/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

to gode venner, Ana og Mia

Publisert:
07.08.2009
01:48
"Du klarer en time til" sier stemmen til meg. "En time til, du har allerede holdt 10, da klarer du 11". Jeg titter matt ut i rommet, hører dialogen fra fjernsynet og pakker ullteppet ennå tettere rundt meg. En time går, og jeg strekker de iskalde hendene mine ut av pleddet. "Du greier da fint ennå en time, du greide denne!" roper stemmen til meg, men nå er det nok. Jeg går forsiktig ut på kjøkkenet "nei, nei, nei" roper stemmen til meg. "Jo, jeg må" sier jeg tilbake. Jeg ser meg rundt, selv om jeg vet at det ikke er noen hjemme, og titter såvidt inn i kjøleskapet. "100 gram vare gir 46 kcal" står det på siden av lettmelka. Jeg gransker resten av kjøleskapet. Epler, gulrøtter, sukkererter og pizzarester. Frukt og grønt er for mye å dele, orker ikke tanken på å finne frem skjærefjøla. Pizza blir for mye, jeg vil ha, magen roper "pizza!". Hodet svarer "nei". Nok en gang vinner hodet, og jeg trekker forsiktig ut melkekartongen før stemmen rekker å si noe.

Jeg sjenker meg selv et lite glass melk, og finner frem sjokoladepulveret. "Ikke les på siden" sier jeg til meg selv. "Unødvendig" svarer stemmen. "Rundt 350". Jeg finner frem en teskje og blander pulveret inn i melken. Rundt, rundt, rundt. Røre, røre, røre. "Slutt å rør, drikk!" sier jeg til meg selv og tar en rask slurk. Det er godt, jeg liker det. Så kommer stemmen "hva gjør du?". Jeg dunker meg selv i hodet og tar ennå en rask slurk. "46 kcal per 100 gram 2 dl blir 92 pluss minimum 35 blir 127 rundet opp til 130 og vi sier 150 for å være sikker" raser stemmen. Ord og tall om hverandre. Jeg ser bedrøvet ned i glasset, "jeg skal drikke opp", sier jeg mens jeg løfter glasset, reiser meg, og skynder meg å skylle alt sammen ut i vasken, setter alt i oppvaskmaskina - skjuler alle spor, og løper tilbake til ullteppet. 

"150" sier stemmen. "Nei!" svarer jeg. Det ble jo ikke 150, to raske slurker av et to dl glass. Jeg er sikker på at jeg kan regne ti slurker per dl, det blir tjue slurker på to dl, og jeg drakk to, noe som tilsvarer to tyvedeler eller en tidel. 150 delt på ti er femten. "femten!" sier jeg høyt, ennå det ikke er noen der. "femten!" sier jeg en gang til, litt lavere. "femten, femten, femten" mumler jeg for meg selv, mens jeg legger meg ned på sofaen. 

Jeg blunker hardt et par ganger, og greier ikke helt å bestemme meg for om jeg i det hele tatt har åpnet øynene. Etter et par minutter har øynene vendt seg til mørket, og det går opp for meg at jeg har sovet hele dagen. "Hva er klokka?" tenker jeg mens jeg famler etter lysbryteren. Halv elleve. Jeg setter meg opp, hodet verker og magen roper. "Vann kan du få" sier hun. Jeg reiser meg og går inn på kjøkkenet, igjen. Før jeg i det hele tatt rekker å komme til døra blir alt svart, og jeg må støtte meg mot veggen for ikke å falle. "Er det bare mørkt igjen?" spør jeg meg selv - men jeg vet godt svaret. 

Jeg setter på vasken, finner frem et glass, og drikker raskt både en og to dl. "Du har det i deg" hører jeg inne i hodet mitt. Jeg setter glasset hardt fra meg på benken og sier irritert tilbake "det er vann!" "Ja, denne gangen er det vann, null kalorier, men det kunne like gjerne vært melk." Jeg blir sint på meg selv, sint på stemmen, hvorfor tenker jeg sånn? Alt renner over. Det er gått for lang tid. For lang tid med et godt innøvd smil og et "bra" hver gang noen har spurt. Greier ikke prate, greier ikke fortelle. Fra utsiden går det jo bra, jeg smiler og er fornøyd, har ikke besvimt på lenge, gitt opp den destruktive atferden og vekta er stabil. "Vekta går ikke ned fordi du spiser for mye!" roper hun. Tårene triller nedover kinnene mine, og jeg setter meg ned på gulvet. Den fornuftige delen av hodet forteller meg "grunnen til at vekta ikke rører seg er at du har ødelagt forbrenninga. Lite mat, mye mat, oppkast og uregelmessige måltider har satt en stopp". 

Det svartner igjen. Jeg skyver den ropende stemmen langt bak i hodet og finner frem toro kyllingsuppe. 40 kcal per ferdig dl. Jeg hører surret fra stemmen bak i hodet, men ignorerer den. Suppa blir ferdig, og jeg spiser både en, to og tre skåler. Det føles som om magen fyller hele rommet, og så slipper stemmen til. "Tre skåler! Hver og en fylt av to øser suppe. En øse er en dl, to ganger tre er seks, seks ganger førti er 240! Og du kan helt sikkert regne med at det ble 300 på den middagen. Er det rart du er stor?" Jeg setter med ned og raser igjennom kontaktlista på telefonen. Jeg trenger å prate, trenger at noen hører, jeg trenger noen. "De vil ikke tro deg. Det blir for pinlig. Hvordan kan du, som ser ut som du gjør, fortelle noen at du har problemer? De vil tro du dikter det opp, at du kun er ute etter oppmerksomhet." Jeg stirrer på navnene, gode venner alle sammen. Skjermen blir svart, og jeg legger vekk telefonen. Jeg greide ikke si i fra denne gangen heller. 

Piano duo yoghurt, yoplait vaniljeyoghurt, risengrynsgrøt med kanel og sukker. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste en så stor frokost. Jeg kasta alt i meg, og den eneste grunnen til at stemmen ikke prøvde å si meg i mot var at hun hele tiden lå der og hvisket "dette er bare greit fordi du skal kaste opp etterpå." - "Og hva om jeg ikke gjør det?" spør jeg tilbake. "Det ikke snakk om ikke å gjøre det, for du kommer til å gjøre det, det er jeg som bestemmer". Jeg skraper den siste skjea med grøt ut av skåla, og går ut på kjøkkenet for å rydde vekk alt sammen. Etter å ha ryddet inn i oppvaskmaskina kjenner jeg føttene mine trekker meg sakte mot badet. "Nei, nei, nei" sier jeg til meg selv, "det går helt fint". Likevel går bena bestemt mot badet, jeg klipper neglene, skyller hendene og bøyer meg forsiktig over toalettet. Kontrollert og i en innøvd rytme beveger jeg to fingre langt bak i halsen. Frem og tilbake. Frem og tilbake - helt til siste del av frokosten melder sin ankomst. Slik står jeg lenge, mange brekninger, ingenting kommer. Øynene og nesa begynner og renne, og ut av munnen min kommer det mer slim enn det kommer mat. Det verker i hele kroppen, og til slutt må jeg gi opp, jeg klarer ikke mer. Jeg reiser meg, tørker hendene og fjeset og skyller ned for å vaske hendene. Jeg gnir hendene inn med såpe, og ser inn i et par rødskutte øyne mens jeg vasker dem godt. Noe rødt. Mye rødt, det er blod. Jeg går gjennom logiske løsninger til at jeg skal blø neseblod. Kanskje jeg dunka hodet i noe? Hun vil ikke gi meg noe svar, men jeg vet godt hva som har skjedd. "Det er ikke farlig, det er bare litt neseblod" hører jeg i bakhodet. Jeg godtar dette svaret, tørker det vekk og setter meg på stua, for så å få den dårlige samvittigheten veltende over meg. "En skål tar 200g grøt, 111 kcal per 100 blir 222. Piano duo er 200 og yoplait er sikkert 150. 577, med sikkert 100 i sukker blir 677 - 700 kcal og bare til frokost!" Jeg kjenner tårene strømme på. "Jeg fikk jo kasta opp noe" hvisker jeg. "Det telles ikke. Ikke for fem flate øre. For alt du vet kan kaloriene ha blitt sugd opp i kroppen din før du rakk å kaste opp noe som helst". Uten at jeg egentlig vet hvorfor, går jeg ned på badet. Trekker frem vekta, og stiller meg på. 500 gram har jeg gått opp, siden før frokost. Et halvt kilo! Jeg kjenner jeg blir kald nedover ryggen. "Der kan du se" hører jeg. "Tenk om du skulle spist sånn til hvert måltid, fire måltider om dagen, som blir to kilo om dagen. Det er ikke verd det!" Jeg kryper sammen på stua. "Unnskyld" hvisker jeg. "Det skal ikke skje igjen, jeg skal ikke spise mer i dag, jeg skal veie opp. Jeg stoler på deg, jeg skal ikke gi opp". 

Etter fire år har det gått opp for meg. Dette er ikke lenger en usunn slankekur eller en rask måte å gå ned et par kilo på. Det er en sykdom, og den spiser meg opp. Jeg hater det. Hater at jeg ikke kan spise mat uten å tenke at maten består ene og alene av kalorier. At jeg ikke greier å sitte i en stor forsamling og kose meg med maten. At med en gang jeg putter noe annet enn frukt og grønnsaker inn i munnen får en bitende trang til å kaste opp. Jeg har ingen energi, jeg er helt ødelagt av vonde tanker, og selv om jeg presser kroppen min til å gjøre alt dette, greier jeg likevel ikke det jeg virkelig prøver på, å bli tynnere. Dette er ikke uvant for kroppen, den vet at den får lite mat, eller mister det den får i seg. At jeg vet dette får samvittigheten til å bite ennå hardere når jeg spiser vanlig mat. For å gå mer ned nå, kan jeg kun leve på et par hundre kalorier om dagen. Jeg greier ikke komme ut av dette alene, og jeg greier ikke å innrømme for noen at jeg er syk, at jeg trenger hjelp for å takle denne sykdommen. Det er for flaut å la noen høre det. Jeg tenker som en anorektiker, og oppfører meg som en anorektiker, men jeg ser ikke ut som en anorektiker, og derfor vil ingen tro meg.

2 kommentarer

Anonym

17.08.2009 kl.19:45
Jeg synes dette er utrolig sterkt å lese, og jeg håper av hele mitt hjerte at den fornuftige siden av hodet ditt vinner! Du virker som en sterk person som sikkert også er tynnere enn du ser selv, og jeg ønsker deg lykke til i kampen mot dine egne tanker!

lillian natasja

03.02.2010 kl.20:10
Dette gikk veldig inn på meg!

Du skriver så bra!

Skriv en ny kommentar

hits