/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Gråsteinmodus

Publisert:
07.10.2012
21:00

Det sies at det eneste småunger gjør er å spise, drite og sove. Det er nå godt over 19 år siden jeg var på stadiet før jeg
lærte meg å gå, men nå som jeg tenker over det, kan jeg ikke legge annet til på lista enn at jeg jobber og snuser.

Nå må du ikke misforstå meg; jeg er ikke suicidal, men jeg føler rett og slett (som min gode venninne sa det) at jeg er på gråsteinstadiet. Kanskje det bare er den uunngåelige høstdepresjonen som setter inn? Og selv om det heldigvis ikke regner like mye som sommeren hadde å tilby, så er det mørkt og kaldt - og jeg føler på et vis at hvis jeg ikke snart finner en mening med livet, så nærmer jeg meg faktisk tundrastadiet.

Hverdagen min består nå av å stå opp grisetidlig, komme meg i ørska på jobb (helst med litt frokost i magen), lage kaffe til Trondheims befolkning, for så å gå hjem og svime av med en ulovlig nedlastet serie på Mr. Mac (aka. Totoro). Når helga kommer skal jeg helst prøve å være litt sosial, som gjerne ender med storfylla og en slapp søndag, med mindre jeg har arbeidshelg
- og da i motsetning til resten av verden lengter til det skal bli mandag.

Nok en gang; ikke misforstå meg her. Jeg elsker jobben min - ettersom jeg er for egosentrisk til å gidde å gjøre noe for noen andre med mindre jeg finner en glede i det selv. I tillegg til å ha en fantastisk jobb med en knallgod gjeng medarbeidere - har jeg også nå funnet meg et eget lite krypinn, 27 sekunder unna caféen - så jeg har i praksis ingenting å sutre for.

Men likevel slår tanken meg, i slike filiosofiske høstdager; hvorfor? Hvorfor skal man leve, når alle sammen likevel er A4? Hva er det jeg strekker meg til? Hva er det jeg vil? Og hva får jeg ut av å oppnå det jeg vil? Hvorfor føles det ikke som om det er nok med en fantastisk jobb, en dritfin leilighet, og en håndfull med gode venner rundt meg?
Jeg tror kanskje jeg trenger litt kjærlighetssorg, eller noe i den duren - slik at jeg kan kjenne på hvor godt jeg egentlig har det.



 

Én kommentar

Kjersti

07.10.2012 kl.21:11
Åh Rebecca, kjærlighetssorg er nok ikke en medisin du ønsker, men jeg skal ikke gi deg tips om hvordan du kan "se høstens herlige farger og nyte årstiden", for dette er ting andre kan fortelle deg. Jeg vil bare gi deg en klem og fortelle deg at du er herlig, og at en god bok alltid hjelper ;)

Skriv en ny kommentar

hits