/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

Sjakk matt

Publisert:
10.08.2009
20:56
(siden dette er en skriveblogg fyrer jeg opp noe jeg skrev for lenge siden, bare for å få litt fler tekster til å starte med. Ikke en steinbra tekst, men helt ok. Skoleoppgave i 10.)

Bonde til D6. Jeg hadde overgått meg selv denne gangen. To stykker, samtidig. En sort, og en hvit. De så på meg mens jeg spilte partiet. En finger på første rekke, på hver rute, fra A til H. En tå på andre rekke, på hver rute, fra A til H. Jentene gråt. De hadde ikke grått da jeg tok frem avbiteren, og heller ikke da jeg "bet av 2de små lemmene deres, de hadde bråket mye, men nå, nå gråt de. Jeg spilte langefingeren til B4, etterfulgt av en utslagning fra lillefingeren. "Sjakk matt" og nok en seier til det sorte partiet. 

Jeg har alltid foretrukket sort. Da kan man overvåke. Følge med på hva motstanderens neste trekk er, istedenfor å spille hvitt og alltid være jaget, tvunget til å gjøre det første trekket, ingen frihet. Jeg liker å ha kontroll, følge med på hva den andre gjør, før jeg kan bestemme meg for mitt neste trekk. Hva skulle mitt neste trekk bli? Jeg kjente noe kaldt mot brystet og vendte meg mot den hvite jenta, "taperen går først" sa jeg til henne. Jeg tok kniven ut gjennom skjortekragen, og kuttet strupen hennes med et raskt trekk. Den sorte jenta skrek, hun visste nok hva hun hadde i vente. Som en løper som skyter frem på sjakkbrettet, kastet jeg meg rundt og stakk knivbladet inn i magen hennes, det ble helt stille. Noen svake åndedrag før pulsen stanset, og jenta falt om. Jeg forlot spillet og spillebrikkene mine, tilfreds og fornøyd. 

Sjakk har bestandig vært min store lidenskap. Helt siden første gangen jeg holdt en dronning i min hånd, har jeg visst at; dette er kvinnen i mitt liv. Disse brikkene er barna mine, og jeg verdsetter dem høyere enn alt annet i hele verden! Sjakkbrettet er også et kapittel for seg selv. Dets mystiske ruter fascinerer meg, et intrikat nettverk av firkanter skjuler de mest dramatiske kamper, sort mot hvitt, "det gode mot det onde". Jeg rett og slett elsker sjakk. Og nå hadde jeg også fått spilt med levende brikker, en dobbel tilfredsstillelse av sjakk og mord. 

Da jeg kom hjem etter hendelsen med jentene, gikk jeg direkte bort til sjakkbrettet. Det brant i fingertuppene, og jeg hadde sommerfugler i magen, da jeg endelig kunne krysse av rute nummer 61 og 62. Bare to ruter igjen nå. Hvem skulle den neste bli? Brettet var nesten komplett, og jeg kan fremdeles huske hvem og hvordan hvert eneste kryss står for. Spesielt godt husker jeg den første gangen. Første gangen man går vekk fra et livløst menneske, første gangen man hugger til med all sin iver, det er som første gangen man opplever ekte kjærlighet, første gangen man elsker med en person, første gangen man kjenner en sjokoladebit smelte mot tungen eller første gangen man får holde sjakkbrikkene i hånden, sette dem opp og lære reglene og strukturen.. Følelsen er fantastisk, ubeskrivelig og uforglemmelig. 

Regndråpene tappet mot taket. Harde, tunge nedslag, som en bisarr parodi på min egen tapping av fingre mot et bord. Vinden blåste meg i nakken, og jeg skyndte meg gjennom parken. Det var da jeg så henne. Damen som satt og matet duene. Hun satt der så uskyldig, som et lite tårn, der borte på benken og kastet brød til de få fuglene som hadde kommet den kvelden. Jeg kunne med en gang se, at dette var nummer 63. Jeg måtte samle tankene, fokusere, handle raskt. Mitt verk var nesten fullført. Jeg nærmet meg damen sakte, bakfra, og plukket med meg en stein på veien. Da jeg var like bak henne hevet jeg hånden, og slo til med all makt. Hun falt om i det våte gresset, og jeg løftet henne opp og bar henne med meg. Jeg bar henne med meg til bilen, og kjørte til utkanten av byen, hvor jeg tok av henne klærne og hang henne etter armene opp mot en vegg og la sammen ved og andre trematerialer under henne. Da hun kom til seg selv igjen, tente jeg bålet. Jeg kunne se redselen i øynene hennes, og det frydet meg mer enn et barn som får servert sin første jordbæris en varm sommerdag i slutten av juli. All røyken gjorde henne uklar. Etter en stund kunne jeg nesten ikke skimte konturene av kroppen hennes, hun skrek av smerte og jeg kunne se huden smelte av knoklene hennes, i varmen fra bålet. Ville hun kveles av gassene, eller ville hun brenne i hjel? Hun begynte å få store svarte merker på bena, som raskt spredte seg til resten av kroppen. Brått endte all lyd, og jeg kunne ikke høre damen skrike noe mer, var hun død? Jeg satt og beundret bålet mitt til det slukket. Det svartbrente liket som hang der opp mot veggen hadde ikke lengre noen tydelige tegn på at det en gang hadde vært et menneske. Jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. Da jeg tok frem den røde kulepennen og krysset ut den nest siste ruten, rute nummer 63, tenkte jeg for meg selv at dette var slutten. Dette var hvordan det skulle ende, og det er her jeg sitter nå. Jeg vet hvem den 64. spillebrikken er. Jeg er ikke lenger en samler, men en innehaver. Jeg skal gå ned sammen med min høyst elskede samling, som den beste og mest beryktede sjakkspilleren i historien. Dette blir det siste jeg skriver, før jeg krysser ut den aller siste ruten, og samlingen er komplett. Sjakk matt, spillet er over.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits