/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Det hadde jeg aldri forventet

Publisert:
22.04.2010
00:00
Hola! Lenge siden sist nå, men jeg drukner i skolearbeid. Rotet gjennom gamle mapper i dag, og fant en norskstil fra 8. klasse. Jeg synes dette var ustyrtelig morsomt, særlig siden jeg hadde glemt hele teksten - og for de som kjenner meg, vil dette kanskje også underholde dem. Språket er litt så som så - men hva tar du meg for? Jeg var 14 år. Skummelt å tenke på at dette er fire år siden, og at jeg i følge teksten bare har to år igjen. Unnskyld til dere som synes dette blir litt for internt.

?Jeg kan ikke fatte det! Jeg har faktisk klart det!? Tankene raste gjennom hodet mitt, som en rød Mercedes på en tysk motorvei. Jeg var i et enormt lykkerus. Aldri hadde jeg følt en slik glede over å få til noe. Dette hadde jeg ikke forventet.

Pappa kom løpende etter meg, ?du klarte det! Hva var det jeg sa?? Jeg så på ham og smilte. Jeg kunne se at han var stolt. Jeg var stolt jeg og, stolt av det jeg hadde fått til. På det tidspunktet føltes det som om jeg kunne klare hva som helst i hele verden! Tenk det, etter alle disse årene hadde jeg endelig greid å overvinne frykten min.

Det hele startet i femte klasse. Det var 16. mai og jeg hadde vært på besøk hos min venninne, Stine, da det hele kom mot meg som en mørk skygge fra intet. Jeg kan huske at jeg falt over på siden, og ble liggende der helt til en dame kom og hjalp meg hjem. Jeg kom fra ulykken uten varige mén, men en skadet albue gjorde at jeg ikke kunne spille den 17. mai. ?Aldri mer?, sa jeg til meg selv, da jeg marsjerte av sted i barnetoget, i full uniform, men uten noe instrument.

Jeg holdt meg unna, de neste årene, fant på unnskyldninger, sa at jeg ikke kunne, men en dag i åttende klasse hadde jeg ikke noe valg. Vi fikk beskjed om at vi skulle på klassetur til Klæbu. Den beskjeden var som om en tung stein falt i magen min. Jeg visste at denne gangen hadde jeg ikke noe valg. Fem ganger, på vei til skolen, og minst fem ganger til på vei til Lerkendal. Til slutt ble jeg sendt hjem, nok en gang. Hvorfor kan ikke jeg være som de andre barna?

Lærerne burde ha lært av hendelsen med Klæbu, synes jeg, det er jo ikke min feil. Men nok en gang planla de en ekskursjon, denne gangen til Rotvollfjæra. Jeg holdt meg bakerst, sammen med noen klassekamerater. Men likevel skulle det skje igjen. Enda jeg tok det rolig og pent. Jeg kan ikke huske om det var jeg som braste mot treet, eller om det var treet som braste mot meg, men noe skjedde i den svingen nederst i bakken. En barnehage var også på tur, en skulle tro at barnehagetantene ville hjelpe, jobben deres er jo å ta seg av barn, men nei, de lo. Barnehagetantene lo av meg, og jeg var nok en gang på egen hånd. Jeg ville bare hjem, ville ikke være ute i naturen mer. Men enda noen timer skulle det gå før jeg var hjemme hos mor, med blåflekker på steder jeg ikke visste at jeg hadde.

Men den 16. April 2012, min 20-årsdag skulle min verden snus opp ned. Jeg bestemte meg for at den dagen var dagen da alt skulle endres. Jeg kom hjem til mamma og pappa og sa ?pappa, i dag skal det skje. Jeg skal klare det!? Han stilte med hjelm og vi gikk til den nærliggende parken. Jeg festet hjelmen med skjelvende hender og satt meg på sykkelen. Som om jeg var et lite barn, holdt pappa i bagasjebrettet og løp bak meg. Han benyttet seg av den klassiske ?ikke slipp meg!? metoden, uten å tenke på at jeg faktisk ikke var seks år, men tjue. Men etter alle disse årene, klarte jeg å holde meg oppe. Jeg presset inn bremsen etter om lag hundre meter, og kunne høre pappa komme løpende mot meg. ?Jeg kan sykle, ropte jeg lykkelig ut!? Det hadde jeg aldri forventet. 


5 kommentarer

SILJE GUSFRE

22.04.2010 kl.00:02
Kjempe søt blogg du hadde. Stå på!:-)

Lill-Helén

22.04.2010 kl.09:49
Haha, så morsomt, nå måtte jeg bare le! Kjempefin stil, veldig god til å være skrevet av en fjortenåring:) Jeg ser for meg meg selv i samme situasjon som tjueåring, for en morsom tanke!;)

Kotov Syndrome

22.04.2010 kl.13:50
Utrolig bra.

Kjempe flotte beskrivelser også. Du er virkelig god!

Ragnhild

26.04.2010 kl.16:40
Gjetta etter andre avsnittet ka det gjaldt ;) Du e söööt <3

Rebecca

26.04.2010 kl.17:01
haha, ragnhild, du kjenner meg for godt! ;)

det går forresten ikke an å kommentere bloggen din...

Skriv en ny kommentar

hits