/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

To dråper vann

Publisert:
31.08.2009
11:14
"Amanda?" spurte jeg. "Amanda!?", jeg så forskrekket rundt meg. Hvor var hun? Folk begynte å samle seg rundt meg. "Amanda!" ropte jeg ut i folkemengden. Hadde hun gått? "Hvor er du?" ropte jeg, mens tårene trillet ned over kinnene mine. En høy dame med mørkt hår tok meg i hånden, og satte seg ned på huk ved siden av meg. "Har du mistet mammaen din?" Hva var det hun pratet om? Jeg var da ikke her med mamma. Vi var da ikke her med mamma. "Nei" - sa jeg med lav stemme. "Men Amanda er borte". "Hvem er Amanda, da?" spurte hun, og fikk en sånn rynke i panna som mamma og pappa pleide å få noen ganger. "Amanda er søsteren min. Vi er tvillinger. Hun var her nå nettopp, men jeg kan ikke se henne". Damen reiste seg, løftet meg opp, og bar meg vekk. "Vi må passe på så du ikke skader bena dine, vet du. Nå skal jeg ringe mamma, så ordner alt seg". Ringe mamma? Jeg trengte da vel ikke å ringe mamma. Jeg trengte å finne Amanda! "Hva med Amanda?" spurte jeg. Men hun svarte aldri, hun bare så på meg, pustet tungt ut, og gikk videre. 

"Hanna? Amanda!" vi hørte mammas stemme helt inne fra kjøkkenet. Jeg og Amanda satt oppe i trehytta pappa hadde bygget til oss. Dette var liksom vårt sted. Vi hadde kopper og fat, et lite bord og to små stoler, et bilde vi hadde malt sammen og en liten ovn, med både knapper og lys, som vi kunne lage mat på. Hytta var ikke helt ferdig ennå, pappa hadde nettopp bygget den, men jeg synes iallefall den var blitt riktig så fin. Det tror jeg nok at Amanda syntes også. "Jenter!" mammas stemme var klarere denne gangen, hun var sikkert gått ut i hagen. "Oi, middag!" smilte Amanda, og pilte mot taustigen. "Sistemann inn er en apekatt!" lo hun, og løp av gårde. Jeg satte etter henne, men jeg hadde ikke sjans til å ta henne igjen. Ikke bare hadde hun startet før meg, men hun var uansett raskere enn meg. 

Æsj, rosenkål. Jeg hater rosenkål. "Du må spise grønnsakene dine!" sa pappa. Så urettferdig. Som om det ikke var nok at Amanda var raskere enn meg, så var hun mye flinkere enn meg til å like ekkel mat. "Men det smaker så vondt, pappa!" sa jeg, med store øyne. "Vet du hva?" smilte han. "Siden du er fire år, så skal du spise fire kålunger! Er ikke det greit?". "Vi ble faktisk fire og et halvt for to dager siden!" sa Amanda bestemt. "Fire og en halv kålunge, da", lo mor. Jeg geipet til Amanda, men gikk med på å spise fire og en halv rosenkål, det var tross alt mye mindre enn de ti som var lagt på fatet mitt. 

"Etter middag tenkte jeg vi kunne dra til dammen og fiske" sa far forventningsfullt, og så på oss. "Ja!" ropte jeg, og puttet en hel rosenkål inn i munnen. "Men jeg er så dårlig til å fiske" sutret Amanda. "Hanna får jo alltid alle fiskene". Det hadde hun rett i. Selv om hun kunne løpe raskere, og spise mer, så var jeg flinkest til å få fisk. "Men da kan jo du sitte på brua og peke på alle fiskene du ser, mens jeg og Hanna fanger dem. Hva sier du til det?" Amanda smilte. Hun var ikke så flink med fiskestang, men hun var ganske god til å få øye på ting. "Ja, da blir jeg med" sa hun fornøyd, og spiste de to siste grønnsakene sine i ett tygg. 

Jeg og pappa satt ved vannkanten og plasket med bena i vannet. Jeg fikk ikke helt til det med å kaste snøret ut i vannet, så pappa pleide å kaste sluken, og så fikk jeg holde stanga. Han sa alltid at han synes vi var et bra lag. Han likte best å kaste, men synes ikke det var så gøy å vente på fisken. Dessuten hadde jeg mye mer fiskerlykke enn ham, så fisken bet raskere på hvis jeg holdt stanga. Da pleide jeg å trøste ham, og si at selv om mine hender fikk fisken til å bite på, så var han veldig flink til å kaste der hvor det var fisk. Så smilte han alltid, og rufset meg i håret. 

Amanda satt oppe på brua. "Hvor lenge tror du hun greier å sitte stille i dag?" sa pappa, og dunket meg i armen. "Jeg vet ikke", svarte jeg. "Men ikke lenge, det er helt sikkert". Jeg fikk rett i det, for det hadde knapt gått to minutter siden pappa spurte, og så spratt hun opp og begynte å løpe etter pinner hun kunne kaste i vannet. "Hva var det jeg sa?" smilte jeg, og pappa ropte "husk å vær forsiktig nå da!". "Hvordan kan jeg glemme noe sånt? Du sier det jo hver gang vi er her!" ropte hun tilbake, mens hun kastet tre små pinner i vannet. Jeg tittet ned. En stund lurte jeg litt på om det var jeg eller Amanda som så tilbake, men så fikk jeg øye på hårbåndet. Mamma hadde kjøpt to pene sløyfer, en blå og en rød, og jeg og Amanda hadde fått en hver. "Jeg måtte kjøpe forskjellig farge" sa mamma, "ellers blir det jo rent umulig å se forskjell på dere", og så lo hun. Hun hadde rett i det, vi var like som to dråper vann, og hadde det ikke vært for at jeg hadde den blå sløyfa, kunne det like gjerne vært Amanda som stirret inn i øynene mine. "Ånei!" hørte jeg, og ble revet ut av tankene mine. Amanda stod på kne på kanten av plankebrua, og stirret fremfor seg. Noe lå og fløt i vannet foran henne. "Pass deg så du ikke faller i vannet" ropte pappa. "Men jeg må ha den! Ellers ser dere ikke forskjell på oss!" svarte hun. "Jeg har den nesten" sa hun til seg selv, og i det hun såvidt nådde den med fingertuppene, mistet hun balansen og falt uti. 

Jeg hørte et stort plask, og i lysstripa mellom brua og overflaten kunne jeg se henne sloss mot vannet, på den andre siden. Pappa spratt opp, og løp langs bredden. Idet han kom til den andre siden av rekkverket og stupte uti, kjente jeg et hardt stikk i brystet. Det kjentes som om jeg ikke kunne puste, og jeg begynte å gråte. Jeg så hodet til pappa, og hørte et høyt gisp, og så forsvant han igjen. Hvor var Amanda? Hvorfor kom de ikke opp sammen? Det gikk mange minutter, men så til slutt, klatret pappa opp i gresset, og la Amanda på bakken. "Amanda! Jenta mi! Våkne!" ropte han, og ristet hardt i henne. Han så fortvilet rundt seg, før han løftet henne og løp mot landeveien. "Vent her, Hanna! Ikke rør deg, bare sitt helt stille!" Jeg reiste meg og løp etter ham. Han så at jeg var på vei, og stoppet et øyeblikk. "Hanna, jeg vet dette er skummelt, men nå må du høre på meg. Sett deg under det treet, og ikke rør en finger, mamma kommer og henter deg nå snart!" Jeg satte meg lydig ned, tårene trillet, og jeg kunne ikke forstå hvorfor han oppførte seg slik. 

Jeg trakk føttene opp under haken, og kjente at den stikkende smerten sakte gikk vekk. Plutselig følte jeg meg veldig rolig, og pustet lettet ut. Jeg var ikke redd en gang, helt til jeg så mamma komme løpende opp stien. "Hanna, fort deg, kom her!" ropte hun. Jeg kunne høre at hun gråt. Jeg løp mot henne, og hun løftet meg opp og klemte meg. "Du skal dra og besøke besta kveld. Ok? Jeg har med tannbørsten din, så du kan sove der i natt". Jeg likte meg godt hos bestemor, og vi pleide å få karameller mens vi spilte kort, enda det bare var torsdag. "Skal ikke Amanda være med?" sa jeg, og smilte. "Nei" sa mamma, og brast ut i gråt. "I kveld blir det bare du og bestemor". 

Det var helt stille hos bestemor. Ingen sa noe, og alle stirret bare tomt ut i luften. Ingen kort, ingen karameller. "Skal vi synge noe?" spurte jeg, og pirket besta i aremen. "Jeg er ikke helt i humør", sa hun og snøt seg i et lommetørkle. "Kan ikke du gå ut på gamlerommet og leke med dukkehuset, så kan vi gjøre noe sammen senere?" sa hun, og smilte til meg med våte øyne. "Javel", sa jeg tomt, og gikk mot mammas gamle soverom. Hvorfor skulle alle være så triste i dag? De hadde vel ikke slått seg? Jeg plukket frem de gamle dukkene til mamma, og begynte å sette møbler i huset. Lise, dukken til Amanda, fikk ligge i sengen. Siden Amanda likevel ikke var her, så var det ingen som kunne styre henne, og da kunne hun bare sove. Anna, min dukke, stod på kjøkkenet og lagde mat, før hun gikk ut på tur med hunden deres, Bob. 

Det tok ikke lang tid før dukkehuset ble kjedelig, det er ikke så gøy å leke alene. Jeg fant frem fargeblyantene og tegnet to hester, tre hunder, huset vårt og hele familien, før bestemor kom og sa at det var på tide å legge seg. Jeg skiftet til pysjamas og vasket meg i fjeset, før besta kom inn og hjalp meg med å pusse tennene. Hun løsnet sløyfen min, og tvinnet hårbåndet sammen og la det på benken, før hun gredde håret mitt og fulgte meg til sengen. Bestemor pleide alltid å synge før vi sovnet, men i kveld leste hun bare opp "jeg lukker nå mitt øye", før hun lukket døren og gikk sin vei. Aldri hadde jeg sovet alene før. Jeg trykket meg tett inntil bamse og sang "måne og sol, skyer og vind", før jeg omsider sovnet. 

"Hanna". Pappa rugget forsiktig på meg, og kysset meg på kinnet. "Vi skal hjem nå". Jeg satte meg opp i sengen. "Hvor er Amanda?" spurte jeg. "Det er litt vanskelig å forklare, vennen. Vi skal prate om det når vi kommer hjem". Vanskelig å forklare? Hva mente han med det? Hadde de en overraskelse til meg? Han hadde hentet klærne mine, og jeg dro kjolen over hodet mens han tok på meg sokkene. Vi gikk ut i bilen, og kjørte hjemover, uten at jeg en gang hadde fått spise frokost. 

I stua hjemme satt mamma i sofaen. Hun gråt fortsatt, slik hun hadde gjort i går hos besta. Pappa satt seg ved siden av henne, og løftet meg opp på fanget sitt. "Dette kan nok være litt vanskelig å forstå, Hanna, men Amanda..." - "Hva er det med Amanda? Hvor er hun?", sa jeg og tok ham hardt i armen. "Hanna, hun er borte", sa mamma, og la en hånd på kneet mitt. "Borte hvor?" spurte jeg sint. "Og når kommer hun tilbake?" Pappa rynket pannen, og så bestemt på meg. "Hun kommer ikke tilbake". Jeg kjente tårene presse på. "Hvorfor er hun borte, og hvorfor kommer hun ikke tilbake?" Pappa gned seg i øynene, og sa "husker du i går ettermiddag, da vi fisket i dammen?" - "såklart husker jeg det!" sa jeg oppgitt. "Jeg fisket, og Amanda falt i vannet". Mamma hikstet, og gråt enda mer enn før. "Hanna. Etter at Amanda falt, var hun veldig lenge under vann, og fikk ikke puste. Hun kommer ikke tilbake fordi hun er død". Han la armene godt omkring meg, og jeg så spørrende på ham. "Hva betyr død?" spurte jeg. "Når man er død, er det som om man sover veldig godt" sa mamma, og prøvde å smile til meg. "Men å sove er da ikke farlig! Jeg våkner alltid når jeg har sovet". "Ikke når man er død", sa pappa. "Når man er død, så sover man veldig lenge, og våkner ikke igjen". "Nei, nå tuller dere fælt" sa jeg, og løp ut i hagen.

"Hvis Amanda sover, er hun sikkert på soverommet" sa jeg til meg selv, og løp rundt huset for å titte inn gjennom vinduet. Jeg klatret opp på blomsterkassa, og så mot vinduet, og der stod hun. Amanda var våken, og hun så tilbake på meg. "Hallo!" ropte jeg, og vinket. Hun vinket tilbake, men hun sa ingenting. "Amanda!" ropte jeg. Jeg kunne se at leppene hennes rørte på seg, men jeg kunne ikke høre hva hun sa. "Kom ned i gangen, da!" sa jeg, og hoppet ned fra kassen. Jeg åpnet døra, men kunne ikke se noen. "Hun kommer nok snart", sa jeg til meg selv, og satte meg ned ved det store skapet. Og der var hun! På motsatt side av der jeg satt, var Amanda. Hun så spørrende på meg. "Hei!" sa jeg. "Hvor har du vært?" Nok en gang så hun bare på meg. Hun sa ingen ting, bare blunket og smilte. 

Høsten kom, og høsten gikk. Vi lekte i regnet, ved kanten av sølepytter, og vi drakk kakao i vindusposten på soverommet. Da den første snøen la seg, og vinteren kom, kjørte vi spark langs butikkvinduene i storgata og pyntet speilet på badet med snøspray. Vi fylte fem år, isen smeltet og våren stod for dør. Jeg la merke til at det var mye stillere det siste året. Mamma sa ikke mye, pappa svarte ikke på spørsmålene mine, og Amanda hadde ikke sagt et ord siden i fjor sommer. Likevel hadde vi det fint, selv om jeg og Amanda var ikke like mye sammen som før. Vi kunne stå og se på hverandre i det ene øyeblikket, men gikk jeg ut i hagen var hun borte. En gang spurte jeg mamma hvorfor Amanda var blitt så stille. "Det er det som skjer når noen dør", hadde hun svart. "De blir helt stille". Jeg tenkte nok at det hadde noe med vannet å gjøre. Da Amanda falt i vannet må hun ha sovnet. Siden hun døde mens hun sov, kunne hun ikke prate da hun våknet. Det var derfor hun var så stille. 

"Jeg og Amanda går til butikken og kjøper is!" ropte jeg til mor. Hun fikk en stor stripe i pannen, så på meg og sa "det er greit, men ikke gå lengre enn til nærbutikken". Jeg likte ikke at hun rynket pannen sin på den måten. Det fikk henne til å se veldig sint ut, og i det siste hadde hun gjort det hver gang jeg nevnte navnet til Amanda. Det var en varm sommerdag, og vi hoppet barbeint langs husvinduene, mot butikken. Vi hadde nettopp kommet frem til landhandelen, og skulle til å se inn gjennom vinduet etter hva slags is vi kunne velge. "Amanda, du står i veien" rakk jeg akkurat å si, før jeg hørte et brak, og vindet foran oss gikk i tusen knas. Jeg skvatt så jeg spratt unna, og alle menneskene langs veien strømte til for å se hva som var skjedd. Jeg åpnet øynene igjen, og kjente alle øynene som stirret på meg. "Amanda?" spurte jeg. "Amanda!?", jeg så forskrekket rundt meg. Hvor var hun? "Amanda!" ropte jeg ut i folkemengden. Hadde hun gått? "Hvor er du?" ropte jeg, mens tårene trillet ned over kinnene mine. En høy dame med mørkt hår tok meg i hånden, og satte seg ned på huk ved siden av meg. "Har du mistet mammaen din?" Hva var det hun pratet om? Jeg var da ikke her med mamma. Vi var da ikke her med mamma. "Nei" - sa jeg med lav stemme. "Men Amanda er borte". "Hvem er Amanda, da?" spurte hun, og fikk en sånn rynke i panna som mamma og pappa pleide å få noen ganger. "Amanda er søsteren min. Vi er tvillinger. Hun var her nå nettopp, men jeg kan ikke se henne". Damen reiste seg, løftet meg opp, og bar meg vekk. "Vi må passe på så du ikke skader bena dine, vet du. Nå skal jeg ringe mamma, så ordner alt seg". Ringe mamma? Jeg trengte da vel ikke å ringe mamma. Jeg trengte å finne Amanda! "Hva med Amanda?" spurte jeg. Men hun svarte aldri, hun bare så på meg, pustet tungt ut, og gikk videre. 

mirror1horz

(mer fornøyd med idéen enn teksten her. Halvveis basert på en sann historie jeg leste i en avis for hundre år siden. Hele historien sitter veldig klart inne i hodet mitt, men var sykt vanskelig å formulere.)

10 kommentarer

Lene

05.09.2009 kl.15:30
Dette er den beste bloggen jeg har rota meg innpå !!

Du gir andre folk stor inspirasjon til å skrive.

Stå på

Rebecca

05.09.2009 kl.19:25
åå, tusen takk! :) Det er bra! Og jeg vil gjerne lese ting andre har skrevet :))

Monika

06.09.2009 kl.21:38
Sv; you never know ;) det blir bare trekt ut noen! Tusen takk :)

Lille Frøken Norge

07.09.2009 kl.20:49
Sv: Tusen, tusen takk! :D Kommer til å legge ut mer etter hvert (:

Tina

13.09.2009 kl.20:04
Fint design du har, ryddig og enkelt :) Har vært innom din før ;)

Lille Frøken Norge

14.09.2009 kl.15:30
Sv: Denne uka tror jeg at blir litt hektisk, så jeg tviler på at jeg får skrevet noe særlig før helga :((

Hanne

16.09.2009 kl.23:10
Syns du bør være fornøyd med teksten også jeg! Du skriver utrolig bra. Er bare å finpusse det, så blir det supert!!

ise

16.09.2009 kl.23:34
takk for forslaget søta, du har veldig rett !

stå på, vi snakkes

ise

Lille Frøken Norge

17.09.2009 kl.18:10
Sv: Høres ut som om du har hatt en ok dag i alle fall! ^^

Hanne

19.09.2009 kl.20:18
Måtte bare anbefale deg jeg -> se bloggen min :)

Du skriver utrolig bra, stå på!

Sv: Med finpussing, mener jeg at enkelte ord/setninger kanskje burde være mer utdypende. De er bra som de er, men noen burde kanskje vært lengre... æsj, jeg forklarer dumt :P

Skriv en ny kommentar

hits