/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Leatherman

Publisert:
17.08.2009
01:08
"Det var ingenting i veien. Alt var bra. Vi hadde det fint. Hva gikk galt?" Jeg kjenner regnet sildre nedover ansiktet mitt, som en parodi på at jeg burde gråte. Metallet ligger kaldt mot håndflaten min. Om noen minutter vil varmen fra huden min ha gitt det kroppstemperatur. Skal jeg ringe på? Eller burde jeg heller gå hjem? Tusen tanker spinner rundt i hodet mitt på en gang. Én klarere enn alle de andre.

Jeg husker første gangen jeg så Tove. Hun hadde mørke brune øyne, rødt hår og var hvit som melk i huden. Hun hadde endret utseende sitt opptil flere ganger. Hun var en hyppig "hårfarger". I tiden etter vi møttes hadde hun farget det naturlige, jordbærrøde håret mørk brunt, men hun var fremdeles like vakker. Det var "kjærlighet ved første blikk", som man sier. Jeg visste med en gang jeg så henne, at hun var den rette. Henne ville jeg dele livet mitt med, og slik ble det. På fødselsdagen min, for en tid tilbake, ble vi enige om at vi skulle ha "fast følge". Slik er det ikke lengre. 

Nesten tre år hadde vi holdt sammen. Vi delte alt med hverandre. Hun var både min livspartner og min beste venn. Vi var som tvillinger, eller sjelefrender. Jeg kunne føle på meg når hun var lei seg. Vi kunne holde en hel samtale uten ord, og uansett hvor jeg var, kjente jeg meg trygg. Tove var min. Bare min. Forholdet vårt var perfekt. Vi hadde et bånd de fleste kjærestepar bare kunne drømme om å ha. Hun visste alt om meg, og jeg visste alt om henne. I det minste trodde jeg at jeg gjorde det. 

I to år, elleve måneder og to uker levde jeg i nirvana. Alt var perfekt. Livet var en dans på roser, og vi var nettopp blitt forlovet. I to år, elleve måneder og to uker kunne jeg gå på gata med hodet hevet. Gå til arbeid med et smil om munnen, og stå opp klokken halv seks en mandags morgen med gnist i øynene. I to år, elleve måneder og to uker var livet mitt perfekt. Og etter to år, elleve måneder og to uker var livet mitt over. 

Hadde jeg gjort noe galt? Var det min skyld? Slike spørsmål dunket mot pannen min. Dag ut og dag inn. Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Jeg burde jo ha skjønt det. Hun jobbet sent nesten hver kveld i flere uker. Hun insisterte på å ta bussen hjem etter jobb, enda jeg pleide å hente henne hver dag. Steinen falt i bøtta den dagen hun avlyste "filmtirsdag". "Det er så mye å gjøre på jobben" sa hun. Jeg kjente jeg ble paranoid. Genseren strammet seg rundt halsen. Jeg prøvde å si til meg selv "la være å tenke på det. Det er ingenting". Jeg tvang meg selv til å gjøre noe annet. Ta en kveld på byen. Møte gamle kjente.

På vei hjem fra min lille utflukt gikk jeg forbi "Café au Lait". I vinduet så jeg Tove. Hun varmet hendene sine på en kopp. En dobbel latte med mintsjokolade, tenkte jeg for meg selv, med et lite smil i munnviken. Jeg skulle til å bevege meg i retning inngangen, da jeg så at hun ikke var alene. Hun satt sammen med noen. En mann. Han var velstelt og ganske kjekk, med blond hår og sideskill, brun dressjakke og kinnskjegg. Magen min snurpet seg. Jeg fikk ikke sove den natten.

I slutten av uken møttes vi. Vi hadde ikke sett hverandre på flere dager. Hun omfavnet meg og overøste meg med kyss. Alt var som normalt igjen. I det minste nesten som normalt. Jeg følte på henne at hun skjulte noe. Hun hadde en hemmelighet. Jeg sa ikke noe om at jeg hadde sett henne på café. Det var fredag kveld, og Tove hadde nettopp farget håret igjen. Lys brun denne gangen. Hun sa at det var en overgangsfase. Hun hadde akkurat løpt ut på badet for å skifte til noe "mer behagelig", da det vibrerte i telefonen som lå igjen på bordet. Vanligvis er jeg i mot å lese andres post, men denne gangen kunne jeg ikke dy meg. Jeg lente meg fremover og så på telefonen hva meldingen inneholdt. "Vi møtes til avtalt tid i butikken i morgen? Jeg kan plukke deg opp, hvis du vil", etterfulgt av et blunkende smilefjes. Tekstmeldingen var fra "Arve". Hjertet mitt begynte å slå. Raske, harde slag, og jeg er sikker på at hun kunne høre det, for plutselig stod hun i døren og så på meg med et undrende blikk. "Er alt ok?", spurte hun. "Ja... Jeg må gå", sa jeg, og gikk bestemt mot utgangsdøren. Hun kom trippende etter meg. "Hva har skjedd? Hvorfor må du dra?" sa hun med lys stemme. Jeg betraktet henne en stund før jeg svarte; "har du tid til å møte meg i morgen?" Hun så ned i gulvet. "Nei", sa hun tomt. "Jeg jobber sent". Med de ordene stormet jeg ut av døren.

Lørdag morgen satt jeg på kjøkkenet. Jeg stirret ned i kaffekoppen min, og tilbake på meg stirret et ansikt jeg ikke kjente igjen. Et ansikt med rødskutte øyne, og noe som kunne minne om en maske, slik medlemmene i "b-gjengen" har. Jeg må dra, sa jeg til meg selv. Jeg måtte til butikken. Det kunne bare være en buitikk. Vi bor på et lite sted, og alle som sier "butikken", sikter til Mega på hjørnet. Jeg måtte dra til den butikken. Innen den neste timen var omme stod jeg foran hyllene med brød og bakevarer. 

Jeg gikk frem og tilbake i butikken. Leste på holdbarhetsdatoer, næringsinnhold og så etter orddelingsfeil i hermetikkavdelingen. Flere timer gikk. Rundt middagstider så jeg Tove i den andre enden av påleggsdisken. Hun var sammen med den gulhårede mannen, igjen. Ingen av dem så meg. De travet rundt i butikken og skulle åpenbart ikke ha mye. De hadde ingen vogn, men "Arve" bar på en handlekurv. De tok seg ikke god tid, og visste nok hva de skulle ha. Etter noen minutter trakk Tove kortet i kassa, og de spaserte mot de elektroniske dørene. 

Nok en kveld ble jeg sittende alene. Alene og undrende. Hvorfor ville hun heller være sammen med ham enn med meg? Jeg tenkte på den blonde Arve. Jeg visste at jeg hadde sett ham før. Før caféen. Mon tro om det ikke var i et bryllip, sist sommer. Jo, det måtte det være. Bryllipet til Toves søster. Han hadde spradet rundt i hvit dress og rosa slips. Han hadde jobbet med planleggingen, tror jeg. 

Søndag ålte seg sakte forbi, og det ble mandag. Fire dager igjen til treårsjubileumet. Hadde hun glemt det? Eller ville hun bare ikke? Brått ringte telefonen. Det var Tove. "Hei! Jeg er snart ferdig med prosjektet vi har jobbet med de siste ukene, på fredag. Har du lyst til å komme over?" Så hadde hun ikke glemt det likevel. "Ja, det kan jeg godt", svarte jeg kort. Vi avsluttet samtalen der. Jeg kunne høre på stemmen hennes at hun var stresset. Jeg lente meg tilbake i stolen. Skulle hun gjøre det slutt på freadag? Bryte forlovelsen? Eller skulle vi feire som vanlig? Tidligere i høst hadde hun spurt hva jeg ønsket meg til fødselsdagen min. "En ny Leatherman" hadde jeg svart. Men denne gangen ville jeg ha et annet merke. En "Gerber". Ikke at det var noe galt med min gamle. Den hadde en kraftig tang og en skarp kniv. Jeg bare likte den nye modellen til Gerber. 

De neste dagene kom, og de gikk. Aldri har tiden gått så sakte. Alt jeg foretok meg gikk i sakte film. Kun en gang hadde jeg sett Tove. Hun hadde sittet i forsetet til en rød volvo. Arve hadde sittet bak rattet. Hun hadde ringt meg flere ganger gjennom hele uka. Jeg hadde ikke svart på noen av samtalene. Fredag ettermiddag var kommet. Det var på tide å dra til Tove.

Her står jeg. Regnet øser ned. Jeg står i gata utenfor huset der Tove bor. Jeg står og betrakter en rød volvo, og lurer på om jeg skal ringe på døren, eller bare gå min vei. Hun venter meg ikke ennå. Det er over en time til jeg skal være her. Jeg har min gamle, trofaste Leatherman i min høyre hånd. Bildet flimrer for øynene mine. Jeg føler meg ikke som meg selv. Med små skritt beveger jeg meg mot trappeansatsen foran inngangsdøra. Føttene mine kjennes som bly. Et bein foran det andre. Sakte klatrer jeg opp de tre trappetrinnene. Jeg forsøker å titte gjennom det mattslipte glasset i koøyet i døra. Hånden min vil ikke rikke seg. Jeg må tvinge den opp. Det tar flere minutter, men til slutt hører jeg dørklokka ringe på innsiden. Jeg hører skritt der inne. Et blondt hode står på den andre siden av døren og fikler med sikkerhetslenker og låser av diverse slag. Det blonde hodet får blodet til å koke inne i meg. Adrenalinet stiger. Jeg ser ikke klart. Tenker ikke klart. Brått blir alt svart. Jeg har ingen kontroll. Døren åpnes, og i det jeg ser et blondt hode stikke ut av døren, hever jeg hånden min og hugger til. Kniven farer gjennom luften, og jeg hører et skrik. En kropp faller om foran meg på bakken. Trappesatsen blir rød. Alt blir rødt. Tusen tanker farer hjennom hodet mitt. Jeg ser på den livløse kroppen foran bena mine. Et par mørke, brune øyne ser opp på meg. Festet i et hode som knapt henger fast i kroppen. Det er Tove. Jeg kjenner det går kaldt nedover min. Jeg blir kald og stiv, og føler meg helt apatisk. Jeg skrever over liket med kun én tanke i hodet. Arve. Jeg kommer inn i dagligstuen. Alt er mørkt. Jeg ser ingenting, men hører at det er noen her. Brått tennes lyset, og jeg hører lyden av minst femti mennesker som roper; "SURPRISE!"

collage
(Tekst fra skrivedag uten forberedelser på vg1 2008. Oppgaven var "vendepunkt", fikk karakter 5)

10 kommentarer

Kristine ♥

17.08.2009 kl.11:46
Det må være en helt fantastisk flink klasse du går i, hvis DENNE fikk 5. Igjen - du sjokkerer. Det var virkelig et vendepunkt, ja! Jeg fikk tårer i øynene..

Kristine Soltveit

17.08.2009 kl.21:03
sv: ja, skjønner poenget ditt! men altså, jeg har fått 6'er på alle stilene mine, tentamener, langsvarsoppgaver, alt mulig, men aldri skrevet så bra som deg!

Kristine Soltveit

17.08.2009 kl.21:17
Uansett, perfeksjon er en ting, men 6 står jo for "særs godt" gjør det ikke? trodde det var i forhold til "normalen" for de på samme alder :)

Kristine Soltveit

17.08.2009 kl.21:18
Sv: jo jeg kan nok legge ut noe! men herlighet, tviler sterkt på at noen vil synes disse er dårlige. om de gjør det, så driter du i det, du har i alle fall funnet en som ELSKER måten du skriver på! gjett hveem

marnaa

18.08.2009 kl.00:16
sv: hahah søta :-)forsåvidt sant egentlig :-))

Kristine Soltveit

18.08.2009 kl.13:17
Sv: Du har virkelig skjønt det! Om bare de resterende 95,78% hadde gjort det også.. Og jeg ELSKER også te og yoghurt (men det er vel en viss forskjell fra å elske et annet menneske). Kaffe kan diskuteres. :p

Kristine Soltveit

20.08.2009 kl.20:05
Sv: Hahahaha, gode tips du! skal prøve det ut! jeg venter spent på ny tekst, unge dame! :D

Kristine Soltveit

20.08.2009 kl.21:13
Sv: Beklageeer!! jeg er helt tom, har lyst til å skrive selv!

Kristine Soltveit

20.08.2009 kl.21:54
sv: wow, overrasker stadig! alt du vet! da vet jeg det også, thaanks!

Gossip Boy - Vegard

20.08.2009 kl.22:37
Det var ikke en dum ide! 10 spenn for bussen uansett aldersgruppe! Ja, er nesten så det blir billigere, skjønner meg ikke på norsk kollektivsystem, hadde ikke bussselskaper blitt privatisert, evt fått mer i statsstøtte/evt flere reisende, så hadde det faktisk vært mulig med lave busspriser. Men et annet problem er jo at de fleste lokale bussselskap har monopol, så de kan sette så høye priser som faktisk gir en kundegruppe! For det er alltid folk som tar bussen, alle kan ikke kjøre!er ikke akkurat den koseligste starten på skoleåret akkurat ;bmen fint at de sier i fra isåfall! ;b

Skriv en ny kommentar

hits