/FORSIDEN /SPRSML /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Sjakk matt

Publisert:
10.08.2009
20:56
(siden dette er en skriveblogg fyrer jeg opp noe jeg skrev for lenge siden, bare for f litt fler tekster til starte med. Ikke en steinbra tekst, men helt ok. Skoleoppgave i 10.)

Bonde til D6. Jeg hadde overgtt meg selv denne gangen. To stykker, samtidig. En sort, og en hvit. De s p meg mens jeg spilte partiet. En finger p frste rekke, p hver rute, fra A til H. En t p andre rekke, p hver rute, fra A til H. Jentene grt. De hadde ikke grtt da jeg tok frem avbiteren, og heller ikke da jeg "bet av 2de sm lemmene deres, de hadde brket mye, men n, n grt de. Jeg spilte langefingeren til B4, etterfulgt av en utslagning fra lillefingeren. "Sjakk matt" og nok en seier til det sorte partiet.

Jeg har alltid foretrukket sort. Da kan man overvke. Flge med p hva motstanderens neste trekk er, istedenfor spille hvitt og alltid vre jaget, tvunget til gjre det frste trekket, ingen frihet. Jeg liker ha kontroll, flge med p hva den andre gjr, fr jeg kan bestemme meg for mitt neste trekk. Hva skulle mitt neste trekk bli? Jeg kjente noe kaldt mot brystet og vendte meg mot den hvite jenta, "taperen gr frst" sa jeg til henne. Jeg tok kniven ut gjennom skjortekragen, og kuttet strupen hennes med et raskt trekk. Den sorte jenta skrek, hun visste nok hva hun hadde i vente. Som en lper som skyter frem p sjakkbrettet, kastet jeg meg rundt og stakk knivbladet inn i magen hennes, det ble helt stille. Noen svake ndedrag fr pulsen stanset, og jenta falt om. Jeg forlot spillet og spillebrikkene mine, tilfreds og fornyd.

Sjakk har bestandig vrt min store lidenskap. Helt siden frste gangen jeg holdt en dronning i min hnd, har jeg visst at; dette er kvinnen i mitt liv. Disse brikkene er barna mine, og jeg verdsetter dem hyere enn alt annet i hele verden! Sjakkbrettet er ogs et kapittel for seg selv. Dets mystiske ruter fascinerer meg, et intrikat nettverk av firkanter skjuler de mest dramatiske kamper, sort mot hvitt, "det gode mot det onde". Jeg rett og slett elsker sjakk. Og n hadde jeg ogs ftt spilt med levende brikker, en dobbel tilfredsstillelse av sjakk og mord.

Da jeg kom hjem etter hendelsen med jentene, gikk jeg direkte bort til sjakkbrettet. Det brant i fingertuppene, og jeg hadde sommerfugler i magen, da jeg endelig kunne krysse av rute nummer 61 og 62. Bare to ruter igjen n. Hvem skulle den neste bli? Brettet var nesten komplett, og jeg kan fremdeles huske hvem og hvordan hvert eneste kryss str for. Spesielt godt husker jeg den frste gangen. Frste gangen man gr vekk fra et livlst menneske, frste gangen man hugger til med all sin iver, det er som frste gangen man opplever ekte kjrlighet, frste gangen man elsker med en person, frste gangen man kjenner en sjokoladebit smelte mot tungen eller frste gangen man fr holde sjakkbrikkene i hnden, sette dem opp og lre reglene og strukturen.. Flelsen er fantastisk, ubeskrivelig og uforglemmelig.

Regndrpene tappet mot taket. Harde, tunge nedslag, som en bisarr parodi p min egen tapping av fingre mot et bord. Vinden blste meg i nakken, og jeg skyndte meg gjennom parken. Det var da jeg s henne. Damen som satt og matet duene. Hun satt der s uskyldig, som et lite trn, der borte p benken og kastet brd til de f fuglene som hadde kommet den kvelden. Jeg kunne med en gang se, at dette var nummer 63. Jeg mtte samle tankene, fokusere, handle raskt. Mitt verk var nesten fullfrt. Jeg nrmet meg damen sakte, bakfra, og plukket med meg en stein p veien. Da jeg var like bak henne hevet jeg hnden, og slo til med all makt. Hun falt om i det vte gresset, og jeg lftet henne opp og bar henne med meg. Jeg bar henne med meg til bilen, og kjrte til utkanten av byen, hvor jeg tok av henne klrne og hang henne etter armene opp mot en vegg og la sammen ved og andre trematerialer under henne. Da hun kom til seg selv igjen, tente jeg blet. Jeg kunne se redselen i ynene hennes, og det frydet meg mer enn et barn som fr servert sin frste jordbris en varm sommerdag i slutten av juli. All ryken gjorde henne uklar. Etter en stund kunne jeg nesten ikke skimte konturene av kroppen hennes, hun skrek av smerte og jeg kunne se huden smelte av knoklene hennes, i varmen fra blet. Ville hun kveles av gassene, eller ville hun brenne i hjel? Hun begynte f store svarte merker p bena, som raskt spredte seg til resten av kroppen. Brtt endte all lyd, og jeg kunne ikke hre damen skrike noe mer, var hun dd? Jeg satt og beundret blet mitt til det slukket. Det svartbrente liket som hang der opp mot veggen hadde ikke lengre noen tydelige tegn p at det en gang hadde vrt et menneske. Jeg satte meg i bilen og kjrte hjemover. Da jeg tok frem den rde kulepennen og krysset ut den nest siste ruten, rute nummer 63, tenkte jeg for meg selv at dette var slutten. Dette var hvordan det skulle ende, og det er her jeg sitter n. Jeg vet hvem den 64. spillebrikken er. Jeg er ikke lenger en samler, men en innehaver. Jeg skal g ned sammen med min hyst elskede samling, som den beste og mest beryktede sjakkspilleren i historien. Dette blir det siste jeg skriver, fr jeg krysser ut den aller siste ruten, og samlingen er komplett. Sjakk matt, spillet er over.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits