/FORSIDEN /SPRSML /OPPDATERINGER /BOKLISTE

to gode venner, Ana og Mia

Publisert:
07.08.2009
01:48
"Du klarer en time til" sier stemmen til meg. "En time til, du har allerede holdt 10, da klarer du 11". Jeg titter matt ut i rommet, hrer dialogen fra fjernsynet og pakker ullteppet enn tettere rundt meg. En time gr, og jeg strekker de iskalde hendene mine ut av pleddet. "Du greier da fint enn en time, du greide denne!" roper stemmen til meg, men n er det nok. Jeg gr forsiktig ut p kjkkenet "nei, nei, nei" roper stemmen til meg. "Jo, jeg m" sier jeg tilbake. Jeg ser meg rundt, selv om jeg vet at det ikke er noen hjemme, og titter svidt inn i kjleskapet. "100 gram vare gir 46 kcal" str det p siden av lettmelka. Jeg gransker resten av kjleskapet. Epler, gulrtter, sukkererter og pizzarester. Frukt og grnt er for mye dele, orker ikke tanken p finne frem skjrefjla. Pizza blir for mye, jeg vil ha, magen roper "pizza!". Hodet svarer "nei". Nok en gang vinner hodet, og jeg trekker forsiktig ut melkekartongen fr stemmen rekker si noe.

Jeg sjenker meg selv et lite glass melk, og finner frem sjokoladepulveret. "Ikke les p siden" sier jeg til meg selv. "Undvendig" svarer stemmen. "Rundt 350". Jeg finner frem en teskje og blander pulveret inn i melken. Rundt, rundt, rundt. Rre, rre, rre. "Slutt rr, drikk!" sier jeg til meg selv og tar en rask slurk. Det er godt, jeg liker det. S kommer stemmen "hva gjr du?". Jeg dunker meg selv i hodet og tar enn en rask slurk. "46 kcal per 100 gram 2 dl blir 92 pluss minimum 35 blir 127 rundet opp til 130 og vi sier 150 for vre sikker" raser stemmen. Ord og tall om hverandre. Jeg ser bedrvet ned i glasset, "jeg skal drikke opp", sier jeg mens jeg lfter glasset, reiser meg, og skynder meg skylle alt sammen ut i vasken, setter alt i oppvaskmaskina - skjuler alle spor, og lper tilbake til ullteppet.

"150" sier stemmen. "Nei!" svarer jeg. Det ble jo ikke 150, to raske slurker av et to dl glass. Jeg er sikker p at jeg kan regne ti slurker per dl, det blir tjue slurker p to dl, og jeg drakk to, noe som tilsvarer to tyvedeler eller en tidel. 150 delt p ti er femten. "femten!" sier jeg hyt, enn det ikke er noen der. "femten!" sier jeg en gang til, litt lavere. "femten, femten, femten" mumler jeg for meg selv, mens jeg legger meg ned p sofaen.

Jeg blunker hardt et par ganger, og greier ikke helt bestemme meg for om jeg i det hele tatt har pnet ynene. Etter et par minutter har ynene vendt seg til mrket, og det gr opp for meg at jeg har sovet hele dagen. "Hva er klokka?" tenker jeg mens jeg famler etter lysbryteren. Halv elleve. Jeg setter meg opp, hodet verker og magen roper. "Vann kan du f" sier hun. Jeg reiser meg og gr inn p kjkkenet, igjen. Fr jeg i det hele tatt rekker komme til dra blir alt svart, og jeg m sttte meg mot veggen for ikke falle. "Er det bare mrkt igjen?" spr jeg meg selv - men jeg vet godt svaret.

Jeg setter p vasken, finner frem et glass, og drikker raskt bde en og to dl. "Du har det i deg" hrer jeg inne i hodet mitt. Jeg setter glasset hardt fra meg p benken og sier irritert tilbake "det er vann!" "Ja, denne gangen er det vann, null kalorier, men det kunne like gjerne vrt melk." Jeg blir sint p meg selv, sint p stemmen, hvorfor tenker jeg snn? Alt renner over. Det er gtt for lang tid. For lang tid med et godt innvd smil og et "bra" hver gang noen har spurt. Greier ikke prate, greier ikke fortelle. Fra utsiden gr det jo bra, jeg smiler og er fornyd, har ikke besvimt p lenge, gitt opp den destruktive atferden og vekta er stabil. "Vekta gr ikke ned fordi du spiser for mye!" roper hun. Trene triller nedover kinnene mine, og jeg setter meg ned p gulvet. Den fornuftige delen av hodet forteller meg "grunnen til at vekta ikke rrer seg er at du har delagt forbrenninga. Lite mat, mye mat, oppkast og uregelmessige mltider har satt en stopp".

Det svartner igjen. Jeg skyver den ropende stemmen langt bak i hodet og finner frem toro kyllingsuppe. 40 kcal per ferdig dl. Jeg hrer surret fra stemmen bak i hodet, men ignorerer den. Suppa blir ferdig, og jeg spiser bde en, to og tre skler. Det fles som om magen fyller hele rommet, og s slipper stemmen til. "Tre skler! Hver og en fylt av to ser suppe. En se er en dl, to ganger tre er seks, seks ganger frti er 240! Og du kan helt sikkert regne med at det ble 300 p den middagen. Er det rart du er stor?" Jeg setter med ned og raser igjennom kontaktlista p telefonen. Jeg trenger prate, trenger at noen hrer, jeg trenger noen. "De vil ikke tro deg. Det blir for pinlig. Hvordan kan du, som ser ut som du gjr, fortelle noen at du har problemer? De vil tro du dikter det opp, at du kun er ute etter oppmerksomhet." Jeg stirrer p navnene, gode venner alle sammen. Skjermen blir svart, og jeg legger vekk telefonen. Jeg greide ikke si i fra denne gangen heller.

Piano duo yoghurt, yoplait vaniljeyoghurt, risengrynsgrt med kanel og sukker. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste en s stor frokost. Jeg kasta alt i meg, og den eneste grunnen til at stemmen ikke prvde si meg i mot var at hun hele tiden l der og hvisket "dette er bare greit fordi du skal kaste opp etterp." - "Og hva om jeg ikke gjr det?" spr jeg tilbake. "Det ikke snakk om ikke gjre det, for du kommer til gjre det, det er jeg som bestemmer". Jeg skraper den siste skjea med grt ut av skla, og gr ut p kjkkenet for rydde vekk alt sammen. Etter ha ryddet inn i oppvaskmaskina kjenner jeg fttene mine trekker meg sakte mot badet. "Nei, nei, nei" sier jeg til meg selv, "det gr helt fint". Likevel gr bena bestemt mot badet, jeg klipper neglene, skyller hendene og byer meg forsiktig over toalettet. Kontrollert og i en innvd rytme beveger jeg to fingre langt bak i halsen. Frem og tilbake. Frem og tilbake - helt til siste del av frokosten melder sin ankomst. Slik str jeg lenge, mange brekninger, ingenting kommer. ynene og nesa begynner og renne, og ut av munnen min kommer det mer slim enn det kommer mat. Det verker i hele kroppen, og til slutt m jeg gi opp, jeg klarer ikke mer. Jeg reiser meg, trker hendene og fjeset og skyller ned for vaske hendene. Jeg gnir hendene inn med spe, og ser inn i et par rdskutte yne mens jeg vasker dem godt. Noe rdt. Mye rdt, det er blod. Jeg gr gjennom logiske lsninger til at jeg skal bl neseblod. Kanskje jeg dunka hodet i noe? Hun vil ikke gi meg noe svar, men jeg vet godt hva som har skjedd. "Det er ikke farlig, det er bare litt neseblod" hrer jeg i bakhodet. Jeg godtar dette svaret, trker det vekk og setter meg p stua, for s f den drlige samvittigheten veltende over meg. "En skl tar 200g grt, 111 kcal per 100 blir 222. Piano duo er 200 og yoplait er sikkert 150. 577, med sikkert 100 i sukker blir 677 - 700 kcal og bare til frokost!" Jeg kjenner trene strmme p. "Jeg fikk jo kasta opp noe" hvisker jeg. "Det telles ikke. Ikke for fem flate re. For alt du vet kan kaloriene ha blitt sugd opp i kroppen din fr du rakk kaste opp noe som helst". Uten at jeg egentlig vet hvorfor, gr jeg ned p badet. Trekker frem vekta, og stiller meg p. 500 gram har jeg gtt opp, siden fr frokost. Et halvt kilo! Jeg kjenner jeg blir kald nedover ryggen. "Der kan du se" hrer jeg. "Tenk om du skulle spist snn til hvert mltid, fire mltider om dagen, som blir to kilo om dagen. Det er ikke verd det!" Jeg kryper sammen p stua. "Unnskyld" hvisker jeg. "Det skal ikke skje igjen, jeg skal ikke spise mer i dag, jeg skal veie opp. Jeg stoler p deg, jeg skal ikke gi opp".

Etter fire r har det gtt opp for meg. Dette er ikke lenger en usunn slankekur eller en rask mte g ned et par kilo p. Det er en sykdom, og den spiser meg opp. Jeg hater det. Hater at jeg ikke kan spise mat uten tenke at maten bestr ene og alene av kalorier. At jeg ikke greier sitte i en stor forsamling og kose meg med maten. At med en gang jeg putter noe annet enn frukt og grnnsaker inn i munnen fr en bitende trang til kaste opp. Jeg har ingen energi, jeg er helt delagt av vonde tanker, og selv om jeg presser kroppen min til gjre alt dette, greier jeg likevel ikke det jeg virkelig prver p, bli tynnere. Dette er ikke uvant for kroppen, den vet at den fr lite mat, eller mister det den fr i seg. At jeg vet dette fr samvittigheten til bite enn hardere nr jeg spiser vanlig mat. For g mer ned n, kan jeg kun leve p et par hundre kalorier om dagen. Jeg greier ikke komme ut av dette alene, og jeg greier ikke innrmme for noen at jeg er syk, at jeg trenger hjelp for takle denne sykdommen. Det er for flaut la noen hre det. Jeg tenker som en anorektiker, og oppfrer meg som en anorektiker, men jeg ser ikke ut som en anorektiker, og derfor vil ingen tro meg.

2 kommentarer

Anonym

17.08.2009 kl.19:45
Jeg synes dette er utrolig sterkt lese, og jeg hper av hele mitt hjerte at den fornuftige siden av hodet ditt vinner! Du virker som en sterk person som sikkert ogs er tynnere enn du ser selv, og jeg nsker deg lykke til i kampen mot dine egne tanker!

lillian natasja

03.02.2010 kl.20:10
Dette gikk veldig inn p meg!

Du skriver s bra!

Skriv en ny kommentar

hits