/FORSIDEN /SPRSML /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Det hadde jeg aldri forventet

Publisert:
22.04.2010
00:00
Hola! Lenge siden sist n, men jeg drukner i skolearbeid. Rotet gjennom gamle mapper i dag, og fant en norskstil fra 8. klasse. Jeg synes dette var ustyrtelig morsomt, srlig siden jeg hadde glemt hele teksten - og for de som kjenner meg, vil dette kanskje ogs underholde dem. Sprket er litt s som s - men hva tar du meg for? Jeg var 14 r. Skummelt tenke p at dette er fire r siden, og at jeg i flge teksten bare har to r igjen. Unnskyld til dere som synes dette blir litt for internt.

?Jeg kan ikke fatte det! Jeg har faktisk klart det!? Tankene raste gjennom hodet mitt, som en rd Mercedes p en tysk motorvei. Jeg var i et enormt lykkerus. Aldri hadde jeg flt en slik glede over f til noe. Dette hadde jeg ikke forventet.

Pappa kom lpende etter meg, ?du klarte det! Hva var det jeg sa?? Jeg s p ham og smilte. Jeg kunne se at han var stolt. Jeg var stolt jeg og, stolt av det jeg hadde ftt til. P det tidspunktet fltes det som om jeg kunne klare hva som helst i hele verden! Tenk det, etter alle disse rene hadde jeg endelig greid overvinne frykten min.

Det hele startet i femte klasse. Det var 16. mai og jeg hadde vrt p besk hos min venninne, Stine, da det hele kom mot meg som en mrk skygge fra intet. Jeg kan huske at jeg falt over p siden, og ble liggende der helt til en dame kom og hjalp meg hjem. Jeg kom fra ulykken uten varige mn, men en skadet albue gjorde at jeg ikke kunne spille den 17. mai. ?Aldri mer?, sa jeg til meg selv, da jeg marsjerte av sted i barnetoget, i full uniform, men uten noe instrument.

Jeg holdt meg unna, de neste rene, fant p unnskyldninger, sa at jeg ikke kunne, men en dag i ttende klasse hadde jeg ikke noe valg. Vi fikk beskjed om at vi skulle p klassetur til Klbu. Den beskjeden var som om en tung stein falt i magen min. Jeg visste at denne gangen hadde jeg ikke noe valg. Fem ganger, p vei til skolen, og minst fem ganger til p vei til Lerkendal. Til slutt ble jeg sendt hjem, nok en gang. Hvorfor kan ikke jeg vre som de andre barna?

Lrerne burde ha lrt av hendelsen med Klbu, synes jeg, det er jo ikke min feil. Men nok en gang planla de en ekskursjon, denne gangen til Rotvollfjra. Jeg holdt meg bakerst, sammen med noen klassekamerater. Men likevel skulle det skje igjen. Enda jeg tok det rolig og pent. Jeg kan ikke huske om det var jeg som braste mot treet, eller om det var treet som braste mot meg, men noe skjedde i den svingen nederst i bakken. En barnehage var ogs p tur, en skulle tro at barnehagetantene ville hjelpe, jobben deres er jo ta seg av barn, men nei, de lo. Barnehagetantene lo av meg, og jeg var nok en gang p egen hnd. Jeg ville bare hjem, ville ikke vre ute i naturen mer. Men enda noen timer skulle det g fr jeg var hjemme hos mor, med blflekker p steder jeg ikke visste at jeg hadde.

Men den 16. April 2012, min 20-rsdag skulle min verden snus opp ned. Jeg bestemte meg for at den dagen var dagen da alt skulle endres. Jeg kom hjem til mamma og pappa og sa ?pappa, i dag skal det skje. Jeg skal klare det!? Han stilte med hjelm og vi gikk til den nrliggende parken. Jeg festet hjelmen med skjelvende hender og satt meg p sykkelen. Som om jeg var et lite barn, holdt pappa i bagasjebrettet og lp bak meg. Han benyttet seg av den klassiske ?ikke slipp meg!? metoden, uten tenke p at jeg faktisk ikke var seks r, men tjue. Men etter alle disse rene, klarte jeg holde meg oppe. Jeg presset inn bremsen etter om lag hundre meter, og kunne hre pappa komme lpende mot meg. ?Jeg kan sykle, ropte jeg lykkelig ut!? Det hadde jeg aldri forventet.


5 kommentarer

SILJE GUSFRE

22.04.2010 kl.00:02
Kjempe st blogg du hadde. St p!:-)

Lill-Heln

22.04.2010 kl.09:49
Haha, s morsomt, n mtte jeg bare le! Kjempefin stil, veldig god til vre skrevet av en fjortenring:) Jeg ser for meg meg selv i samme situasjon som tjuering, for en morsom tanke!;)

Kotov Syndrome

22.04.2010 kl.13:50
Utrolig bra.

Kjempe flotte beskrivelser ogs. Du er virkelig god!

Ragnhild

26.04.2010 kl.16:40
Gjetta etter andre avsnittet ka det gjaldt ;) Du e st <3

Rebecca

26.04.2010 kl.17:01
haha, ragnhild, du kjenner meg for godt! ;)

det gr forresten ikke an kommentere bloggen din...

Skriv en ny kommentar

hits