/FORSIDEN /SPRSML /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Leatherman

Publisert:
17.08.2009
01:08
"Det var ingenting i veien. Alt var bra. Vi hadde det fint. Hva gikk galt?" Jeg kjenner regnet sildre nedover ansiktet mitt, som en parodi p at jeg burde grte. Metallet ligger kaldt mot hndflaten min. Om noen minutter vil varmen fra huden min ha gitt det kroppstemperatur. Skal jeg ringe p? Eller burde jeg heller g hjem? Tusen tanker spinner rundt i hodet mitt p en gang. n klarere enn alle de andre.

Jeg husker frste gangen jeg s Tove. Hun hadde mrke brune yne, rdt hr og var hvit som melk i huden. Hun hadde endret utseende sitt opptil flere ganger. Hun var en hyppig "hrfarger". I tiden etter vi mttes hadde hun farget det naturlige, jordbrrde hret mrk brunt, men hun var fremdeles like vakker. Det var "kjrlighet ved frste blikk", som man sier. Jeg visste med en gang jeg s henne, at hun var den rette. Henne ville jeg dele livet mitt med, og slik ble det. P fdselsdagen min, for en tid tilbake, ble vi enige om at vi skulle ha "fast flge". Slik er det ikke lengre.

Nesten tre r hadde vi holdt sammen. Vi delte alt med hverandre. Hun var bde min livspartner og min beste venn. Vi var som tvillinger, eller sjelefrender. Jeg kunne fle p meg nr hun var lei seg. Vi kunne holde en hel samtale uten ord, og uansett hvor jeg var, kjente jeg meg trygg. Tove var min. Bare min. Forholdet vrt var perfekt. Vi hadde et bnd de fleste kjrestepar bare kunne drmme om ha. Hun visste alt om meg, og jeg visste alt om henne. I det minste trodde jeg at jeg gjorde det.

I to r, elleve mneder og to uker levde jeg i nirvana. Alt var perfekt. Livet var en dans p roser, og vi var nettopp blitt forlovet. I to r, elleve mneder og to uker kunne jeg g p gata med hodet hevet. G til arbeid med et smil om munnen, og st opp klokken halv seks en mandags morgen med gnist i ynene. I to r, elleve mneder og to uker var livet mitt perfekt. Og etter to r, elleve mneder og to uker var livet mitt over.

Hadde jeg gjort noe galt? Var det min skyld? Slike sprsml dunket mot pannen min. Dag ut og dag inn. Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Jeg burde jo ha skjnt det. Hun jobbet sent nesten hver kveld i flere uker. Hun insisterte p ta bussen hjem etter jobb, enda jeg pleide hente henne hver dag. Steinen falt i btta den dagen hun avlyste "filmtirsdag". "Det er s mye gjre p jobben" sa hun. Jeg kjente jeg ble paranoid. Genseren strammet seg rundt halsen. Jeg prvde si til meg selv "la vre tenke p det. Det er ingenting". Jeg tvang meg selv til gjre noe annet. Ta en kveld p byen. Mte gamle kjente.

P vei hjem fra min lille utflukt gikk jeg forbi "Caf au Lait". I vinduet s jeg Tove. Hun varmet hendene sine p en kopp. En dobbel latte med mintsjokolade, tenkte jeg for meg selv, med et lite smil i munnviken. Jeg skulle til bevege meg i retning inngangen, da jeg s at hun ikke var alene. Hun satt sammen med noen. En mann. Han var velstelt og ganske kjekk, med blond hr og sideskill, brun dressjakke og kinnskjegg. Magen min snurpet seg. Jeg fikk ikke sove den natten.

I slutten av uken mttes vi. Vi hadde ikke sett hverandre p flere dager. Hun omfavnet meg og overste meg med kyss. Alt var som normalt igjen. I det minste nesten som normalt. Jeg flte p henne at hun skjulte noe. Hun hadde en hemmelighet. Jeg sa ikke noe om at jeg hadde sett henne p caf. Det var fredag kveld, og Tove hadde nettopp farget hret igjen. Lys brun denne gangen. Hun sa at det var en overgangsfase. Hun hadde akkurat lpt ut p badet for skifte til noe "mer behagelig", da det vibrerte i telefonen som l igjen p bordet. Vanligvis er jeg i mot lese andres post, men denne gangen kunne jeg ikke dy meg. Jeg lente meg fremover og s p telefonen hva meldingen inneholdt. "Vi mtes til avtalt tid i butikken i morgen? Jeg kan plukke deg opp, hvis du vil", etterfulgt av et blunkende smilefjes. Tekstmeldingen var fra "Arve". Hjertet mitt begynte sl. Raske, harde slag, og jeg er sikker p at hun kunne hre det, for plutselig stod hun i dren og s p meg med et undrende blikk. "Er alt ok?", spurte hun. "Ja... Jeg m g", sa jeg, og gikk bestemt mot utgangsdren. Hun kom trippende etter meg. "Hva har skjedd? Hvorfor m du dra?" sa hun med lys stemme. Jeg betraktet henne en stund fr jeg svarte; "har du tid til mte meg i morgen?" Hun s ned i gulvet. "Nei", sa hun tomt. "Jeg jobber sent". Med de ordene stormet jeg ut av dren.

Lrdag morgen satt jeg p kjkkenet. Jeg stirret ned i kaffekoppen min, og tilbake p meg stirret et ansikt jeg ikke kjente igjen. Et ansikt med rdskutte yne, og noe som kunne minne om en maske, slik medlemmene i "b-gjengen" har. Jeg m dra, sa jeg til meg selv. Jeg mtte til butikken. Det kunne bare vre en buitikk. Vi bor p et lite sted, og alle som sier "butikken", sikter til Mega p hjrnet. Jeg mtte dra til den butikken. Innen den neste timen var omme stod jeg foran hyllene med brd og bakevarer.

Jeg gikk frem og tilbake i butikken. Leste p holdbarhetsdatoer, nringsinnhold og s etter orddelingsfeil i hermetikkavdelingen. Flere timer gikk. Rundt middagstider s jeg Tove i den andre enden av pleggsdisken. Hun var sammen med den gulhrede mannen, igjen. Ingen av dem s meg. De travet rundt i butikken og skulle penbart ikke ha mye. De hadde ingen vogn, men "Arve" bar p en handlekurv. De tok seg ikke god tid, og visste nok hva de skulle ha. Etter noen minutter trakk Tove kortet i kassa, og de spaserte mot de elektroniske drene.

Nok en kveld ble jeg sittende alene. Alene og undrende. Hvorfor ville hun heller vre sammen med ham enn med meg? Jeg tenkte p den blonde Arve. Jeg visste at jeg hadde sett ham fr. Fr cafen. Mon tro om det ikke var i et bryllip, sist sommer. Jo, det mtte det vre. Bryllipet til Toves sster. Han hadde spradet rundt i hvit dress og rosa slips. Han hadde jobbet med planleggingen, tror jeg.

Sndag lte seg sakte forbi, og det ble mandag. Fire dager igjen til trersjubileumet. Hadde hun glemt det? Eller ville hun bare ikke? Brtt ringte telefonen. Det var Tove. "Hei! Jeg er snart ferdig med prosjektet vi har jobbet med de siste ukene, p fredag. Har du lyst til komme over?" S hadde hun ikke glemt det likevel. "Ja, det kan jeg godt", svarte jeg kort. Vi avsluttet samtalen der. Jeg kunne hre p stemmen hennes at hun var stresset. Jeg lente meg tilbake i stolen. Skulle hun gjre det slutt p freadag? Bryte forlovelsen? Eller skulle vi feire som vanlig? Tidligere i hst hadde hun spurt hva jeg nsket meg til fdselsdagen min. "En ny Leatherman" hadde jeg svart. Men denne gangen ville jeg ha et annet merke. En "Gerber". Ikke at det var noe galt med min gamle. Den hadde en kraftig tang og en skarp kniv. Jeg bare likte den nye modellen til Gerber.

De neste dagene kom, og de gikk. Aldri har tiden gtt s sakte. Alt jeg foretok meg gikk i sakte film. Kun en gang hadde jeg sett Tove. Hun hadde sittet i forsetet til en rd volvo. Arve hadde sittet bak rattet. Hun hadde ringt meg flere ganger gjennom hele uka. Jeg hadde ikke svart p noen av samtalene. Fredag ettermiddag var kommet. Det var p tide dra til Tove.

Her str jeg. Regnet ser ned. Jeg str i gata utenfor huset der Tove bor. Jeg str og betrakter en rd volvo, og lurer p om jeg skal ringe p dren, eller bare g min vei. Hun venter meg ikke enn. Det er over en time til jeg skal vre her. Jeg har min gamle, trofaste Leatherman i min hyre hnd. Bildet flimrer for ynene mine. Jeg fler meg ikke som meg selv. Med sm skritt beveger jeg meg mot trappeansatsen foran inngangsdra. Fttene mine kjennes som bly. Et bein foran det andre. Sakte klatrer jeg opp de tre trappetrinnene. Jeg forsker titte gjennom det mattslipte glasset i koyet i dra. Hnden min vil ikke rikke seg. Jeg m tvinge den opp. Det tar flere minutter, men til slutt hrer jeg drklokka ringe p innsiden. Jeg hrer skritt der inne. Et blondt hode str p den andre siden av dren og fikler med sikkerhetslenker og lser av diverse slag. Det blonde hodet fr blodet til koke inne i meg. Adrenalinet stiger. Jeg ser ikke klart. Tenker ikke klart. Brtt blir alt svart. Jeg har ingen kontroll. Dren pnes, og i det jeg ser et blondt hode stikke ut av dren, hever jeg hnden min og hugger til. Kniven farer gjennom luften, og jeg hrer et skrik. En kropp faller om foran meg p bakken. Trappesatsen blir rd. Alt blir rdt. Tusen tanker farer hjennom hodet mitt. Jeg ser p den livlse kroppen foran bena mine. Et par mrke, brune yne ser opp p meg. Festet i et hode som knapt henger fast i kroppen. Det er Tove. Jeg kjenner det gr kaldt nedover min. Jeg blir kald og stiv, og fler meg helt apatisk. Jeg skrever over liket med kun n tanke i hodet. Arve. Jeg kommer inn i dagligstuen. Alt er mrkt. Jeg ser ingenting, men hrer at det er noen her. Brtt tennes lyset, og jeg hrer lyden av minst femti mennesker som roper; "SURPRISE!"

collage
(Tekst fra skrivedag uten forberedelser p vg1 2008. Oppgaven var "vendepunkt", fikk karakter 5)

10 kommentarer

Kristine ♥

17.08.2009 kl.11:46
Det m vre en helt fantastisk flink klasse du gr i, hvis DENNE fikk 5. Igjen - du sjokkerer. Det var virkelig et vendepunkt, ja! Jeg fikk trer i ynene..

Kristine Soltveit

17.08.2009 kl.21:03
sv: ja, skjnner poenget ditt! men alts, jeg har ftt 6'er p alle stilene mine, tentamener, langsvarsoppgaver, alt mulig, men aldri skrevet s bra som deg!

Kristine Soltveit

17.08.2009 kl.21:17
Uansett, perfeksjon er en ting, men 6 str jo for "srs godt" gjr det ikke? trodde det var i forhold til "normalen" for de p samme alder :)

Kristine Soltveit

17.08.2009 kl.21:18
Sv: jo jeg kan nok legge ut noe! men herlighet, tviler sterkt p at noen vil synes disse er drlige. om de gjr det, s driter du i det, du har i alle fall funnet en som ELSKER mten du skriver p! gjett hveem

marnaa

18.08.2009 kl.00:16
sv: hahah sta :-)forsvidt sant egentlig :-))

Kristine Soltveit

18.08.2009 kl.13:17
Sv: Du har virkelig skjnt det! Om bare de resterende 95,78% hadde gjort det ogs.. Og jeg ELSKER ogs te og yoghurt (men det er vel en viss forskjell fra elske et annet menneske). Kaffe kan diskuteres. :p

Kristine Soltveit

20.08.2009 kl.20:05
Sv: Hahahaha, gode tips du! skal prve det ut! jeg venter spent p ny tekst, unge dame! :D

Kristine Soltveit

20.08.2009 kl.21:13
Sv: Beklageeer!! jeg er helt tom, har lyst til skrive selv!

Kristine Soltveit

20.08.2009 kl.21:54
sv: wow, overrasker stadig! alt du vet! da vet jeg det ogs, thaanks!

Gossip Boy - Vegard

20.08.2009 kl.22:37
Det var ikke en dum ide! 10 spenn for bussen uansett aldersgruppe! Ja, er nesten s det blir billigere, skjnner meg ikke p norsk kollektivsystem, hadde ikke bussselskaper blitt privatisert, evt ftt mer i statssttte/evt flere reisende, s hadde det faktisk vrt mulig med lave busspriser. Men et annet problem er jo at de fleste lokale bussselskap har monopol, s de kan sette s hye priser som faktisk gir en kundegruppe! For det er alltid folk som tar bussen, alle kan ikke kjre!er ikke akkurat den koseligste starten p skoleret akkurat ;bmen fint at de sier i fra isfall! ;b

Skriv en ny kommentar

hits