I år som i fjor spurte min gamle musikklærer meg om jeg ville være med på oppsetningen for 9. trinn,
noe jeg selvfølgelig takket ja til med en gang! I oktober ga jeg klar beskjed om at jeg måtte få musikk
og tema tidlig, slik at jeg kunne være godt forberedt til første øvelse, og selv om jeg ikke fikk vite noe
som helst før det var to dager til første trening, hadde jeg allerede fikset permisjon fra jobb, og alt lå til
rette for at jeg skulle ha tid til dette.

På dag én fikk jeg møte store og små personligheter, beskjedne jenter og høylydte blondiner
(og brunetter, for den del). Dårlig forberedt som jeg var, forsøkte jeg å ro det hele i land med å trekke
ut deres kreative side - noe jeg raskt forstod at var lettere sagt enn gjort. Derfor måtte jeg heller trekke
i mine egne tråder, og klarte å grave frem hvor kreativ jeg selv kan klare å være.  

Selv om 2013 på rosenborg var noe helt annet enn 2012, kan jeg ikke klare å sammenligne det, for
begge oppsetningene ble til slutt så awesome og roger som det går an å få blitt! Det eneste jeg kan
trekke litt ekstra frem i år, er at det var ekstra gøy å bli kjent med sangerene og dramagruppa i tillegg
til dansejentene mine. For det er dere! Dere er mine dansejenter. Det liker jeg ihvertfall å tro selv.
Og som Gøran sa; selv om det er dyktige elever på alle trinnene, så kommer 2013 til å bli husket for
humøret. For fy søren! Det har vært god stemning fra A til Å! Til og med den mandagen jeg satt og
rev av meg halvparten av håret i skrekk og gru over hvordan dette skulle gå.

Vi knuste også caférekorden med tre timer i år, noe som tilsvarer dobbelt så mye sladder og babling
som det vi greide i fjor. Og for min egen del har jeg funnet ut at, ja; jeg vil bli ungdomsskolelærer!
Så får vi bare håpe at jeg får praksisplass på Rosenborg til neste år :-)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om disse fantastiske jentene mine, for jeg har faktisk ikke ord
(noe jeg så å si alltid har). Men jeg vil gjerne få sagt: Tusen takk!
Tusen takk til Maiken, Nora, Hennie, Benedicte, Annbjørg, Aurora, Tuva, Ingvild, Madde, Nathalie,
Karoline, Mina, Julie, Maria, Mari, Pia, Isa-Lill, Ylva, Lise, Nora, Veslemøy, Maja, Nora og Amalie!

Tusen takk for at jeg fikk lov til å jobbe med dere. Tusen takk for at dere har vært så positive.
Tusen takk for all skryt jeg har fått. Tusen takk for alle klemmer dere har delt ut.
Tusen takk for at dere har vært i rolle. Tusen takk for at dere har vært tålmodige.
Tusen takk for at dere har vært på plass. Tusen takk for at dere har tålt snus og kaffepauser.
Tusen takk for at dere har smilt. Tusen takk for at dere har pugga tekst og sunget av full hals. 
Tusen takk! Dere er så roger og pernille og awesome som det går an å få blitt!

Jeg kommer til å savne dere, og håper det blir mange turer innom choco boco. Og jeg håper at vi sees igjen!
Jeg er veldig glad i dere, alle sammen.  

Det sies at det eneste småunger gjør er å spise, drite og sove. Det er nå godt over 19 år siden jeg var på stadiet før jeg
lærte meg å gå, men nå som jeg tenker over det, kan jeg ikke legge annet til på lista enn at jeg jobber og snuser.

Nå må du ikke misforstå meg; jeg er ikke suicidal, men jeg føler rett og slett (som min gode venninne sa det) at jeg er på gråsteinstadiet. Kanskje det bare er den uunngåelige høstdepresjonen som setter inn? Og selv om det heldigvis ikke regner like mye som sommeren hadde å tilby, så er det mørkt og kaldt - og jeg føler på et vis at hvis jeg ikke snart finner en mening med livet, så nærmer jeg meg faktisk tundrastadiet.

Hverdagen min består nå av å stå opp grisetidlig, komme meg i ørska på jobb (helst med litt frokost i magen), lage kaffe til Trondheims befolkning, for så å gå hjem og svime av med en ulovlig nedlastet serie på Mr. Mac (aka. Totoro). Når helga kommer skal jeg helst prøve å være litt sosial, som gjerne ender med storfylla og en slapp søndag, med mindre jeg har arbeidshelg
- og da i motsetning til resten av verden lengter til det skal bli mandag.

Nok en gang; ikke misforstå meg her. Jeg elsker jobben min - ettersom jeg er for egosentrisk til å gidde å gjøre noe for noen andre med mindre jeg finner en glede i det selv. I tillegg til å ha en fantastisk jobb med en knallgod gjeng medarbeidere - har jeg også nå funnet meg et eget lite krypinn, 27 sekunder unna caféen - så jeg har i praksis ingenting å sutre for.

Men likevel slår tanken meg, i slike filiosofiske høstdager; hvorfor? Hvorfor skal man leve, når alle sammen likevel er A4? Hva er det jeg strekker meg til? Hva er det jeg vil? Og hva får jeg ut av å oppnå det jeg vil? Hvorfor føles det ikke som om det er nok med en fantastisk jobb, en dritfin leilighet, og en håndfull med gode venner rundt meg?
Jeg tror kanskje jeg trenger litt kjærlighetssorg, eller noe i den duren - slik at jeg kan kjenne på hvor godt jeg egentlig har det.

Det hele startet en dag i November, da jeg og ei venninne besøkte de gamle lærerne våre på en skole vi selv synes vi forlot i forrige årtusen. Vi drakk kaffe, pratet om nytt og gammelt, og kom inn på tema "men blir det revy i år?". Etter mye prat om vår egen forestilling, og planene for årets niendeklassinger, sier vi begge på spøk at det hadde vært morsomt å være med en gang til. Og fra spøk til alvor; i desember fikk jeg en telefon fra min lærerhelt om at han hadde pratet med rektor, og at alle var enige i at jeg skulle få jobb som instruktør for oppsetningen før påske i 2012.

Jeg følte meg beæret, men mest av alt; vettskremt. Jeg hadde ikke danset aktivt de siste fem årene, og var heller aldri spesielt god - og det var nettopp danselærer de ville at jeg skulle være. Det å grave frem kreativiteten skulle jeg jo alltids få til, og noen dansetrinn skulle jeg da klare å presse frem. Men her var det ikke bare snakk om å koreografere et par nummer. Det innebar å jobbe ansikt til ansikt med godt over tretti jenter på femten år. Den skumle alderen der de kule jentene har makt, alt er drama, ingen har funnet seg selv, lærere er generelt tragisk teite, og folk som ikke er der fra før - passer rett og slett ikke inn. Det var ihvertfall det jeg trodde, og det alle andre sa til meg da jeg takket ja til denne jobben.

Etter flere uker med jobbing måtte jeg bite ordene i meg. Det viste seg at den gjengen med jenter jeg fikk lov til å jobbe med, var de snilleste tenåringene jeg noen gang har møtt. Det var litt frem og tilbake med både positive og negative kommentarer på det jeg hadde laget - men de gjorde som jeg sa, og at jeg i det hele tatt klarte å få hønseflokken til å holde munn, og få alle til å gjøre det samme samtidig, viste meg at femtenåringer er ikke så verst, likevel. Og det som kanskje har imponert meg mest, er at fra dag én, kunne jeg forlate dem i et klasserom med beskjed om å koreografere noe selv. Slik jeg husker ungdomsskolen, benyttet vi enhver anledning der læreren snudde ryggen til, for å prate om hva vi gjorde forrige helg, og hva vi skulle gjøre den neste. Men ikke med disse jentene. Her har det vært øving i gangen, og kreative hjerner som har stått på, og sammen har de gjort denne forestillingen hundre ganger bedre enn jeg noen gang kunne fått til på egen hånd.

Nå er min tid på rosenborg ferdig, men jeg håper dere vet at jeg kommer til å tenke tilbake på dette i lang tid fremover. Det ligger mye tid og arbeid bak forestillingen, både fra min side, og deres - men det er ingen tvil om at jeg lett hadde gjort det igjen (og igjen, og igjen og igjen). Jeg håper dere vil ta med dere roger og kuzco videre, og at alle fortsetter å øve på "øl, øl, øl, øl..."

Jeg skal ikke skrive så mye mer, og jeg blir imponert hvis halvparten av dere i det hele tatt har klart å lese dere frem til hit, men jeg vil gjerne si tusen takk. Tusen takk til: Kristin, Alem, Vilde, Maja, Stine, Siren, Maren, Ane, Christine, Åshild, Maria, Marianne, Isabelle, Iris, Linea, Reno, Anna, Henriette, Julie, Helene, Sanne, Mari, Luna, Tonje, Nayana, Andrine, Stine og Ronja.

Tusen takk for at dere er så fantastiske! Tusen takk for at dere har holdt ut uten, eller med feil navn de første ukene. Tusen takk for at dere ikke har klikka i vinkel etter flere timer med småpirking på armer og bein. Tusen takk for at dere har vært på plass. Tusen takk for at dere overlevde en sliten Rebecca etter siste gjennomgang før generalprøven. Tusen takk for alle smil på scenen. Tusen takk for at dere har vært i rolle. Tusen takk for at dere har gitt alt!
Jeg kommer til å savne dere, og jeg er veldig glad i dere alle sammen.

• Is på bakken - det er glatt 

• Snø - det er kaldt 

• Is på bakken med snø oppå - det er kaldt og umulig å se hvor det er glatt 

• Tørr hud - fordi det er kaldt 

• Henge opp klær til tørk 

• Brette klærne når de har tørket - særlig hvis min romkamerat også skal tørke klær, og har slengt alle mine i en haug på benken, når jeg hadde hengt dem opp slik at det skulle gå fort å legge sammen 

• Kaste papir og papp 

• Tanken på at jeg snart må gå med papir og papp, ettersom haugen bare vokser og vokser 

• At jeg sa ja til nytt abbonoment på adressa, ettersom dette er den største kilden til papirsøppelhelvete 

• Melissa Horn - som klarer å snike seg inn i alle spillelistene vi har på jobb 

• Dumme spørsmål på jobb 

• Det faktum at jeg nå har innsett at jeg er et svært positivt menneske, og at jeg antageligvis blir nødt til å skrive et innlegg med ting som gjør meg glad. (Særlig med tanke på at det kommer til å bli minst dobbelt så langt)

"Hei! Vent! Kai!" ropte en stemme bak ham. Kai tenkte at nå var det kanskje like greit å hoppe i det, men da han skulle til å ta sats, rev Isaksen tak i ham, og Kai våknet på taket.

Kai bråbremset, og forsøkte å få igjen pusten. Foran ham var det store dypet, og hadde han ikke stanset akkurat det sekundet, ville han ha falt nedi. Hjertet dunket, og han hadde ingen sted å vende seg. De ville komme, og det var ingen ting han kunne gjøre. Setningen han hadde tenkt de siste dagene ljomet inne i hodet hans. "De vil ha meg. De vil ta meg. De vil bli kvitt meg."

Kai lå i sengen sin, da han hørte rare lyder utenfor vinduet. Som om noen forsøkte å klatre opp langs veggen. "Nå må du løpe", var det en stemme inni ham som sa. Han rev av seg dynen, og løp ut. Det føltes som om han gikk i sirkler, og plutselig sto han innestengt i en hule. Foran utgangen lå det mange ting i veien, og disse måtte han flytte. Han kastet rundt seg, og til slutt var han fri. Bak ham kunne han høre en stemme, og Kai løp alt han maktet. Han måtte opp, og helt til topps. Han måtte slippe unna. Bena føltes som tunge sekker, men til slutt var han oppe. Han fortsatte å løpe, fremover, bortover, langt vekk. Ikke langt unna så han at bakken kom til å forsvinne under ham, men han kunne ikke stoppe.

De hadde tatt Katt, og nå ville de ta ham. Kai satt på gulvet i stuen, med alle møblene blokkert foran døren, og turte ikke gå ut. Alle gardinene var trukket for, og han forsøkte å sitte helt stille, uten å lage en eneste lyd. Hadde han i det minste hatt Katt, eller en kjeks, så hadde han hatt noen, eller noe, å kose seg med. Men, nei. Kai var helt alene.

Kai hadde hatt en gretten dag, og hadde ikke kunnet ta seg til å gjøre noe. Nå var det uansett for sent å gjøre noe ut av dagen, og han trakk på seg pyjamasbuksene før han krøp til sengs. I stolen ved sengen hans lå Katt i en pose. Han hadde hatt lyst til å gi ham en ordentlig begravelse, men hadde ikke turt å bevege seg utenfor døren. Kanskje han bare skulle putte ham i søpla. Men nei. Katt fortjente mer enn som så. En dag han turte å gå ut av huset, da skulle han lage en skikkelig grav til katt. Kanskje ikke med en sten, men han skulle ihvertfall få ligge i jorden, slik at han kunne besøke noe annet enn søppelbøtta hvis han noen gang skulle få lyst til å hilse på.

"De har vært her", tenkte han skremt for seg selv, og gikk ut på kjøkkenet for å hente en kjeks for å roe nervene. Der ble han sittende en stund, og da han tenkte at dagen ikke kunne bli noe verre, oppdaget han til sin forferdelse at Katt var borte. Uten helt å vite hvor han skulle gjøre av seg, begynte han å riste nervøst på bena. Da han forsøkte å stanse disse sporadiske bevegelsene, merket han at pyjamasen hans var dekket av jord og søle. "Ikke bare har de vært her. De har forsøkt å begrave meg mens jeg sov!", tenkte Kai. Selv om det siste han kunne tenke seg denne dagen var å bevege seg uten for døren, kjente han at noe normalt måtte skje, så han listet seg ned trappen for å hente avisen. Da han åpnet ytterdøren fant han ut at dagen definitivt kunne bli verre. I blomsterbedet ved trappen var det gravd et hull, og nede i hullet lå en død katt. Hans katt, Katt.