/FORSIDEN /SPØRSMÅL /OPPDATERINGER /BOKLISTE

TUSEN TAKK (VOL. 3)

Publisert:
21.03.2014
14:05

I motsetning til tidligere år hvor jeg har blitt spurt om å være med på Rosenborgrevyen,
tok jeg det i år som en selvfølge. De siste to årene var så fantastisk morsomme, og i år
kunne da vel ikke bli noe dårligere? Nei. Snarere tvert imot! Hvert år har jeg sagt:
"nå kan det ikke bli noe bedre", og i år sitter jeg igjen med følelsen av at dette er det
beste jeg har vært med på noen sinne. (!)

Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbet med steingode sangere, dyktige musikere,
herlige skuespillere - og først og fremst (for min del) fantastiske dansere!  Siden januar
har fredag etter lunsj vært et høydepunkt i uka, og de to siste ukene vi har hatt sammen
nå i mars har vært uforglemmelige. Det har vært knising og bråking, og jeg har måttet ta
fram strengstemmen både en og to ganger, men ikke én gang har jeg fått en klage, en
sur mine eller en sint elev. Alle dere minner meg på hvorfor det er lærer jeg vil bli.
For fy faen! Det er verdens beste jobb. 

Jeg skal ikke skrive så alt for mye - men jeg vil dere skal vite hvor utrolig stolt jeg er.
Hver og en av dere har gjort denne forestillingen til et heidundranes sceneshow av en
annen verden. Alle jeg har snakket med både under øvingsdagene, og før og etter
forestillingene har ikke gjort annet enn å skryte - og folk flest er sjokkert over at det er
en ungdomsskole som har produsert denne forestillingen, og ikke musikk- og danselinja
et eller annet sted. Jeg håper dere har hatt det like gøy som meg - og at selv om min tid
sammen med dere på Rosenborg er over for denne gang, så sees vi igjen. 

Jeg vil gjerne si tusen takk til dere alle sammen. Tusen takk til de ultrakule skuespillerne
som har vært med og danset. Tusen takk til de megatøffe guttene som danset i høye
hæler og tettsittende kjoler. Men først og fremst; tusen takk til:

Anna, Emma, Erle, Inger, Julie, Lea, Linda,
Maline, Maria, Marianne, Monica, Noor,
Signe, Thea, Torunn, Una og Yngvild.

Dere er så fantastisk flinke, jeg er veldig glad i dere alle sammen,
og jeg kommer til å savne dere masse! 


Tusen takk (vol. 2)

Publisert:
27.03.2013
19:38

I år som i fjor spurte min gamle musikklærer meg om jeg ville være med på oppsetningen for 9. trinn,
noe jeg selvfølgelig takket ja til med en gang! I oktober ga jeg klar beskjed om at jeg måtte få musikk
og tema tidlig, slik at jeg kunne være godt forberedt til første øvelse, og selv om jeg ikke fikk vite noe
som helst før det var to dager til første trening, hadde jeg allerede fikset permisjon fra jobb, og alt lå til
rette for at jeg skulle ha tid til dette.

På dag én fikk jeg møte store og små personligheter, beskjedne jenter og høylydte blondiner
(og brunetter, for den del). Dårlig forberedt som jeg var, forsøkte jeg å ro det hele i land med å trekke
ut deres kreative side - noe jeg raskt forstod at var lettere sagt enn gjort. Derfor måtte jeg heller trekke
i mine egne tråder, og klarte å grave frem hvor kreativ jeg selv kan klare å være.  

Selv om 2013 på rosenborg var noe helt annet enn 2012, kan jeg ikke klare å sammenligne det, for
begge oppsetningene ble til slutt så awesome og roger som det går an å få blitt! Det eneste jeg kan
trekke litt ekstra frem i år, er at det var ekstra gøy å bli kjent med sangerene og dramagruppa i tillegg
til dansejentene mine. For det er dere! Dere er mine dansejenter. Det liker jeg ihvertfall å tro selv.
Og som Gøran sa; selv om det er dyktige elever på alle trinnene, så kommer 2013 til å bli husket for
humøret. For fy søren! Det har vært god stemning fra A til Å! Til og med den mandagen jeg satt og
rev av meg halvparten av håret i skrekk og gru over hvordan dette skulle gå.

Vi knuste også caférekorden med tre timer i år, noe som tilsvarer dobbelt så mye sladder og babling
som det vi greide i fjor. Og for min egen del har jeg funnet ut at, ja; jeg vil bli ungdomsskolelærer!
Så får vi bare håpe at jeg får praksisplass på Rosenborg til neste år :-)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om disse fantastiske jentene mine, for jeg har faktisk ikke ord
(noe jeg så å si alltid har). Men jeg vil gjerne få sagt: Tusen takk!
Tusen takk til Maiken, Nora, Hennie, Benedicte, Annbjørg, Aurora, Tuva, Ingvild, Madde, Nathalie,
Karoline, Mina, Julie, Maria, Mari, Pia, Isa-Lill, Ylva, Lise, Nora, Veslemøy, Maja, Nora og Amalie!

Tusen takk for at jeg fikk lov til å jobbe med dere. Tusen takk for at dere har vært så positive.
Tusen takk for all skryt jeg har fått. Tusen takk for alle klemmer dere har delt ut.
Tusen takk for at dere har vært i rolle. Tusen takk for at dere har vært tålmodige.
Tusen takk for at dere har vært på plass. Tusen takk for at dere har tålt snus og kaffepauser.
Tusen takk for at dere har smilt. Tusen takk for at dere har pugga tekst og sunget av full hals. 
Tusen takk! Dere er så roger og pernille og awesome som det går an å få blitt!

Jeg kommer til å savne dere, og håper det blir mange turer innom choco boco. Og jeg håper at vi sees igjen!
Jeg er veldig glad i dere, alle sammen.  

 


Gråsteinmodus

Publisert:
07.10.2012
21:00

Det sies at det eneste småunger gjør er å spise, drite og sove. Det er nå godt over 19 år siden jeg var på stadiet før jeg
lærte meg å gå, men nå som jeg tenker over det, kan jeg ikke legge annet til på lista enn at jeg jobber og snuser.

Nå må du ikke misforstå meg; jeg er ikke suicidal, men jeg føler rett og slett (som min gode venninne sa det) at jeg er på gråsteinstadiet. Kanskje det bare er den uunngåelige høstdepresjonen som setter inn? Og selv om det heldigvis ikke regner like mye som sommeren hadde å tilby, så er det mørkt og kaldt - og jeg føler på et vis at hvis jeg ikke snart finner en mening med livet, så nærmer jeg meg faktisk tundrastadiet.

Hverdagen min består nå av å stå opp grisetidlig, komme meg i ørska på jobb (helst med litt frokost i magen), lage kaffe til Trondheims befolkning, for så å gå hjem og svime av med en ulovlig nedlastet serie på Mr. Mac (aka. Totoro). Når helga kommer skal jeg helst prøve å være litt sosial, som gjerne ender med storfylla og en slapp søndag, med mindre jeg har arbeidshelg
- og da i motsetning til resten av verden lengter til det skal bli mandag.

Nok en gang; ikke misforstå meg her. Jeg elsker jobben min - ettersom jeg er for egosentrisk til å gidde å gjøre noe for noen andre med mindre jeg finner en glede i det selv. I tillegg til å ha en fantastisk jobb med en knallgod gjeng medarbeidere - har jeg også nå funnet meg et eget lite krypinn, 27 sekunder unna caféen - så jeg har i praksis ingenting å sutre for.

Men likevel slår tanken meg, i slike filiosofiske høstdager; hvorfor? Hvorfor skal man leve, når alle sammen likevel er A4? Hva er det jeg strekker meg til? Hva er det jeg vil? Og hva får jeg ut av å oppnå det jeg vil? Hvorfor føles det ikke som om det er nok med en fantastisk jobb, en dritfin leilighet, og en håndfull med gode venner rundt meg?
Jeg tror kanskje jeg trenger litt kjærlighetssorg, eller noe i den duren - slik at jeg kan kjenne på hvor godt jeg egentlig har det.



 


Tusen takk

Publisert:
29.03.2012
22:29

Det hele startet en dag i November, da jeg og ei venninne besøkte de gamle lærerne våre på en skole vi selv synes vi forlot i forrige årtusen. Vi drakk kaffe, pratet om nytt og gammelt, og kom inn på tema "men blir det revy i år?". Etter mye prat om vår egen forestilling, og planene for årets niendeklassinger, sier vi begge på spøk at det hadde vært morsomt å være med en gang til. Og fra spøk til alvor; i desember fikk jeg en telefon fra min lærerhelt om at han hadde pratet med rektor, og at alle var enige i at jeg skulle få jobb som instruktør for oppsetningen før påske i 2012.

Jeg følte meg beæret, men mest av alt; vettskremt. Jeg hadde ikke danset aktivt de siste fem årene, og var heller aldri spesielt god - og det var nettopp danselærer de ville at jeg skulle være. Det å grave frem kreativiteten skulle jeg jo alltids få til, og noen dansetrinn skulle jeg da klare å presse frem. Men her var det ikke bare snakk om å koreografere et par nummer. Det innebar å jobbe ansikt til ansikt med godt over tretti jenter på femten år. Den skumle alderen der de kule jentene har makt, alt er drama, ingen har funnet seg selv, lærere er generelt tragisk teite, og folk som ikke er der fra før - passer rett og slett ikke inn. Det var ihvertfall det jeg trodde, og det alle andre sa til meg da jeg takket ja til denne jobben.

Etter flere uker med jobbing måtte jeg bite ordene i meg. Det viste seg at den gjengen med jenter jeg fikk lov til å jobbe med, var de snilleste tenåringene jeg noen gang har møtt. Det var litt frem og tilbake med både positive og negative kommentarer på det jeg hadde laget - men de gjorde som jeg sa, og at jeg i det hele tatt klarte å få hønseflokken til å holde munn, og få alle til å gjøre det samme samtidig, viste meg at femtenåringer er ikke så verst, likevel. Og det som kanskje har imponert meg mest, er at fra dag én, kunne jeg forlate dem i et klasserom med beskjed om å koreografere noe selv. Slik jeg husker ungdomsskolen, benyttet vi enhver anledning der læreren snudde ryggen til, for å prate om hva vi gjorde forrige helg, og hva vi skulle gjøre den neste. Men ikke med disse jentene. Her har det vært øving i gangen, og kreative hjerner som har stått på, og sammen har de gjort denne forestillingen hundre ganger bedre enn jeg noen gang kunne fått til på egen hånd.

Nå er min tid på rosenborg ferdig, men jeg håper dere vet at jeg kommer til å tenke tilbake på dette i lang tid fremover. Det ligger mye tid og arbeid bak forestillingen, både fra min side, og deres - men det er ingen tvil om at jeg lett hadde gjort det igjen (og igjen, og igjen og igjen). Jeg håper dere vil ta med dere roger og kuzco videre, og at alle fortsetter å øve på "øl, øl, øl, øl..."

Jeg skal ikke skrive så mye mer, og jeg blir imponert hvis halvparten av dere i det hele tatt har klart å lese dere frem til hit, men jeg vil gjerne si tusen takk. Tusen takk til: Kristin, Alem, Vilde, Maja, Stine, Siren, Maren, Ane, Christine, Åshild, Maria, Marianne, Isabelle, Iris, Linea, Reno, Anna, Henriette, Julie, Helene, Sanne, Mari, Luna, Tonje, Nayana, Andrine, Stine og Ronja.

Tusen takk for at dere er så fantastiske! Tusen takk for at dere har holdt ut uten, eller med feil navn de første ukene. Tusen takk for at dere ikke har klikka i vinkel etter flere timer med småpirking på armer og bein. Tusen takk for at dere har vært på plass. Tusen takk for at dere overlevde en sliten Rebecca etter siste gjennomgang før generalprøven. Tusen takk for alle smil på scenen. Tusen takk for at dere har vært i rolle. Tusen takk for at dere har gitt alt!
Jeg kommer til å savne dere, og jeg er veldig glad i dere alle sammen.


Ting som irriterer meg

Publisert:
06.02.2012
16:43

 

  • Is på bakken - det er glatt 

 

  • Snø - det er kaldt 

 

  • Is på bakken med snø oppå - det er kaldt og umulig å se hvor det er glatt 

 

  • Tørr hud - fordi det er kaldt 

 

  • Henge opp klær til tørk 

 

  • Brette klærne når de har tørket - særlig hvis min romkamerat også skal tørke klær, og har slengt alle mine i en haug på benken, når jeg hadde hengt dem opp slik at det skulle gå fort å legge sammen 

 

  • Kaste papir og papp 

 

  • Tanken på at jeg snart må gå med papir og papp, ettersom haugen bare vokser og vokser 

 

  • At jeg sa ja til nytt abbonoment på adressa, ettersom dette er den største kilden til papirsøppelhelvete 

 

  • Melissa Horn - som klarer å snike seg inn i alle spillelistene vi har på jobb 

 

  • Dumme spørsmål på jobb 

 

  • Det faktum at jeg nå har innsett at jeg er et svært positivt menneske, og at jeg antageligvis blir nødt til å skrive et innlegg med ting som gjør meg glad. (Særlig med tanke på at det kommer til å bli minst dobbelt så langt)

 

 


24. desember

Publisert:
24.12.2011
09:45

"Hei! Vent! Kai!" ropte en stemme bak ham. Kai tenkte at nå var det kanskje like greit å hoppe i det, men da han skulle til å ta sats, rev Isaksen tak i ham, og Kai våknet på taket.


23. desember

Publisert:
23.12.2011
16:57

Kai bråbremset, og forsøkte å få igjen pusten. Foran ham var det store dypet, og hadde han ikke stanset akkurat det sekundet, ville han ha falt nedi. Hjertet dunket, og han hadde ingen sted å vende seg. De ville komme, og det var ingen ting han kunne gjøre. Setningen han hadde tenkt de siste dagene ljomet inne i hodet hans. "De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg."


22. desember

Publisert:
22.12.2011
12:57

Kai lå i sengen sin, da han hørte rare lyder utenfor vinduet. Som om noen forsøkte å klatre opp langs veggen. "Nå må du løpe", var det en stemme inni ham som sa. Han rev av seg dynen, og løp ut. Det føltes som om han gikk i sirkler, og plutselig sto han innestengt i en hule. Foran utgangen lå det mange ting i veien, og disse måtte han flytte. Han kastet rundt seg, og til slutt var han fri. Bak ham kunne han høre en stemme, og Kai løp alt han maktet. Han måtte opp, og helt til topps. Han måtte slippe unna. Bena føltes som tunge sekker, men til slutt var han oppe. Han fortsatte å løpe, fremover, bortover, langt vekk. Ikke langt unna så han at bakken kom til å forsvinne under ham, men han kunne ikke stoppe.


21. desember

Publisert:
21.12.2011
19:20

De hadde tatt Katt, og nå ville de ta ham. Kai satt på gulvet i stuen, med alle møblene blokkert foran døren, og turte ikke gå ut. Alle gardinene var trukket for, og han forsøkte å sitte helt stille, uten å lage en eneste lyd. Hadde han i det minste hatt Katt, eller en kjeks, så hadde han hatt noen, eller noe, å kose seg med. Men, nei. Kai var helt alene.


20. desember

Publisert:
20.12.2011
09:10

Kai hadde hatt en gretten dag, og hadde ikke kunnet ta seg til å gjøre noe. Nå var det uansett for sent å gjøre noe ut av dagen, og han trakk på seg pyjamasbuksene før han krøp til sengs. I stolen ved sengen hans lå Katt i en pose. Han hadde hatt lyst til å gi ham en ordentlig begravelse, men hadde ikke turt å bevege seg utenfor døren. Kanskje han bare skulle putte ham i søpla. Men nei. Katt fortjente mer enn som så. En dag han turte å gå ut av huset, da skulle han lage en skikkelig grav til katt. Kanskje ikke med en sten, men han skulle ihvertfall få ligge i jorden, slik at han kunne besøke noe annet enn søppelbøtta hvis han noen gang skulle få lyst til å hilse på.


19. desember

Publisert:
20.12.2011
09:08

"De har vært her", tenkte han skremt for seg selv, og gikk ut på kjøkkenet for å hente en kjeks for å roe nervene. Der ble han sittende en stund, og da han tenkte at dagen ikke kunne bli noe verre, oppdaget han til sin forferdelse at Katt var borte. Uten helt å vite hvor han skulle gjøre av seg, begynte han å riste nervøst på bena. Da han forsøkte å stanse disse sporadiske bevegelsene, merket han at pyjamasen hans var dekket av jord og søle. "Ikke bare har de vært her. De har forsøkt å begrave meg mens jeg sov!", tenkte Kai. Selv om det siste han kunne tenke seg denne dagen var å bevege seg uten for døren, kjente han at noe normalt måtte skje, så han listet seg ned trappen for å hente avisen. Da han åpnet ytterdøren fant han ut at dagen definitivt kunne bli verre. I blomsterbedet ved trappen var det gravd et hull, og nede i hullet lå en død katt. Hans katt, Katt.


18. desember

Publisert:
18.12.2011
16:48

Kai våknet med en stikkende følelse i hele kroppen. Særlig i ryggen og i armene slo smerten ham som etter en hard treningsøkt, men Kai kunne ikke huske sist han hadde trent, så det kunne ikke være av den grunn. Han tittet ned på kroppen sin under dyna, og oppdaget at han var dekket av jord. "De har vært her igjen", tenkte han. Og denne gangen måtte de nesten ha klart å begrave ham, ettersom det var så mye møkk over alt. Hvorfor han våknet i sengen og ikke ute i et hull, kunne han ikke forklare, men de som ville ta ham hadde nok gitt opp og lagt ham tilbake, slik at de kunne prøve på nytt ved en senere anledning. Selv om de ikke hadde tatt ham, hadde de tatt noe annet. Posen i stolen ved soveromsdøren var borte. Den hadde de tatt.


17. desember

Publisert:
18.12.2011
16:38

Kai lå i sengen sin, og fikk ikke sove. I morgen var det luciadagen, men Katt ødela døgnrytmen hans ved å mjaue så gjennomtrengende at uansett hvor mange lag med puter han la over ørene, kunne han ikke stenge lyden ute. Hadde det ikke vært fordi Katt var det eneste levende vesenet i livet hans, kunne han sikkert ha slått ham hardt i hodet med en lysestake, bare for å få en slutt på alt bråket. På bordet ved siden av ham sto glasset med sovepiller som legen hadde skrevet ut, men Kai likte ikke å bruke medikamenter, så han tok heller et halvt brett med reisesyketabletter, før han sovnet for kvelden.


16. desember

Publisert:
18.12.2011
16:37

Det nærmet seg julaften med stormskritt, og Kai følte seg ikke trygg noe sted. Minst av alt i sin egen leilighet, og særlig hvis han skulle prøve å sove. Nå satt han ute i bakgården, og så menneskene haste forbi ham. Hvem av dem var ute etter ham? Noen av naboene han sa hei til? Isaksen? Dag? Guro? Eller noen av de han aldri hilste på? Kanskje var det mannen fra seven eleven? Eller kanskje jenta som hadde løpt sin vei den dagen han kom inn for å kjøpe avisen? Kai merket en stor uro vokse opp inne i seg, og han hatet at han ikke kunne sette fingeren på hvem som var ute etter ham.


15. desember

Publisert:
15.12.2011
18:02

Etter å ha hentet avisen, som stort sett ikke sa annet enn «dette er lussekattene du bør bake i dag» og «her finner du de beste luciakonsertene», kunne ikke Kai trenge tankene bort lenger. Han måtte skaffe hjelp. "112, nødsentralen", ljomet en damestemme i telefonrøret. "De kommer! De har vært her! De har tatt Katt, og de har forsøkt å ta meg!", ropte Kai. "Forsøk å ro deg ned", svarte damen. "Hvem er det som har vært hos deg? Vil du anmelde et innbrudd?". Kai tok en liten pustepause, før han fortalte hva som hadde skjedd. "Viser inngangsdøren din noen tegn til innbrudd?", spurte damen. "Neida. Sikkerhetslenken var på, og døren var låst, slik den alltid er". Etter en lengre samtale, som stort sett gikk ut på at Kai måtte senke stemmen, endte de diskusjonen med at damen skulle sende en betjent over for å se på stedet. Kai la på røret, og satte seg på gulvet med knærne under haken.


14. desember

Publisert:
15.12.2011
18:00

Kai hadde endelig fått sove for kvelden, men sov ikke særlig godt, og ble liggende i halvsøvne med en forferdelig drøm. Han var en liten, redd hund som listet seg rundt i fellesgården, med den konstante følelsen av at noen fulgte etter ham. Med ett sto han under sitt eget soveromsvindu, og da han så ned på kroppen sin, merket han at han ikke lenger var en hund, men en voksen mann. Ved siden av ham lå en stabel med murstein, og oppe i soverommet hans kunne han se skygger som bevegde seg. "Kai må våkne! Han må rømme!" tenkte mannen, men visste ikke hvordan han skulle få varslet ham. "De kommer! De kommer for å ta ham!"


13. desember

Publisert:
15.12.2011
17:59

Det var luciadagen, og Kai våknet med et ønske om å spise en lussebolle. Han var ikke særlig flink til å bake, så det ble nok til en lussekjeks, noe som egentlig ikke var så ille. Med bena godt plassert i hver sin tøffel, trasket han ut av soverommet for å møte en stue som så mer ut som en krigssone enn et oppholdsrom. "De har vært her", tenkte han skremt for seg selv, og gikk ut på kjøkkenet for å hente en kjeks for å roe nervene. Der ble han sittende en stund, og da han tenkte at dagen ikke kunne bli noe verre, oppdaget han til sin forferdelse at Katt var borte.


12. desember

Publisert:
12.12.2011
23:49

På samme måte som lørdagen kom og gikk, utgjorde ikke søndagen noen forskjell. Riktignok hadde nabojenta Guro løpt i vill panikk forbi ham, før han tråkket i hundedritt, men bortsett fra det hadde dagen vært en helt normal søndag. I morgen var det mandag, noe Kai satte pris på, da det betydde en mer normal morgenrutine. Klokken nærmet seg midnatt, og han burde egentlig ha lagt seg for en stund siden, men han kunne ikke legge seg før han hadde gjort noe med den rumlende magen. Kjøleskapet var som vanlig fylt til randen med mat han ikke orket tanken på, og kvelden endte med at han gikk til sengs, selv om magen skrek etter mat.


11. desember

Publisert:
11.12.2011
22:52

Kai våknet søndag morgen og hentet gårsdagens avis fra postkassen. Til frokost forsøkte han å nyte lørdagens nyheter, men det føltes ikke helt riktig, så han valgte å gå til seven eleven, og kanskje spise en frokost nummer to. Da han ankom butikken vinket han til den velkjente jenta bak kassen, som umiddelbart løp sin vei. Ut fra en sidedør kom en voksen mann, som så strengt på ham. Kai plukket med seg aftenposten, og gikk for å betale. "Det var det hele?" spurte mannen bak kassen. "Ja", svarte Kai. Mannen tok seg god tid før han slo den inn, og disse sekundene brukte han til å studere Kai fra topp til tå. Kai syntes dette var nok en merkelig oppførsel fra folk han ikke kjente, og undret et øyeblikk på om det kanskje var ham som hadde kastet en stein gjennom soveromsvinduet hans, men valgte å ikke tenke mer over saken, og gikk hjem til sin frokost nummer to.


10. desember

Publisert:
10.12.2011
19:09

"De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg." Kai kunne ikke tenke på annet. Han hadde holdt seg inne hele dagen, og ettersom han ikke hadde noen avis å lese, kunne han heller ikke spise frokost. Katt hadde fått mat, mest fordi det var noe han uansett gjorde før han hentet avisen, men også fordi det ville vært ubarmhjertig å ikke mate ham. Hvem som skulle ta han, visste han fortsatt ikke, men noen måtte det være. Antageligvis en av naboene, ettersom de hadde gitt ham så merkelige blikk den siste tiden.


9. desember

Publisert:
09.12.2011
15:04

Det var fredag, og Kai våknet av en kald vind som blåste ham i nesa. Han åpnet øynene, forberedt på nok en dag, med kjeks, avis og kjedelig frokost. Han kastet av seg dyna, og satte seg opp for å stikke føttene inn i tøflene ved sengekanten, da han holdt på å falle bakover i sjokk. Rett foran tøflene hans lå en murstein, antageligvis fra en av stablene i fellesgården. Vinduet på veggen var knust, noe som forklarte den kalde snoen han hadde våknet av, og det første Kai tenkte var "de kommer for å ta meg". Hvem som skulle ta ham, var han ikke sikker på, og hvorfor de var ute etter ham kunne han ihvertfall ikke forklare.


8. desember

Publisert:
09.12.2011
14:57

Torsdag morgen hadde Kai stått opp, matet Katt, og var på vei ned trappen for å hente dagens fangst fra posten; avisen. Han hadde ikke flere kjeks igjen, men tenkte at det kunne vente til i morgen. Ved postkassene møtte han Trond Isaksen, en av de mange naboene hilste på når han måtte. "Du er faen meg syk i hodet", sa Trond, og plukket sin avis ut av postkassen. Kai sa vanligvis ikke mer enn "hallo" til naboene, om han så sa noe i det hele tatt, så han valgte å ikke svare. Han plukket avisen ut av postkassa, vendte på hæla og skulle til å gå tilbake, da Trond tok tak i armen hans. "Hei! Ikke gå! Du kan ikke bare skremme dattera mi sånn, rett og slett ved å drite seg ut foran henne". Kai visste fortsatt ikke hva han skulle svare, så han sa fortsatt ingenting. Trond tok et hardere grep om armen hans. "Jeg vet at du ikke er helt god i hodet, og kjenner jeg Guro rett, var hun nok overstadig beruset - men det er ikke grunn nok til at hun skal ha sett for seg det hele, og bare fordi du har en skrue løs, aksepterer jeg ikke slik oppførsel. Bare pass deg!", så marsjerte han forbi Kai, som ble ståene med avisen mellom hendene.


7. desember

Publisert:
07.12.2011
13:10

Til tross for marerittene og mangelen på tiltrengt opplading, kom Kai seg opp og ut, og hentet avisen - i dag uten å tråkke i noe ubehagelig, eller noen ubehagelige møter med en av naboene. Tirsdagsavisen hadde sjelden noe å oppdatere, men Kai er en stor elsker av agurknytt, så det passer ham ypperlig. Denne tirsdagen kunne avisen opplyse om et barn som ville bygge verdens største snømann, enda det såvidt var kommet noen flak fra himmelen, og en mann som hadde lagt igjen strykejernet på finskjorta, fordi han hadde det travelt på vei til julebord. Politiloggen inneholdt småkrangler fra søndag kveld, og ikke minst, en morsom nyhet om en sjokoladetyv på 7/11. "Mannen ble funnet i et hjørne, omringet i sjokoladepapir, med en halvspist stratos i hånden. Mannen er i tredveårene, men virker harmløs. Jenta i butikken var alene på jobb, og vet hvem han er. Hun er lettere oppskaket, men sier at det ikke er nødvendig med en anmeldelse, og mannen blir fraktet hjem."


6. desember

Publisert:
06.12.2011
09:57

Tirsdag morgen var dagen tilbake til det normale. Kai var sulten, men hadde ikke lyst på noe å spise, og Katt mjauet i glippen til soverommet. Kai hadde ikke sovet særlig godt denne natten, men var fast bestemt på å holde de daglige rutinene sine. Faktisk hadde han generelt ikke sovet særlig godt i det siste, noe som ødela den daglige rutinen. Søvn hadde alltid vært en viktig del av det å være en opplagt Kai, noe som i det siste hadde blitt ødelagt av mareritt om lange løpeturer, mørke skikkelser bak hvert hjørne, eller det å være en redd liten hund, alene i en mørk skog.


5. desember

Publisert:
05.12.2011
14:23

Mandag morgen våknet Kai som vanlig, vel vitende om at han skulle hente en kjeks, spasere ned trappen, og hente dagens avis som han skulle lese under en lang og kjedelig frokost. Bortsett fra i dag. Han hadde en kvalmende følelse av metthet, og kunne ikke en gang få seg til å sette tøflene på bena. Kai hadde aldri våknet som dette før, og det skremte ham. Kai er et vanedyr med faste rutiner, og alle måltider blir holdt til faste tidspunkt, slik at han ikke skal behøve å våkne uten matlyst. Han kunne ikke forstå hva årsaken til den oppblåste magen var, men det føltes som om han hadde stappet i seg flere kilo med slikkerier.


4. desember

Publisert:
04.12.2011
16:54

Lørdagen kom og gikk, og Kai våknet nok en gang i det hvite sengetøyet, funderende på hva han burde ta seg til å gjøre. Kvelden før hadde han sørget for å fylle matskålen til Katt, så det burde ikke være noe problem med det første. Han visste hva han hadde i kjøleskapet, men kunne ikke ta seg til å spise noe før han hadde tatt turen ned til postkassene. Han var fullstendig klar over at det ikke var kommet hverken post eller avis, ettersom det var søndag, men det var noe med den lille utflukten som bare måtte skje før han kunne få seg noe mat i livet.

Ikledd tøfler og morgenkåpe tuslet han ned trappen, der han møtte Guro, jenta til Isaksen. Hun så ut som om hun kom rett fra en lang kveld på byen, noe som antageligvis ikke var så langt i fra sannheten, og han løftet dagens kjeks til pannen for å hilse henne hallo. Guro bråbremset i trappen da hun fikk øye på ham, og et lite øyeblikk så det ut som om hun skulle snu og løpe ut døren, men etter et lite sekund, spurtet hun forbi ham opp trappen, istedenfor. Kai skjønte ikke helt hva som gikk av naboene for tiden, men trasket ut hoveddøren, hvor han tråkket i det største ekskrementet han noen gang hadde sett på åpen gate. «Jævla hund», ropte han for seg selv, før han gikk sint bort til den tomme postkassen sin.


3. desember

Publisert:
03.12.2011
12:04

Kai våknet med skoene på, men tenke ikke mye mer over den saken. Katt sto i døren med et sultent blikk, mens Kai stirret i taket og lurte på om det var mest humant å fôre seg selv eller katten først. I brosjyrene på flyet står det "hjelp deg selv før du hjelper andre", men Kai tenker at han får mer tid til å "hjelpe seg selv", hvis han gjør unna alle andre først. Derfor sto han opp og fylte matskålen til Katt, før han puttet nesa inn i et overfylt kjøleskap, uten noe å spise i. Med en tørr kjeks i hånden, stakk Kai føttene ned i et par tøfler, og løsnet sikkerhetslenken fra ytterdøren på vei mot en av dagens utflukter; ned til postkassene for å hente dagens avis. I trappen møtte han Dag, naboen som bor vegg i vegg med ham selv, og gjorde seg klar til dagens første "morn". Kai løftet kjeksen til pannen for å gjøre en hilsen, men Dag så bare veldig rart på ham, og skyndte seg raskt forbi.


2. desember

Publisert:
02.12.2011
12:10

Kai er en mann som snart må smake på tallet 30. Han trives fremdeles best som 20, men har nå innsett at det er sant som de sier; etter fylte 25 går det bare nedover. Han bor i andre etasje i en av mange høyblokker i et borettslag, og har ikke mange venner. Naboene er greie nok de, han hilser på dem, men ikke oftere enn han må - eventuelt ikke oftere enn de føler at de må. Kai har også en katt, et labert forsøk på å dele livet med noen, noe som ikke gikk helt som forventet. Derfor heter den bare katt.


1. desember

Publisert:
01.12.2011
13:59

Kai bråbremset, og forsøkte å få igjen pusten. Foran ham var det store dypet, og hadde han ikke stanset akkurat det sekundet, ville han ha falt nedi. Hjertet dunket, og han hadde ingen sted å vende seg. De ville komme, og det var ingen ting han kunne gjøre. Setningen han hadde tenkt de siste dagene ljomet inne i hodet hans. "De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg."


Søtt eller salt

Publisert:
28.11.2011
22:28

En tradisjon er en tradisjon, og tradisjoner skal man holde. Men skal man virkelig stappe i seg det pinnekjøttet hvis pappa har forveksla salt med sukker? Eller skal man da improvisere og finne på noe annet? Jul blir det jo uansett, og det er kanskje ikke verdt det å spise den grusomme ribba, hvis den ble totalt mislykka.

Trist for far, er det jo selvfølgelig. Han er jo egentlig flink til å lage mat. Det ble bare ikke helt topp stemning akkurat denne gangen. Vi rundt bordet tar noen biter, og prøver så godt vi kan å finne noe positivt ved denne middagen. "Du prøvde jo, ihvertfall", sier mamma, og klapper ham på kinnet. Joda, han prøvde, tenker jeg. Men det gikk tross alt til helvete. Kanskje han bare burde ha kasta hele sulamitten i søpla, før den i det hele tatt rakk å komme på bordet? Men nei - da ville noe vesentlig ha manglet ved middagen.

I fjor brukte jeg sukker i stedet for salt i mitt pinnekjøtt. Ikke at jeg noen gang lager pinnekjøtt, det tar pappa seg av -og tro det eller ei, det er han sabla god på. Men det pinnekjøttet jeg referer til, er julekalenderen. Det er en morsom, og litt annerledes tradisjon, og i utgangspunktet synes jeg det er en god ide. Men når jobb, jobb og jobb tar over all fritid, og jeg ikke rekker å gjennomføre ting slik jeg ønsker selv - da må jeg sette spørsmålstegn ved hele prosjektet.

Riktignok ødelegger ikke jeg jula til noen ved å servere en dårlig gjennomført julekalender - men på samme måte som pappa vil føle seg dersom han legger sauen i sukker, føler jeg meg når mitt juleprosjekt får feil krydder. Folk flest har heldigvis andre julekalendere å kose seg med - men som sagt, for min del, er det kjipt å gjøre noe dårlig.

Dette er med andre ord et slags spørsmål til dere som eventuelt kommer til å pine seg gjennom 24 dager med tekst. Jeg har en plan, et helt a4-ark fylt med notater, piler, frampek, kruseduller og ideer. Spørsmålet er om jeg nok et år skal prøve å formidle disse tankene i 24 små avsnitt, satse på at noen orker å lese det, og at noen forhåpentligvis vil sette pris på det. For min del vet jeg ikke hva som er verst; ingen skrivekalender, eller en halvveis gjennomført skrivekalender. Så for første gang fra skrivemaskin;

Hva synes du?
 

EDIT 1. desember: folket har riktignok ikke talt, men Malin har ihvertfall talt, og folk var ikke supernegative. Tradisjonen tro blir jo julekalenderen litt halvveis, og som Stine så fint sa i forrige innlegg; øvelse gjør mester, vetdu. Så ja - det blir julekalender. Embrace yourselves!


hits