skrivemaskin

Jeg mangler inspirasjon. Jeg har en idé i hodet, men den er for ensidig til å kunne bli noe enda. 

Regnet trommet hardt mot vindusruta, og Oliver la enda en kubbe på peisen. Mens han satt på kne og rev avispapir hørte han vignetten til Skavland, og skyndte seg tilbake til sofaen for ikke å gå glipp av noe. Etter å ha satt seg godt til rette i hjørnet, hoppet hunden deres, Trulte, en gråsvart labrador de hadde hatt de siste ti årene, opp ved siden av ham. Oliver var for oppslukt til å merke noe, men etter at Fredrik hadde ønsket ham en god kveld, oppdaget han den varme hårdotten som holdt på å døse av halvveis oppå fanget hans. «Nei», sa han strengt, og dyttet henne ned på gulvet igjen. «Bli der».

Mot slutten av fredagens gullrekke ble rommet fylt av nokias kjente «bip-bip», og stuebordet ristet så lysekrona holdt på å falle i gulvet. «Jeg blir sen, husk å kast ut katten for natta, og mat fisken». Melding fra Turid. Oliver reiste seg og gikk bort til akvariet. Eller, et akvarium var nok litt å ta i, det var knapt nok en bolle, og ikke så veldig mye større enn de nye vannglassene de hadde kjøpt, tenkte han og så på fisken som ikke hadde skjønt dette med å svømme rundt og rundt, men heller svømte opp og ned. «Skal du ha litt mat, da?» sa han, og slapp nedi noen flate fiskematflak, mens han tenkte at det måtte være veldig deprimerende å spise det der. «One down, one to go», sa han til seg selv, og gikk mot peisen.

Etter en liten slosskamp bak vedkurven, fikk han til slutt fisket frem katten. Gregor, den rekordgamle, pjuskete skogkatten, klorte seg fast i genseren hans, og visste nok hva han hadde i vente. «Kom an, gutt! Det er deilig vær ute i kveld», løy han, og lirket opp døren så han fikk kastet ut katten uten å bli våt selv. «Mon tro om detektimen går i kveld», tenkte han, og snek seg tilbake til den gode varme sofakroken. Andre episode av sporløst forsvunnet hadde nettopp begynt, og på skjermen hadde Jack og Sam en lang samtale om hva motivet for mordet kunne være. Oliver tok en liten powernap, og tenkte at Trulte straks skulle få kveldsturen sin.

Regnet pisket mot ansiktet, og Oliver ble våt over hele ryggen, selv om han hadde tatt på seg regnjakke. Trulte hoppet fornøyd til høyre for ham, og fanget regndråper i de mange sølepyttene i Storgata. Oliver hadde ingen planer om å ta seg tid til å snuse på alt han så, så han trakk hardt i båndet, og Trulte lusket etter. Halvveis ute i løypa begynte Trulte å løpe, båndet strakk seg flere meter, og Oliver rykket henne til seg. «På plass» ropte han strengt ut i høstregnet, og Trulte stoppet. Han tok henne igjen, og da de gikk videre holdt han båndet på knappe en meter, så hun måtte gå pent inntil ham. «Gå fint», sa han hver gang hun prøvde å gå unna, men det han ikke så var at veien snart tok slutt. Oliver var så opptatt med å dressere hunden, at han ikke la merke til kumlokket foran seg. Eller rettere sagt, kumhullet, og da han nok en gang rykket i båndet var det for sent. Oliver mistet taket i Trulte, og så henne bli mindre og mindre. Han falt ned i et tynt rør, og vannet fosset rundt ham. Over seg kunne han ikke lengre se Trulte, bare en lys prikk som ble mindre og mindre, jo lengre han falt. «Kommer jeg til å dø nå?» tenkte han for seg selv, og synes at denne kloakken lå lengre ned enn han trodde. «Det blir jo som å treffe asfalt fra denne høyden», sa han til seg selv, mens han knep øynene sammen.

PLASK. Oliver gned seg i øynene. «Jeg lever», sa han lettet, og klatret opp på en kant. Over seg så han en stige, og hullet som førte ut var mye nærmere enn han hadde trodd. «Jeg må ha innbilt meg høyden i sjokket», mumlet han, og begynte å klatre opp den sleipe stigen. Vel oppe på land igjen hadde det sluttet å regne, og sola skinte. Oliver ropte etter Trulte, og klødde seg forundret i hodet. «Var det ikke nettopp sent på kvelden?». Han så seg rundt, og speidet opp Storgata. «Og var ikke jeg i enden av denne gaten?», han skjønte ingenting, men ropte en gang til.

Utenfor en av butikkene satt en mann. «Kanskje han har sett Trulte?», tenkte Oliver for seg selv, og gikk bort for å spørre. «Unnskyld, men du har ikke sett en grålig labrador løpe forbi her?». Mannen svarte ikke. Han skjønte nok ikke hva Oliver mente, så han gikk litt nærmere og spurte en gang til. «Jeg falt ned i kloakken, og nå kan jeg ikke finne hunden min. Har du sett den?». Mannen reiste seg, og grep etter Oliver. Han skvatt bakover, og mannen fikk ikke tak i ham, men Oliver kjente en brennende smerte ved det ene øyet, og hånden hans ble dekket med blod, da han tok seg til ansiktet. «Hva faen?» ropte Oliver, men tenkte at det var best å gå.

Til høyre for seg så han Borggården, en stor park som lå midt i sentrum. «Selvfølgelig», sa Oliver og følte seg dum som ikke hadde tenkt på det før. De gikk alltid tur i denne parken, og Trulte likte seg særlig godt der på grunn av alle de andre hundene hun kunne leke med. «Jeg mener da å huske at denne parken ligger i den andre enden av gata», sa Oliver til seg selv da han gikk gjennom den store jernporten, og tenkte at han holdt på å bli gal. «Trulte», ropte han en gang til, men ingen hund å se denne gangen heller.

Inne i parken løp en liten gutt i sikksakk på den store plenen, og bak ham kom en schäfer hakk i hæl. Gutten så ut til å more seg, og Oliver tenkte, «Endelig begynner ting å se normale ut», mens han speidet etter Trulte. En dame kom løpende i full fart mot ham, men før han rakk å spørre om hun hadde sett en hund uten eier, raste hun forbi. Oliver snudde seg for å se hva hun skulle, men i samme øyeblikk løp hun tilbake samme vei som hun hadde kommet. «Herregud, med dagens slankehysteri kan man ikke en gang få stoppet disse tynne damene fra intervalltreninga si for å stille et spørsmål», sukket Oliver, og gikk videre inn i parken for å finne hunden sin.

Ved Småskogen stod det en mann med ryggen til, og Oliver skulle til å spørre ham også, hadde det ikke vært for at han stod og tisset mellom trærne. «Det er nok best å la ham være i fred», sa Oliver, og ropte en gang til på Trulte. Ikke noe svar denne gangen heller. Han tok fatt på bena, men skvatt til da en hvit tennisball nesten traff ham midt i skallen. «Det må da være mulig å se seg for», ropte han, og i det fjerne kunne han se noen komme løpende. «Slapp av, du traff meg ikke», sa han beroligende. Det var den samme damen som holdt på å løpe ham ned noen minutter tidligere. Oliver smilte til henne, men damen bare plukket opp ballen og løp tilbake, igjen.

«Det var ikke måte på morgengretne folk i dag», sa Oliver oppgitt til seg selv. Han forsikret seg om at ingen hadde tenkt å kaste noe på ham denne gangen, og hadde han ikke blitt lamslått av noe han fikk øye på, hadde han nok gått videre. Bare et steinkast fra ham, mellom to små busker satt ei jente. Ikke noe usedvanlig ved henne, i utgangspunktet, bare ei vanlig jente med blont hår og mye sminke. «Fyllikene som pisser er da en ting», sa Oliver og himlet med øynene, «men dette her går over stokk og stein», sa han og lurte på om han skulle le eller gråte. Jenta som så ut til å være i tenårene, satt med buksa på knærne og gjorde sitt fornødende, midt i parken, midt på lyse dagen. Oliver var ganske sjokkert, men tenkte at det var nok best å gå videre.

Etter en drøy halvtime bestemte han seg for at Trulte ikke var å finne i parken. Hadde hun vært der, ville hun ha funnet ham, og siden ingen av dem hadde funnet hverandre, var det nok best å lete andre steder. På vei mot den andre porten møtte han på ei lita jente. Jenta ville åpenbart ikke la ham passere, og mens hun prøvde å få oppmerksomheten hans kjente han noe bak seg. Noe som så ut som en klone av den lille jenta stod rett bak ham, med ansiktet i baken hans, og Oliver visste ikke annet enn å løpe. Ved porten møtte han på en jevnaldrende mann, og en hund. I forbifarten så det ut som om hunden leide mannen i bånd, men Oliver skjønte at det ble for dumt, og skyndte seg ut gjennom porten.

I gaten på den andre siden var det stille. «Trulte», ropte Oliver nok en gang. Han trasket langs fortauet, og tittet inn mellom husene. Det var overraskende mange hus av glass i denne gaten. «Herregud, så moderne alt er blitt», sa han til seg selv, og synes at det å bo i et drivhus kanskje ikke var helt optimalt. En mann så på ham. Han gjorde ingenting, bare stod og så på ham. Oliver gikk litt nærmere, og betraktet mannen på den andre siden av glassveggen. Da han kun stod et par skritt unna huset oppdaget han noe nytt. Huset han hadde trodd var et glasshus, var egentlig et gigantisk svømmebasseng. Han regnet ihvertfall med at det var et svømmebasseng, da han så at huset var fylt med vann. Mannen inne i huset, derimot, var ikke i bassenget. Han stod inne i noe som lignet på et syltetøyglass, sett bort i fra at syltetøyglasset var like stort som en gjennomsnittlig kjellerbod. Oliver banket på glasset, og ropte «hallo!». Mannen skvatt unna, og begynte å gå i sirkel inne i glasset. Etter å ha gått et par runder stoppet han igjen, og gikk bort til veggen der Oliver stod. Oliver forsøkte å vinke denne gangen. Mannen på den andre siden ga fortsatt ikke noe tegn til at han skjønte hva som foregikk, og brått ble oppmerksomheten hans fanget av noe annet. Fra et eller annet sted der inne regnet det nå små pappbiter. Mannen løp bort, og løftet opp et som han puttet i munnen. «Flatbrød?», sa Oliver forvirret, men gikk videre da han skjønte at dette var ganske nytteløst.

Det begynte å bli mørkt, og i tillegg til å lete etter Trulte, hadde Oliver begynt å se etter veien hjem. «Jeg må ha blitt riv ruskende gal», tenkte Oliver for seg selv, og synes det var foruroligende at han hverken kunne finne hunden eller huset sitt. «Kanskje jeg kan ringe på hos noen og spørre», sa han idet han gikk forbi en stor hage. Inne i hagen stod to hus, og Oliver bestemte seg for å ringe på det til høyre. «Hei, jeg har på en måte gått meg bort», begynte Oliver, men oppdaget at det stod en hund i døra. «Neimen hei, du», sa han og strakte ut en hånd, men hunden snudde og gikk inn i huset. Etter et par minutter kom den tilbake med et glass vann. Den satte fra seg vannglasset på trappa, før døra gikk igjen med et smell. «Ikke det, altså?» sa Oliver til den rødmalte døra, og strakk halsen for å se inn gjennom vinduet. I stua satt hunden i hjørnet av en sofa, og det var fyrt i peisen. En tenåringsgutt kom slentrende over gulvet, og satte seg ned ved siden av hunden sin. Hunden så stygt på ham, og la seg ned, så gutten ble dyttet ned på gulvet. «For en oppførsel», sa Oliver mens han gikk ned fra trappesatsen. «Noe sånt hadde jeg aldri tillatt».

Etter hvert som det ble mørkere, ble også lufta fuktigere, og det tok ikke lang tid før det begynte å regne. «Faen», ropte Oliver, og sparket i gresset, «hva gjør jeg nå?». Han så seg fortvilet om, men så ingen annen utvei enn å pakke seg inn i et lite skur i enden av hagen. Skuret så ut som en eksakt kopi av husene, bortsett fra døren, og det var ikke særlig større enn at han kunne sitte der inne. «Jeg får bli her til det slutter å regne», tenkte han, og støttet hodet mot den ene veggen.

Det hadde ikke sluttet å regne, og Oliver visste ikke hvor lang tid det var gått, men han skvatt til av et skarpt lys, og skjønte at han hadde døset av. Utelykten til det andre huset var blitt tent, og på toppen av trappen ble en dør åpnet. Han kunne høre et hjerteskjærende skrik, og en gammel mann prøvde å holde balansen mens han ble dyttet ned trappen. Bak ham gikk døren igjen med et smell, og den gamle mannen kom løpende mot huset der Oliver satt. «Hei», sa Oliver da han kom frem, men han svarte ikke, bare presset seg inn ved siden av ham. Hadde det ikke vært for denne besynderlige dagen, ville nok Oliver ha prøvd å få kontakt med mannen, men han konkluderte med at det ikke var til noen nytte, og lente seg heller tilbake mot veggen, og døset av en gang til.

«Du skulle da slippe å vente på meg», sa en myk stemme og strøk ham over kinnet. Oliver åpnet øynene, og så til sin overraskelse at han halvveis lå i hjørnet av sofaen. «Hei», sa han, «jeg må ha sovnet av». Turid smilte, og fortalte litt om kvelden sin. «Så flott!», svarte Oliver, «men jeg tror jeg går og legger meg», sa han og reiste seg. «For en merkelig drøm», sa han til seg selv, mens han beveget seg mot trappen, «det ble ingen kveldstur på det stakkars dyret, men det var enda godt at jeg bare hadde sovnet». Turid fulgte etter ham, men gikk mot baderommet. «Jeg kommer straks», sa hun i døren, og sendte ham et slengkyss. «Du bør sjekke den skrammen før du legger deg, og neste gang dere er ute i regnet, kan du kanskje tørke av Trulte når dere kommer inn?»

Oliver sendte henne et spørrende blikk, før han så den rufsete hunden i hjørnet av stua. «Det var da merkelig», sa han og tok seg på kinnet, der han kunne at huden var hard og ujevn.

Johannes var fortsatt ganske døsig, og hadde det ikke vært for at han hadde lagt igjen jakken hjemme og bilen var iskald etter å ha stått urørt i flere dager, hadde han nok sovnet bak rattet. «Hold ut, Ina», sa han om og om igjen, og selv om det kanskje ikke hadde skjedd noe, hadde hun vært nær flere ganger tidligere, og han var for glad i henne til å ta sjansen på ikke å dra. «Fy søren, det er glatt», sa han til seg selv, og måtte jobbe som en gud for å holde bilen på veien. Han kjørte midt i gata for å minske sjansen for å havne i grøfta, og ettersom det eneste kjøretøyet som kunne komme motsatt vei, var bussen, tenkte han at den var stor nok til å oppdage den i tide, og svinge unna. 

«Herregud, er det mulig å bruke så sinnsykt lang tid!?» Ane var ilende sint, og kastet nøklene på Julian da han kom på døra. «Unnskyld», svarte han, og prøvde seg på en klem, men Ane presset seg forbi ham og løp ut porten. «Lås, da!» ropte hun, og vinket mens hun løp ned langs veien. 

«Hvordan går det?», Vilde kom inn på stua med to kopper rykende varm kakao, og slo seg ned foran peisen sammen med Marius. «Bedre», svarte han, og trakk ullpleddet tett om seg. «Skulle ikke Ane vært her nå?» spurte han, og blåste på kakaoen. «Jo... Bussen kommer vel hit rundt fem på, og nå er den hel. Håper hun ikke mista bussen, da er hun ikke her før om flere timer». Vilde puttet koppen på teppet, og gikk ut på kjøkkenet for å hente telefonen. «Ringer du?» ropte Marius, og lot den varme kakaoen pleie den såre halsen hans. «Ja, men hun svarer ikke», ropte Vilde ute fra kjøkkenet. «Jeg venter litt, og prøver en gang til». Vilde ventet litt, ringte. Ventet litt mer og ringte en gang til, men etter flere runder med venting og ringing, ga hun opp, og tenkte at Ane hadde sikkert en god unnskyldning, og ville ringe snart. Kanskje hun bare hadde sovnet?

Dette skulle bli en deilig kveld. En helt rolig kveld, bare han, en pils og 20 spørsmål på radio. Han satt i den store stolen, og var like ved å døse av, da det vibrerte i den høyre bukselomma hans. Han fiklet fram mobilen, og «Ina» blinket på displayet. Han pustet tungt ut, men tok telefonen og sa «hei, du», med en kjærlig stemme. Han hørte pusten hennes gikk fortere. Hun gråt, og hikstene kom tettere og tettere. «Ina, pust rolig», sa han, og holdt seg helt rolig. Det var ikke første gangen hun ringte i en slik tilstand, og han visste godt hva som skulle til for å roe henne ned. «Pust inn med nesen og ut med munnen. Jeg vet du klarer det. Gjør det for min skyld», sa han, og etter hvert klarte Ina å gjøre som han sa. Johannes pustet lettet ut, «fint». «Nå, hva er det som skjer?». Det ble en lang pause, men til slutt svarte hun med en lav stemme «Jeg er bare så sliten. Jeg er så redd». Pusten hennes begynte å gå raskere, men Johannes fikk roet henne ned, igjen. «Nei, pust rolig nå. Det er helt greit, det. Vi kan prate». «Har det skjedd noe?», spurte han, og Ina trakk pusten dypt. Hun hvisket inn i telefonrøret, og Johannes kunne såvidt høre henne si, «Jeg er så alene, jeg er så redd». Pusten hennes økte, igjen, «slapp av, lille venn», sa Johannes. «Pust rolig nå, dette går helt fint», men han fikk ikke noe svar. «Ina!», sa han høyt, men forbindelsen ble brutt. «Faen», sa han til seg selv, og slo i bordet. «Jeg må dra dit, hun trenger meg nå. Hva hvis det skjer noe?». Johannes løp ut i gangen, rasket med seg bilnøklene og fikk på seg et par sko, og forsvant ut i den kalde vinterlufta.

«Ullpledd» sang Julian til seg selv, mens han rotet rundt i leiligheten. «Ullpledd, ullpledd, ullpledd.. Hvor er dere?». Klokken tikket, og han hadde vanskelig for å finne alle tingene han måtte ha med. Ti på, han burde ha vært ute av døra nå, men han kunne ikke stille uten mat og drikke. Og dessuten kom de til å fryse ihjel dersom han ikke fant noen tepper snart. «Senga!» ropte han, og knipset. At han kunne være så fjern, de siste nettene hadde han nærmest tatt på seg parkdressen for å få nok varme om nettene. Etter fem minutter var alt pakket og klart, og klokka nærmet seg hel. Han slengte på seg det store, fargerike skjerfet, sko og en varm jakke, og fløy ut av døra for å rekke Ane. «Bare hun ikke stikker», tenkte han for seg selv. Han visste at hun måtte rekke denne bussen, hvis ikke måtte hun vente en evighet, og kom han for sent denne gangen, skulle det nok mye til for å gjøre det godt igjen.

Med skjelvende hender tok hun frem mobilen, og skrev inn nummeret til Johannes. Hun satt lenge og stirret på skjermen, leste navnet og nummeret om, og om igjen, planla hva hun skulle si, og prøvde å ignorere stemmen som sa at hun var en drittsekk som plaget ham med dette. Fingeren hennes trykket på den grønne knappen, og like etter hadde hun summetonen i øret. «Legg på» ropte stemmen. «Nei», svarte hun. Jeg trenger å snakke. «Legg på!» ropte den igjen, og da hun skulle til å gjøre som den sa, hørte hun et «hei, du», i den andre enden. Hun stivnet fullstendig, og klarte ikke å få fram et eneste ord mellom alle hikstene. «Ina, pust rolig», sa en varm stemme i den andre enden. «Pust inn med nesen og ut med munnen. Jeg vet du klarer det. Gjør det for min skyld». Ina gjorde som han sa. «Fint», svarte Johannes. «Hva er det som skjer?». Dette var ikke første gangen hun ringte slik, og Johannes visste godt hva som skulle til for å roe henne ned. «Jeg er bare så sliten. Jeg er så redd», svarte Ina, og tårene meldte seg igjen. «Nei, pust rolig nå. Det er helt greit det. Vi kan prate» svarte han, og nok en gang trakk hun pusten dypt. «Har det skjedd noe?» spurte han, men nå kunne ikke Ina holde seg lengre. «Jeg er så alene, jeg er så redd», hvisket Ina, og pulsen gikk raskere. Alt ble svart, og stemmen til Johannes hørtes bare som en mørk brumming i telefonrøret. Ina ble helt varm i hodet, og midt oppi allt tårene og svimmelheten mistet hun telefonen på gulvet og krøllet seg sammen i den store stolen.

Smerten i bena rev i Ina, men likevel satt hun i den store stolen med knærne trukket opp under haka, og armene i kors, mens hun grov neglene inn i leggene. «Dette går bra» prøvde hun å lure seg selv til å tro, midt oppi de korte åndedrettene og de svarte prikkene som svimlet foran øynene hennes. «Jeg vil ikke være alene. Vil ikke bli glemt. Vil ikke...» tenkte Ina, og knep øynene sammen mens tårene presset seg vei gjennom, og rant ned over kinnene i store elver. «Slapp av», hvisket Ina til seg selv. «Du er alene!» ropte stemmen tilbake.