Det hele startet en dag i November, da jeg og ei venninne besøkte de gamle lærerne våre på en skole vi selv synes vi forlot i forrige årtusen. Vi drakk kaffe, pratet om nytt og gammelt, og kom inn på tema "men blir det revy i år?". Etter mye prat om vår egen forestilling, og planene for årets niendeklassinger, sier vi begge på spøk at det hadde vært morsomt å være med en gang til. Og fra spøk til alvor; i desember fikk jeg en telefon fra min lærerhelt om at han hadde pratet med rektor, og at alle var enige i at jeg skulle få jobb som instruktør for oppsetningen før påske i 2012.

Jeg følte meg beæret, men mest av alt; vettskremt. Jeg hadde ikke danset aktivt de siste fem årene, og var heller aldri spesielt god - og det var nettopp danselærer de ville at jeg skulle være. Det å grave frem kreativiteten skulle jeg jo alltids få til, og noen dansetrinn skulle jeg da klare å presse frem. Men her var det ikke bare snakk om å koreografere et par nummer. Det innebar å jobbe ansikt til ansikt med godt over tretti jenter på femten år. Den skumle alderen der de kule jentene har makt, alt er drama, ingen har funnet seg selv, lærere er generelt tragisk teite, og folk som ikke er der fra før - passer rett og slett ikke inn. Det var ihvertfall det jeg trodde, og det alle andre sa til meg da jeg takket ja til denne jobben.

Etter flere uker med jobbing måtte jeg bite ordene i meg. Det viste seg at den gjengen med jenter jeg fikk lov til å jobbe med, var de snilleste tenåringene jeg noen gang har møtt. Det var litt frem og tilbake med både positive og negative kommentarer på det jeg hadde laget - men de gjorde som jeg sa, og at jeg i det hele tatt klarte å få hønseflokken til å holde munn, og få alle til å gjøre det samme samtidig, viste meg at femtenåringer er ikke så verst, likevel. Og det som kanskje har imponert meg mest, er at fra dag én, kunne jeg forlate dem i et klasserom med beskjed om å koreografere noe selv. Slik jeg husker ungdomsskolen, benyttet vi enhver anledning der læreren snudde ryggen til, for å prate om hva vi gjorde forrige helg, og hva vi skulle gjøre den neste. Men ikke med disse jentene. Her har det vært øving i gangen, og kreative hjerner som har stått på, og sammen har de gjort denne forestillingen hundre ganger bedre enn jeg noen gang kunne fått til på egen hånd.

Nå er min tid på rosenborg ferdig, men jeg håper dere vet at jeg kommer til å tenke tilbake på dette i lang tid fremover. Det ligger mye tid og arbeid bak forestillingen, både fra min side, og deres - men det er ingen tvil om at jeg lett hadde gjort det igjen (og igjen, og igjen og igjen). Jeg håper dere vil ta med dere roger og kuzco videre, og at alle fortsetter å øve på "øl, øl, øl, øl..."

Jeg skal ikke skrive så mye mer, og jeg blir imponert hvis halvparten av dere i det hele tatt har klart å lese dere frem til hit, men jeg vil gjerne si tusen takk. Tusen takk til: Kristin, Alem, Vilde, Maja, Stine, Siren, Maren, Ane, Christine, Åshild, Maria, Marianne, Isabelle, Iris, Linea, Reno, Anna, Henriette, Julie, Helene, Sanne, Mari, Luna, Tonje, Nayana, Andrine, Stine og Ronja.

Tusen takk for at dere er så fantastiske! Tusen takk for at dere har holdt ut uten, eller med feil navn de første ukene. Tusen takk for at dere ikke har klikka i vinkel etter flere timer med småpirking på armer og bein. Tusen takk for at dere har vært på plass. Tusen takk for at dere overlevde en sliten Rebecca etter siste gjennomgang før generalprøven. Tusen takk for alle smil på scenen. Tusen takk for at dere har vært i rolle. Tusen takk for at dere har gitt alt!
Jeg kommer til å savne dere, og jeg er veldig glad i dere alle sammen.

• Is på bakken - det er glatt 

• Snø - det er kaldt 

• Is på bakken med snø oppå - det er kaldt og umulig å se hvor det er glatt 

• Tørr hud - fordi det er kaldt 

• Henge opp klær til tørk 

• Brette klærne når de har tørket - særlig hvis min romkamerat også skal tørke klær, og har slengt alle mine i en haug på benken, når jeg hadde hengt dem opp slik at det skulle gå fort å legge sammen 

• Kaste papir og papp 

• Tanken på at jeg snart må gå med papir og papp, ettersom haugen bare vokser og vokser 

• At jeg sa ja til nytt abbonoment på adressa, ettersom dette er den største kilden til papirsøppelhelvete 

• Melissa Horn - som klarer å snike seg inn i alle spillelistene vi har på jobb 

• Dumme spørsmål på jobb 

• Det faktum at jeg nå har innsett at jeg er et svært positivt menneske, og at jeg antageligvis blir nødt til å skrive et innlegg med ting som gjør meg glad. (Særlig med tanke på at det kommer til å bli minst dobbelt så langt)

"Hei! Vent! Kai!" ropte en stemme bak ham. Kai tenkte at nå var det kanskje like greit å hoppe i det, men da han skulle til å ta sats, rev Isaksen tak i ham, og Kai våknet på taket.

Kai bråbremset, og forsøkte å få igjen pusten. Foran ham var det store dypet, og hadde han ikke stanset akkurat det sekundet, ville han ha falt nedi. Hjertet dunket, og han hadde ingen sted å vende seg. De ville komme, og det var ingen ting han kunne gjøre. Setningen han hadde tenkt de siste dagene ljomet inne i hodet hans. "De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg."

Kai lå i sengen sin, da han hørte rare lyder utenfor vinduet. Som om noen forsøkte å klatre opp langs veggen. "Nå må du løpe", var det en stemme inni ham som sa. Han rev av seg dynen, og løp ut. Det føltes som om han gikk i sirkler, og plutselig sto han innestengt i en hule. Foran utgangen lå det mange ting i veien, og disse måtte han flytte. Han kastet rundt seg, og til slutt var han fri. Bak ham kunne han høre en stemme, og Kai løp alt han maktet. Han måtte opp, og helt til topps. Han måtte slippe unna. Bena føltes som tunge sekker, men til slutt var han oppe. Han fortsatte å løpe, fremover, bortover, langt vekk. Ikke langt unna så han at bakken kom til å forsvinne under ham, men han kunne ikke stoppe.

De hadde tatt Katt, og nå ville de ta ham. Kai satt på gulvet i stuen, med alle møblene blokkert foran døren, og turte ikke gå ut. Alle gardinene var trukket for, og han forsøkte å sitte helt stille, uten å lage en eneste lyd. Hadde han i det minste hatt Katt, eller en kjeks, så hadde han hatt noen, eller noe, å kose seg med. Men, nei. Kai var helt alene.

Kai hadde hatt en gretten dag, og hadde ikke kunnet ta seg til å gjøre noe. Nå var det uansett for sent å gjøre noe ut av dagen, og han trakk på seg pyjamasbuksene før han krøp til sengs. I stolen ved sengen hans lå Katt i en pose. Han hadde hatt lyst til å gi ham en ordentlig begravelse, men hadde ikke turt å bevege seg utenfor døren. Kanskje han bare skulle putte ham i søpla. Men nei. Katt fortjente mer enn som så. En dag han turte å gå ut av huset, da skulle han lage en skikkelig grav til katt. Kanskje ikke med en sten, men han skulle ihvertfall få ligge i jorden, slik at han kunne besøke noe annet enn søppelbøtta hvis han noen gang skulle få lyst til å hilse på.

"De har vært her", tenkte han skremt for seg selv, og gikk ut på kjøkkenet for å hente en kjeks for å roe nervene. Der ble han sittende en stund, og da han tenkte at dagen ikke kunne bli noe verre, oppdaget han til sin forferdelse at Katt var borte. Uten helt å vite hvor han skulle gjøre av seg, begynte han å riste nervøst på bena. Da han forsøkte å stanse disse sporadiske bevegelsene, merket han at pyjamasen hans var dekket av jord og søle. "Ikke bare har de vært her. De har forsøkt å begrave meg mens jeg sov!", tenkte Kai. Selv om det siste han kunne tenke seg denne dagen var å bevege seg uten for døren, kjente han at noe normalt måtte skje, så han listet seg ned trappen for å hente avisen. Da han åpnet ytterdøren fant han ut at dagen definitivt kunne bli verre. I blomsterbedet ved trappen var det gravd et hull, og nede i hullet lå en død katt. Hans katt, Katt.

Kai våknet med en stikkende følelse i hele kroppen. Særlig i ryggen og i armene slo smerten ham som etter en hard treningsøkt, men Kai kunne ikke huske sist han hadde trent, så det kunne ikke være av den grunn. Han tittet ned på kroppen sin under dyna, og oppdaget at han var dekket av jord. "De har vært her igjen", tenkte han. Og denne gangen måtte de nesten ha klart å begrave ham, ettersom det var så mye møkk over alt. Hvorfor han våknet i sengen og ikke ute i et hull, kunne han ikke forklare, men de som ville ta ham hadde nok gitt opp og lagt ham tilbake, slik at de kunne prøve på nytt ved en senere anledning. Selv om de ikke hadde tatt ham, hadde de tatt noe annet. Posen i stolen ved soveromsdøren var borte. Den hadde de tatt.

Kai lå i sengen sin, og fikk ikke sove. I morgen var det luciadagen, men Katt ødela døgnrytmen hans ved å mjaue så gjennomtrengende at uansett hvor mange lag med puter han la over ørene, kunne han ikke stenge lyden ute. Hadde det ikke vært fordi Katt var det eneste levende vesenet i livet hans, kunne han sikkert ha slått ham hardt i hodet med en lysestake, bare for å få en slutt på alt bråket. På bordet ved siden av ham sto glasset med sovepiller som legen hadde skrevet ut, men Kai likte ikke å bruke medikamenter, så han tok heller et halvt brett med reisesyketabletter, før han sovnet for kvelden.