"Hei! Vent! Kai!" ropte en stemme bak ham. Kai tenkte at nå var det kanskje like greit å hoppe i det, men da han skulle til å ta sats, rev Isaksen tak i ham, og Kai våknet på taket.

Kai bråbremset, og forsøkte å få igjen pusten. Foran ham var det store dypet, og hadde han ikke stanset akkurat det sekundet, ville han ha falt nedi. Hjertet dunket, og han hadde ingen sted å vende seg. De ville komme, og det var ingen ting han kunne gjøre. Setningen han hadde tenkt de siste dagene ljomet inne i hodet hans. "De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg."

Kai lå i sengen sin, da han hørte rare lyder utenfor vinduet. Som om noen forsøkte å klatre opp langs veggen. "Nå må du løpe", var det en stemme inni ham som sa. Han rev av seg dynen, og løp ut. Det føltes som om han gikk i sirkler, og plutselig sto han innestengt i en hule. Foran utgangen lå det mange ting i veien, og disse måtte han flytte. Han kastet rundt seg, og til slutt var han fri. Bak ham kunne han høre en stemme, og Kai løp alt han maktet. Han måtte opp, og helt til topps. Han måtte slippe unna. Bena føltes som tunge sekker, men til slutt var han oppe. Han fortsatte å løpe, fremover, bortover, langt vekk. Ikke langt unna så han at bakken kom til å forsvinne under ham, men han kunne ikke stoppe.

De hadde tatt Katt, og nå ville de ta ham. Kai satt på gulvet i stuen, med alle møblene blokkert foran døren, og turte ikke gå ut. Alle gardinene var trukket for, og han forsøkte å sitte helt stille, uten å lage en eneste lyd. Hadde han i det minste hatt Katt, eller en kjeks, så hadde han hatt noen, eller noe, å kose seg med. Men, nei. Kai var helt alene.

Kai hadde hatt en gretten dag, og hadde ikke kunnet ta seg til å gjøre noe. Nå var det uansett for sent å gjøre noe ut av dagen, og han trakk på seg pyjamasbuksene før han krøp til sengs. I stolen ved sengen hans lå Katt i en pose. Han hadde hatt lyst til å gi ham en ordentlig begravelse, men hadde ikke turt å bevege seg utenfor døren. Kanskje han bare skulle putte ham i søpla. Men nei. Katt fortjente mer enn som så. En dag han turte å gå ut av huset, da skulle han lage en skikkelig grav til katt. Kanskje ikke med en sten, men han skulle ihvertfall få ligge i jorden, slik at han kunne besøke noe annet enn søppelbøtta hvis han noen gang skulle få lyst til å hilse på.

"De har vært her", tenkte han skremt for seg selv, og gikk ut på kjøkkenet for å hente en kjeks for å roe nervene. Der ble han sittende en stund, og da han tenkte at dagen ikke kunne bli noe verre, oppdaget han til sin forferdelse at Katt var borte. Uten helt å vite hvor han skulle gjøre av seg, begynte han å riste nervøst på bena. Da han forsøkte å stanse disse sporadiske bevegelsene, merket han at pyjamasen hans var dekket av jord og søle. "Ikke bare har de vært her. De har forsøkt å begrave meg mens jeg sov!", tenkte Kai. Selv om det siste han kunne tenke seg denne dagen var å bevege seg uten for døren, kjente han at noe normalt måtte skje, så han listet seg ned trappen for å hente avisen. Da han åpnet ytterdøren fant han ut at dagen definitivt kunne bli verre. I blomsterbedet ved trappen var det gravd et hull, og nede i hullet lå en død katt. Hans katt, Katt.

Kai våknet med en stikkende følelse i hele kroppen. Særlig i ryggen og i armene slo smerten ham som etter en hard treningsøkt, men Kai kunne ikke huske sist han hadde trent, så det kunne ikke være av den grunn. Han tittet ned på kroppen sin under dyna, og oppdaget at han var dekket av jord. "De har vært her igjen", tenkte han. Og denne gangen måtte de nesten ha klart å begrave ham, ettersom det var så mye møkk over alt. Hvorfor han våknet i sengen og ikke ute i et hull, kunne han ikke forklare, men de som ville ta ham hadde nok gitt opp og lagt ham tilbake, slik at de kunne prøve på nytt ved en senere anledning. Selv om de ikke hadde tatt ham, hadde de tatt noe annet. Posen i stolen ved soveromsdøren var borte. Den hadde de tatt.

Kai lå i sengen sin, og fikk ikke sove. I morgen var det luciadagen, men Katt ødela døgnrytmen hans ved å mjaue så gjennomtrengende at uansett hvor mange lag med puter han la over ørene, kunne han ikke stenge lyden ute. Hadde det ikke vært fordi Katt var det eneste levende vesenet i livet hans, kunne han sikkert ha slått ham hardt i hodet med en lysestake, bare for å få en slutt på alt bråket. På bordet ved siden av ham sto glasset med sovepiller som legen hadde skrevet ut, men Kai likte ikke å bruke medikamenter, så han tok heller et halvt brett med reisesyketabletter, før han sovnet for kvelden.

Det nærmet seg julaften med stormskritt, og Kai følte seg ikke trygg noe sted. Minst av alt i sin egen leilighet, og særlig hvis han skulle prøve å sove. Nå satt han ute i bakgården, og så menneskene haste forbi ham. Hvem av dem var ute etter ham? Noen av naboene han sa hei til? Isaksen? Dag? Guro? Eller noen av de han aldri hilste på? Kanskje var det mannen fra seven eleven? Eller kanskje jenta som hadde løpt sin vei den dagen han kom inn for å kjøpe avisen? Kai merket en stor uro vokse opp inne i seg, og han hatet at han ikke kunne sette fingeren på hvem som var ute etter ham.

Etter å ha hentet avisen, som stort sett ikke sa annet enn «dette er lussekattene du bør bake i dag» og «her finner du de beste luciakonsertene», kunne ikke Kai trenge tankene bort lenger. Han måtte skaffe hjelp. "112, nødsentralen", ljomet en damestemme i telefonrøret. "De kommer! De har vært her! De har tatt Katt, og de har forsøkt å ta meg!", ropte Kai. "Forsøk å ro deg ned", svarte damen. "Hvem er det som har vært hos deg? Vil du anmelde et innbrudd?". Kai tok en liten pustepause, før han fortalte hva som hadde skjedd. "Viser inngangsdøren din noen tegn til innbrudd?", spurte damen. "Neida. Sikkerhetslenken var på, og døren var låst, slik den alltid er". Etter en lengre samtale, som stort sett gikk ut på at Kai måtte senke stemmen, endte de diskusjonen med at damen skulle sende en betjent over for å se på stedet. Kai la på røret, og satte seg på gulvet med knærne under haken.