "butikken", sikter til Mega på hjørnet. Jeg måtte dra til den butikken. Innen den neste timen var omme stod jeg foran hyllene med brød og bakevarer. 

Jeg gikk frem og tilbake i butikken. Leste på holdbarhetsdatoer, næringsinnhold og så etter orddelingsfeil i hermetikkavdelingen. Flere timer gikk. Rundt middagstider så jeg Tove i den andre enden av påleggsdisken. Hun var sammen med den gulhårede mannen, igjen. Ingen av dem så meg. De travet rundt i butikken og skulle åpenbart ikke ha mye. De hadde ingen vogn, men "Arve" bar på en handlekurv. De tok seg ikke god tid, og visste nok hva de skulle ha. Etter noen minutter trakk Tove kortet i kassa, og de spaserte mot de elektroniske dørene. 

Nok en kveld ble jeg sittende alene. Alene og undrende. Hvorfor ville hun heller være sammen med ham enn med meg? Jeg tenkte på den blonde Arve. Jeg visste at jeg hadde sett ham før. Før caféen. Mon tro om det ikke var i et bryllip, sist sommer. Jo, det måtte det være. Bryllipet til Toves søster. Han hadde spradet rundt i hvit dress og rosa slips. Han hadde jobbet med planleggingen, tror jeg. 

Søndag ålte seg sakte forbi, og det ble mandag. Fire dager igjen til treårsjubileumet. Hadde hun glemt det? Eller ville hun bare ikke? Brått ringte telefonen. Det var Tove. "Hei! Jeg er snart ferdig med prosjektet vi har jobbet med de siste ukene, på fredag. Har du lyst til å komme over?" Så hadde hun ikke glemt det likevel. "Ja, det kan jeg godt", svarte jeg kort. Vi avsluttet samtalen der. Jeg kunne høre på stemmen hennes at hun var stresset. Jeg lente meg tilbake i stolen. Skulle hun gjøre det slutt på freadag? Bryte forlovelsen? Eller skulle vi feire som vanlig? Tidligere i høst hadde hun spurt hva jeg ønsket meg til fødselsdagen min. "En ny Leatherman" hadde jeg svart. Men denne gangen ville jeg ha et annet merke. En "Gerber". Ikke at det var noe galt med min gamle. Den hadde en kraftig tang og en skarp kniv. Jeg bare likte den nye modellen til Gerber. 

De neste dagene kom, og de gikk. Aldri har tiden gått så sakte. Alt jeg foretok meg gikk i sakte film. Kun en gang hadde jeg sett Tove. Hun hadde sittet i forsetet til en rød volvo. Arve hadde sittet bak rattet. Hun hadde ringt meg flere ganger gjennom hele uka. Jeg hadde ikke svart på noen av samtalene. Fredag ettermiddag var kommet. Det var på tide å dra til Tove.

Her står jeg. Regnet øser ned. Jeg står i gata utenfor huset der Tove bor. Jeg står og betrakter en rød volvo, og lurer på om jeg skal ringe på døren, eller bare gå min vei. Hun venter meg ikke ennå. Det er over en time til jeg skal være her. Jeg har min gamle, trofaste Leatherman i min høyre hånd. Bildet flimrer for øynene mine. Jeg føler meg ikke som meg selv. Med små skritt beveger jeg meg mot trappeansatsen foran inngangsdøra. Føttene mine kjennes som bly. Et bein foran det andre. Sakte klatrer jeg opp de tre trappetrinnene. Jeg forsøker å titte gjennom det mattslipte glasset i koøyet i døra. Hånden min vil ikke rikke seg. Jeg må tvinge den opp. Det tar flere minutter, men til slutt hører jeg dørklokka ringe på innsiden. Jeg hører skritt der inne. Et blondt hode står på den andre siden av døren og fikler med sikkerhetslenker og låser av diverse slag. Det blonde hodet får blodet til å koke inne i meg. Adrenalinet stiger. Jeg ser ikke klart. Tenker ikke klart. Brått blir alt svart. Jeg har ingen kontroll. Døren åpnes, og i det jeg ser et blondt hode stikke ut av døren, hever jeg hånden min og hugger til. Kniven farer gjennom luften, og jeg hører et skrik. En kropp faller om foran meg på bakken. Trappesatsen blir rød. Alt blir rødt. Tusen tanker farer hjennom hodet mitt. Jeg ser på den livløse kroppen foran bena mine. Et par mørke, brune øyne ser opp på meg. Festet i et hode som knapt henger fast i kroppen. Det er Tove. Jeg kjenner det går kaldt nedover min. Jeg blir kald og stiv, og føler meg helt apatisk. Jeg skrever over liket med kun én tanke i hodet. Arve. Jeg kommer inn i dagligstuen. Alt er mørkt. Jeg ser ingenting, men hører at det er noen her. Brått tennes lyset, og jeg hører lyden av minst femti mennesker som roper; "SURPRISE!"

collage
(Tekst fra skrivedag uten forberedelser på vg1 2008. Oppgaven var "vendepunkt", fikk karakter 5)

Bursdagsfeiring

Publisert:
17.08.2009
00:17

Det blå går så fint i eitt med himmelen og den kvite stjerna lyser opp. Eg er veldig fin i dag. Eg har på meg dei beste finkleda og skoa er nypussa. Mor er ikkje med, eg er aleine, men likevel er eg ikkje redd. "Det er bursdag i dag" hadde ho sagt, "bursdag" tenkte eg. Det er jammen ikkje lengje til eg har bursdag! Eg blir seks år den 6. Juni. Det er litt morosamt å tenkje på. Mor seier at eg har blomsterbursdag, det tyder at eg skal få blomstrar.  Eg liker å seie det, eg får blomstrar om tre veke, for då har eg blomsterbursdag!

 

Alle dei andre borna i klassa er her, dei ropar og bråkar. Eg står mest for meg sjølv. Eg kjenner ikkje så mange enno. Dei har pynta seg dei og. Gutane ser litt ut som meg, det er bra, da kjenner eg meg ikkje så aleine. Alle jentene har på seg fine kjolar med smykker i sølv og gull. Dette må jammen vere ein viktig bursdag, sjå så fine alle saman er! Ei dame kommer bort til meg, ho har eit kamera i den eine handa, og ho spør om eg vil vere med å ta eit bilete. Sjølvsagt vil eg det, enda mor hadde tatt bilete før eg gjekk. Eg likar å ta bilete, særskild når eg er så fin. Det er fleire som skal ta bilete, heile klassa. Alle saman stillar seg opp. Ein stor gut med raudt hår stillar seg foran meg, eg prøver å gå litt til side så eg skal synas, men det nyttar ikkje, uansett kva eg gjer så stiller han seg foran meg. Kvifor gjør han det? Eg har aldri gjort noko mot han. Etter vi har tatt biletet snur han seg mot meg og seier; "det der passar ikkje inn her!" så går han. Kva meinte han? Passar ikkje eg inn? Eller var det noko anna?

 

Dei andre borna ser rart på meg, kva er det for noko? Eg ser inn i eit vindauge, spegelbiletet mitt tittar tilbake på meg. Eg ser akkurat ut som eg gjor då eg gjekk heimafrå. Ingenting er annleis. Korkje buksa eller jakka er krølla, og håret er fint. "No skal vi gå!" høyrer eg ein mann rope. Eg spring etter dei andre og stillar meg opp. Ei dame kjem etter meg, "skal du ha den der med deg?" spør ho meg, og peikar på den kvite stjerna. "ja, det skal eg" svarar eg medan eg smiler til ho. Ho ser ikkje særskild glad ut, og tar fatt i handa mi og leiar meg heilt bak i rekka. "Ikkje gjer noko ut av deg" seier ho kjapt, og går. Eg forstår ikkje noko, eg trudde alle var glade i dag, kva har eg gjort? Vi byrjar å gå, alle ropar og hoiar, og mange vaksne står og ser på oss. Kvar skal vi? Brått vil eg berre heim til mamma, ikkje vere her. Ikkje feire bursdag.

 

Vi går langt, kjempelangt. Eg kan høyre musikk, glad musikk. Alle smilar og er glade, men mange ser framleis rart på meg, fleire pekar. Eg kjenner ei trist kjensle, eg veit jo ikkje kva som er gale. Vi går framleis, går og går. Kva for bursdag er dette? Vi går ikkje så mykje i min bursdag. No stoppar vi, vi berre står her. Eg trur vi ventar på noko. Eg kan sjå guten med det raude håret lengre framme. Han snur seg og kikar stygt på meg.

 

Vi byrjar å gå igjen, vi ska opp ei lang gate, i enden av gata ser eg eit kjempestort hus. Det er nesten kvitt. Kanskje det er dit vi ska? Kanskje det er der bursdagen er? Nokon står på ein balkong og vinkar, dei ser glade ut. Det er nok dei som har bursdag. Ein mann kjem inn i rekka vår. Han tar meg på skuldra og seier, "du passar ikkje inn her. Slik får du ikkje lov til å gå", og så tek han meg ut av klassa og leiar meg ut til sida. Eg forstår framleis ikkje kvifor alle er så sinte på meg. Eg har ikkje gjort noko gale. Eg gjorde som frøken sa, "alle saman må pynte seg og ta med seg eit flagg, for i morgon er det bursdag!" Eg ser klassa min gå vidare forbi det store huset, alle viftar med flagga sine og ropar "hurra, hurra, hurra!"


bursdagsfeiring
(nynorsk tentamen i 10. klasse. Oppgaven var å skrive en tekst om kultur, jeg valgte tema ut i fra debatten om fritt valg av flagg i 17. mai-toget. Fikk karakteren 6)

Sjakk matt

Publisert:
10.08.2009
20:56
(siden dette er en skriveblogg fyrer jeg opp noe jeg skrev for lenge siden, bare for å få litt fler tekster til å starte med. Ikke en steinbra tekst, men helt ok. Skoleoppgave i 10.)

Bonde til D6. Jeg hadde overgått meg selv denne gangen. To stykker, samtidig. En sort, og en hvit. De så på meg mens jeg spilte partiet. En finger på første rekke, på hver rute, fra A til H. En tå på andre rekke, på hver rute, fra A til H. Jentene gråt. De hadde ikke grått da jeg tok frem avbiteren, og heller ikke da jeg "bet av 2de små lemmene deres, de hadde bråket mye, men nå, nå gråt de. Jeg spilte langefingeren til B4, etterfulgt av en utslagning fra lillefingeren. "Sjakk matt" og nok en seier til det sorte partiet. 

Jeg har alltid foretrukket sort. Da kan man overvåke. Følge med på hva motstanderens neste trekk er, istedenfor å spille hvitt og alltid være jaget, tvunget til å gjøre det første trekket, ingen frihet. Jeg liker å ha kontroll, følge med på hva den andre gjør, før jeg kan bestemme meg for mitt neste trekk. Hva skulle mitt neste trekk bli? Jeg kjente noe kaldt mot brystet og vendte meg mot den hvite jenta, "taperen går først" sa jeg til henne. Jeg tok kniven ut gjennom skjortekragen, og kuttet strupen hennes med et raskt trekk. Den sorte jenta skrek, hun visste nok hva hun hadde i vente. Som en løper som skyter frem på sjakkbrettet, kastet jeg meg rundt og stakk knivbladet inn i magen hennes, det ble helt stille. Noen svake åndedrag før pulsen stanset, og jenta falt om. Jeg forlot spillet og spillebrikkene mine, tilfreds og fornøyd. 

Sjakk har bestandig vært min store lidenskap. Helt siden første gangen jeg holdt en dronning i min hånd, har jeg visst at; dette er kvinnen i mitt liv. Disse brikkene er barna mine, og jeg verdsetter dem høyere enn alt annet i hele verden! Sjakkbrettet er også et kapittel for seg selv. Dets mystiske ruter fascinerer meg, et intrikat nettverk av firkanter skjuler de mest dramatiske kamper, sort mot hvitt, "det gode mot det onde". Jeg rett og slett elsker sjakk. Og nå hadde jeg også fått spilt med levende brikker, en dobbel tilfredsstillelse av sjakk og mord. 

Da jeg kom hjem etter hendelsen med jentene, gikk jeg direkte bort til sjakkbrettet. Det brant i fingertuppene, og jeg hadde sommerfugler i magen, da jeg endelig kunne krysse av rute nummer 61 og 62. Bare to ruter igjen nå. Hvem skulle den neste bli? Brettet var nesten komplett, og jeg kan fremdeles huske hvem og hvordan hvert eneste kryss står for. Spesielt godt husker jeg den første gangen. Første gangen man går vekk fra et livløst menneske, første gangen man hugger til med all sin iver, det er som første gangen man opplever ekte kjærlighet, første gangen man elsker med en person, første gangen man kjenner en sjokoladebit smelte mot tungen eller første gangen man får holde sjakkbrikkene i hånden, sette dem opp og lære reglene og strukturen.. Følelsen er fantastisk, ubeskrivelig og uforglemmelig. 

Regndråpene tappet mot taket. Harde, tunge nedslag, som en bisarr parodi på min egen tapping av fingre mot et bord. Vinden blåste meg i nakken, og jeg skyndte meg gjennom parken. Det var da jeg så henne. Damen som satt og matet duene. Hun satt der så uskyldig, som et lite tårn, der borte på benken og kastet brød til de få fuglene som hadde kommet den kvelden. Jeg kunne med en gang se, at dette var nummer 63. Jeg måtte samle tankene, fokusere, handle raskt. Mitt verk var nesten fullført. Jeg nærmet meg damen sakte, bakfra, og plukket med meg en stein på veien. Da jeg var like bak henne hevet jeg hånden, og slo til med all makt. Hun falt om i det våte gresset, og jeg løftet henne opp og bar henne med meg. Jeg bar henne med meg til bilen, og kjørte til utkanten av byen, hvor jeg tok av henne klærne og hang henne etter armene opp mot en vegg og la sammen ved og andre trematerialer under henne. Da hun kom til seg selv igjen, tente jeg bålet. Jeg kunne se redselen i øynene hennes, og det frydet meg mer enn et barn som får servert sin første jordbæris en varm sommerdag i slutten av juli. All røyken gjorde henne uklar. Etter en stund kunne jeg nesten ikke skimte konturene av kroppen hennes, hun skrek av smerte og jeg kunne se huden smelte av knoklene hennes, i varmen fra bålet. Ville hun kveles av gassene, eller ville hun brenne i hjel? Hun begynte å få store svarte merker på bena, som raskt spredte seg til resten av kroppen. Brått endte all lyd, og jeg kunne ikke høre damen skrike noe mer, var hun død? Jeg satt og beundret bålet mitt til det slukket. Det svartbrente liket som hang der opp mot veggen hadde ikke lengre noen tydelige tegn på at det en gang hadde vært et menneske. Jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. Da jeg tok frem den røde kulepennen og krysset ut den nest siste ruten, rute nummer 63, tenkte jeg for meg selv at dette var slutten. Dette var hvordan det skulle ende, og det er her jeg sitter nå. Jeg vet hvem den 64. spillebrikken er. Jeg er ikke lenger en samler, men en innehaver. Jeg skal gå ned sammen med min høyst elskede samling, som den beste og mest beryktede sjakkspilleren i historien. Dette blir det siste jeg skriver, før jeg krysser ut den aller siste ruten, og samlingen er komplett. Sjakk matt, spillet er over.

www.uinteressant.blogg.no

Publisert:
09.08.2009
14:40
"Hvorfor?" spør jeg meg selv ofte. "Hvorfor?" - Du lurer kanskje på hva, og det finnes ikke noe enkelt svar på det. Jeg stiller "hvorfor?" ved ganske mye. "Hvorfor skal det være sludd i desember og snø i mars? Hvorfor skal vi ha 60 kanaler, men ingenting å se på? Hvorfor skal de som stiller seg bakerst i køa, havne fremst når de åpner en ny kasse? Hvorfor funker det alltid dårlig å ha dype samtaler i fylla, og hvorfor greier ikke jeg å dusje på fem minutter?" mange av disse spørsmålene stiller jeg meg selv flere ganger daglig, og i dag fikk jeg et nytt spørsmål. Jeg så igjennom topplista av blogger på blogg.no, og det slo meg hvor uinteressante jeg synes omtrent 90 prosent av dem er. Så dagens spørsmål å tilføye på lista er, "hvorfor i alle dager ligger disse totalt uinteressante bloggene på topplista?"

Hvis du tar for deg ti av "hverdagsbloggene" med flest besøkende om dagen, kan jeg banne på at alle kunne vært skrevet av samme person. Det er ingen oppfinnsomme tanker, meninger, verdier eller synspunkt i bloggene, det er ene og alene en neverendig story av "i dag sto jeg opp ganske tidlig, dro til byen for å møte per og kari, for så å bruke mange tusen på klær jeg såvidt kommer til å bruke. Etter det var jeg hos frisøren, og så dro vi på cafe og drakk caffe latte." (nei, de drikker aldri vanlig kaffe). Dette er såklart bare et bittelite eksempel, på den egentlig fem avsnitt lange teksten om deres givende dag. Og for å toppe det hele, avsluttes det med fem bilder. #1: her er bilde av meg, per og kari i byen #2: her er bilde av alle klærne jeg kjøpte #3: her er bilde av meg hos frisøren (tatt i speilet) #4: her er bilde av kaffen vi drakk på kafeen #5: (dette er den beste av alle) DAGENS OUTFIT! noe som sjeldent er mer enn ei oversminka blondine med store øredobber, og masse hårspray som kan fortelle oss at hun har på seg en svart tights fra gina tricot og en hvit singlett og hvite sokker fra Hennes og Mauriz. Jenter: dagens outfit slår ikke an med mindre dere har en særegen stil, lagt litt arbeid i antrekket og går i noe ingen andre går med.

Det som faktisk er enda bedre enn bildene av "dagens antrekk" og de uhyre spennende gjenfortellingene av den så fantastisk spennende dagen deres, er filmene om det: videoblogg! Av alle videobloggene jeg har sett, er flertallet ganske ubrukelige, enten det nå handler om sminketips, hårtips, hva du har gjort i dag eller dine tanker om noe. Jeg velger å dele disse inn i fire kategorier. Dødskjedelige filmer om dagen, brukbare hår- og sminketips, ubrukelige hår- og sminketips, og de filmene som er så latterlige at det faktisk blir underholdning av det.

Kategori 1: dødskjedelige filmer om dagen deres.
Du strekker deg, gjesper og gnir deg godt i øynene, for å skape et mer personlig preg på det hele, som for eksempel at du akkurat har stått opp. "ømhhh, hei. Jeg er en videoblogger. Jeg videoblogger en gang i uka. Emh. Og i dag har jeg ikke noen tyggis i munnen!" og så kommer det ei lang regle, gjerne på 6-10 minutter som handler om omtrent ingenting, hvor minimum to av disse minuttene går med til å plukke opp noe som ramla ned, fikse litt på sminke, klø seg i øyet og bare knise søtt inn i kameraet fordi du "glemte hva du skulle si". 

Kategori 2: brukbare hår- og sminketips.
Legg merke til at dette er en kategori veldig få filmer havner i, men dette er altså jenter som har litt peiling på hva de driver med, og som legger ut en instruksjonsvideo av noe som faktisk er litt vanskelig å få til. For eksempel å legge en jevn og fin hudsminke, sote øyne, tips og triks til å unngå å få maskara i hele ansiktet og hvordan få fine krøller med rettetang. Jeg har ennå ikke funnet en eneste video av bloggerne på blogg.no som hører hjemme i denne kategorien, men ellers i verden finnes det dem som har lagt ut filmer på youtube, hvor blant annet Michelle Phan har mye interessant å komme med, og har et veldig ryddig og oversiktlig video- og "forteller"-oppsett. 

Kategori 3: ubrukelige hår- og sminketips.
Disse kan til tider være ganske morsomme, for det er helt fantastisk hvordan noen kan gå inn for å lage en instruksjonsvideo for noe som helst, uten å vise hva man egnetlig skal gjøre. Særlig når de skal lære deg noe alle i utganspunktet kan. For eksempel: "nå skal jeg vise dere hvordan dere lager en sommerflette" (altså, en araberflette som ligger over panna for å få håret vekk fra ansiktet). "Først tar du litt hår, og så fletter du det! Og så fester du en spenne". Punkt en, kan du ikke å flette hår er det lite håp, og du kommer nok ikke til å lære noe av å se en film. Punkt to; hvis du skulle være så heldig å lære noe av denne instruksjonsvideoen, hjelper det fint lite når "læreren" faktisk aldri viser hvordan man gjør det, men kun forteller hva det er du skal få til å egen hånd. Den beste av alle må være filmene hvor du skal lære å sette opp håret i en hestehale. "Da tar du bare hendene dine sånn, trekker det gjennom håret og samler alt på baksiden, og fester med et strikk. Jeg pleier å bruke et svart strikk, men du kan ha den fargen du liker best! Håper dette hjalp" - Ja, fy søren! Livet mitt er redda, takk og pris for at jeg lærte å sette håret mitt i hestehale av denne fantastiske tretten år gamle bloggeren.

Kategori 4: de filmene som er så latterlige at det faktisk blir underholdning av det.
Denne kategorien er jeg glad i. Det er ikke mange som får plass i den, men av mine to favoritter har jeg Heidi Alexandra og hennes planer om å redde verden (forresten er det ikke bare videobloggene hennes som rocker, hele bloggen er god underholdning på en rolig kveld), og den alltid så kjære Eli med Elis dagbok. Disse prater oppriktig om sine tanker og hva de driver med, og det er ikke for å være slem - ærlig talt synes jeg synd på dem, men det er underholdning! Rakt gjennom idiotiske planer for å redde verden, for eksempel, å sende penger til u-land! Hvorfor har ikke noen tenkt på det før? Og ja - Heidi - jeg er helt sikker på at de familiene som sulter føler seg ille når de ikke får mat, nesten like ille som du føler deg når du ikke får sminka deg. Det triste med denne kategorien er at de som havner i den; vi ler ikke med deg, vi ler av deg. 

Så, ja. Mange av disse bloggene ikke bare irriterer meg, men fascinerer meg. Jeg synes det er helt sinnsykt at jenter og gutter landet over kan få faste lesere når de aller fleste av dem lider av skrivefeil som "når jeg var liten" eller "jeg tørr å være meg selv". Det fascinerer meg at tusenvis av norges befolkning daglig følger med på hva disse små fjortisjentene tar for seg, hvordan de kan tjene penger på de beint gjennom normale livene sine, og det fascinerer meg, at tilogmed jeg, som sier "hvorfor?" ved disse bloggene, kan greie å skrive en hel tekst som kun omhandler dem! Jeg kan nok for mange virke som en sjalu drittsekk som gjerne skulle hatt flere lesere selv, men i virkeligheten er jeg kun en kynisk og hissig liten trønder som i stedenfor å skrive smålige kommentarer i kommentarfeltet til disse stakkars menneskene (som kanskje burde bruke livet sitt til noe annet enn å oppdatere bloggen), lager et innlegg på min egen blogg, for å få ut litt av den innestengte frustrasjonen.

to gode venner, Ana og Mia

Publisert:
07.08.2009
01:48
"Du klarer en time til" sier stemmen til meg. "En time til, du har allerede holdt 10, da klarer du 11". Jeg titter matt ut i rommet, hører dialogen fra fjernsynet og pakker ullteppet ennå tettere rundt meg. En time går, og jeg strekker de iskalde hendene mine ut av pleddet. "Du greier da fint ennå en time, du greide denne!" roper stemmen til meg, men nå er det nok. Jeg går forsiktig ut på kjøkkenet "nei, nei, nei" roper stemmen til meg. "Jo, jeg må" sier jeg tilbake. Jeg ser meg rundt, selv om jeg vet at det ikke er noen hjemme, og titter såvidt inn i kjøleskapet. "100 gram vare gir 46 kcal" står det på siden av lettmelka. Jeg gransker resten av kjøleskapet. Epler, gulrøtter, sukkererter og pizzarester. Frukt og grønt er for mye å dele, orker ikke tanken på å finne frem skjærefjøla. Pizza blir for mye, jeg vil ha, magen roper "pizza!". Hodet svarer "nei". Nok en gang vinner hodet, og jeg trekker forsiktig ut melkekartongen før stemmen rekker å si noe.

Jeg sjenker meg selv et lite glass melk, og finner frem sjokoladepulveret. "Ikke les på siden" sier jeg til meg selv. "Unødvendig" svarer stemmen. "Rundt 350". Jeg finner frem en teskje og blander pulveret inn i melken. Rundt, rundt, rundt. Røre, røre, røre. "Slutt å rør, drikk!" sier jeg til meg selv og tar en rask slurk. Det er godt, jeg liker det. Så kommer stemmen "hva gjør du?". Jeg dunker meg selv i hodet og tar ennå en rask slurk. "46 kcal per 100 gram 2 dl blir 92 pluss minimum 35 blir 127 rundet opp til 130 og vi sier 150 for å være sikker" raser stemmen. Ord og tall om hverandre. Jeg ser bedrøvet ned i glasset, "jeg skal drikke opp", sier jeg mens jeg løfter glasset, reiser meg, og skynder meg å skylle alt sammen ut i vasken, setter alt i oppvaskmaskina - skjuler alle spor, og løper tilbake til ullteppet. 

"150" sier stemmen. "Nei!" svarer jeg. Det ble jo ikke 150, to raske slurker av et to dl glass. Jeg er sikker på at jeg kan regne ti slurker per dl, det blir tjue slurker på to dl, og jeg drakk to, noe som tilsvarer to tyvedeler eller en tidel. 150 delt på ti er femten. "femten!" sier jeg høyt, ennå det ikke er noen der. "femten!" sier jeg en gang til, litt lavere. "femten, femten, femten" mumler jeg for meg selv, mens jeg legger meg ned på sofaen. 

Jeg blunker hardt et par ganger, og greier ikke helt å bestemme meg for om jeg i det hele tatt har åpnet øynene. Etter et par minutter har øynene vendt seg til mørket, og det går opp for meg at jeg har sovet hele dagen. "Hva er klokka?" tenker jeg mens jeg famler etter lysbryteren. Halv elleve. Jeg setter meg opp, hodet verker og magen roper. "Vann kan du få" sier hun. Jeg reiser meg og går inn på kjøkkenet, igjen. Før jeg i det hele tatt rekker å komme til døra blir alt svart, og jeg må støtte meg mot veggen for ikke å falle. "Er det bare mørkt igjen?" spør jeg meg selv - men jeg vet godt svaret. 

Jeg setter på vasken, finner frem et glass, og drikker raskt både en og to dl. "Du har det i deg" hører jeg inne i hodet mitt. Jeg setter glasset hardt fra meg på benken og sier irritert tilbake "det er vann!" "Ja, denne gangen er det vann, null kalorier, men det kunne like gjerne vært melk." Jeg blir sint på meg selv, sint på stemmen, hvorfor tenker jeg sånn? Alt renner over. Det er gått for lang tid. For lang tid med et godt innøvd smil og et "bra" hver gang noen har spurt. Greier ikke prate, greier ikke fortelle. Fra utsiden går det jo bra, jeg smiler og er fornøyd, har ikke besvimt på lenge, gitt opp den destruktive atferden og vekta er stabil. "Vekta går ikke ned fordi du spiser for mye!" roper hun. Tårene triller nedover kinnene mine, og jeg setter meg ned på gulvet. Den fornuftige delen av hodet forteller meg "grunnen til at vekta ikke rører seg er at du har ødelagt forbrenninga. Lite mat, mye mat, oppkast og uregelmessige måltider har satt en stopp". 

Det svartner igjen. Jeg skyver den ropende stemmen langt bak i hodet og finner frem toro kyllingsuppe. 40 kcal per ferdig dl. Jeg hører surret fra stemmen bak i hodet, men ignorerer den. Suppa blir ferdig, og jeg spiser både en, to og tre skåler. Det føles som om magen fyller hele rommet, og så slipper stemmen til. "Tre skåler! Hver og en fylt av to øser suppe. En øse er en dl, to ganger tre er seks, seks ganger førti er 240! Og du kan helt sikkert regne med at det ble 300 på den middagen. Er det rart du er stor?" Jeg setter med ned og raser igjennom kontaktlista på telefonen. Jeg trenger å prate, trenger at noen hører, jeg trenger noen. "De vil ikke tro deg. Det blir for pinlig. Hvordan kan du, som ser ut som du gjør, fortelle noen at du har problemer? De vil tro du dikter det opp, at du kun er ute etter oppmerksomhet." Jeg stirrer på navnene, gode venner alle sammen. Skjermen blir svart, og jeg legger vekk telefonen. Jeg greide ikke si i fra denne gangen heller. 

Piano duo yoghurt, yoplait vaniljeyoghurt, risengrynsgrøt med kanel og sukker. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste en så stor frokost. Jeg kasta alt i meg, og den eneste grunnen til at stemmen ikke prøvde å si meg i mot var at hun hele tiden lå der og hvisket "dette er bare greit fordi du skal kaste opp etterpå." - "Og hva om jeg ikke gjør det?" spør jeg tilbake. "Det ikke snakk om ikke å gjøre det, for du kommer til å gjøre det, det er jeg som bestemmer". Jeg skraper den siste skjea med grøt ut av skåla, og går ut på kjøkkenet for å rydde vekk alt sammen. Etter å ha ryddet inn i oppvaskmaskina kjenner jeg føttene mine trekker meg sakte mot badet. "Nei, nei, nei" sier jeg til meg selv, "det går helt fint". Likevel går bena bestemt mot badet, jeg klipper neglene, skyller hendene og bøyer meg forsiktig over toalettet. Kontrollert og i en innøvd rytme beveger jeg to fingre langt bak i halsen. Frem og tilbake. Frem og tilbake - helt til siste del av frokosten melder sin ankomst. Slik står jeg lenge, mange brekninger, ingenting kommer. Øynene og nesa begynner og renne, og ut av munnen min kommer det mer slim enn det kommer mat. Det verker i hele kroppen, og til slutt må jeg gi opp, jeg klarer ikke mer. Jeg reiser meg, tørker hendene og fjeset og skyller ned for å vaske hendene. Jeg gnir hendene inn med såpe, og ser inn i et par rødskutte øyne mens jeg vasker dem godt. Noe rødt. Mye rødt, det er blod. Jeg går gjennom logiske løsninger til at jeg skal blø neseblod. Kanskje jeg dunka hodet i noe? Hun vil ikke gi meg noe svar, men jeg vet godt hva som har skjedd. "Det er ikke farlig, det er bare litt neseblod" hører jeg i bakhodet. Jeg godtar dette svaret, tørker det vekk og setter meg på stua, for så å få den dårlige samvittigheten veltende over meg. "En skål tar 200g grøt, 111 kcal per 100 blir 222. Piano duo er 200 og yoplait er sikkert 150. 577, med sikkert 100 i sukker blir 677 - 700 kcal og bare til frokost!" Jeg kjenner tårene strømme på. "Jeg fikk jo kasta opp noe" hvisker jeg. "Det telles ikke. Ikke for fem flate øre. For alt du vet kan kaloriene ha blitt sugd opp i kroppen din før du rakk å kaste opp noe som helst". Uten at jeg egentlig vet hvorfor, går jeg ned på badet. Trekker frem vekta, og stiller meg på. 500 gram har jeg gått opp, siden før frokost. Et halvt kilo! Jeg kjenner jeg blir kald nedover ryggen. "Der kan du se" hører jeg. "Tenk om du skulle spist sånn til hvert måltid, fire måltider om dagen, som blir to kilo om dagen. Det er ikke verd det!" Jeg kryper sammen på stua. "Unnskyld" hvisker jeg. "Det skal ikke skje igjen, jeg skal ikke spise mer i dag, jeg skal veie opp. Jeg stoler på deg, jeg skal ikke gi opp". 

Etter fire år har det gått opp for meg. Dette er ikke lenger en usunn slankekur eller en rask måte å gå ned et par kilo på. Det er en sykdom, og den spiser meg opp. Jeg hater det. Hater at jeg ikke kan spise mat uten å tenke at maten består ene og alene av kalorier. At jeg ikke greier å sitte i en stor forsamling og kose meg med maten. At med en gang jeg putter noe annet enn frukt og grønnsaker inn i munnen får en bitende trang til å kaste opp. Jeg har ingen energi, jeg er helt ødelagt av vonde tanker, og selv om jeg presser kroppen min til å gjøre alt dette, greier jeg likevel ikke det jeg virkelig prøver på, å bli tynnere. Dette er ikke uvant for kroppen, den vet at den får lite mat, eller mister det den får i seg. At jeg vet dette får samvittigheten til å bite ennå hardere når jeg spiser vanlig mat. For å gå mer ned nå, kan jeg kun leve på et par hundre kalorier om dagen. Jeg greier ikke komme ut av dette alene, og jeg greier ikke å innrømme for noen at jeg er syk, at jeg trenger hjelp for å takle denne sykdommen. Det er for flaut å la noen høre det. Jeg tenker som en anorektiker, og oppfører meg som en anorektiker, men jeg ser ikke ut som en anorektiker, og derfor vil ingen tro meg.

Takk for at du skrev, skrev mer

Publisert:
30.07.2009
02:51
Ny blogg, nye muligheter. Eller noe i den duren? Dette blir en blogg først og fremst om tanker - eller - ikke bare tanker, men tekster. Jeg elsker å skrive, og for å bli bedre i noe må man øve seg. Jeg tenkte, hvorfor ikke bare lage en blogg, i stedet for å lagre alt på pcn så jeg aldri finner det igjen. Som sagt, dette blir en blogg med tekter, noveller, artikler, anmeldelser, tankekart, og bare et virrvarr av alt som foregår inne i mitt hode. Hvem vet, kanskje får jeg bruk for det en dag?

Forresten vil det med tiden bli bedre oppdateringer på "om meg"-siden og en spørsmålsside. Jeg jobber med en header, og om en stund vil nok dette bli en helt ok og oppegående blogg. 
Følg min blogg med bloglovin 
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/f79445e3830dabd8f088132798749d7f9cd41c55
hits